Begrunnelse

Havressursloven § 2 slår fast at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. Fisk er dermed verken statlig eller privat eiendom. Staten forvalter ressursene på vegne av fellesskapet. Stortinget har vedtatt at fiskekvoter kan tildeles aktive fiskere med nødvendige tillatelser. Når en fisker oppgir sin tillatelse, kan forvaltningen tildele ny tillatelse som erstatning for den oppgitte (erstatningstildeling). Fordi søkerne ikke rangeres, vil flere være kvalifiserte. Gjennom praksis har forvaltingen tillatt at kvotene blir tildelt søkeren som har betalt forgjengeren høyest vederlag. Selv om kvoter ikke er privat eiendom, legger praksisen i realiteten til rette for kvotehandel. En slik handel omgår forbudene mot overdragelse i lov og forskrift. Strukturkvoteordningen (2003) ble vedtatt som et effektiviseringstiltak ved kondemnering av fartøy. Ordningen innebar intet forslag om lovendring med hjemmel til å etablere et marked for kvoter. Likevel har forvaltningspraksis lagt til rette for at kvoter kan flyttes, følge fartøy og omsettes til markedspris. Dette har utviklet seg til en privat kvoteøkonomi – uten demokratisk vedtak eller rettslig forankring. Konsekvensene er at fellesskapets ressurser er i ferd med å bli privatisert uten politisk behandling. Kystsamfunn, særlig i Finnmark og Nord-Norge, har tapt arbeidsplasser og verdiskaping. Riksrevisjonen (2020) har kritisert at kvotesystemet ikke oppfyller Stortingets mål for bosetting og aktivitet. Dagens kvotehandel mangler både demokratisk og rettslig legitimitet.