Begrunnelse

Hallingdal ble hardt rammet av uværet Hans. Flere av flomofrene lever fortsatt i usikkerhet fordi de bor i rasutsatt områder og kan se langt etter rassikring. På grunn av rasfaren og manglende rassikring har verdien på boligene stupt og eiendommene er ikke mulig å omsette. Likevel er de pålagt gjennom lokal boplikt å bo i boligene. Dette oppleves som svært belastende for mange av ofrene. I tillegg er det mange som må betale full eiendomsskatt på tross av at boligens verdi ikke lenger er reel. Kommunene får alt for lite midler til rassikring og de midlene de får prioriteres oftest til kommunale bygg og anlegg. Privatboliger havner langt nede på prioriteringslistene. I tillegg er det forskjellig praksis fra kommune til kommune på hvem som skal dekke egenandelen ved rassikring. Noen kommuner betaler denne egenandelen uavhengig av hvem som får nytte av rassikringen, mens andre kommuner sender regningen på egenandel til eiendomsbesitterne. Dette fører til at noen eiendomsbesittere kan få en høy regning fra kommunen dersom kostnadene for utbedring er store, noe den ofte er. Det er også stor usikkerhet rundt hvordan egenandelen skal beregnes. Kommunen kan kreve at det betales for en andel av verdistigningen som rassikringen førte til. Spørsmålet er da om man skal legge til grunn det boligen var verdt før rasene gikk og den store rasfaren ble kjent, eller om man skal legge til grunn verdien etter rasene hadde gått. Her er det forskjellige tolkninger og praksiser, noe som fører til stor usikkerhet for rasutsatte og folk som bor i rasutsatte områder.