Spørsmål

Bjørn-Kristian Svendsrud (FrP): Mener statsråden at Arbeids- og velferdsdirektoratets fortolkning av §18 i sosialtjenesteloven når det gjelder forbud mot inntil-vedtak er i henhold til lovens vilje og intensjon?

Begrunnelse

Sosialtjenesteloven skal gi kommunene handlingsrom til å hjelpe folk ut av vanskelige livssituasjoner, tilpasset den enkeltes behov og lokale forhold. Loven forutsetter at Nav-veileder utøver faglig skjønn. Imidlertid viser en ny rapport «Fra tvangstrøye til handlingsrom», på oppdrag fra KS, det som betegnes som en juridifisering av sosialfeltet. Det faglige skjønnet er gradvis erstattet av prosedyrekrav, i noen tilfeller uten hjemmel i lov eller forskrift.
Sosialtjenestelovens § 18 regulerer stønad til livsopphold, og gir grunnlag for utbetalinger til brukerne. I desember 2021 erklærte Arbeids- og velferdsdirektoratet at inntil-vedtak, altså rammevedtak for variable utgifter som strøm og tannbehandling, er i strid med regelverket. Nav-kontorene har over tid hatt to praktiske løsninger for å håndtere løpende og uforutsigbare utgiftsbehov hos mottakere med vedvarende stønadsbehov. Den første konstruksjonen var rammevedtaket, som ble benyttet ved variabel inntekt.
Såkalte inntil-vedtak ble fattet for en lengre periode, ofte inntil seks måneder, og oppstilte en øvre økonomisk ramme for stønaden. Mottakere med ujevn inntekt fikk et vedtak som fastslo retten til livsopphold inntil et bestemt månedlig beløp. Saksbehandleren beregnet og utbetalte deretter differansen mellom inntekten og det fastsatte beløpet basert på månedlige lønnsslipper. Denne modellen sikret forutsigbarhet for mottakeren, som slapp gjentatte søknader, samtidig som den reduserte den administrative byrden ved Nav-kontorene ved at en unngikk hyppige vedtak med identisk innhold. Den andre konstruksjonen var enkeltytelsesvedtak, som ble anvendt ved variable utgifter som strøm og tannbehandling. Vedtaket fastslo at en bestemt utgiftskategori var dekket, mens det konkrete beløpet ble utbetalt når fakturaen forelå.
I desember 2021 sendte Arbeids- og velferdsdirektoratet ut et brev til statsforvalterne der begge disse praksisene ble erklært i strid med regelverket. Konsekvensen var et krav om at kommunene må fatte et nytt, selvstendig enkeltvedtak for hver enkelt faktura og hver månedlig variabel utgift.
I nevnte rapport fra KS konkluderer førsteamanuensis og spesialist i velferdsrett Marius Storvik med at direktoratets lovforståelse ikke er riktig.

Svar

Svaret er ennå ikke tilgjengelig