Spørsmål

Sofie Marhaug (R): Hvor mye har norske kvotepliktige bedrifter brukt på kjøp av klimakvoter siden 2015?

Begrunnelse

EUs kvotehandelssystem for bedrifter (ETS) beskrives ofte som en av bærebjelkene i norsk klimapolitikk. Rundt 140 norske anlegg omfattes i dag av systemet, og må årlig levere et antall klimakvoter til myndighetene som tilsvarer deres årlige utslipp av CO₂-ekvivalenter.
Miljødirektoratet publiserer statistikk over hvilke bedrifter som er kvotepliktige, hvor mange kvoter de må levere årlig til Miljødirektoratet, hvor mange vederlagsfrie kvoter de mottar fra direktoratet, og hvor mye CO₂-kompensasjon de får fra staten. I statsbudsjettet fremgår også statens inntekter fra salg av kvoter som tildelt den norske staten under EUs regelverk.
Det finnes imidlertid ingen offentlig tilgjengelig oversikt over hvor mye norske kvotepliktige bedrifter faktisk har brukt på kjøp av klimakvoter. Denne informasjonen er vesentlig for å kunne vurdere kostnadene ved kvotesystemet og dets virkning på norsk industri. Dette vil også gi et bedre utgangspunkt for å vurdere de direkte og indirekte effekten av å lene oss mot kvotekjøp innenfor EU som et effektivt verktøy for oppnåelse av klimamålene.
Jeg ber derfor statsråden om å tilgjengeliggjøre eller sammenstille data for de totale utgiftene/kostandene norske kvotepliktige bedrifter har hatt til anskaffelse av klimakvoter under EU ETS siden 2015.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: Jeg oppfatter at representantens spørsmål gjelder hvor store utgifter norske kvotepliktige virksomheter (bedrifter) har hatt med å kjøpe klimakvoter siden 2015. Jeg holder derfor luftfart og skipsfart utenfor besvarelsen.
Det er et begrenset antall klimakvoter i EUs klimakvotesystem. De kvotepliktige bedriftene må levere én kvote per tonn CO₂ som slippes ut. Kvotesystemet setter dermed et tak på utslippene som omfattes av systemet. Kvotene må gjøres tilgjengelig for de kvotepliktige. Hovedregelen er at kvotene auksjoneres, men inntil 43 prosent av samlet antall kvoter kan tildeles vederlagsfritt (gratis) til virksomheter som anses utsatt for karbonlekkasje. Formålet er å hindre karbonlekkasje, det vil si utflagging av bedrifter som er utsatt for konkurranse fra bedrifter i land utenfor EU/EØS og som ikke står overfor like høy utslippskostnad. Bedriftene kan fritt selge eventuelle overskuddskvoter i markedet. Bedriftene har derfor også økonomiske insentiv til å kutte utslipp selv om de får vederlagsfri tildeling. Utslippseffekten av systemet sikres ved at antall kvoter i systemet reduseres årlig, slik at utslippene går ned. Utslippene fra bedriftene som omfattes av kvotesystemet, er omtrent halvert siden systemet ble etablert i 2005. Med dagens nedtrappingstakt vil systemet nå netto null utslipp rundt 2040.
Systemet bidrar til at norske bedrifter sammen med rundt 10 000 andre bedrifter i EU/EØS finner de mest effektive utslippskuttene. Det innebærer at ingen land i EU/EØS, heller ikke Norge, på forhånd bestemmer i hvilket land utslippskuttene i systemet relativt sett vil være størst. For systemets bidrag til Norges 2030-mål under Parisavtalen så vil det heller ikke spille en rolle hvor innenfor kvotesystemet klimagassutslippene er redusert.
For å anslå hvor store utgifter norske bedrifter har hatt for å kjøpe kvoter, kan det gjøres en forenklet beregning ved å se på bedriftenes samlede utslipp, antall kvoter de har fått tildelt vederlagsfritt, og gjennomsnittlig kvotepris for hvert enkelt år. Basert på en slik forenklet beregning har norske kvotepliktige bedrifter siden 2015 samlet hatt en årlig gjennomsnittlig nettoutgift på om lag 3,7 milliarder kroner til kjøp av kvoter, med et spenn på mellom 0,4 og 9,2 milliarder per år. De årlige nettoutgiftene har variert i takt med kvoteprisen, som har økt kraftig fra 2015 og frem til i dag. Nettoutgiftene varier også mellom bedrift til bedrift og mellom sektorer, ut ifra utslipp og vederlagsfri tildeling.
De kvotepliktige virksomheter på fastlandet står for nærmere 28 prosent av de beregnede totale gjennomsnittlige nettokostnadene, mens virksomhetene offshore (olje og gass) står for 72 prosent. Offshorevirksomhetenes relative bidrag til totalen er altså høyere enn for landanleggene. Dette skyldes at virksomhetene offshore samlet sett får lavere vederlagsfri tildeling sammenlignet med størrelsen på utslippene.
Den forenklede beregningen tar ikke hensyn til at bedriftene kan kjøpe og selge kvoter til ulike tidspunkt. Den faktiske nettokostnaden for norske kvotepliktige virksomheter vil derfor avhenge av når bedriftene kjøper og selger kvoter, som følge av at kvoteprisen er ulik over tid.
Kvoter som ikke tildeles vederlagsfritt, selges til høystbydende gjennom en felleseuropeisk auksjonsordning. Mesteparten av inntektene tilfaller landene som er med i EU ETS. Statens inntekter fra salg av klimakvoter har de tre siste årene vært i størrelsesorden 2 til 3 milliarder kroner per år. Deler av inntektene fra auksjoner av kvoter går til ulike felleseuropeiske fond, som for eksempel Innovasjonsfondet som støtter utvikling og implementering av ny teknologi. Norske bedrifter, også de som ikke er underlagt kvotesystemet, kan søke støtte fra EUs Innovasjonsfond. I 2024 fikk åtte norske industri- og teknologibedrifter tilsagn om støtte på rundt 5,7 milliarder kroner fra fondet.