Begrunnelse

Det er positivt at statsråden i sitt forrige svar understreker at forbrukere står fritt til å hente ut og dele egne gjeldsopplysninger, også med låneformidlere. Det gjør det imidlertid desto mer uforståelig at departementet samtidig foreslår å forby trygge, samtykkebaserte tjenester som nettopp legger til rette for slik deling. Alternativet for mange forbrukere vil være å dele opplysninger manuelt via e-post, skjermbilder eller SMS – noe som både svekker datasikkerheten og gir redusert kontroll over egne opplysninger.
Det fremstår fortsatt som en sammenblanding av regelverk når det vises til gjeldsinformasjonsforskriften § 6, som gjelder utlevering fra gjeldsinformasjonsforetak til aktører med hjemmel i loven. Denne bestemmelsen kan vanskelig være relevant i tilfeller der forbrukeren selv – basert på gyldig samtykke – velger å dele egne opplysninger med en tredjepart. Slike delinger skjer utenfor gjeldsinformasjonslovens utleveringssystem, og reguleres i stedet av personopplysningsloven og GDPR.
Vi kan heller ikke se noen prinsipiell grunn til at banker eller andre aktører ikke skal kunne motta gjeldsdata gjennom samtykkebasert innsyn, så lenge samtykket er lovlig utformet. At forbrukeren deler mer data enn det banken selv kan innhente med hjemmel i lov, må anses som en legitim bruk av retten til dataportabilitet og kontroll over egne opplysninger.
Samtykkebasert innsyn benyttes i dag av svært mange forbrukere gjennom tjenester med høy kundetilfredshet. Slike løsninger gir bedre økonomisk oversikt, legger til rette for refinansiering og lavere renter, og styrker forbrukerens posisjon i markedet. De bidrar dermed aktivt til å forebygge gjeldsproblemer – i tråd med formålet i gjeldsinformasjonsloven. Å forby slike løsninger generelt fremstår som et uforholdsmessig tiltak og kan virke mot sin hensikt. Eventuelle bekymringer om uønsket markedsføring bør heller adresseres gjennom eksisterende regelverk som er bedre egnet og mer målrettet for å håndtere slike problemstillinger.