Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Silje Hjemdal (FrP): Vil helseministeren se på muligheten for et felles nasjonalt system for blodgivere slik at man ivaretar personvern og pasientsikkerhet, og samtidig gi blod i ulike deler av landet?

Begrunnelse

Jeg ble nylig gjort oppmerksom på at det ikke finnes et felles nasjonalt register for blodgivere. Seksjonsleder ved Haukeland Sykehus informerte om at grunnet personvern og pasientsikkerhet kan man dermed ikke dele informasjon om blodgivere på tvers av registrene.
Det er heller ikke mulig å være registrert som blodgiver flere plasser samtidig.
Dette virker unødig byråkratisk og tungvint. Blod er ferskvare og givere som ønsker å bidra kan være med å redde liv.
Derfor er det underlig at systemene for dette ikke er modernisert eller gir slike muligheter. Et felles nasjonalt system ville trolig løst disse utfordringene.

Svar

Jan Christian Vestre: Per i dag finnes det ikke et nasjonalt blodgiverregister i Norge. Blodbankene opererer med egne lokale registre, og det er enkelte tekniske, juridiske og organisatoriske utfordringer knyttet etablering av et felles nasjonalt register.
Etablering, formal og drift av blodgiverregistre er beskrevet i blodforskriften kapittel 4. Forskriftens formål er å sikre et høyt beskyttelsesnivå for blodmottakere og blodgivere, herunder å hindre overføring av smitte og trygge sikkerheten og kvaliteten på humant blod og blodkomponenter uansett anvendelsesformål.
Et nasjonalt register, eller en alternativ teknisk løsning med tilsvarende funksjonalitet, kunne potensielt bidra til å løse enkelte utfordringer – for eksempel ved å styrke beredskapen og lette tilgangen til blodgivere i krisesituasjoner. Det nåværende systemet fungerer imidlertid tilfredsstillende, og det er nødvendig å først vurdere behovet for å utrede eventuelle endringer. Helse- og omsorgsdepartement har mottatt indikasjoner på at de fleste blodgivere tilpasser seg ved å gi blod når de oppholder seg i sin hjemkommune. Det er uansett kun anledning til å gi blod inntil fire ganger per år. Ved flytting er det relativt enkelt å registrere seg som blodgiver i ny region eller ved nytt helseforetak.
Blodbankene benytter i dag to ulike IT-systemer. Å få disse systemene til å kommunisere, eller å innføre ett felles system, vil kreve betydelige IT-ressurser og økonomiske investeringer, som må vurderes opp mot andre prioriteringer. Som del av en slik prosess kan det også være naturlig å vurdere om gjeldende regelverk oppstiller unødvendige hindre knyttet til adgangen til å dele informasjon om givere – som i denne sammenheng defineres som pasienter med pasientrettigheter – på tvers av helseforetak.
Nokblod (Nasjonalt koordineringssenter for blodberedskap i Bergen) arbeider med en utredning på dette området, som skal presenteres for helseforetaks fagdirektørmøtet i løpet av høsten. Denne utredningen kan være nyttig i den videre vurderingen.
Selv om et nasjonalt blodgiverregister har potensial til å løse enkelte utfordringer, foreligger det enkelte juridiske, tekniske og organisatoriske utfordringer som må vurderes. Kostnader og ressursbruk må også veies opp mot forventet nytte.

Stortinget.no

Skriftlig spørsmål fra Silje Hjemdal (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Spørsmål

Begrunnelse

Svar