Spørsmål

Geir Pollestad (Sp): Kan statsråden redegjøre for hvordan nedgraderingen av ulvens vernestatus har blitt fulgt opp av regjeringen, og hvorfor regjeringen, på tross av den nedgraderte vernestatusen, flere ganger har stanset felling av ulv i beiteprioritert område?

Begrunnelse

Bernkonvensjonens faste komité vedtok 6. desember 2024 å nedgradere ulvens vernestatus fra «strengt beskyttet» til kun «beskyttet». Norge stemte for denne nedgraderingen av vernestatusen, noe som ble besluttet av regjeringen, som både Senterpartiet og Arbeiderpartiet på dette tidspunktet var en del av. Dette betydde, slik blant annet en av regjeringens representanter slo fast, at ulven fikk samme vernestatus som spissmus. Altså er Norges handlingsrom for forvaltning av ulv økt. Endringen av ulvens vernestatus trådde i kraft 7. mars 2025.

Dette året har vi sett flere eksempler på at ulv har gjort stor skade utenfor beiteprioritert område uten at regjeringen har sørget for å gi nødvendig fellingstillatelse. Begrunnelsen har vært at ulven kunne være eller var såkalt «genetisk viktig». Dette er paradoksalt, all den tid en såkalt «genetisk viktig» ulv ikke har noen verdi i et beiteprioritert område, ettersom det uansett ikke skal legges til rette for yngling i området.

Svar

Andreas Bjelland Eriksen: I 2024 ble ulvens status under Bernkonvensjonen endret fra «strengt beskyttet» til «beskyttet». Bakgrunnen for endringen var et forslag fra EU om å redusere beskyttelsesnivået, som følge av økende utfordringer i flere europeiske land på grunn av større ulvebestander. Norge stemte for forslaget.

Endringen i ulvens vernestatus under konvensjonen gjelder for Europa som helhet. Samtidig varierer tilstanden til de ulike europeiske ulvebestandene. Mens flere europeiske land har opplevd sterk vekst i sine bestander, er den skandinaviske bestanden vurdert som sårbar (truet) på Verdens naturvernunions (IUCN) rødliste for truede arter, og den norske delbestanden er kategorisert som kritisk truet på Norsk rødliste for arter. Samtidig som partene vedtok å endre ulvens vernestatus i 2024, ble det også åpnet sak om norsk ulveforvaltning under konvensjonen. Konvensjonens stående komité rettet i den forbindelse kritikk mot norsk ulveforvaltning, og understreket at kritikken gjaldt uavhengig av ulvens vernestatus. Komiteen ba blant annet om at den norske delbestanden gis mulighet til å oppnå en mer tilfredsstillende tilstand, slik at langsiktig overlevelse sikres. Kritikken ble gjentatt og forsterket i 2025. Avgjørelsen om å åpne sak om norsk ulveforvaltning og kritikken mot forvaltningen, er uavhengig av hvilket beskyttelsesnivå ulven har under konvensjonen.

Min vurdering er at det per i dag er lite handlingsrom for å endre dagens ulveforvaltning i en retning som innebærer økt adgang til felling av ulv. Dette må ses i sammenheng med at Norge lenge har hatt en aktiv forvaltning av bestanden, både utenfor og innenfor ulvesonen. Dette har i stor grad ikke vært tilfelle i EU. Videre er den skandinaviske ulvebestanden den mest truede og innavlede bestanden i Europa. Ulven er altså klassifisert som kritisk truet på Norsk rødliste for arter, som er den mest alvorlige truethetskategorien, og det er en pågående klagesak om norsk ulveforvaltning under konvensjonen.

Representanten Pollestad spør hvorfor regjeringen, på tross av den endrede statusen under konvensjonen, flere ganger har stanset felling av ulv i beiteprioritert område. Jeg antar at representanten Pollestad viser til at det i sommer ble avslått å gi umiddelbar tillatelse til felling av en ulv som forårsaket skader på sau i Gausdal.

Den skandinaviske ulvebestanden har et ekstremt høyt innavlsnivå, noe som på sikt kan true bestandens overlevelse. Gjennom å være part til Bernkonvensjonen, er Norge forpliktet til å sikre ulvens overlevelse i Norge og til å bidra til å sikre ulvens overlevelse i Skandinavia, uavhengig av hvilket beskyttelsesnivå ulven har under konvensjonen. Gitt dagens bestandsmål er regelmessig innvandring av ulver fra den større finskrussiske bestanden nødvendig for å redusere innavlsnivået, og terskelen for å tillate felling av slike individer skal derfor være høyere sammenlignet med individer som ikke er genetisk viktige. Dersom vi ikke lykkes med å ivareta slike innvandrende individer, er alternativet at vi må ha en langt større ulvebestand enn i dag for å sikre overlevelsen på sikt.

I den aktuelle saken i Gausdal ble det gjennom DNA-analyser bekreftet at dette var et genetisk verdifullt individ, og det ble det iverksatt tiltak med mål om avverge skadesituasjonen samtidig som ulven ble ivaretatt. Situasjonen ble fulgt tett blant annet ved at Statens naturoppsyn fikk instruks om å stasjonere personell i området. Dessverre lyktes det ikke å avverge videre skader med alternative tiltak til felling. Grunnet store skader på sau vedtok Klima- og miljødepartementet derfor felling av ulven 14. juli, og ulven ble felt 20. juli.

Jeg har forståelse for at beitebrukere har opplevd situasjonen i Gausdal som utfordrende. Dersom det er mistanke om tilstedeværelse av genetisk verdifull ulv i beiteprioritert område, må det gjøres krevende avveiinger, og forvaltningen har beredskap for å følge opp beitenæringen i disse situasjonene. Berørte beitebrukere har blant annet anledning til å søke om akuttmidler til økt tilsyn med beitedyr over tilskuddsordningen for forebyggende og konfliktdempende tiltak, og Statsforvalteren og Miljødirektoratet har vakttelefoner hvor beitebrukere kan få informasjon og observasjoner og skade på beitedyr kan meldes inn.