Svar
Tonje Brenna: For å fordele integreringsansvaret på tvers av kommuner har regjeringen klare føringer for at bosetting av flyktninger skal være styrt, spredt, rask og treffsikker. Som virkning av styrt og spredt bosetting, har det de siste årene blitt bosatt flyktninger i omtrent alle landets kommuner, fordelt mellom byer og distrikter. Regjeringen fører også en aktiv integreringspolitikk med mål om rask overgang til arbeid og selvforsørgelse. Å kunne snakke norsk og være i arbeid står helt sentralt for å bli en del av det norske fellesskapet.
Små og mer desentrale kommuner har siden 2022 bosatt betydelig flere flyktninger per innbygger enn større og mer sentrale kommuner. Treffsikker bosetting innebærer blant annet bosetting i kommuner med relevant tilbud om kvalifisering, utdanning, arbeid og tjenester. Jeg vil også understreke at det er kommunene selv som bestemmer hvor mange de vil bosette, og hvor i kommunen de skal bosette. I løpet av de første fem årene etter bosetting kan også kommunene avslå å utbetale sosiale ytelser dersom flyttingen ikke er avtalt mellom kommunene. Det kan bidra til å redusere antall sekundærflyttinger.
Ved bosetting av flyktninger med særlige behov, må det tas hensyn til helse- og omsorgstilbudet og nærhet til spesialisthelsetjenester hvis det er behov for det. Balansen mellom ulike hensyn er krevende, og må tilpasses hvor mange som skal bosettes, og hvilke forutsetninger og behov flyktninger har. Samtidig må det tas hensyn til kapasiteten i kommunen. Regjeringen varslet i integreringsmeldingen (St. Meld. (2023-2024)) Om integreringspolitikken: Stille krav og stille opp at vi vil legge enda større vekt på arbeids- og utdanningsmuligheter ved bosetting. Det kan bidra til at flere blir boende lenger i kommunen de ble bosatt i.
Enkelte kommuner på det sentrale Østlandet har de siste årene opplevd høy tilflytting av flyktninger og innvandrere. Enkelte må flytte på grunn av arbeid eller utdanning. Noen er også tvunget til å flytte, som for eksempel volds- og trusselutsatte flyktninger. Jeg er enig i at uønsket sekundærflytting kan være en utfordring for enkelte kommuner.
For å begrense uønsket sekundærflytting vil jeg i enda større grad tydeliggjøre ovenfor kommunene at personer som flytter i løpet av de fem første årene etter bosetting (integreringstilskuddsperioden) og som ber om sosiale ytelser i tilflyttingskommunen, kan vises tilbake til første bosettingskommune, med mindre det er åpenbart urimelig. Regjeringen ser også på nye grep for å begrense uønsket sekundærflytting, også utover integrerings-tilskuddsperioden. Regjeringen har de siste årene styrket bomiljøarbeidet og områdesatsingene, og regjeringen er i gang med å se på hvordan kommunale og statlige virkemidler brukes mer effektivt for å motvirke segregering i utsatte byområder. Her er vi avhengig av kommunenes innspill for å finne de mest treffsikre tiltakene.
For at flyktninger skal bli selvforsørget og bli boende i bosettingskommunen, er det viktigste å sørge for god bosetting og at de kommer i arbeid. Siden regjeringen overtok, har 148 000 flere kommet i arbeid. Men vi har også satt høye ambisjoner fremover. Målet er at flere er i arbeid og at vi får færre på trygd og andre sosiale ytelser. Det har vi konkretisert. Innen 2030 skal sysselsettingen øke til 82 prosent av alle i alderen 20-64 år. Det tilsvarer nå en økning på rundt 135 000 flere i arbeid. Bare i 2025 er budsjettet styrket med nesten 770 millioner kroner til aktive tiltak som skal få flere i jobb. Pengene går blant annet til Jobbsjansen for kvinner med innvandrerbakgrunn, arbeidsrettet ungdomsprogram og styrking av arbeidsmarkedstiltakene. 5. april la regjeringen frem forslag til endringer i integreringsloven for Stortinget, jf. Prop. 81 L (2024-2025). Formålet med endringene er å bidra til økt arbeidsretting og formell opplæring i introduksjonsprogrammet. Blant annet foreslås det at minstekravene til arbeidsrettede elementer i programmet som ble innført for personer med kollektiv beskyttelse, skal inn i de ordinære reglene i integreringsloven.
Det stilles en rekke krav til deltakelsen i introduksjonsprogram. For å få utbetalt introduksjonsstønad må man delta i introduksjonsprogrammet. Programmet er helårlig og på fulltid. Dersom man ikke deltar i program som avtalt, trekkes stønaden time for time. Stønaden er utformet som arbeidsinntekt og er skattepliktig. Jeg vil derimot advare mot å kutte i introduksjonsprogrammet og tilskudd som går til å integrere innvandrere i Norge. Det mener jeg vil føre at integreringen går i feil retning, og vi kan få flere som står lengre fra arbeidsmarkedet med dårligere språkferdigheter.
Kommunene mottar særskilte tilskudd fra staten til arbeidet med bosetting, kvalifisering og integrering av flyktninger og fordrevne; integreringstilskudd, tilskudd til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, særskilt tilskudd ved bosetting av enslige mindreårige flyktninger og tilskudd ved bosetting av personer med alvorlig nedsatt funksjonsevne eller atferdsvansker. Tilskuddene skal gi en rimelig dekning av kommunenes gjennomsnittlige merutgifter i bosettingsåret og de påfølgende fire årene. Når flyktninger flytter til en annen kommune i denne perioden vil tilskuddene bli overført til tilflyttingskommunen. Beregningsutvalgets siste kartlegging viser at dekningsgraden samlet sett er god. I tillegg til de særskilte tilskuddene mottar kommunene innbyggertilskudd for bosatte flyktninger per 1. juli året før budsjettåret, på samme måte som for andre innbyggere.
Ansvar for den generelle finansieringen av kommunene ligger under Kommunal- og distriktsdepartementet som viser til at: Kommunene i hovedsak via de frie inntektene, skatteinntekter og rammetilskudd. Kommunene mottar rammetilskudd for alle som er bosatt i kommunen, og får en andel av skatteinntektene fra egne innbyggere. I tillegg omfordeles skatteinntektene gjennom inntektsutjevningen i inntektssystemet. Innbyggertilskuddet, som er den største delen av rammetilskuddet, er i utgangspunktet fordelt med et likt beløp per innbygger, og også utjevningen av skatteinntekter foretas ut fra antall innbyggere i kommunen.
Innenfor innbyggertilskuddet er det en omfordeling gjennom utgiftsutjevningen.
Utgiftsutjevningen omfatter de store velferdstjenestene grunnskole, barnehage, pleie og omsorg, kommunehelsetjenesten, sosiale tjenester og barnevern. For at kommunene skal kunne levere likeverdige tjenester til sine innbyggere, får de via utgiftsutjevningen kompensert for etterspørsels- og kostnadsforhold som de selv ikke kan påvirke. Dette kan gjelde aldersfordeling, sosiale kriterier og geografiske/strukturelle forhold. Flyktninger uten integreringstilskudd, er et kriterium i utgiftsutjevningen i inntektssystemet som fanger opp kostnadsulemper knyttet til å ha en høy andel flyktninger i kommunen. Kriteriet omfatter også flyktninger som flytter til kommunen etter at perioden for integreringstilskudd er over.
Inntektssystem for kommunene er nylig gjennomgått, og nytt inntektssystem trådte i kraft f.o.m. 2025. I utgiftsutjevningen i nytt inntektssystem har kriteriet flyktninger uten integreringstilskudd fått en høyere vekt enn tidligere. Flyktninger og andre kriterier som fanger opp forskjeller i levekår, har samlet sett fått en større vekt i det nye inntektssystemet.
Behovet for ressurskrevende tjenester varierer betydelig mellom kommuner, og det er i dag ikke objektive kriterier i inntektssystemet som fanger opp denne kostnadsvariasjonen. Det er derfor opprettet en egen øremerket tilskuddsordning for særskilt ressurskrevende tjenester som kommer i tillegg til hovedfinansieringen av helse- og omsorgstjenestene gjennom de frie inntektene. Formålet med toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester er å legge til rette for at kommunene kan gi et godt tjenestetilbud til mottakere som har krav på omfattende helse- og omsorgstjenester.