Spørsmål

Helge André Njåstad (FrP): Mener statsråden det er god ressursbruk at fjellrever tas ut av avlsprogrammet allerede ved seks års alder når dyreparker dokumenterer at dyrene kan leve i god form i ytterligere seks til sju år, og hva vil statsråden gjøre for at flere av disse dyrene kan komme allmennheten til nytte gjennom formidling og kunnskapsarbeid?

Begrunnelse

Fjellreven er en av Norges mest truede arter, og det er gjennom mange år investert betydelige offentlige ressurser i avls- og bevaringsarbeidet for arten. Formålet har vært å sikre levedyktige bestander og øke kunnskapen om fjellrev hos befolkningen.
Jeg er gjort kjent med at fjellrever tas ut av avlsprogrammet når de er omkring seks år gamle. Samtidig opplyses det fra aktører som har holdt slike dyr i fangenskap at fjellrever kan leve i god helse i vesentlig flere år etter dette, og at det finnes eksempler på dyr som har blitt både 11, 12 og 13 år gamle. Dyreparker og rovdyrsentre over hele landet bidrar til viktig formidling om norske rovdyr, biologisk mangfold og truede arter. Levende dyr gir publikum, skoleelever og andre besøkende en unik mulighet til å lære om artene og forstå betydningen av naturforvaltning og bevaringsarbeid. Dersom fjellrever som er ferdige i avlsprogrammet fortsatt har mange gode leveår foran seg, reiser det spørsmål om dagens praksis representerer den beste utnyttelsen av ressursene og kompetansen som er bygget opp gjennom avlsarbeidet. Det er derfor ønskelig å få belyst hvilke vurderinger som ligger til grunn for dagens ordning, og om det finnes muligheter for å legge til rette for at flere slike dyr kan brukes i formidlings- og kunnskapsarbeid til nytte for allmennheten.

Svar

Sigrun Aasland: Fjellreven er en sentral art i norsk høyfjellsnatur. Samtidig er fjellreven er et av våre mest truede pattedyr. Arten ble fredet i 1930. Likevel var det ved inngangen til 2000-tallet bare mellom 40 og 60 voksne fjellrever igjen i Norge, Sverige og Finland.
Det er et nasjonalt mål at ingen arter eller naturtyper skal utryddes. Vi kan derfor ikke passivt se på at arter som står i fare for å forsvinne fra norsk natur, dør ut uten å iverksette tiltak som kan redde arten.
Norge har over lang tid gjort en betydelig og målrettet innsats for å redde fjellreven. Avlsprogrammet, sammen med utsetting, støtteforing og andre tiltak i fjellet, har vært avgjørende for den positive utviklingen. Innsatsen har bidratt til å reetablere fjellreven i områder der den var utryddet. Dyr fra avlsprogrammet har også vandret til Sverige og Finland, slik at den norske innsatsen har fått betydning for fjellrevbestanden i hele Fennoskandia.
I 2021 ble fjellreven nedjustert fra kritisk truet til sterkt truet på Norsk rødliste for arter. Det viser at tiltak nytter. Bestanden er likevel fortsatt liten og sterkt fragmentert.
Jeg er kjent med at fjellrevene normalt tas ut av aktiv avl ved om lag seks års alder, fordi valpeproduksjonen avtar med alderen og for å sikre genetisk variasjon gjennom nye tilkommere. Alder alene avgjør imidlertid ikke hva som skal skje med det enkelte dyret etter at den har sluttet å produsere avkom. Helse, atferd, dyrevelferd og egnethet for transport og fremvisning må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Omplassering til dyreparker kan være et alternativ for enkelte dyr som ikke lenger inngår i avlen eller er aktuelle for utsetting. Det kan også gi muligheter for å formidle kunnskap om fjellreven og det viktige arbeidet med å bevare arten. Miljødirektoratet har tidligere tillatt slike omplasseringer.
Ikke alle dyr er imidlertid egnet for dette. Nyere søknader om omplassering av fjellrev til dyreparker og naturparker er avslått fordi de aktuelle dyrene ble vurdert til å ikke ha god nok helsetilstand til å tåle belastningen ved transport og tilvenning til mennesker.
Jeg mener at avlsprogrammets formål om å bedre situasjonen for fjellreven og hensynet til dyrevelferd må veie tyngst. Samtidig kan omplassering være et alternativ når det finnes egnede dyr, og når dette kan skje uten å svekke formålet med programmet. Jeg mener Miljødirektoratet er best egnet til å foreta disse vurderingene og legger til grunn at de vurderer hver søknad om omplassering konkret.