Svar
Jens Stoltenberg: Utgangspunktet etter finansforetaksloven § 10-17 første ledd er at årets overskudd i sparebanker med egenkapitalbevis tilordnes eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen etter forholdet mellom (i) «eierandelskapitalen med tillegg av overkursfondet», og (ii) «grunnfondet med tillegg av kompensasjonsfondet». Som en del av årsoppgjørsdisposisjonen skal banken også fastsette hvor stor andel av overskuddet som skal disponeres som utbyttemidler, og disse midlene skal fordeles mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen etter samme forhold som fordelingen av årets overskudd.
Utbyttemidler som er tilordnet eierandelskapitalen, utbetales som utbytte til eierne av egenkapitalbevis. Resten av årets overskudd som er tilordnet eierandelskapitalen, skal tilføres utjevningsfondet eller utgjøre annen eierandelskapital, jf. finansforetaksloven § 10-17 tredje ledd.
Den delen av årets overskudd som er tilordnet grunnfondskapitalen, legges til denne, men det kan fastsettes i vedtektene at utbyttemidler kan benyttes til utbytte på innskutt grunnfondskapital, til gaver til allmennyttige formål eller overføres til et fond for slike gaver (gavefondet), overføres til en stiftelse med allmennyttig formål, eller benyttes til utbytte til forsikringstakere eller andre kunder, jf. finansforetaksloven § 10-17 fjerde ledd første og annet punktum. Videre følger følgende av tredje punktum:
«Ved disponeringen av utbyttemidler bør foretaket legge vekt på at forholdet mellom grunn-fondskapitalen og eierandelskapitalen ikke endres vesentlig.»
Finansforetaksloven § 10-17 forutsetter i utgangspunktet at det skal deles ut like mye fra både eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen. Likedeling skal opprettholde størrelsesforholdet mellom kapitalklassene og forhindre utvanning av en av «eiergruppene». Lovens anvendelse av «bør» i fjerde ledd tredje punktum innebærer samtidig at det ikke er et absolutt forbud mot såkalt skjevdeling.
Skjevdeling innebærer i korte trekk at størrelsen på det utbyttet som en sparebank betaler ut til henholdsvis (i) egenkapitalbeviseierne og (ii) som gaver eller kundeutbytte, ikke samsvarer med eierbrøken, dvs. forholdet mellom eierandelskapital og grunnfondskapital i banken.
Sparebankutvalget omtaler skjevdeling i NOU 2024: 22 punkt 10.9. Utvalget illustrerer effekten av skjevdeling etter gjeldende regelverk i figur 10.1. Figuren viser at skjevdeling vil lede til at eierbrøken endres. I eksemplet i figur 10.1 reduseres eierbrøken over tid som følge av at kontantutbyttet til egenkapitalbeviseierne er høyere enn gaveutdelingen fra grunnfondet. Utvalget skriver videre at:
«Skjevdeling synes å forekomme oftere i mindre egenkapitalbevisbanker enn i de større egenkapitalbevisbankene, hvor det vektlegges at skjevdeling ikke skal forekomme. Forskjellene kan blant annet ha sammenheng med om bankene prises over eller under bokført verdi.»
Som del av bakgrunnen for spørsmålet viser representanten til rapporten «Prosjekt Egenkapitalbevis» fra 2021, utarbeidet av Finans Norges prosjektgruppe. I forlengelsen av det representanten siterer fra denne rapporten, står det bl.a.:
«Det er imidlertid ingen entydig oppfatning i investormarkedet av om skjevdeling er viktig. Investorgruppen er todelt slik at de mindre eierne ofte er opptatt av løpende kontantutbytte, mens andre, særlig de større investorene, ønsker ikke å bli utvannet. Egenkapitalbevis er tradisjonelt markedsført som et utbytteinstrument, og særlig for mindre banker kan utbytte kompensere for lav likviditet i egenkapitalbeviset. For mange banker med lav eierbrøk vil et forbud mot skjevdeling medføre betydelig lavere utbytte på egenkapitalbevisene. Alternativet er at andelen som deles ut på grunnfondskapitalen må økes vesentlig, noe som vil svekke kapitaloppbyggingen i banken. Dette kan igjen medføre hyppig emisjonsbehov, noe som igjen kan medføre lavere prising av egenkapitalbeviset. Dette kan svekke interessen for egenkapitalbeviset, da et instrument med manglende likviditet kombinert med lavt utbytte er lite attraktivt å investere i. Det bør derfor være opp til den enkelte bank å avgjøre fordelingen av utbyttemidler ut fra bankens kapitalstruktur (eierbrøk) og den aktuelle investorgruppen i banken.
Prosjektgruppen har diskutert forholdet mellom graden av skjevdeling i enkeltår og graden av skjevdeling over tid. Det kan være fornuftig med gradvise bevegelser over tid, men det kan også tenkes større endringer i enkeltår, for eksempel i stressituasjoner. Det kan tale for at vesentlighetskriteriet bør tas ut. Det kan også stilles spørsmål ved hva som anses som vesentlig endring av eierbrøken, og i denne sammenheng Finanstilsynets handlingsrom etter ffl. § 10-17 fjerde ledd fjerde punktum.
Det er også diskutert om det er behov for nærmere regulering av adgangen til skjevdeling. Det er herunder diskutert om det kan skilles mellom skjevdeling i normalår og skjevdelinger i perioder med stress, slik at adgangen er større i sistnevnte tilfelle. Det synes imidlertid vanskelig å finne et felles grunnlag for eventuell regulering av i hvilke tilfeller det kan skjevdeles. Dette kan øke kompleksiteten i egenkapitalbeviset, og det kan også øke risikoen for at Finanstilsynet griper inn mot disponeringen av utbyttemidler, og at banken dermed står mindre fritt til å disponere utbyttemidler.
Prosjektgruppen er likevel enige om at det kan være behov for at den klare praksisen som foreligger for skjevdeling bør tydeliggjøres i loven, slik at bestemmelsene klarere reflekterer det som er praksis. Det kan også vurderes om vesentlighetskriteriet i dagens regler bør tas ut. Det å ta ut vesentlighetsbegrepet vil isolert sett skjerpe kravet om forholdsmessig lik fordeling dersom ordlyden for øvrig beholdes, og må derfor vurderes i lys av en eventuell justering som presiserer adgangen til skjevdeling.»
Skjevdeling av utbytte synes altså å være en problemstilling som det er ulike synspunkter på i sparebanknæringen, og et spørsmål som kan vurderes ulikt avhengig av den enkelte banks størrelse og kapitalsammensetning. I tillegg viser sitatet at ev. ønske om skjevdeling kan være ulikt i «normalår» og «perioder med stress».
Sparebankutvalgets foreslåtte «eierandelsmodell» utelukker ikke skjevdeling, men vil innebære en mer formalisert prosess enn i dag, bl.a. som følge av at eierandelsmodellen er utformet slik at eierbrøken skal fremgå av vedtektene og ikke, som i dag, følge av en «volumbasert» beregning. I punkt 15.2.4.5 i utredningen beskriver Sparebankutvalget prosessen som må følges ved skjevdeling innenfor eierandelsmodellen:
«Ved skjevdeling av utbyttemidler forutsetter eierandelsmodellen at tilbakeholdte midler (den delen som er skjevdelt) må håndteres som en ‘utbytteemisjon’. Dette medfører at overskudd til utdeling tilhørende for eksempel grunnfondskapitalen som ikke deles ut som gaver, motsvares av nyopprettede grunnfondsandeler. Etter at en slik ‘utbytteemisjon’ er gjennomført, blir eierbrøken redusert og grunnfondskapitalen får økt sin andel av totalkapitalen tilsvarende. Eierandelsmodellen gir dermed økt transparens om konsekvenser av ulik utdeling sammenholdt med i dag, se punkt 10.9. Dersom skjevdeling skulle skje uten en slik justering, ville det medføre at én av kapitalklassene bidrar forholdsmessig mer til det felles fondet for opptjent egenkapitalen uten å få kompensasjon for det. Dette ville innebære en ‘verdioverføring’ som det er vanskelig å finne noen god begrunnelse for.»
I høringen er det fremkommet ulike synspunkter på fordeler og ulemper ved de modellene som drøftes av utvalget. Departementet vil i den videre oppfølgingen av Sparebankutvalgets utredning gjøre en selvstendig vurdering av kapitalstrukturen i sparebanker, herunder spørsmålet om regler rundt skjevdeling. I denne vurderingen vil departementet også ta i betraktning alle høringsinnspillene som er kommet inn. Jeg kan ikke foregripe utfallet av departementets vurdering av utvalgets modeller eller de enkelte elementene i reguleringen.