Kapittel 1. Lovens formål og
anvendelse
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og
stedfortredere
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige
medhjelpere
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet
I Saklig domsmyndighet
II Stedlig domsmyndighet (verneting)
Kapittel 5. Plikter før sak
reises
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet
Kapittel 7. Utenrettslig mekling
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de
alminnelige domstoler
I Minnelig løsning og mekling
II Rettsmekling
Kapittel 9. Allmennprosess
I Allment
II Saksforberedelsen
III Hovedforhandlingen
Kapittel 10. Småkravprosess
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning
og saksstyring
Kapittel 12. Prosesskriv
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker
I Rettsmøter
II Rettsbøker
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål.
Partshjelp
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift.
Spesielle virkemidler
I Oppdeling
II Omberammelse og utsettelse
III Forsømmelser og fraværsdom
IV Stansing
Kapittel 17. Verdifastsetting
Kapittel 18. Virkninger av søksmål mv.
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik
I Form og framgangsmåte
II Avgjørelsens innhold
III Retting, tilleggsdom og omgjøring
IV Rettsforlik
V Tvangskraft og rettskraft
Kapittel 20. Sakskostnader
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt
Kapittel 24. Vitnebevis
Kapittel 25. Sakkyndigbevis
Kapittel 26. Realbevis
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak
Kapittel 28. Bevissikring utenfor rettssak
Kapittel 29. Anke til lagmannsrett
Kapittel 30. Anke til Høyesterett
Kapittel 31. Gjenåpning
Kapittel 32. Alminnelige bestemmelser
Kapittel 33. Arrest
Kapittel 34. Midlertidig forføyning
Kapittel 35. Gruppesøksmål
Kapittel 36. Saker om administrative
tvangsvedtak i helse- og
sosialsektoren
Kapittel 37. Ikraftsetting og endringer
i andre
lover
Kapittel 1. Lovens formål og anvendelse
§ 1-1 Lovens formål
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig,
rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom
offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven
skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet
sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov
for å få respektert og avklart rettsreglene.
(2) For å oppnå formålene etter
første ledd, skal
partene få argumentere
for sin sak og føre bevis,
partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens
argumentasjon og bevis,
partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig
for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig
forhold til sakens betydning,
ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende
for sakens utfall,
viktige avgjørelser begrunnes, og
avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.
§ 1-2 Folkerettens betydning for
anvendelsen av
loven
Loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten
eller følger av overenskomst med fremmed stat.
§ 1-3 Søksmålsgjenstand,
partstilknytning og
søksmålssituasjon
(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise et
reelt behov for å få kravet avgjort i forhold
til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet
vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.
§ 1-4 Søksmålsadgang for
organisasjoner mv.
(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål
i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål
og naturlige virkeområde å ivareta, når
vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.
(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte
interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål
for å ivareta disse.
§ 1-5 Hvem søksmål om
gyldigheten av offentlige vedtak skal rettes mot
Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises
mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans.
Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet
til en kommune eller fylkeskommune som har truffet avgjørelse
i saken i tidligere instans.
Kapittel 2. Parter, prosessdyktighet og
stedfortredere
§ 2-1 Partsevne
(1) Partsevne har
a) enhver fysisk person,
b) stat, kommuner og fylkeskommuner,
c) selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper
og kommandittselskaper,
d) samvirkelag, sparebanker og stiftelser,
e) konkursboer og dødsboer under offentlig skifte,
f) andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter,
når det er særlig bestemt i lov.
(2) Andre sammenslutninger enn etter første ledd har
partsevne så langt dette følger av en samlet vurdering
hvor det særlig legges vekt på
om sammenslutningen har en fast
organisasjonsform,
om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen
utad,
om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning,
om sammenslutningen har egne midler, og
sammenslutningens formål og hva søksmålet gjelder.
§ 2-2 Prosessdyktighet
(1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre
i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål.
(2) Myndige personer er prosessdyktige om ikke annet følger
av paragrafen her. Det samme gjelder en utlending som etter sitt
hjemlands lov ikke er myndig, dersom utlendingen ville ha vært
myndig etter norsk lov.
(3) Umyndige er bare prosessdyktige når det følger
av særlig lovbestemmelse.
(4) En myndig person som på grunn av sin psykiske
helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser
under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen hjelpeverge,
skal retten sørge for at slik verge oppnevnes.
(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha
et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker
rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.
§ 2-3 Stedfortreder
(1) For personer som ikke er prosessdyktige, og for upersonlige
rettssubjekter, ivaretar stedfortrederen alle partens rettigheter
og plikter i rettssaken. En part kan bare ha én stedfortreder
om gangen.
(2) For myndige personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2
fjerde ledd, er hjelpevergen stedfortreder.
§ 2-4 Stedfortreder for umyndige
(1) For umyndige er vergen stedfortreder. Er den umyndiges
foreldre verge i fellesskap, får vergemålsloven § 4
anvendelse.
(2) En mindreårig over 15 år skal varsles
til rettsmøtene. Retten skal opplyse om at den mindreårige har
rett, men ikke plikt, til å være til stede i rettsmøtet. Den
mindreårige skal meddeles prosesskriv samtidig med vergen,
hvis ikke den mindreårige selv har erklært at
det er unødvendig.
(3) Gjelder søksmålet midler som forvaltes
av overformynderiet, skal stevningen forkynnes for overformynderiet.
Overformynderiet har rett til å tre inn i saken. Overformynderiets
prosesshandlinger kommer den umyndige til gode selv om de strider
mot den umyndiges egne prosesshandlinger.
§ 2-5 Stedfortreder
for upersonlige rettssubjekter
(1) For upersonlige rettssubjekter er stedfortrederen den
person som kan motta forkynnelser på vegne av rettssubjektet,
jf. domstolloven § 191. Er dette flere enn én
person, velger styret hvem som skal være stedfortreder.
(2) Stedfortrederen kan delegere adgangen til å opptre
som stedfortreder til en annen person som er tilsatt i rettssubjektet
eller tilknyttet den delen av virksomheten som søksmålet
gjelder. Slik delegering kan gjøres for én enkelt
sak eller for bestemte sakstyper og må skje skriftlig.
Delegeringen kan ikke begrense de rettigheter stedfortrederen skal
ha etter § 2-3 første ledd.
Kapittel 3. Prosessfullmektiger og rettslige
medhjelpere
§ 3-1 Rett til å bruke prosessfullmektig
(1) En part kan la seg representere av en prosessfullmektig.
(2) En part kan bare ha én prosessfullmektig om gangen.
Retten kan tillate at en part har mer enn én prosessfullmektig
når det foreligger særlige grunner. Er det mer
enn én prosessfullmektig til stede i rettsmøtet,
skal det på forhånd gjøres klart for
retten og motparten hvem som til enhver tid har rett til å utføre
prosesshandlinger på vegne av parten.
(3) Hvor denne lov bruker uttrykket part, vil regelen gjelde
tilsvarende for prosessfullmektigen når det ikke er særskilt
bestemt eller følger av sammenhengen at den aktuelle prosessuelle
rettigheten eller plikten påligger parten personlig.
§ 3-2 Plikt til å bruke
prosessfullmektig
Hvis en part ikke kan framstille saken på en forståelig
måte, kan retten pålegge parten å møte
med prosessfullmektig.
§ 3-3 Hvem som kan
være prosessfullmektig
(1) Advokater kan være prosessfullmektig i saker som
behandles etter denne lov. Ved muntlig forhandling for Høyesterett
kan likevel bare brukes en advokat med rett til å føre
saker for Høyesterett.
(2) En autorisert advokatfullmektig kan opptre som advokat
etter denne lov når ikke annet følger av domstolloven § 223
første ledd.
(3) En av partens nærmeste kan være prosessfullmektig,
unntatt for Høyesterett eller når retten tilbakeviser
vedkommende som uskikket. Har tvisten tilknytning til næringsvirksomhet,
gjelder det samme for ansatte og andre personer knyttet til denne
delen av virksomheten.
(4) Retten kan tillate at en annen skikket myndig person
opptrer som prosessfullmektig. Personer som driver ervervsmessig
eller stadig rettshjelpvirksomhet, kan bare være prosessfullmektig
hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218.
(5) Utenlandsk advokat kan være prosessfullmektig
når retten etter sakens art og forholdene ellers finner
det ubetenkelig.
(6) Kongen fastsetter ved forskrift i hvilken utstrekning
og på hvilke vilkår advokater hjemmehørende
i andre EØS-stater har rett til å opptre som prosessfullmektig.
§ 3-4 Prosessfullmakt
(1) Prosessfullmektigen kan foreta alle prosesshandlinger
på vegne av sin part. Begrensninger i prosessfullmakten
er uten virkning i forhold til retten og motparten.
(2) Advokater behøver bare å legge fram
fullmakt når retten finner grunn til å forlange
det. Andre prosessfullmektiger skal legge fram skriftlig fullmakt hvis
ikke parten er tilstede og bekrefter fullmaktsforholdet. Er ikke
fullmaktsforholdet tilstrekkelig godtgjort, kan saksbehandlingen
likevel fremmes hvis utsettelse ville medføre skade.
§ 3-5 Forholdet mellom partens og prosessfullmektigens
handlinger
(1) Parten kan opptre ved siden av prosessfullmektigen.
(2) Prosessfullmektigens handlinger og unnlatelser virker
for og mot parten.
(3) En part som er til stede, blir bundet av prosessfullmektigens
handlinger hvis ikke parten straks gjør innsigelse.
§ 3-6 Opphør av prosessfullmakt
(1) En prosessfullmakt kan tilbakekalles til enhver tid.
Tilbakekallingen har virkning overfor retten og motparten når
den er meddelt dem.
(2) En prosessfullmektig har rett til å tre tilbake
fra fullmaktsforholdet. En prosessfullmektig som trer tilbake, har
plikt til å utføre de prosesshandlinger som ikke
kan utstå uten at parten utsettes for tap. Tilbaketreden
har virkning overfor retten og motparten når den er meddelt
dem.
§ 3-7 Rettslig medhjelper
(1) En part kan la seg bistå av en rettslig medhjelper.
Den rettslige medhjelperen må fylle vilkårene
for å være prosessfullmektig etter § 3-3.
(2) Retten bestemmer i hvilken utstrekning den rettslige
medhjelperen skal få ordet til innlegg og eksaminasjon
av parter og vitner ved siden av eller i stedet for prosessfullmektigen.
(3) Det som framføres av den rettslige medhjelperen,
virker for og mot parten hvis ikke parten straks gjør innsigelse.
§ 3-8 Rettens fastsetting
av prosessfullmektigens godtgjøring
(1) Parten eller prosessfullmektigen kan be om at retten
fastsetter prosessfullmektigens godtgjøring. Ved fastsettingen
tas det hensyn til de kostnader det er rimelig å pådra
parten ut fra prosessoppdraget, sakens betydning og forholdet mellom
parten og prosessfullmektigen.
(2) Begjæring etter første ledd må fremmes
innen én måned etter forkynnelse av sakens avgjørelse
i vedkommende instans.
Kapittel 4. Saklig og stedlig domsmyndighet
I Saklig domsmyndighet
§ 4-1 Saklig domsmyndighet
(1) Forliksrådene behandler saker som angitt i § 6-2.
(2) Tingrettene er den ordinære førsteinstans
for saker som reises for domstolene, når ikke annet følger av
første og tredje ledd.
(3) Lagmannsrettene behandler saker som førsteinstans
hvor det er særskilt bestemt, anker som angitt i § 29-1
og begjæringer om gjenåpning som angitt i § 31-1
tredje ledd.
(4) Høyesterett behandler saker som angitt i §§ 30-1
og 31-1.
§ 4-2 Overføring av sak fra tingrett
til forliksråd
Er søksmål reist direkte for en tingrett
i strid med § 6-2 annet ledd, skal saken henvises til et
stedlig kompetent forliksråd. Er flere forliksråd
kompetente, kan saksøkeren velge hvilket forliksråd
saken skal henvises til. Overføringen gjør at
stevningen anses som en forliksklage.
II Stedlig domsmyndighet (verneting)
§ 4-3 Internasjonalt verneting
(1) Tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges
for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig
tilknytning til Norge.
(2) Dersom verneting ikke kan påvises etter §§ 4-4
og 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan
søksmål anlegges ved Oslo tingrett. Hvis saksøkte
har en formuesgjenstand i riket som kan tjene til dekning av saksøkerens
krav, kan søksmål i stedet anlegges der formuesgjenstanden
befinner seg.
§ 4-4 Alminnelig verneting
(1) Søksmål kan reises ved saksøktes
alminnelige verneting.
(2) Fysiske personer har alminnelig verneting der de har
bopel. Den som har bopel i flere rettskretser, har alminnelig verneting
i alle rettskretsene.
(3) Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig
verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ifølge
registreringen ligger. Utenlandske næringsvirksomheter
med filial, agentur eller lignende forretningssted i Norge har alminnelig
verneting på dette forretningsstedet dersom søksmålet
gjelder virksomheten der.
(4) Staten har alminnelig verneting i Oslo. Fylkeskommuner
og kommuner har alminnelig verneting der hovedadministrasjonen ligger.
Selvstendige offentlige foretak har alminnelig verneting der styret
har sitt sete.
(5) Virksomheter eller sammenslutninger uten alminnelig
verneting etter tredje og fjerde ledd har alminnelig verneting samme
sted som den person stevningen skal forkynnes for.
§ 4-5 Verneting som
kan velges av saksøkeren
(1) Fast eiendom: Søksmål som gjelder
fast eiendom, kan anlegges i den rettskrets hvor eiendommen ligger.
Ligger eiendommen i flere rettskretser, kan søksmål
anlegges i en av disse. Det samme gjelder hvis søksmålet
gjelder flere tilstøtende faste eiendommer som ligger i
ulike rettskretser.
(2) Kontraktsforhold: Søksmål om kontraktsforhold
kan anlegges på det sted hvor den forpliktelsen som ligger
til grunn for søksmålet, er oppfylt eller skal oppfylles.
Dette gjelder ikke for pengekrav hvis saksøkte har alminnelig
verneting i Norge etter § 4-4.
(3) Erstatning utenfor kontraktsforhold: Søksmål om
erstatning og oppreisning utenfor kontraktsforhold, og søksmål
mot forsikringsgiver om dekning for slik skade, kan anlegges på det
sted skaden oppstod, eller der virkningen inntraff eller vil kunne
inntre. Har virkningen inntruffet på flere steder, kan
søksmålet anlegges der hovedtyngden av virkningen
har inntruffet.
(4) Arbeidsforhold: Søksmål fra arbeidstaker
mot arbeidsgiver om krav som reiser seg av individuelle arbeidsforhold,
kan anlegges på arbeidsstedet eller det sted arbeidstakeren
vanligvis utfører sitt arbeid. Er det ikke noe slikt sted,
kan søksmål anlegges på det forretningssted
arbeidstakeren ble ansatt fra.
(5) Sjøfartsforhold: Søksmål
som springer ut av sjøfartsforhold, kan anlegges i den
rettskrets hvor skipet har hjemsted. Er det tatt arrest i skipet,
kan søksmål om det pengekrav arresten sikrer,
anlegges der arrest er tatt. Tilsvarende gjelder der skipet er frigitt
eller arrest avverget ved sikkerhetsstillelse. Søksmål
mot skipsføreren etter sjøloven § 73
og søksmål mot skipsfører eller mannskap
om forpliktelser som er pådradd i tjenesten, kan reises
i den rettskrets hvor skipet ligger i havn når stevningen
forkynnes.
(6) Arveforhold: Søksmål mot arvinger
kan anlegges der avdøde sist hadde alminnelig verneting.
Dette gjelder ikke hvis boet er under offentlig skifte, hvis skiftet
er avsluttet, eller det har gått mer enn 6 måneder
fra dødsfallet.
(7) Forbrukerforhold: En forbruker som har inngått
avtale med en næringsdrivende om varer eller tjenester
til personlig bruk, kan anlegge sak mot den næringsdrivende
ved sitt alminnelige verneting. Dette gjelder ikke hvis forbrukeren
personlig har møtt opp og inngått avtalen på den
næringsdrivendes faste forretningssted.
(8) Saker mot staten og fylkeskommuner: Søksmål
mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting.
Søksmål mot fylkeskommuner kan anlegges ved den
domstol i fylket der saksøkeren har sitt alminnelige verneting.
(9) Saker mot forsikringsselskaper: Søksmål
mot forsikringsselskaper om forsikringsutbetaling kan anlegges ved
saksøkerens alminnelige verneting.
§ 4-6 Avtalt verneting
(1) Søksmål kan anlegges ved den domstol
som partene har avtalt. En slik avtale kan enten avskjære eller
komme i tillegg til de verneting som følger av §§ 4-3
til 4-5.
(2) En avtale som utvider eller begrenser norske domstolers
internasjonale kompetanse, må være skriftlig.
(3) En avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende
som begrenser søksmålsadgangen utover det som
følger av §§ 4-4 og 4-5, må inngås
skriftlig. En avtale inngått før tvisten oppstod,
er ikke bindende for forbrukeren.
§ 4-7 Behandling av
vernetingsspørsmålet.
Overføring
(1) Er søksmål reist ved en domstol som
ikke har stedlig domsmyndighet, skal domstolen henvise saken til
en stedlig kompetent domstol. Er det flere stedlig kompetente domstoler,
kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises
til.
(2) For overføring av sak til annen domstol gjelder domstolloven § 38.
(3) Hvis ingen norske domstoler har stedlig domsmyndighet,
skal saken avvises.
Kapittel 5. Plikter før sak reises
§ 5-1 Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder for behandlingen av rettslige tvister
før sak reises for tingretten etter kapittel 9 eller 10,
unntatt saker om administrative tvangsvedtak etter kapittel 36.
(2) § 5-2 første ledd første
og annet punktum gjelder også før sak bringes
inn for forliksrådet.
§ 5-2 Varsel om krav
og grunnlag for kravet
(1) Før sak reises, skal parten skriftlig varsle
den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet skal opplyse
om det krav som kan bli fremmet, og grunnlaget for det. Varslet
skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet
og grunnlaget.
(2) Den som mottar varslet, skal innen rimelig tid ta stilling
til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet helt eller delvis, skal
grunnlaget for dette angis. Mener parten på sin side å ha
krav mot den som har gitt varslet, skal parten samtidig skriftlig
varsle om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre den annen
part til å ta stilling til dette.
(3) Skriftlig varsel etter første og annet ledd
skal være på papir til private parter hvis ikke
annet er avtalt eller partene har en løpende forretningsforbindelse hvor
skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk.
§ 5-3 Plikt til å opplyse
om viktige bevis
(1) Den som varsler om et krav eller bestrider et varslet
krav, plikter samtidig å opplyse om viktige dokumenter
eller andre bevis som parten selv kjenner til, og som parten ikke
kan regne med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett
om beviset er til støtte for parten selv eller for den
annen part.
(2) Plikten etter første ledd gjelder med de begrensninger
som følger av reglene om bevisforbud og bevisfritak i kapittel
22 og andre bevisregler i loven.
§ 5-4 Forsøk på minnelig
løsning
Partene skal undersøke om det er mulig å løse
tvisten i minnelighet før sak reises, og gjøre
nærmere forsøk på dette, eventuelt gjennom
mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller
ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd.
Kapittel 6. Behandlingen i forliksrådet
§ 6-1 Prinsipper for forliksrådets
virksomhet
(1) Behandlingen i forliksrådet skal legge til
rette for at partene ved mekling eller dom får løst
saken enkelt, hurtig og billig.
(2) Reglene i lovens første, fjerde og femte del gjelder
for forliksrådet så langt de passer og ikke annet er
bestemt i dette kapittel.
§ 6-2 Saker som behandles av forliksrådet
(1) Forliksrådet kan behandle saker som kan anlegges
ved stevning til tingretten etter reglene for allmennprosess eller
småkravprosess i denne loven. Forliksrådet behandler
likevel ikke
a) familiesaker, unntatt saker som bare gjelder
det økonomiske oppgjøret ved samlivsbrudd,
b) saker mot offentlig myndighet, institusjon eller tjenestemann
om forhold som ikke er av utelukkende privatrettslig art,
c) saker om gyldigheten av en voldgiftsdom eller et rettsforlik,
d) saker avgjort av en nemnd når det er bestemt
ved lov at nemndas vedtak er bindende for partene hvis saken ikke
bringes inn for domstolene, eller
e) andre saker hvor det er bestemt i lov at mekling i forliksrådet
ikke finner sted.
(2) Før en sak om formuesverdier kan tas til behandling
i tingretten, skal forliksrådet behandle saken når
vilkårene i første ledd er oppfylt. Denne regelen gjelder
likevel ikke når
a) tvistesummen er minst kr 125 000, og begge
parter har vært bistått av advokat,
b) utenrettslig mekling etter kapittel 7 er gjennomført,
c) tvisten er blitt realitetsbehandlet i klage- eller reklamasjonsnemnd
etter samtykke fra den annen part eller i en slik nemnd som er offentlig
godkjent etter særskilt lovbestemmelse, eller
d) det etter reglene i §§ 15-1 til 15-3
bringes inn et nytt krav eller en ny part etter at stevning i saken er
forkynt.
§ 6-3 Forliksklage
(1) Sak for forliksrådet reises ved forliksklage. Forliksklagen
inngis skriftlig eller muntlig til forliksrådet etter reglene
i kapittel 12.
(2) Forliksklagen skal angi
a) forliksrådet,
b) navn og adresse på parter, eventuelle stedfortredere
etter §§ 2-3 til 2-5 og prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand
som bestemt angir det resultat klageren i tilfelle krever ved dom,
og
d) en begrunnelse som alltid må angi en konsentrert beskrivelse
av de faktiske forhold kravet direkte bygger på.
(3) Kopi av dokumenter kravet direkte bygger på, bør
vedlegges. Hvis klageren krever erstatning for kostnader ved utenrettslig
inndriving, skal betalingsoppfordringen etter inkassoloven § 10,
jf. § 12, vedlegges.
(4) Hvis forliksrådet ikke har adgang til å behandle
saken, avvises klagen. Feil som kan avhjelpes, skal klageren først
gis adgang til å rette etter § 16-5.
En klage som er inngitt til feil forliksråd etter reglene
i kapittel 4, henvises til rett forliksråd etter § 4-7.
§ 6-4 Tilsvar
(1) Hvis forliksrådet fremmer saken, forkynnes klagen
for klagemotparten med pålegg om å inngi tilsvar
innen en frist som normalt settes til to uker. Tilsvaret inngis
skriftlig eller muntlig etter reglene i kapittel 12. Forliksrådet
skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde
og konsekvensene av at tilsvar ikke inngis innen fristen, eller
er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal klagemotparten opplyse om kravet i
klagen godtas eller bestrides, eller om eventuelle innsigelser mot
at forliksrådet behandler saken. Tilsvaret bør
dessuten gi en kort begrunnelse for klagemotpartens standpunkt hvis
kravet bestrides. Kopi av viktige dokumenter bør vedlegges.
(3) Hvis tilsvar ikke inngis i rett tid, og det ikke er grunn
til å tro at klagemotparten har gyldig fravær
etter § 16-12 annet ledd, avsies fraværsdom hvis
vilkårene er til stede. Er det grunn til å tro
at klagemotparten har gyldig fravær, skal forliksrådet
enten gi ny frist eller innkalle til møte.
(4) Hvis klagemotparten i tilsvaret har godkjent påstanden
i klagen, avsies dom i samsvar med dette.
§ 6-5 Innkalling til møte
(1) Forliksrådet innkaller partene til møte
til behandling av saken i henhold til § 13-2. Møtet
bør holdes innen tre måneder etter at klagen ble
inngitt.
(2) I innkallingen skal partene oppfordres til å sende
kopi av eventuelle nye dokumenter til forliksrådet og motparten
innen en uke før møtet. Partene skal gjøres
særskilt kjent med fristene for å varsle om bevisføring
etter § 6-8 fjerde ledd, for å varsle om bruk
av advokat etter § 6-7 femte ledd og for å kreve
behandlingen innstilt etter § 6-11 annet ledd.
§ 6-6 Partenes møteplikt
(1) En part med alminnelig verneting i kommunen eller en
nabokommune har plikt til å møte personlig eller
ved stedfortreder etter § 2-3 hvis ikke parten har gyldig
fravær. En part i sak som gjelder personlig drevet næringsvirksomhet,
kan i stedet møte med en av sine ansatte.
(2) En part som ikke har plikt til å møte
personlig etter første ledd, kan møte ved en prosessfullmektig.
(3) Uteblir klageren uten at det er grunn til å tro
at det foreligger gyldig fravær, avvises saken. Er det
klagemotparten som uteblir, avsies fraværsdom hvis vilkårene
er oppfylt. Er vilkårene for avvisning eller fraværsdom
ikke oppfylt, utsettes saken til nytt møte hvis ikke den
møtende part krever behandlingen innstilt.
§ 6-7 Prosessfullmektiger og medhjelpere
(1) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan partene
bruke
a) advokat og autorisert advokatfullmektig,
b) rettshjelper etter domstolloven § 218 annet
ledd nr. 1 til 3,
c) inkassobevillingshaver med inkassooppdrag for saken,
d) ektefelle eller samboer, slektning i rett opp- eller nedstigende
linje eller søsken,
e) ansatt eller annen person med tilknytning til næringsvirksomhet
saken gjelder, eller
f) en skikket myndig person etter tillatelse fra forliksrådet
i den enkelte sak.
(2) Som prosessfullmektig under møte kan partene
dessuten bruke
a) myndig person som er ansatt hos og står
under faglig ledelse av en prosessfullmektig etter første ledd
bokstav a til c, eller
b) medlem av utvalget av faste møtefullmektiger
etter sjette ledd.
(3) Som prosessfullmektig for forliksrådet kan ikke
brukes en person som
a) utfører arbeid eller verv for forliksrådet,
eller
b) driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet
uten å være omfattet av første eller
annet ledd.
(4) Som rettslig medhjelper under møte kan partene
la seg bistå av en som kan være prosessfullmektig for
forliksrådet.
(5) Vil en part møte med advokat som prosessfullmektig,
medhjelper eller stedfortreder, skal motparten og forliksrådet
ha melding om dette senest en uke før møtet. I
så fall kan motparten møte med advokat uten særskilt
varsel.
(6) Ved hvert forliksråd skal det være
et utvalg av faste møtefullmektiger. Medlemmene av utvalget oppnevnes
av kommunen for inntil fire år av gangen. Kongen gir forskrift
om antall møtefullmektiger, deres kvalifikasjoner og godtgjøring
mv.
§ 6-8 Sakens behandling
i møte
(1) Forliksrådet skal ved mekling forsøke å få tvisten
løst i minnelighet i samsvar med formålet med
forliksrådsbehandling etter § 6-1 første
ledd. § 8-2 gjelder tilsvarende. Hvis partene
har erklært at de ikke ønsker dom i forliksrådet,
kan rådet sette fram forslag til løsning og gi
uttrykk for synspunkter på tvisten uten begrensningene
i § 8-2 første ledd tredje punktum.
(2) Partene skal gis anledning til å framstille
sitt syn på saken og imøtegå motpartens
syn. Forliksrådet avgjør om en fullmektig eller
medhjelper for en møtende part skal gis ordet i tillegg
til parten.
(3) Dokumenter gjennomgås under partenes saksframstilling.
Framlegger en part nye dokumentbevis i møtet, skal motparten
gis anledning til å vurdere og imøtegå materialet.
Om nødvendig må saken utsettes etter sjuende ledd.
(4) Forliksrådet kan tillate at andre bevis blir
ført dersom det er av vesentlig betydning og ikke vil forsinke
saken for sterkt. Forliksrådet kan ikke oppnevne sakkyndig
eller pålegge noen å møte som vitne eller
gi tilgang til bevis. Ønsker en part å føre
vitner som møter frivillig, eller bevis som retten selv
skal undersøke, skal motparten og forliksrådet
ha varsel om dette senest en uke før møtet.
(5) Parter og vitner avgir ikke forsikring, men skal oppfordres
til å forklare seg sannferdig og gjøres kjent med
ansvaret ved falsk forklaring.
(6) Kommer partene til enighet, kan rettsforlik inngås
etter reglene i § 19-11. Har partene tidligere erklært
at de ikke ønsker dom, avsluttes rettsmøtet når meklingen
avsluttes. Antar forliksrådet at det kan være
grunnlag for å avsi dom etter § 6-10, spørres
partene om de ønsker dette, og om de i tilfelle har noe
ytterligere å anføre.
(7) Saken søkes ferdigbehandlet i første
rettsmøte. Utsettelse besluttes bare dersom det er grunn
til å tro at fortsatt behandling vil lede til at saken
blir avgjort i forliksrådet.
§ 6-9 Offentlighet, innsynsrett og rettsbok
(1) Forliksrådets møter er offentlige
i den utstrekning det er bestemt i domstolloven kapittel 7. Hvis partene
har erklært at de ikke ønsker dom i forliksrådet,
kan meklingen gjennomføres for lukkede dører hvis
begge parter ber om det.
(2) Partene og allmennheten har rett til innsyn i forliksrådets
saksdokumenter i den utstrekning det følger av kapittel
14.
(3) Rettsboken fra forliksrådets møte
skal inneholde det som er bestemt i § 13-6.
§ 6-10 Forliksrådets adgang til å avsi
dom
(1) Forliksrådet kan avsi dom hvis begge parter samtykker.
(2) Gjelder saken formuesverdier med tvistesum under kr
125 000, kan forliksrådet avsi dom når en av partene
ber om det.
(3) Etter begjæring fra klageren kan forliksrådet dessuten
avsi dom hvis
a) vilkårene for fraværsdom
er oppfylt, eller
b) klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende
annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart
uholdbare innsigelser.
(4) Forliksrådet kan bare avsi dom hvis medlemmene
er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig.
§ 6-11 Innstilling av saken
(1) Etter at tilsvar er mottatt, kan forliksrådet
innstille behandlingen dersom det er lite sannsynlig at saken vil
egne seg for videre behandling i forliksrådet.
(2) Inntil én uke før rettsmøtet
kan klagemotparten kreve behandlingen innstilt dersom saken er brakt inn
for en nemnd som nevnt i § 6-2 annet ledd bokstav c. Dette
gjelder likevel ikke dersom saken tidligere har vært innstilt
etter denne bestemmelsen.
(3) Etter forgjeves mekling innstilles saken dersom forliksrådet
ikke vil avsi dom.
(4) En part kan kreve behandlingen innstilt når rettsmøtet
ikke er avsluttet innen tre timer. Behandlingen innstilles ved krav
fra en part hvis saken ikke er avsluttet innen tre måneder
etter at forliksklagen ble forkynt. Retten til å sette
fram slike krav kan frafalles.
(5) En sak som er innstilt, kan bare bringes inn for forliksrådet
på ny
a) når det er gått ett år,
b) hvis motparten på forhånd har samtykket,
eller
c) hvis nemndbehandling som nevnt i annet ledd er avsluttet.
§ 6-12 Forliksrådets avgjørelser
(1) Krav som er tvistegjenstand, avgjøres ved dom.
Andre avgjørelser treffes ved beslutning.
(2) Utenom møter treffer forliksrådets
leder - eller forliksrådets sekretariat i henhold til forskrift
etter domstolloven § 27 sjette ledd - de avgjørelser
om saksbehandlingen som kan treffes av forberedende dommer etter § 19-2
annet ledd. Hvis det ikke er tvil om avgjørelsen, kan forliksrådets
leder dessuten avsi dom etter § 6-4 tredje og fjerde ledd.
(3) I saker hvor det er tvist, skal dommen begrunnes. I
begrunnelsen skal forliksrådet kort forklare hva saken
gjelder, gjengi partenes påstander og redegjøre for
de momenter forliksrådet har lagt avgjørende vekt på ved
avgjørelsen. Det er ikke nødvendig å gjengi partenes
påstander hvis disse er inntatt i rettsbok fra møtet
som sendes ut sammen med dommen.
(4) Beslutninger som avslutter saken, skal henvise til
den lovbestemmelse avgjørelsen bygger på.
(5) Dommen skal avsies innen én uke etter at saken
er tatt opp til doms.
§ 6-13 Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader i forliksrådet
gis bare for følgende poster:
a) rettsgebyret,
b) reiseutgifter for parter med personlig møteplikt,
c) et beløp inntil halvt rettsgebyr for utgifter
til møte for parter uten personlig møteplikt,
d) et beløp inntil fire ganger rettsgebyret for
rettshjelp ved forliksklage eller tilsvar og saksforberedelse ellers,
men inntil rettsgebyret dersom klageren i tillegg krever erstatning
for kostnader ved utenrettslig inndriving etter tredje ledd, og
e) et tillegg til beløpene i bokstav c og d for
den generelle satsen for merverdiavgift når ikke sakens rettsforhold
hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten som er merverdiavgiftspliktig.
(2) Krav om erstatning for kostnader ved utenrettslig inndriving
(inkasso) regnes ikke som sakskostnader etter denne paragrafen.
(3) Krav om erstatning fra staten etter § 20-12
for feil ved behandlingen i forliksrådet settes fram for
tingretten.
(4) Kongen kan gi forskrift om normalsatser for rettshjelp
etter første ledd bokstav d.
§ 6-14 Rettsmidler
mot forliksrådets avgjørelser
(1) Dommer av forliksrådet kan overprøves
ved søksmål for tingretten etter reglene i kapittel
9 og 10. Fristen for stevning er én måned. Det
kan gis oppfriskning for oversittelse av fristen. Om forenklet stevning gjelder § 9-2
fjerde ledd.
(2) Anke er bare tillatt over avgjørelser om
a) sakskostnader, rettsgebyr eller salærfastsettelse, eller
b) endring av en dom i videre utstrekning enn § 19-8
eller § 19-9 tillater.
(3) Anken inngis til tingretten, som treffer ny realitetsavgjørelse
om det som skal overprøves. Første ledd fjerde
punktum om forenklet utforming gjelder tilsvarende for ankeerklæringen.
Saken skal for øvrig behandles etter reglene for anke til
lagmannsrett over beslutninger.
(4) Det kan ikke begjæres oppfriskning mot forsømmelser
i forliksrådet.
(5) Dommer av forliksrådet kan gjenåpnes
ved begjæring til tingretten etter reglene i kapittel 31.
Kapittel 7. Utenrettslig mekling
§ 7-1 Avtale om utenrettslig mekling
(1) Partene kan for en rettslig tvist avtale utenrettslig
mekling etter tvisteloven. Avtalen skal være skriftlig
og angi at tvistelovens regler om utenrettslig mekling skal anvendes.
En avtale inngått før tvisten er oppstått,
er ikke bindende for en forbruker.
(2) Partene kan når som helst kreve meklingen
avsluttet.
§ 7-2 Mekleren
(1) Partene kan avtale hvem som skal være mekler,
eller hvordan mekleren skal oppnevnes. På anmodning fra
partene skal tingretten oppnevne en mekler fra rettens
utvalg av rettsmeklere. Anmodningen skal være skriftlig
og undertegnet av begge parter. Den skal opplyse om hva tvisten
gjelder. Avslår retten å oppnevne en mekler, kan
partene i fellesskap anke beslutningen. § 29-3 tredje ledd
gjelder ikke.
(2) Mekleren skal være upartisk og uavhengig av partene
og kvalifisert for vervet. Mekleren skal uoppfordret opplyse om
forhold som kan være egnet til å skape berettiget
tvil om upartiskhet eller uavhengighet. For mekler som oppnevnes
av retten, gjelder § 8-4 annet ledd tilsvarende.
(3) Med samtykke av partene kan mekleren benytte en hjelper.
Partene kan kreve at tingretten oppnevner hjelperen, som ikke behøver å tas
fra domstolens utvalg av rettsmeklere. Annet ledd gjelder tilsvarende for
hjelperen.
(4) Mekler og hjelper kan som vilkår for å delta
i den utenrettslige meklingen kreve forskudd eller sikkerhet for
sitt krav på godtgjøring etter § 7-4.
For mekler og hjelper som oppnevnes av retten, kan Kongen
gi nærmere regler ved forskrift.
§ 7-3 Gjennomføringen av meklingen
(1) Parten skal delta i meklingen selv eller være representert
ved en person med fullmakt til å inngå avtale
om minnelig løsning.
(2) Mekleren skal følge partenes avtale om framgangsmåten
for meklingen så langt det gir en forsvarlig behandling.
(3) I mangel av avtale om framgangsmåten bestemmer
mekleren denne i samråd med partene. Det kan holdes møter
med partene hver for seg eller samlet. Mekleren skal opptre upartisk
og virke for en minnelig løsning. Mekleren kan sette fram
forslag til løsning og gi uttrykk for styrke og svakhet
i partenes rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Det skal føres en protokoll over meklingen som
viser hvem som deltar. Avgis det forklaring fra utenforstående,
skal det angis hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud,
kan kreve dette protokollert.
(5) Meklingen avsluttes ved at det inngås minnelig
avtale, ved at mekleren erklærer at videre mekling anses
uhensiktsmessig, eller ved at en eller begge parter erklærer
at de ikke ønsker fortsatt mekling. Det skal angis i protokollen
at meklingen er avsluttet.
(6) § 8-6 om bevisforbud og taushetsplikt etter rettsmekling
gjelder tilsvarende for utenrettslig mekling etter dette kapittel.
§ 7-4 Meklerens godtgjøring
(1) Mekleren og hjelperen har krav på godtgjøring for
sitt arbeid. Hvis ikke annet er avtalt, er partene ansvarlige for
like deler av kravene på godtgjøring.
(2) For mekler og hjelper som er oppnevnt av retten, kan
det kreves at godtgjøring skal fastsettes av retten. Kongen
kan gi nærmere regler om godtgjøring ved forskrift.
Kapittel 8. Mekling og rettsmekling i de
alminnelige domstoler
I Minnelig løsning og mekling
§ 8-1 Minnelig løsning av tvister
for domstolene
(1) Retten skal på ethvert trinn av saken vurdere muligheten
for å få rettstvisten helt eller delvis løst
i minnelighet gjennom mekling eller rettsmekling, om ikke sakens
karakter eller forholdene for øvrig taler imot en slik
løsning.
(2) For forliksrådet skjer dette gjennom mekling etter
reglene i § 6-8.
§ 8-2 Mekling
(1) Mekling foregår ved at retten i rettsmøte
eller ved annen kontakt med partene søker å legge
grunnlaget for en minnelig ordning. Retten skal under meklingen
ikke holde møter med hver part for seg eller motta opplysninger
som ikke kan gjøres kjent for alle berørte parter.
Retten kan ikke sette fram forslag til løsning, gi råd
eller gi uttrykk for synspunkter som er egnet til å svekke
tilliten til rettens upartiskhet.
(2) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås
som rettsforlik etter § 19-11.
II Rettsmekling
§ 8-3 Rettsmekling
(1) Retten kan beslutte at det i stedet for eller i tillegg
til mekling etter § 8-2 skal foretas rettsmekling etter §§ 8-4
til 8-6.
(2) Ved avgjørelsen legges det vekt på partenes holdning
til rettsmekling og mulighetene for å oppnå et
forlik eller en forenkling i saken. Det legges videre vekt på om
ulikt styrkeforhold mellom partene, kostnadene ved rettsmekling,
tidligere meklingsforsøk eller andre forhold gjør
rettsmekling betenkelig. Rettsmekling mot partenes vilje kan bare
skje når særlige grunner tilsier det.
§ 8-4 Rettsmekleren
(1) Rettsmekler kan være forberedende dommer i saken,
en av domstolens øvrige dommere eller en person fra utvalg
av rettsmeklere for domstolen. Retten kan med samtykke av partene
oppnevne rettsmekler utenfor utvalget av rettsmeklere. Med samtykke
av partene kan retten også oppnevne en hjelper for rettsmekleren.
(2) For rettsmeklere og hjelpere gjelder samme krav til
habilitet som for dommere. Oppnevning av rettsmekler eller av hjelper
kan ankes på grunnlag av inhabilitet.
(3) En hjelper og rettsmekler som ikke er dommer ved domstolen,
skal ha en godtgjøring som fastsettes av retten. Godtgjøring
fastsettes etter satsene for fri sakførsel med mindre retten,
partene og rettsmekleren eller hjelperen er blitt enige om noe annet.
Kongen kan gi nærmere forskrift om godtgjøring.
(4) Domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere.
Domstoler kan ha felles utvalg. Plikten til å sette opp
utvalg av rettsmeklere gjelder ikke for Høyesterett. Medlemmene
av utvalget bør samlet dekke den fagkyndighet som trengs
ved rettsmekling for domstolen. Rettsmeklere i utvalget skal ha
nødvendig kompetanse som mekler. Kongen kan gi forskrift
om utvalg av rettsmeklere, herunder krav til kvalifikasjoner.
§ 8-5 Saksbehandlingen og innholdet i rettsmekling
(1) Rettsmeklingen foregår utenfor rettsmøter. Rettsmekleren
bestemmer framgangsmåten i samråd med partene.
Det kan holdes møter med partene hver for seg eller samlet.
(2) Partene skal møte selv under rettsmeklingen og
kan ha med prosessfullmektig.
(3) Rettsmekleren skal opptre upartisk og søke å klarlegge
partenes interesser i tvisten med sikte på en minnelig
løsning. Rettsmekleren kan peke på forslag til
løsning og drøfte styrke og svakhet i partenes
rettslige og faktiske argumentasjon.
(4) Rettsmekleren bestemmer om, og i tilfelle i hvilket
omfang, bevisføring skal skje under rettsmeklingen. Bevisføring
finner ikke sted uten samtykke av partene og den som i tilfelle
skal legge fram bevis eller gi forklaring.
(5) Rettsmekleren fører en protokoll for rettsmeklingen
som skal angi domstolen, tid og sted for meklingsmøtet,
sakens nummer, mekler, partenes og prosessfullmektigenes navn, om
partene møter personlig, og eventuelt hvem som møter
for dem. Det skal angis om det er avhørt vitner eller sakkyndige,
og hvem det er. En part som setter fram et forlikstilbud, kan kreve dette
protokollert. Protokollen inngår i sakens dokumenter.
(6) Kommer partene til enighet, kan forliket inngås
som rettsforlik, som skal føres inn i protokollen for rettsmeklingen.
For øvrig gjelder § 19-11 annet til fjerde ledd
tilsvarende.
§ 8-6 Bevisforbud og taushetsplikt
(1) Partene kan verken i samme eller annen sak gi parts-
eller vitneforklaring om det som kom fram under rettsmeklingen.
De er likevel ikke avskåret fra å gi opplysninger
om konkrete bevis som det ble opplyst om, og som ikke er kommet
fram på annen måte, eller om forslag til minnelig
løsning som er protokollert etter § 8-5 femte
ledd. De skal i annen sammenheng bevare taushet om forhold som ble
meddelt under forutsetning om taushet.
(2) Rettsmeklere og andre enn de som omfattes av første
ledd, plikter å bevare taushet om det som foregikk under
rettsmeklingen. De kan likevel forklare seg om en avtale er i samsvar
med det partene var enige om under rettsmeklingen.
§ 8-7 Videre saksbehandling hvis enighet
ikke
oppnås
(1) Dersom saken ikke avsluttes under meklingen, fortsetter
behandlingen ved domstolen. Retten skal så langt mulig
søke å unngå at forgjeves rettsmekling forsinker
framdriften i saken.
(2) En dommer som har vært rettsmekler i saken, kan
bare delta i den videre behandling av saken hvis partene ber om
det, og dommeren selv finner det ubetenkelig. Domstolloven § 109
får ikke anvendelse ved skifte av dommer.
Kapittel 9 Allmennprosess
I Allment
§ 9-1 Virkeområde
Kapitlet gjelder for behandlingen i tingretten og for behandlingen
i lagmannsretten når lagmannsretten er førsteinstans.
II Saksforberedelsen
§ 9-2 Sak reises. Stevningen
(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis
skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.
(2) Stevningen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) det krav som gjøres gjeldende, og en påstand
som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d) den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e) de bevis som vil bli ført,
f) grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det
kan være tvil om dette, og
g) saksøkerens syn på den videre behandling
av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.
(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling
av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk
og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte
kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens
argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig
for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag
for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige
opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet
partene.
(4) Reises sak for å få overprøvd
dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får
virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende
avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd,
den endring som kreves, og hva som menes å være
feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene
fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak
som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2
første ledd for hvordan sak reises.
§ 9-3 Skriftlig tilsvar
(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i
rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte
gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter
opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette
en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte
til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten
skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde,
og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller
er mangelfullt.
(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte
krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende
innsigelser mot at retten behandler saken.
(3) Tilsvaret bør angi
a) saksøktes påstand, som angir
det domsresultat saksøkte krever,
b) den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c) de bevis som vil bli ført, og
d) saksøktes syn på den videre behandling
av saken.
(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn
det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag
for den videre saksforberedelse.
§ 9-4 Saksstyring. Plan for den videre behandling
(1) Retten skal aktivt og planmessig styre saksforberedelsen
for å oppnå en rask, prosessøkonomisk
og forsvarlig behandling.
(2) Straks tilsvar er inngitt etter § 9-3, skal
retten legge opp en plan for den videre behandlingen etter drøfting
med partene og herunder fastsette frister og treffe nødvendige
beslutninger. Dette omfatter
a) om det bør gjennomføres rettsmekling
eller mekling i rettsmøte,
b) om saken bør behandles etter særlige
regler,
c) om rettsmøter skal holdes under saksforberedelsen,
og om det kan være hensiktsmessig å avgjøre saken
etter et slikt rettsmøte,
d) om det skal inngis skriftlige innlegg som en del av avgjørelsesgrunnlaget,
e) om behandlingen av saken bør deles opp,
f) gjennomgåelse av bevisføringen - herunder
om det kreves befaring eller tilgang til eller framleggelse av bevis,
om bevis skal sikres, og om det bør oppnevnes sakkyndig,
g) om sluttinnlegg skal inngis,
h) berammelse av hovedforhandling, som bare hvis særlige
grunner gjør det nødvendig kan settes til et tidspunkt
senere enn seks måneder etter at stevning ble inngitt i
saken,
i) om det skal være fagkyndige eller alminnelige meddommere,
og
j) andre forhold av betydning for saksforberedelsen.
(3) Drøfting etter annet ledd skal skje i rettsmøte, som
kan være et fjernmøte. Hvis sakens framdrift tilsier
det, eller drøfting i rettsmøte åpenbart
er unødvendig, kan retten be om partenes skriftlige uttalelse
eller få den nødvendige avklaring på annen
måte.
§ 9-5 Rettsmøter
under saksforberedelsen
(1) Når det ikke skal avgis skriftlig tilsvar,
skal tilsvar avgis i rettsmøte under saksforberedelsen
som partene innkalles til etter § 13-2.
(2) I rettsmøtet skal saksøkte i samsvar
med § 9-3 annet ledd ta stilling til det framsatte krav
og rettens domsmyndighet. Plan for den videre behandling av saken
drøftes og fastsettes etter reglene i § 9-4.
(3) Dersom det er nødvendig eller hensiktsmessig for
den videre saksforberedelse, kan det holdes andre rettsmøter
enn etter første ledd og § 9-4 tredje ledd. Slike
rettsmøter kan være fjernmøter. Skal
retten under hovedforhandlingen settes med meddommere eller med
mer enn én fagdommer, kan det besluttes at dette også skal
gjelde rettsmøter under saksforberedelsen.
(4) Retten kan avsi dom etter forhandlinger i rettsmøte
under saksforberedelsen om den har et forsvarlig grunnlag for det
og partene har samtykket i slik behandling.
§ 9-6 Uttalelser, innsigelser
og avgjørelser om
saksbehandlingen
(1) Partene skal gis adgang til å uttale seg om
forhold av betydning for avgjørelser om saksbehandlingen.
(2) En part må sette fram innsigelser mot prosesshandlinger
så snart parten har mulighet for det. Settes innsigelsen
fram senere, kan den bare gjøres gjeldende hvis parten
ikke var kjent med at det var grunnlag for å gjøre
innsigelse, og det vil være urimelig om den ikke kan påberopes.
(3) Avgjørelser om saksbehandlingen, herunder om
saken skal avvises eller heves, skal treffes så tidlig som
mulig under saksforberedelsen. Dersom sammenhengen med de krav som
skal avgjøres i saken, eller andre forhold tilsier det,
kan saksbehandlingsspørsmålet behandles og avgjøres
som ledd i hovedforhandlingen. Er det klart grunnlag for det, kan
retten frifinne saksøkte uten å ta stilling til
et tvilsomt spørsmål om avvisning.
(4) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen
treffes etter skriftlig behandling. Muntlig forhandling holdes når
hensynet til lovens formål om rettferdig og forsvarlig
behandling tilsier det. Den muntlige behandling kan begrenses til
særlige spørsmål.
§ 9-7 Avgjørelse
ved enighet mellom partene
(1) Er partene enige om et krav, og enigheten er bindende
for retten etter § 11-2, avgjøres kravet straks på dette
grunnlag. Avgjørelsen av kravet kan utstå til øvrige
avgjørelser i saken om ikke hensynet til noen av partene
taler mot det, og en slik utsettelse ellers er hensiktsmessig.
(2) Det er ikke til hinder for avgjørelse etter
første ledd at partene er uenige om sakskostnader for behandlingen
av kravet.
§ 9-8 Forenklet domsbehandling
(1) Hvis det er klart at et krav som er fremmet, ikke for
noen del kan gis medhold, eller det er klart at innsigelsene mot
kravet i sin helhet er uholdbare, kan retten etter begjæring
avgjøre kravet ved dom etter forenklet domsbehandling.
Retten behandler bare en begjæring om forenklet domsbehandling
når den finner grunn til det. Rettens beslutninger om slik
behandling kan ikke ankes.
(2) Forenklet domsbehandling kan finne sted når som
helst under saksforberedelsen. § 9-6 fjerde ledd får
tilsvarende anvendelse.
(3) Dommen kan ankes etter reglene for ordinære dommer.
Anken kan avgjøres etter § 29-12 annet ledd.
§ 9-9 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
(1) Sakens tvistegjenstand avgjøres etter muntlig behandling
ved hovedforhandling etter § 9-14 eller skriftlig behandling
etter annet ledd om ikke avgjørelsen treffes etter § 9-5
fjerde ledd, § 9-7 eller § 9-8. I saker som skal
avgjøres etter hovedforhandling, inngår skriftlige
redegjørelser etter tredje og fjerde ledd i avgjørelsesgrunnlaget.
(2) Partene kan med rettens samtykke avtale at avgjørelsen
skal treffes på grunnlag av skriftlig behandling eller
av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte.
Samtykke kan bare gis hvor det vil gi en mer effektiv og prosessøkonomisk
behandling.
(3) Dersom saken reiser særlig kompliserte rettslige
eller faktiske spørsmål, kan retten fastsette
at partene skal inngi skriftlige redegjørelser for disse
avgrensede spørsmålene. Slike skriftlige redegjørelser kan
bare kreves hvis det er nødvendig for å få et
vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag, og prosessøkonomiske
hensyn ikke taler mot det. Det kan treffes nærmere bestemmelser
om form og omfang av redegjørelsene. Hvis en part motsetter
seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd,
avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) Retten kan i saker med et uoversiktlig faktisk forhold
pålegge saksøkeren å inngi en kortfattet
kronologisk eller annen systematisert redegjørelse for
det faktiske forhold eller deler av dette. Saksøkte plikter å gi
et svar med angivelse av hvilke deler av den faktiske beskrivelse
som aksepteres, og hvilke deler som ikke godtas. Om det siste skal
det kort angis det faktiske forhold saksøkte mener er det
riktige. Retten kan oppfordre partene til å samarbeide
om redegjørelser etter denne bestemmelsen.
§ 9-10 Avsluttet saksforberedelse. Sluttinnlegg
(1) Saksforberedelsen avsluttes to uker før hovedforhandlingen
hvis ikke retten fastsetter et annet tidspunkt.
(2) Retten skal som regel kreve at partene innen avsluttet
saksforberedelse inngir et sluttinnlegg. Sluttinnlegget skal kort
angi den påstand, de påstandsgrunnlag og de rettsregler
som påberopes, og de bevis parten vil føre. Med
sluttinnlegget skal følge forslag til framdriftsplan for
hovedforhandlingen, jf. § 9-11 annet ledd.
§ 9-11 Forberedelse av hovedforhandlingen
(1) Retten innkaller partene til hovedforhandlingen, jf. § 13-2.
(2) Etter at saksforberedelsen er avsluttet, skal retten
sørge for å klarlegge hvordan hovedforhandlingen skal
gjennomføres. Dette omfatter blant annet presentasjonsmåten
av tvisten, tidspunkt og gjennomføringsmåte for
forklaringer, spørsmål om befaring og lengden
av ulike innlegg under forhandlingene. I nødvendig utstrekning
skal retten drøfte gjennomføringen med partene.
Retten kan fastsette tidsrammer for partenes innlegg, partsforklaringer
og annen bevisføring dersom tidsrammer er forsvarlig og
hensiktsmessig.
III Hovedforhandlingen
§ 9-12 Rettens sammensetning under hovedforhandlingen
(1) I tillegg til fagdommeren eller fagdommerne settes
retten under hovedforhandlingen med to meddommere dersom en av partene
krever det eller retten finner det ønskelig.
(2) Meddommerne skal være fagkyndige om hensynet
til forsvarlig behandling av saken tilsier det.
(3) De fagkyndige meddommerne oppnevnes fra de fagkyndige
meddommerutvalg eller utenfor utvalgene, slik at de har fagkyndighet
tilpasset saken. Det kan oppnevnes meddommere med ulik fagkyndighet. Som
meddommer med juridisk kyndighet kan bare oppnevnes en person som
begge parter har foreslått.
(4) Domstollederen i tingretten kan beslutte at retten
under hovedforhandlingen skal settes med mer enn én fagdommer
dersom
a) saken reiser særlig kompliserte faktiske
eller rettslige spørsmål, eller andre forhold
tilsier det, eller
b) partene har avtalt en slik behandling og etter avtalen
har frafalt retten til anke og sakens tvistegjenstand ligger over
grensen for anke til lagmannsrett etter § 29-13.
(5) Dersom tingretten skal settes med mer enn én fagdommer,
deltar tre fagdommere. Skal det også være med
meddommere, settes retten med to fagdommere og tre meddommere. Dommerfullmektiger
kan ikke delta i avgjørelsen av en sak som settes med mer enn én
fagdommer. Er det færre faste fagdommere ved domstolen
enn det antall som skal delta i behandlingen av saken, tilkaller
domstolen en dommer etter reglene i domstolloven § 19 annet
ledd. Domstollederen avgjør hvem som skal være
rettens leder.
§ 9-13 Styringen av hovedforhandlingen
(1) Ved åpningen av hovedforhandlingen kontrollerer
retten at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå slik
som fastsatt under saksforberedelsen, og slik hensiktsmessig saksavvikling
tilsier.
(2) Retten skal sørge for at hovedforhandlingen skjer
konsentrert og forsvarlig uten unødig tidsspille for retten,
parter, vitner og sakkyndige. Forhandlinger om forhold som er uten
betydning for saken, skal nektes. Det samme gjelder unødige
gjentakelser, unødig omfattende behandling og ellers for
spørsmål som er tilstrekkelig drøftet.
Hvis det er avtalt eller fastsatt tidsrammer for innlegg eller bevisføring,
påser retten at disse holdes og kan foreta nødvendige
avskjæringer.
§ 9-14 Muntlig hovedforhandling
(1) Hovedforhandlingen er muntlig og bevisføringen
umiddelbar etter § 21-9.
(2) Kravet om muntlighet er ikke til hinder for at part,
vitne, sakkyndig eller prosessfullmektig framlegger og viser til
hjelpedokumenter til støtte for sin redegjørelse.
Slike hjelpedokumenter skal ikke utgjøre bevis i saken
uavhengig av den redegjørelse de skal være til
støtte for. De skal heller ikke ha karakter av skriftlig
prosedyre. Hvis motparten på grunn av hjelpedokumentets
kompleksitet eller omfang har behov for å sette seg inn
i det før det gjennomgås, må dokumentet
legges fram så tidlig at motparten har den nødvendige
tid til dette. Legges det ikke fram i tide, kan det nektes brukt
hvis bruken ellers ville føre til en forsinkelse av framdriften
i saken. § 9-16 annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 9-15 De enkelte ledd i hovedforhandlingen
(1) Påstander, påstandsgrunnlag og bebudet
bevisføring klarlegges av retten.
(2) Saksøkeren gir en konsentrert saksframstilling med
gjennomgåelse av dokumentbevis og andre bevis som ikke
skal gis gjennom forklaringer eller befaring.
(3) Saksøkte gis anledning til å framstille
sitt syn. Innlegget skal fortrinnsvis begrenses til korrigeringer og
suppleringer.
(4) Partene avgir forklaring. Når ikke særlige grunner
tilsier noe annet, forklarer saksøkeren seg først.
(5) Vitner avhøres.
(6) Det foretas annen bevisføring, herunder avhør av
sakkyndige.
(7) Partene får ordet to ganger hver til avsluttende innlegg.
Saksøkeren får ordet først hvis ikke
retten av særlige grunner bestemmer noe annet.
(8) Retten kan fastsette en annen rekkefølge for
de enkelte ledd under hovedforhandlingen. Det kan bare skje bevisføring
etter partenes innlegg etter sjuende ledd hvis partene samtykker
eller i hovedforhandlingen får anledning til å argumentere
for sitt syn på denne bevisføringen etter at den
er foretatt. I særlig omfattende saker kan retten fastsette
at det skal forhandles om ett eller flere krav eller tvistepunkter
av gangen, slik at alle eller flere av de enkelte ledd gjentas flere
ganger.
(9) Dersom det under hovedforhandlingen ikke er mulig å føre
bevis partene har krav på blir ført, kan retten,
om det gir en forsvarlig behandling, gjennomføre hovedforhandlingen
slik at bare denne bevisføringen og argumentasjon til den
gjenstår. Den videre behandling skjer i rettsmøte
om ikke partene samtykker i at de skal gi skriftlige innlegg.
(10) Dersom skriftlig materiale utgjør vesentlige deler
av avgjørelsesgrunnlaget, kan retten bestemme at partene
i stedet for innlegg etter annet og tredje ledd skal holde hovedinnlegg,
med gjennomgåelse av saken og med faktisk og rettslig argumentasjon,
umiddelbart etter klarlegging etter første ledd. Ved avslutningen
av forhandlingene får partene da ordet til et kortere innlegg
hver, som skal begrenses til det som kom fram i den annen parts
innlegg og den etterfølgende bevisføring.
§ 9-16 Endring i krav, påstand,
påstandsgrunnlag og bevis
(1) Etter avsluttet saksforberedelse kan en part ikke mot
motpartens protest sette fram nye krav, utvide påstanden
til et framsatt krav, sette fram et nytt påstandsgrunnlag
eller tilby nye bevis med mindre det skjer før hovedforhandlingen
og er foranlediget av motpartens sluttinnlegg, eller retten tillater
det. Slik tillatelse skal gis når
a) parten ikke kan bebreides at endringen ikke
er foretatt tidligere, og det vil være urimelig å nekte endringen,
b) motparten har tilstrekkelig grunnlag for, uten utsettelse, å ivareta
sine interesser etter endringen, eller
c) nektelse vil kunne påføre parten et
urimelig tap.
(2) Retten kan, selv om vilkårene etter første
ledd ikke er oppfylt, tillate endring på det vilkår
at parten pålegges å godtgjøre motpartens
merutgifter ved at endringen skjer etter fristen for endringer,
dersom ikke andre vesentlige hensyn for motparten taler mot dette.
(3) Retten kan, selv om det ikke nedlegges protest mot
endring etter første ledd, nekte endring når hensynet
til sakens framdrift eller andre tungtveiende forhold tilsier at
endring ikke bør tillates. Nektelsen skal ikke være
urimelig.
§ 9-17 Saken tas opp
til doms. Fortsatte
forhandlinger
(1) Når saken i eller etter hovedforhandling er
klar til avgjørelse, erklærer retten at saken
tas opp til doms.
(2) Viser det seg etter at saken er tatt opp til doms, at
det er nødvendig med ytterligere forhandlinger for å få et
forsvarlig avgjørelsesgrunnlag i saken, skal retten sørge
for dette.
Kapittel 10. Småkravprosess
§ 10-1 Hovedregel og virkeområde
(1) Småkravprosessen er den ordinære
behandlingsmåten for små krav i saker for tingretten,
med særlig vekt på at behandlingen er tilpasset
betydningen av tvisten.
(2) Ved småkravprosess behandles
a) alle saker hvor tvistesummen er under kr 125 000,
b) saker med tvistesum på kr 125 000 eller mer
dersom partene samtykker i behandling etter småkravprosess,
og retten beslutter dette, og
c) saker som ikke gjelder formuesverdier dersom retten finner
at småkravprosessen vil være forsvarlig og hensiktsmessig,
og ikke begge parter motsetter seg slik behandling.
(3) Ved småkravprosess behandles likevel ikke
a) gruppesøksmål etter kapittel
35,
b) saker etter spesialprosess med mindre det er bestemt
i vedkommende lov,
c) søksmål om rettsforhold hvor partenes
rådighet er begrenset, jf. § 11-4, eller
d) saker etter annet ledd bokstav a hvor saken for en part
har vesentlig betydning ut over den konkrete tvist, eller hensynet
til forsvarlig behandling nødvendiggjør behandling
ved allmennprosess.
(4) Tvist om en sak skal behandles ved småkravprosess,
avgjøres ved kjennelse. Treffes det uten saksøkerens
samtykke avgjørelse etter tredje ledd bokstav d om at saken
ikke skal behandles ved småkravprosess, kan saksøkeren
frafalle saken uten å oppgi kravet og uten ansvar for motpartens
sakskostnader.
§ 10-2 Saksforberedelsen
(1) §§ 9-2, 9-3 og 9-6 til 9-8 gjelder
tilsvarende.
(2) Retten skal gjennom kontakt med partene og ved nødvendig
veiledning etter § 11-5 legge særlig vekt på raskt å bringe
på det rene om det er ytterligere som bør foretas
under saksforberedelsen, og om det kan være grunnlag for
en minnelig ordning.
(3) Partene plikter innen en uke før rettsmøtet
etter § 10-3 å varsle om bevis og sende inn dokumentbevis som
ikke tidligere er varslet eller innsendt. Partene kan innen samme
frist avgi skriftlige utredninger når særlige
grunner taler for det.
§ 10-3 Muntlig sluttbehandling
(1) Retten innkaller til rettsmøte til sluttbehandling
av saken. Når det er ønskelig av prosessøkonomiske
hensyn, kan retten gi samtykke til at partene gjør avtale
om at behandlingen i stedet skal være skriftlig.
(2) Rettsmøtet kan holdes som fjernmøte.
I innkallingen gir retten den nødvendige orientering om
gjennomføringen og kan sette tidsrammer for rettsmøtet. Bare
hvis særlig sterke grunner foreligger, kan rettsmøtet
vare mer enn én dag.
(3) Retten settes med to fagkyndige meddommere når
det er satt fram krav om det innen én uke etter rettens
mottak av tilsvar, og det er ønskelig av hensyn til en
forsvarlig behandling. § 9-12 tredje ledd første
og annet punktum gjelder tilsvarende.
(4) Rettsmøtet er muntlig. § 9-14 annet
ledd første til femte punktum gjelder tilsvarende. Bevisføringen er
umiddelbar med de presiseringer som følger av femte ledd.
(5) Ved åpningen av rettsmøtet kontrollerer
retten at det er lagt til rette for at forhandlingene kan foregå på en
hensiktsmessig måte. § 9-15 gjelder tilsvarende, men
retten kan forenkle behandlingen slik at nødvendig konsentrasjon
oppnås. Bevis gjennomgås og føres bare
så langt det er grunn til det ut fra en avveining av hensynene
til forsvarlig og prosessøkonomisk behandling. Eventuelle
skriftlige utredninger inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
(6) Fjernavhør kan foretas hvis ikke retten finner det
påkrevd at forklaringen gis direkte i rettsmøtet. § 21-10
og § 21-11 første ledd bokstav a og c gjelder ikke.
(7) §§ 9-17 og 16-4 gjelder tilsvarende.
§ 10-4 Dommen
(1) Hvis ikke saken avsluttes på annen måte,
skal den være avsluttet med dom innen tre måneder
etter at stevning ble inngitt.
(2) I saker som behandles muntlig, avsies dommen ved rettsmøtets
avslutning hvis dommeren finner grunnlag for det. Ellers avsies
dommen innen én uke etter at partene er meddelt at den
er tatt opp til doms.
(3) Dommen kan avsies ved rettsmøtets avslutning
selv om bare domsslutningen er utformet skriftlig. I så fall
redegjør dommeren muntlig for hovedpunktene i begrunnelsen.
Dommen skrives ut innen én uke og meddeles partene.
(4) Dommen skal kort forklare hva saken gjelder, gjengi
partenes påstander og påstandsgrunnlag og redegjøre
for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på. § 19-6
fjerde og femte ledd gjelder ikke.
§ 10-5 Sakskostnader
(1) Erstatning for sakskostnader gis bare for disse poster:
a) partens reise til rettsmøte,
b) rettsgebyr,
c) bevisføring som ikke anses unødvendig
eller uforholdsmessig, og
d) rettshjelp og fagkyndige meddommere.
(2) Når det ses bort fra merverdiavgift, kan kostnader
etter første ledd bokstav d bare erstattes med inntil 20
prosent av sakens tvistesum, likevel alltid inntil kr 2 500 og aldri
mer enn kr 25 000. Merverdiavgift av kostnad som er erstattet etter
første punktum, kan erstattes når ikke sakens
rettsforhold hovedsakelig skriver seg fra virksomhet hos parten
som er merverdiavgiftspliktig.
(3) En part som åpenbart uten grunn har anlagt
sak eller tatt til gjenmæle, kan bli pålagt ansvar
for sakskostnader uten de begrensninger som følger av første og
annet ledd. Det samme gjelder for kostnader parten ved forsømmelig
forhold har påført motparten.
(4) For kostnader ved anke gjelder ikke første
og annet ledd.
§ 10-6 Anke
Dommen kan ankes etter reglene for dommer i allmennprosess.
Anken kan avgjøres etter § 29-12 annet ledd.
Kapittel 11. Grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning
og saksstyring
§ 11-1 Grunnlaget for rettens avgjørelser
(1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling,
sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde
ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet.
Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget
bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.
(2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag
av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.
(3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et
faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale
seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5
og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17
annet ledd.
§ 11-2 Rettens forhold til partenes prosesshandlinger
(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist
i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen
av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare
bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt.
Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold
en part bygger sin påstand på.
(2) Partene har hovedansvaret for å sørge
for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring
hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes
argumentasjon om bevisspørsmål.
§ 11-3 Rettens ansvar for rettsanvendelsen
Retten skal, innen de rammer som følger av § 11-2
første ledd, av eget tiltak anvende gjeldende rettsregler.
Den skal i samsvar med § 1-1 sørge for et betryggende
avgjørelsesgrunnlag for rettsanvendelsen. Dersom rettsanvendelsen
ikke fullt forsvarlig kan belyses på annen måte,
kan retten bestemme at det skal føres bevis om rettsspørsmål,
eller tillate partene å føre slike bevis. Retten
bestemmer omfanget av bevisføringen og hvordan den skal
gjennomføres. Juridiske utredninger foranlediget av saken
kan bare legges fram som bevis med samtykke fra alle parter.
§ 11-4 Unntak hvor partenes rådighet
er begrenset
I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven,
administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor
offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet,
er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette
er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre
de krav som er reist i saken.
§ 11-5 Rettens veiledningsplikt
(1) Retten skal gi partene slik veiledning om regler
og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er
nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken.
Retten skal søke å forebygge feil og skal gi den
veiledning som er nødvendig for at feil kan rettes opp.
For adgangen til å rette feil gjelder § 16-5.
(2) Retten skal i samsvar med tredje til sjuende ledd gi
veiledning som bidrar til at tvisten får en riktig avgjørelse
ut fra de faktiske forhold og de aktuelle regler.
(3) Retten skal virke for at tvistespørsmål
blir klarlagt, og at partenes påstander og standpunkter
til faktiske og rettslige spørsmål blir klargjort.
(4) Retten kan oppfordre en part til å ta standpunkt til
faktiske og rettslige spørsmål som synes å være
av betydning for saken.
(5) Retten kan oppfordre en part til å tilby bevis.
(6) Retten skal under sakens gang ta særlig hensyn til
det behov parter uten prosessfullmektig har for veiledning.
(7) Retten må utøve sin veiledning på en
måte som ikke svekker tilliten til at den er upartisk.
Retten kan ikke gi partene råd om hvilket standpunkt de
bør innta til tvistespørsmål i saken,
eller hvilke prosesshandlinger de bør foreta.
§ 11-6 Rettens plikt til aktiv saksstyring
(1) Retten skal legge en plan for behandlingen av saken
og følge den opp slik at saken effektivt og forsvarlig
kan bringes til avslutning.
(2) Retten kan sette frister for prosesshandlinger etter
reglene i domstolloven § 140 og kapittel 8 og ellers treffe
de avgjørelser som er nødvendige for behandlingen.
(3) I enhver sak skal en forberedende dommer ha ansvaret
for saksstyringen.
(4) I rettsmøter og rådslagninger hvor
retten har flere medlemmer, foretar rettens leder saksstyringen som
leder av forhandlingene etter domstolloven § 123.
§ 11-7 Reaksjon ved manglende saksstyring
(1) Domstollederen skal påse at plikten til aktiv saksstyring
etter § 11-6 følges opp, og skal gi de nødvendige
pålegg for at mangler ved unnlatt eller for sen saksstyring
rettes. En part kan kreve at domstollederen griper inn.
(2) Ved vesentlig tilsidesetting av plikter etter § 11-6
skal domstollederen overføre saken til en annen dommer
eller overta den selv, dersom det er nødvendig av hensyn
til en forsvarlig videre behandling.
(3) Domstollederens beslutning kan ankes. Ankedomstolen
har samme adgang til å treffe bestemmelser om saksstyringen
som domstollederen har etter første og annet ledd, og kan
dessuten overføre saken til en annen domstol.
(4) Er domstollederen forberedende dommer eller inhabil
av andre grunner, avgjøres krav etter første ledd
av overordnet domstol. Det samme gjelder på begjæring
fra en part hvis domstollederen ikke har truffet noen avgjørelse
innen én måned etter at krav etter første
ledd ble framsatt. Reglene om anke over beslutning etter tredje
ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 12. Prosesskriv
§ 12-1 Generelt om prosesskriv
(1) Partenes innlegg til retten om saken utenom rettsmøter
skal skje i prosesskriv. Reglene i dette kapittel gjelder tilsvarende
for partshjelpere og ved innlegg etter § 15-8 og § 30-13.
(2) Parter uten prosessfullmektig kan muntlig inngi stevning,
tilsvar, anke, begjæring om oppfriskning og begjæring
om gjenåpning ved personlig oppmøte i retten.
For andre prosessfullmektiger enn advokater kan retten tillate slike
muntlige prosesshandlinger. Retten setter prosesshandlingen opp
som prosesskriv. Hvis frammøte for retten ikke lar seg
gjøre eller er urimelig byrdefullt eller kostnadskrevende,
kan retten tillate at den muntlige henvendelsen skjer som fjernavhør. § 21-10
annet ledd gjelder tilsvarende.
(3) Dersom en ansatt ved domstolen som ikke er dommer,
yter bistand som nevnt i annet ledd, bør prosesskrivet
forevises en dommer før det undertegnes.
(4) En dommer som har gitt bistand etter annet ledd, kan
ikke delta i den videre behandling av saken.
§ 12-2 Utforming av prosesskriv
(1) Prosesskriv skal nevne
(2) Prosesskriv skal være undertegnet.
(3) Prosesskriv skal tjene til å klarlegge tvistespørsmålene
og redegjøre for partenes syn på behandlingen
av saken.
(4) Prosesskriv skal utformes og ekspederes slik at hensynet
til orden i kontakten mellom retten og partene ivaretas.
§ 12-3 Innsending av prosesskriv
(1) Prosesskriv med bilag sendes til retten.
(2) Mellom parter som er representert ved advokat, skal
prosesskriv med bilag sendes direkte til motparten samtidig som
det sendes til retten.
(3) Blir prosesskriv med bilag sendt som papirdokument,
skal det sendes så mange eksemplarer at retten kan beholde
ett.
§ 12-4 Forkynnelse av prosesskriv
Retten sørger for at prosesskriv som innleder
en sak, bringer nye krav inn i saken eller angriper en rettslig
avgjørelse, forkynnes for motparten.
Kapittel 13. Rettsmøter og rettsbøker
I Rettsmøter
§ 13-1 Rettsmøter og fjernmøter
(1) Partenes innlegg og kommunikasjon med retten skal skje
i rettsmøte når det ikke skjer i prosesskriv.
(2) Med fjernmøte menes et møte der ikke
alle deltakerne er tilstede, men deltar ved hjelp av fjernmøteteknikk.
(3) Rettsmøter kan helt eller delvis holdes som fjernmøter
når
(4) Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernmøter.
§ 13-2 Innkalling av parter til rettsmøte
(1) Retten forkynner innkalling til rettsmøte
for parter med personlig møteplikt. Det samme gjelder hvis
det vil bety fravær i saken at parten uteblir. Til andre
rettsmøter varsles partene på den måten
retten finner hensiktsmessig.
(2) Parter med advokat som prosessfullmektig innkalles
ved advokaten. Retten innkaller parter uten advokat direkte. Det
skal gis minst to ukers varsel med mindre særlige hensyn
tilsier en kortere frist.
(3) Retten innkaller parter med personlig møteplikt
direkte, selv om parten har advokat. En part som er innkalt i samsvar
med annet ledd, kan pålegges å møte personlig
med den varselfrist som gjelder for vitner etter § 13-3
annet ledd.
(4) Innkallingen skal angi saken og formålet med rettsmøtet
og gi parten de opplysninger som trengs for å overholde
møteplikten. Den skal kort opplyse om eventuelle regler
om møtegodtgjøring, og om virkningene av å utebli.
§ 13-3 Innkalling av vitner og sakkyndige
til
rettsmøte
(1) Advokater sørger for å innkalle vitner
deres part skal føre, om ikke retten bestemmer noe annet. Retten
kan pålegge parten selv eller prosessfullmektig som ikke
er advokat, å foreta innkallingen. I andre tilfeller innkaller
retten vitnene. Da skal innkallingen forkynnes.
(2) Vitner skal om mulig gis én ukes varsel. Fristen
kan innskrenkes til én dag dersom hensynet til rask behandling
av saken gjør det påkrevd eller det legges til
rette for at vitnet kan avhøres uten å forsømme
viktige gjøremål. Vitner som befinner seg i nærheten
av rettsstedet eller et sted hvor fjernavhør kan foretas, plikter å møte
straks om dette kan skje uten vesentlig ulempe for vitnet.
(3) Innkallingen skal inneholde opplysninger som bestemt
for parter i § 13-2 fjerde ledd. For innkalling av vitner
som har rett til å nekte å gi forklaring, gjelder også § 24-3
annet ledd.
(4) Sakkyndige som skal gi forklaring i rettsmøte etter § 25-5
annet ledd, skal innkalles av retten ved forkynnelse med passende
varselfrist.
§ 13-4 Gyldig fravær
(1) Gyldig fravær fra et rettsmøte foreligger
hvis sykdom eller andre hindringer utenfor vedkommendes kontroll
gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte.
Det regnes også som gyldig fravær at en som ikke
personlig er lovlig innkalt, var ukjent med rettsmøtet
uten å kunne bebreides for dette, med mindre innkalling
skjedde ved offentlig kunngjøring etter domstolloven § 181.
(2) For en part regnes hindring som nevnt i første ledd
første punktum ikke som gyldig fravær når
parten har prosessfullmektig eller burde ha skaffet seg prosessfullmektig
i tide, og det ikke er nødvendig av hensyn til sakens opplysning
at parten møter personlig.
(3) En part har også gyldig fravær dersom
prosessfullmektigen er hindret ved forhold som nevnt i første ledd
første punktum, og prosessoppdraget ikke i tide burde vært
overdradd til en annen.
(4) Den som har gyldig fravær fra et rettsmøte, skal
straks gi retten melding om dette.
II Rettsbøker
§ 13-5 Føring av rettsbok
I rettsmøte skal det føres rettsbok i
samsvar med § 13-6. Forklaringer nedtegnes i rettsboken
i den utstrekning det er bestemt i §§ 13-7 til
13-9.
§ 13-6 Rettsbokens innhold
(1) Rettsboken skal angi
a) domstolen, tiden og stedet for møtet,
dommernes og partenes navn, sakens nummer og møtets tema,
b) om partene møter personlig, hvem som møter
for dem, og navnene på vitner og sakkyndige,
c) partenes påstander,
d) de bevis som er gjennomgått,
e) begjæringer og innsigelser om saksbehandlingen, og
f) rettslige avgjørelser og pålegg dersom
disse ikke utferdiges som selvstendige dokumenter.
(2) Forhandlingens gang nedtegnes etter hvert. En part
som setter fram et forlikstilbud, kan kreve det inntatt i rettsboken.
(3) Nedtegning kan skje ved henvisning til tidligere rettsbok
eller til vedlagte dokumenter. Møter en part ved prosessfullmektig,
kan retten kreve at de påstander og begjæringer
som settes fram, skal settes opp slik at de kan vedlegges rettsboken.
(4) Rettsboken undertegnes av rettens leder og protokollføreren.
§ 13-7 Opptak av parts- og vitneforklaringer
under hovedforhandling
(1) Under hovedforhandling skal det foretas opptak av parts-
og vitneforklaringer.
(2) Opptak kan unnlates når
a) saken behandles etter reglene i kapittel 10,
b) retten ikke har tilgjengelig nødvendig utstyr
for opptak, eller
c) forklaringene innføres i rettsboken, jf. § 13-8.
(3) Den som skal avhøres, skal varsles om at forklaringen
blir tatt opp.
(4) Partene har samme rett til utlån av opptak
som til innsyn i rettens øvrige prosessmateriale. Samme rett
har den som har fått sin forklaring tatt opp.
(5) Skal opptaket skrives ut, kan retten selv forestå dette
eller overlate det til partene.
(6) Opptaket arkiveres sammen med saken. Kongen kan gi
nærmere forskrift om opptaket.
§ 13-8 Innføring i rettsboken av
forklaringer under hovedforhandling
(1) Under hoved- eller ankeforhandling for tingrett
og lagmannsrett kan retten beslutte at hovedpunkter i parts- og
vitneforklaringer skal innføres i rettsboken. Retten skal
særlig ta hensyn til framdriften i saken og om ressursbruken
vil stå i et rimelig forhold til nytten ved en etterprøving
av sakens avgjørelse.
(2) Retten avgjør om innføring i rettsboken
skal skje under avhøret eller etter hovedforhandlingen. Nedtegningen
gjøres så detaljert som retten finner grunn til.
(3) Nedtegnede forklaringer sendes partene i saken senest
samtidig med avgjørelsen som blir avsagt etter hovedforhandlingen.
§ 13-9 Parts- og vitneforklaringer utenfor
hovedforhandling
(1) Når parter, vitner eller sakkyndige avgir
forklaring utenfor hovedforhandling for å sikre bevis, skal
det enten foretas opptak av forklaringen i samsvar med § 13-7
eller foretas innføring i rettsboken av forklaringen, som
så leses opp til vedtakelse.
(2) Andre forklaringer fra parter, vitner og sakkyndige
innføres i rettsboken i den utstrekning retten finner grunn
til det.
Kapittel 14. Offentlighet og innsynsrett
§ 14-1 Partenes innsynsrett
(1) Partene har rett til innsyn hos domstolen i prosesskriv,
rettsbøker, rettsavgjørelser og andre dokumenter
i saken og kan forlange kopi av dem eller få dem tilsendt
elektronisk.
(2) Innsynsretten gjelder ikke for rettens interne dokumenter.
(3) Den som har et begrunnet behov i egen rettsstilling,
har samme rett til innsyn som partene i saken.
§ 14-2 Allmennhetens innsynsrett
(1) Allmennheten har rett til innsyn i rettsbøker, rettsmeklingsprotokoller,
rettsavgjørelser og sakskostnadsoppgaver etter § 20-5.
(2) I saker som ikke fullt ut behandles skriftlig, har allmennheten
også rett til innsyn i disse dokumentene:
a) sluttinnlegg etter § 9-10,
b) innlegg etter § 9-9 annet til fjerde ledd, § 15-8
annet ledd, § 29-16 tredje til femte ledd, § 30-10
annet og fjerde ledd og § 30-13 annet ledd,
c) bevis som er påberopt under muntlige forhandlinger
eller i innlegg som nevnt i bokstav b,
d) hjelpedokumenter etter § 9-14 annet
ledd.
(3) Når det er truffet realitetsavgjørelse
eller avgjørelse om sakskostnader i sak som behandles fullt
ut skriftlig, gjelder annet ledd tilsvarende.
§ 14-3 Unntak fra allmennhetens innsynsrett
i
rettsbøker og rettsavgjørelser
(1) Retten til innsyn i rettsavgjørelser gjelder
bare så langt det ikke gjelder forbud mot offentlig gjengivelse.
Gjelder det et slikt forbud, er det rett til innsyn i avgjørelsens
slutning om avgjørelsen ikke er eldre enn fem år.
Innsyn i rettsboken kan kreves hvis den ikke er ført i
rettsmøte for lukkede dører eller offentlig gjengivelse
av den protokollerte forhandlingen eller rettsboken er forbudt.
(2) Når det er betenkelig av hensyn til rikets
sikkerhet eller forholdet til fremmed stat å gi innsyn,
eller når det er grunn til å frykte at kunnskapen
vil bli nyttet på urettmessig vis, kan innsyn bare gis
i domsslutningen. Det samme gjelder når retten har gitt
pålegg om hemmelighold.
§ 14-4 Unntak fra allmennhetens innsynsrett
i andre saksdokumenter
(1) Retten til innsyn i saksdokumentene gjelder ikke for
a) saker etter ekteskapsloven,
b) saker etter barneloven,
c) saker mellom personer som er eller har vært
samboere, om fordeling eller tildeling av formuen, og
d) saker etter denne lov kapittel 36.
Retten kan ved særlige grunner beslutte at innsyn helt
eller delvis skal gis.
(2) Innsyn i saksdokumentene kan avslås når
a) hensynet til statens forhold til en fremmed
stat krever det,
b) hensynet til privatlivets fred eller strengt personlige
forhold krever det,
c) særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet
vil vanskeliggjøre sakens opplysning, og det derfor er
påkrevd å nekte innsyn, eller
d) i krigstid hensynet til militære operasjoner
eller militære avdelingers sikkerhet eller andre særlige grunner
krever det.
Dersom det likevel gis innsyn, kan retten ved kjennelse
helt eller delvis forby offentlig gjengivelse.
(3) Retten skal nekte innsyn i bevis som kan kreves ført
for lukkede dører etter kapittel 22 om
a) drifts- eller forretningshemmeligheter,
b) opplysninger av betydning for rikets sikkerhet eller
forholdet til fremmed stat,
c) forhold undergitt lovbestemt taushetsplikt,
d) rettsforhandlinger hvor det er gitt pålegg om hemmelighold,
eller
e) betroelser til særlige yrkesutøvere.
(4) Innsyn i psykiatriske erklæringer kan bare
gis i den utstrekning det er fastsatt av Kongen i forskrift.
§ 14-5 Tidspunktet for allmennhetens innsynsrett
(1) Retten til innsyn inntrer etter hvert som dokumentene
mottas av retten. Det kan likevel ikke kreves innsyn i et bevis
før det er påberopt på en måte
som er nevnt i § 14-2 annet ledd bokstav c. Når
saken behandles fullt ut skriftlig, inntrer ikke rett til innsyn
i noen av dokumentene før saken er avgjort i instansen.
(2) Har en part krevd unntak fra innsynsrett, kan retten
bestemme at avgjørelse av innsynspørsmålet skal
utstå, men ikke lenger enn til avsigelsen av den dom eller
kjennelse som avgjør saken. I tvilstilfelle bør
retten normalt la spørsmålet utstå til
de muntlige forhandlingene. Er et bevis ført i åpent
rettsmøte, kan retten ikke lenger utsette avgjørelsen
av innsynsrett etter denne bestemmelsen.
§ 14-6 Saksbehandling ved tvist om innsyn
(1) Når innsyn er begjært, skal retten
ta stilling til om innsyn skal nektes
a) når en part motsetter seg innsyn,
b) når det av hensyn til andre enn sakens parter
kan gjelde regler om taushetsplikt eller taushetsrett.
(2) Retten til innsyn bedømmes i forhold til hvert enkelt
dokument eller del av dokument.
(3) Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 14-3
og § 14-4 annet til fjerde ledd treffes ved kjennelse.
Avgjørelse om å nekte innsyn etter § 14-4
første ledd treffes ved beslutning. Blir avgjørelsen
anket, gis det ikke innsyn før anken er avgjort.
§ 14-7 Forskrift om innsyn
Kongen kan gi forskrift om gjennomføring av innsynsrett
etter dette kapitlet.
Kapittel 15. Forening av krav og søksmål.
Partshjelp
§ 15-1 Flere krav
(1) Saksøkeren kan i én sak sette fram
flere krav mot samme saksøkte dersom
a) kravene hører under norsk domsmyndighet,
b) domstolen er rett verneting for ett av kravene, og
c) kravene kan behandles av retten med samme sammensetning
og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsregler. Det er ikke
til hinder for at flere krav settes fram i saken, at retten på grunn av
behandlingen av ett av kravene skal settes med meddommere eller
flere fagdommere. Hvis saken da deles etter § 16-1, settes
retten bare med meddommere eller flere fagdommere for de krav hvor
dette er særskilt begrunnet.
(2) Saksøkte kan sette fram krav mot saksøkeren dersom
vilkårene etter første ledd bokstav a og c er oppfylt.
(3) Foretas endring etter første og annet ledd
etter avsluttet saksforberedelse, gjelder i tillegg § 9-16.
(4) Nektes et krav behandlet i saken, og kravet hører
under norsk domsmyndighet, skal kravet behandles som egen sak hvis
parten begjærer dette innen en frist som retten fastsetter. § 4-7
får tilsvarende anvendelse.
(5) For inndragning av nye krav i ankeinstansene gjelder §§ 29-4
og 30-7.
§ 15-2 Flere parter som saksøkere
eller saksøkte
(1) Flere parter kan saksøke eller saksøkes
i én sak dersom
a) vilkårene i § 15-1 første
ledd bokstav a til c er oppfylt, og
b) ingen parter har innsigelser, eller det er så nær sammenheng
mellom kravene at de bør behandles i samme sak.
(2) Under saken kan en eller flere parter trekke inn krav
mot tredjeperson dersom vilkårene i § 15-1 første ledd
bokstav a og c og § 15-2 første ledd bokstav b
er oppfylt.
(3) Retten kan nekte en part å trekke inn krav
mot tredjeperson etter annet ledd når dette i vesentlig
grad vil forsinke eller vanskeliggjøre behandlingen av
krav som allerede er gjort til gjenstand for søksmål.
Etter avsluttet saksforberedelse gjelder i tillegg § 9-16
tilsvarende.
(4) § 15-1 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
(5) Bestemmelsen gjelder ikke for ankeinstansen. Erververen
av det formuesgode saken gjelder, kan likevel trekkes inn i ankesaken.
§ 15-3 Tredjeperson
trer inn som part
(1) Tredjeperson kan tre inn som part i en sak dersom
a) vilkårene i § 15-1 første
ledd bokstav a og c er oppfylt, og
b) tredjeperson vil nedlegge selvstendig påstand
om det som er tvistegjenstand i saken, eller vil fremme et krav
som har så nær sammenheng med det opprinnelige
kravet at det bør behandles i saken.
(2) § 15-2 tredje til femte ledd gjelder tilsvarende.
§ 15-4 Framgangsmåte
ved inndragning av nye krav og endringer i partsforhold
Endringer foretas ved prosesskriv eller i rettsmøte.
Foretas endringen ved prosesskriv, skal det for endringen fylle
kravene til stevning, jf. § 9-2. Retten bestemmer da om
det skal kreves tilsvar til endringen. Kreves tilsvar, får
reglene for tilsvar og mangelfullt eller uteblitt tilsvar anvendelse.
§ 15-5 Forholdet mellom flere parter på samme
side
(1) Flere parter på samme side i et søksmål
betraktes i forhold til motparten som selvstendige parter. Bevisføringen
tillegges betydning for alle parter.
(2) Dersom det må gis samme dom for alle parter, kommer
prosesshandlinger fra en part andre parter på samme side
til gode, selv om de strider mot deres prosesshandlinger.
§ 15-6 Forening av saker til felles behandling
Saker som reiser likeartede spørsmål,
og som skal behandles med samme sammensetning av retten og etter
hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler, kan forenes
til felles behandling og til felles avgjørelse. § 4-7
annet ledd får anvendelse.
§ 15-7 Partshjelp
(1) Partshjelp skal tillates for
a) den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling
for at den ene parten vinner, og
b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med
oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som
ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde
etter § 1-4.
(2) Partshjelp må erklæres i prosesskriv
eller i rettsmøte før saken er rettskraftig avgjort.
Erklæringen skal angi det som er grunnlaget for partshjelpen. Den
meddeles partene med frist for å bestride partshjelpen.
Bestrides den, avgjøres spørsmålet om
retten til partshjelp ved kjennelse. En kjennelse som tillater partshjelp,
kan ikke ankes. Avgjørelsen er bare bindende for behandlingen
i instansen. Inntil det er avsagt kjennelse som nekter partshjelp,
kan den som har erklært partshjelp utøve prosessuelle
rettigheter etter tredje og fjerde ledd.
(3) Partshjelperen trer inn i saken slik den da står. Partshjelperen
kan foreta prosesshandlinger til fordel for den parten støtten
skjer til fordel for. Prosesshandlingene må ikke stride
mot partens.
(4) Når grunnlaget for partshjelp er første
ledd bokstav b, er partshjelperens prosessuelle rettigheter begrenset
til ivaretakelse av de interesser organisasjonen eller organet har
i de spørsmål saken reiser. Partshjelperen kan
ikke anvende rettsmidler mot avgjørelsen av det krav som
er reist i saken.
§ 15-8 Skriftlig innlegg til belysning av
allmenne
interesser
(1) Skriftlig innlegg til å belyse allmenne interesser
som en sak reiser, kan gis av
a) foreninger og stiftelser innenfor rammen av
deres formål og naturlige virkeområde, eller
b) et offentlig organ innenfor sitt ansvarsområde.
(2) Innlegget gis ved prosesskriv. Retten kan ved kjennelse
tilbakevise innlegget hvis det i form, omfang eller innhold er dårlig
egnet til å belyse allmenne interesser i saken. Blir innlegget
ikke tilbakevist, inngår det i avgjørelsesgrunnlaget
i saken og oversendes partene.
§ 15-9 Prosessvarsel
(1) Hvis det er av betydning for en part å varsle tredjeperson
om saken, kan parten varsle tredjeperson ved prosesskriv, som forkynnes.
Prosesskrivet skal inneholde de nødvendige opplysninger
om saken og grunnen til varslet.
(2) Er det av betydning for en som varsles etter første
ledd, å varsle en annen, kan også denne utferdige
varsel etter første ledd.
Kapittel 16. Styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler
I Oppdeling
§ 16-1 Oppdeling av forhandlinger og pådømmelse
(1) Retten kan bestemme at det skal forhandles særskilt
om ett eller noen av flere krav i saken eller om ett eller flere
tvistepunkter for et krav.
(2) Retten kan avgjøre særskilt ett eller
noen av flere krav i saken eller en del av ett krav. Avgjørelsen av
erstatningskrav eller andre krav hvor omfanget er omtvistet, kan
deles slik at avgjørelsen av omfanget utsettes. Hvis retten
er enstemmig eller partene samtykker i det, kan den også treffe
særskilt avgjørelse om
a) påstandsgrunnlag som ikke leder til
avgjørelse av et krav,
b) hvilket lands rett et krav skal bedømmes etter.
(3) Avgjøres et krav særskilt og motparten
har fremmet et krav mot dette som ikke avgjøres samtidig, kan
avgjørelsen ikke fullbyrdes uten at det er bestemt av retten.
Retten kan sette som vilkår for fullbyrdelse at det stilles
sikkerhet.
II Omberammelse og utsettelse
§ 16-2 Omberammelse
eller utsettelse av rettsmøter ved fravær
(1) En part som vil ha gyldig fravær ved et rettsmøte,
kan kreve at møtet omberammes.
(2) Hvis en part har uteblitt fra et rettsmøte,
og det er grunn til å tro at parten har gyldig fravær,
utsettes rettsmøtet inntil fraværsgrunnen er avklart.
Er det ikke grunn til å tro at fraværet er gyldig,
avgjøres saken ved kjennelse eller dom etter § 16-9
eller § 16-10. Er vilkårene for slik avgjørelse
ikke oppfylt, og saken heller ikke kan fremmes til realitetsbehandling
i partenes fravær, berammes nytt rettsmøte.
§ 16-3 Omberammelse i andre tilfeller
(1) Retten kan omberamme rettsmøter når
det er nødvendig for å sikre forsvarlig behandling
eller tungtveiende grunner ellers taler for det. Ved avgjørelsen
skal retten legge vekt på behovet for rask, forsvarlig
og kostnadseffektiv behandling.
(2) Ved omberammelsen skal det så vidt mulig fastsettes
ny tid for rettsmøtet.
§ 16-4 Utsettelse under hovedforhandlingen
(1) Blir det under hovedforhandlingen nødvendig å utsette
saken, skal retten treffe beslutninger for den videre behandling
av saken, slik at behandlingen blir minst mulig forsinket.
(2) I rettsmøte etter utsettelse gjentas forhandlingene
fra hovedforhandlingen så langt det er nødvendig for å sikre
et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
III Forsømmelser og fraværsdom
§ 16-5 Mangelfull prosesshandling
(1) Har en prosesshandling mangler som kan avhjelpes, setter
retten frist for retting og gir nødvendig veiledning med
opplysning om følgene av at retting ikke foretas.
(2) En part som er sterkt å bebreide, gis adgang
til retting bare hvis tungtveiende grunner taler for det.
(3) Rettes prosesshandlingen, regnes den som riktig fra
det tidspunkt den først ble foretatt.
(4) En prosesshandling som fortsatt ikke oppfyller nødvendige
vilkår for å foreta den, skal avvises eller tilbakevises
med mindre mangelen skyldes forhold den annen part bør
ha risikoen for.
§ 16-6 Unnlatt prosesshandling
(1) Er en prosesshandling ikke foretatt i tide, og unnlatelsen
betyr fravær i saken etter § 16-7 eller § 16-8,
kan parten ved oppfriskning etter reglene i §§ 16-12 til
16-14 tillates å foreta prosesshandlingen og fortsette
saken i samme stilling som før forsømmelsen.
(2) Har retten grunn til å tro at unnlatelsen
skyldes gyldig fravær, skal parten gis adgang til å begjære oppfriskning
før det i tilfelle treffes avgjørelse etter § 16-9
eller § 16-10.
(3) Selv om unnlatelsen ikke betyr fravær i saken, kan
retten ved kjennelse nekte prosesshandlingen foretatt hvis et rettsmøte
må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket. Om
endringer av saken etter avsluttet saksforberedelse gjelder § 9-16.
§ 16-7 Fristoversitting og fristforelegg
(1) Det betyr fravær i saken at en part oversitter fristen
for
a) betaling av rettsgebyr og nødvendige
sideutgifter etter rettsgebyrloven,
b) sikkerhetsstillelse etter § 20-11,
c) skriftlig tilsvar i søksmål etter § 9-3,
d) anke eller andre rettsmidler, eller
e) første innlegg i skriftlig ankesak etter § 29-16 femte
ledd og § 30-10 fjerde ledd.
(2) Har en part unnlatt å foreta en annen prosesshandling
som er av vesentlig betydning for motparten eller nødvendig
for forsvarlig behandling av saken, kan retten ved forelegg til
parten bestemme at det vil bety fravær i saken om prosesshandlingen
ikke foretas innen en bestemt angitt siste frist. Skal prosesshandlingen
foretas etter krav fra motparten, utstedes forelegg bare etter begjæring
fra denne.
(3) Hvis plikten til å foreta prosesshandlingen
blir bestridt, utstedes ikke fristforelegg før plikten
er bindende fastslått.
(4) Fristforelegget forkynnes for den som har fristen,
og meddeles i tillegg en part som har prosessfullmektig.
§ 16-8 Møtefravær
(1) Det betyr fravær i saken at en part ikke møter ved
a) rettsmøter for sluttbehandling av
saken, eller
b) rettsmøte for muntlig tilsvar etter § 9-5
første ledd.
(2) For andre rettsmøter kan retten hvis det er
særlig viktig at partene deltar, beslutte at det vil bety
fravær i saken om de ikke møter.
(3) Hvis en part med personlig møteplikt unnlater å møte,
betyr det fravær i saken selv om prosessfullmektigen møter.
(4) Første til tredje ledd gjelder tilsvarende
hvis en part
a) forlater møtet uten rettens tillatelse,
b) nekter å forhandle om det som er tema for møtet,
c) fratas ordet eller vises ut etter domstolloven § 133,
eller
d) i strid med pålegg etter § 3-2 ikke
møter med prosessfullmektig.
§ 16-9 Avvisning ved
fravær
(1) Har saksøkeren fravær i saken, og
retten ikke gir oppfriskning, avvises saken. Skyldes utfallet en annen
grunn enn § 16-7 første ledd bokstav a eller b, kan
det heller ikke reises ny sak om kravet.
(2) Avvisning ved annen fraværsgrunn enn § 16-7 første
ledd bokstav d forutsetter at saksøkeren er gjort kjent
med følgene.
(3) Første og annet ledd gjelder tilsvarende ved fravær
av ankende part eller den som ellers har begjært rettergangsskrittet.
§ 16-10 Fraværsdom
(1) Har saksøkte fravær i saken, og retten
ikke gir oppfriskning, kan saken avgjøres ved fraværsdom. Fraværsdom
kan ikke avsies i saker hvor offentlige hensyn medfører
at saksøktes rådighet i rettsforholdet er begrenset,
jf. § 11-4.
(2) Fraværsdom avsies etter begjæring
fra saksøkeren hvis denne kan gis medhold fullt ut eller
i det vesentlige. Dommen skal bygge på saksøkerens
påstandsgrunnlag etter § 11-2 når dette
er meddelt saksøkte og ikke framtrer som åpenbart
uriktig. § 16-9 annet ledd gjelder tilsvarende for saksøkte.
(3) Avgjørelser som avviser eller forkaster en
begjæring om fraværsdom, treffes ved kjennelse.
(4) Første til tredje ledd gjelder tilsvarende
ved fravær hos ankemotparten eller andre som kravet er rettet
mot.
§ 16-11 Rettsmidler mot avgjørelser
etter § 16-9 og § 16-10
(1) En avvisningskjennelse eller fraværsdom kan angripes
ved begjæring om oppfriskning.
(2) Har retten samtidig forkastet en begjæring
om oppfriskning, kan avgjørelsen i stedet ankes med påstand
om oppfriskning etter § 16-12. Anken behandles etter reglene
for anke over kjennelser.
(3) Sakskostnadsavgjørelsen kan ankes særskilt etter § 20-9
tredje ledd.
§ 16-12 Vilkårene
for oppfriskning
(1) Oppfriskning skal gis en part som hadde gyldig fravær
etter annet ledd og ikke kan bebreides for å ha unnlatt å søke
fristen forlenget eller rettsmøtet omberammet i tide. Er
saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10, skal
oppfriskning dessuten gis når avgjørelsen er avsagt
med urette.
(2) Det er gyldig fristoversitting når hindringer utenfor
partens kontroll gjør det umulig eller uforholdsmessig
byrdefullt å foreta prosesshandlingen i tide. Om gyldig
møtefravær gjelder § 13-4.
(3) I andre tilfeller kan oppfriskning gis om det ville
være urimelig å nekte parten videre behandling av
saken på grunn av forsømmelsen. Ved avgjørelsen legges
særlig vekt på forsømmelsens karakter,
partens interesse i å foreta prosesshandlingen og hensynet
til motparten.
§ 16-13 Fristen for å begjære
oppfriskning
(1) Oppfriskning kan begjæres før retten
har avsagt kjennelse om avvisning etter § 16-9 eller fraværsdom
etter § 16-10, eller som rettsmiddel mot avgjørelsen
etter § 16-11.
(2) Fristen for å begjære oppfriskning
er én måned.
(3) Foreligger ikke avgjørelse etter § 16-9
eller § 16-10, løper fristen fra forsømmelsen.
(4) Er saken avgjort etter § 16-9 eller § 16-10,
løper fristen fra avgjørelsen er forkynt. Blir
denne fristen oversittet, kan det gis oppfriskning for det etter
reglene i dette kapittel.
§ 16-14 Behandlingen av begjæring
om oppfriskning
(1) Begjæring om oppfriskning avgjøres
av den domstol saken vil høre under om begjæringen
tas til følge. Begjæringen må grunngis,
og behandles for øvrig etter reglene for anke over kjennelser
så langt disse passer. Samtidig må den forsømte
prosesshandlingen foretas hvis dette er mulig.
(2) En kjennelse som tillater oppfriskning, kan bare ankes
på grunn av feil ved lovanvendelsen eller saksbehandlingen.
IV Stansing
§ 16-15 Virkning av stansing
(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig, og
frister opphører å løpe. Prosesshandlinger
kan bare foretas med rettens samtykke.
(2) Stansing er ikke til hinder for at retten avgjør krav
der forhandlingene er avsluttet før stansingen.
(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten begrenser
den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1
om oppdeling av saken.
(4) Virkningen av stansing opphører når
retten har truffet avgjørelse om å bringe saken
i gang.
§ 16-16 Stansing etter loven
(1) Saken stanser fra det tidspunkt
a) domstolens virksomhet avbrytes av krigstilstand eller
av andre grunner,
b) en part eller stedfortreder dør, eller
c) saksøkerens bo blir tatt under konkursbehandling,
dersom tvistegjenstanden inngår i bomassen.
(2) En sak som er stanset etter første ledd bokstav a,
bringer retten i gang når domstolen trer i funksjon. En
sak som er stanset etter første ledd bokstav b og c bringer
retten i gang på begjæring fra rette vedkommende
eller motparten.
§ 16-17 Avtalt stansing
(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale
stansing i minst seks måneder. Avtalen får virkning
når retten har mottatt den.
(2) Retten bringer saken i gang på begjæring
fra en part.
§ 16-18 Stansing i
andre tilfeller
(1) Retten kan stanse saken på begjæring
fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold
som vil bli bindende avgjort i en annen sak.
(2) Retten kan stanse saken dersom tungtveiende grunner
ellers taler for det. Det legges vekt på behovet for hurtig,
forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.
(3) Avgjørelse om stansing etter første
og annet ledd treffes ved kjennelse. Virkningen av stansing inntrer
når kjennelsen er avsagt.
(4) Retten bringer saken i gang når behandlingen kan
fortsette.
§ 16-19 Heving av stanset
sak
En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves
når den har vært stanset i to år.
Kapittel 17. Verdifastsetting
§ 17-1 For hvilke saker verdien skal fastsettes
(1) Når tvistegjenstandens verdi har betydning
for domsmyndighet eller saksbehandling, skal retten av eget tiltak
ta stilling til verdien.
(2) For saker om formuesverdier fastsettes verdien etter
reglene i §§ 17-2 til 17-5.
(3) Reglene om verdifastsetting får ikke anvendelse
dersom saken for saksøkeren eller den ankende part gjelder
ideelle interesser.
§ 17-2 Grunnlaget for verdifastsettingen
(1) Verdien settes til den verdi kravet har for saksøkeren
på det tidspunkt kravet bringes inn. Ved avgjørelse
av om forliksrådet har domsmyndighet etter § 6-10
annet ledd eller om småkravprosess etter § 10-1 annet
ledd gjøres fradrag for den delen av kravet som er erkjent
i tilsvaret. Ved anke settes verdien til forskjellen mellom resultatet
i underinstansen og den ankende parts krav når anken erklæres.
(2) Går påstanden ikke ut på et
pengebeløp, skal saksøkeren i stevningen til hjelp
for retten verdsette tvistegjenstanden i penger. Tilsvarende gjelder
den ankende part ved anke.
(3) Retten er ikke bundet av verdiangivelsen.
(4) Retten kan beslutte å innhente bevis for verdien.
§ 17-3 Hva verdifastsettingen
omfatter
(1) Flere krav mot samme eller flere saksøkte
i samme sak legges sammen ved verdifastsettingen. Krav og motkrav
legges ikke sammen.
(2) Renter som er påløpt før
kravet trekkes inn i saken, regnes bare med i verdifastsettingen
dersom rentekravet bestrides særskilt. Renter og sakskostnader
som er påløpt etter tidspunktet som legges til grunn
for verdiberegningen i § 17-2 første ledd, medregnes
ikke.
§ 17-4 Særlige
beregningsregler
(1) For ytelser som skal betales et ubestemt antall ganger,
beregnes verdien til ti ganger den årlige ytelsen. Skal
ytelsen betales et bestemt antall ganger, beregnes verdien ved å multiplisere
ytelsen med antall ganger den skal ytes, men likevel ikke til mer
enn ti ganger den årlige ytelsen. Er ytelsene ikke av samme størrelse,
legges ytelsene for det siste året før saksanlegg
til grunn for beregningen.
(2) For saker om panterett eller annen realsikkerhet legges
fordringens størrelse til grunn. Gjelder sikkerheten et
mindre beløp enn fordringen, eller er sikkerheten mindre
verd enn fordringen, legges bare det sikrede beløpet til
grunn.
§ 17-5 Tilsidesetting av verdifastsettingen
(1) Rettens verdifastsetting kan ved anke settes til side
hvis den er i strid med reglene i dette kapittel. Rettens fastlegging
av det faktiske grunnlag for verdifastsettingen eller skjønnsmessige
vurdering, kan bare settes til side hvis den åpenbart er
uriktig og må ha ledet til en vesentlig for høy
eller lav verdifastsetting.
(2) En dom kan ikke ankes på grunnlag av feil
ved verdifastsettingen etter dette kapittel.
Kapittel 18. Virkninger av søksmål
mv.
§ 18-1 Saksanlegg som hinder for ny sak
(litispendens)
Reises det ny sak mellom samme parter om et krav som allerede
er tvistegjenstand, skal retten avvise den. Dette gjelder også når
sak er reist for utenlandske domstoler dersom avgjørelsen
der vil ha rettskraftvirkning i Norge etter § 19-16.
§ 18-2 Når hinder for ny sak inntrer
og opphører
(1) Et saksanlegg er til hinder for ny sak etter § 18-1
når forliksklage er innkommet til forliksrådet,
eller når stevning er innkommet til retten. Det samme gjelder
krav som etter § 15-4 inndras ved prosesskriv. For krav
som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når
kravet settes fram. For krav som begjæres pådømt i
straffesak etter straffeprosessloven kapittel 29, inntrer virkningen
når begjæringen er innkommet til påtalemyndigheten
eller retten.
(2) Virkningen av saksanlegg etter § 18-1 opphører
når saken er rettskraftig avgjort.
(3) Når det følger av lov eller bestemmelse
gitt i medhold av lov at behandling av saken i en nemnd avskjærer
søksmål for domstolene, kan søksmål
likevel anlegges hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder
uten at det kan bebreides saksøkeren. I så fall
innstilles behandlingen i nemnda.
§ 18-3 Når andre virkninger av
saksanlegg inntrer og opphører
(1) De virkninger som følger av annen lovgivning av
at søksmål er reist, inntrer når prosesskrivet
som reiser saken eller inndrar kravet, er sendt, slik at fristen
er avbrutt etter domstolloven § 146 eller § 146a. For
krav som settes fram i rettsmøte, inntrer virkningen når
kravet settes fram.
(2) Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage,
opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt
forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet
innstilte behandlingen av saken.
(3) Hvis søksmålet avvises eller ellers
ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide
for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft
hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder
fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren. Mot oversitting av
tremånedersfristen kan det ikke gis oppfriskning.
§ 18-4 Frafall av søksmål
(1) Når et krav i saken er forkynt for motparten
eller satt fram i rettsmøte, blir kravet å regne
som oppgitt dersom det trekkes tilbake fra behandling før
rettens avgjørelse er truffet. Motparten kan kreve at saken
tas opp til rettslig avgjørelse etter § 9-7.
(2) Kravet kan trekkes fra behandling uten at det oppgis
hvis motparten
(3) Ved behandling i forliksrådet kan kravet alltid trekkes
fra videre behandling uten at det oppgis, inntil kravet er avgjort
av forliksrådet.
(4) Ny sak om kravet kan ikke reises før sakskostnader
tilkjent motparten er betalt.
Kapittel 19. Rettslige avgjørelser og rettsforlik
I Form og framgangsmåte
§ 19-1 Dommer, kjennelser og beslutninger
(1) Ved dom treffes avgjørelse av
a) krav som er tvistegjenstand i søksmål,
b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje punktum,
eller
c) anke over dom.
(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser
a) som avviser en sak fordi vilkår for å ta
den under behandling ikke er oppfylt, eller som fremmer saken etter
særskilt behandling av en påstand om avvisning,
b) når saken av andre grunner enn nevnt i bokstav
a blir avsluttet uten realitetsavgjørelse,
c) av anke over kjennelse eller beslutning,
d) ved tvist om bevis, eller
e) som etter loven skal treffes i denne form.
(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om
(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form,
er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til
overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype
som retten skulle ha brukt.
§ 19-2 Rettens sammensetning. Forberedende
dommers kompetanse
(1) En avgjørelse som treffes på grunnlag
av et rettsmøte, skal treffes av de dommere som har deltatt i
rettsmøtet.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen
treffes av forberedende dommer. Er forberedende dommer avskåret
fra raskt å treffe avgjørelsen, kan den treffes
av domstolens leder eller en annen dommer som domstollederen utpeker.
Forberedende dommer i saker for Høyesterett kan henvise
avgjørelsen til Høyesteretts ankeutvalg.
(3) Forberedende dommer i ankesaker kan ikke treffe avgjørelse
om å
a) avvise anken, eller fremme anken der det er
tvist om dette,
b) heve anken eller saken der det er tvist om dette,
c) oppheve den påankede avgjørelsen, eller
d) samtykke til eller nekte anke.
§ 19-3 Rådslagning og avstemning
(1) I saker som behandles muntlig av domstoler med flere
dommere, bør det holdes rådslagning med alle dommere
til stede så snart som mulig etter den muntlige forhandling.
Når meddommere deltar, skal det alltid holdes rådslagning,
som ikke kan skje i fjernmøte.
(2) I enhver sak kan en dommer kreve avsluttende rådslagning.
Meddommere skal gjøres kjent med denne retten.
(3) Det stemmes særskilt for hvert krav eller
prosessuelt rettsforhold som skal avgjøres. Er det flere grunner
for å avvise, heve eller stanse en sak, for å oppheve
en anket avgjørelse eller for å begjære
oppfriskning eller gjenåpning, stemmes det særskilt
over hver grunn. En dommer som er overstemt i et spørsmål
som gjelder saksbehandlingen, skal ta del i de følgende
avstemninger som saken gir grunn til.
(4) Hver avgjørelse treffes ved stemmeflertall
hvis ikke annet er bestemt ved lov. Står stemmene likt,
gjør rettslederens stemme utslaget. Er det ikke flertall
for noe resultat når pengebeløp eller andre størrelser
skal fastsettes, legges stemmene for høyere beløp
eller størrelser sammen med stemmene for de nærmest
følgende til det blir flertall.
§ 19-4 Avsigelse
(1) En rettslig avgjørelse er bindende for retten
når den er avsagt.
(2) Avgjørelsen er avsagt skriftlig når
alle rettens medlemmer har undertegnet den. Rettens leder, eller en
fagdommer denne utpeker, undertegner til slutt.
(3) Avgjørelsen er avsagt muntlig når
den er opplest i rettsmøte. Retten kan innkalle partene
til eget rettsmøte for muntlig avsigelse av avgjørelsen.
(4) Når en sak er behandlet muntlig i Høyesterett, avsies
avgjørelsen ved muntlig avstemning. Avgjørelsen
er avsagt når rettens leder som siste dommer har stemt.
(5) Avgjørelsen skal avsies senest fire uker etter avslutning
av hoved- eller ankeforhandling. Fristen er to uker i sak med bare én
dommer. Når saken er så arbeidskrevende at det
ikke er mulig å overholde fristen, kan avsigelsen skje
senere. Hvis fristen overskrides, skal årsaken oppgis i
avgjørelsen. Når en sak er behandlet muntlig,
skal retten ved forhandlingens avslutning meddele partene når
avgjørelsen kan forventes avsagt.
§ 19-5 Underretning om avgjørelsen
(1) Dommer og kjennelser samt beslutninger som avslutter
saken, forkynnes for partene og eventuelle partshjelpere. Andre
beslutninger meddeles dem. Den som har gitt innlegg etter § 15-8
eller § 30-13, skal meddeles avgjørelsen som avslutter
saken.
(2) Avgjørelser som avsies muntlig, er forkynt
for de parter som er innkalt. Når en avgjørelse
forkynnes ved opplesning for parter som er til stede i rettsmøte, kan
en muntlig framstilling av hovedpunktene i avgjørelsesgrunnene
tre i stedet for opplesning av disse. Den nedtegnede avgjørelsen
skal meddeles partene senest dagen etter at den er avsagt.
II Avgjørelsens innhold
§ 19-6 Utforming og begrunnelse
(1) Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og
stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.
(2) Avgjørelsen skal være skriftlig og
undertegnet av rettens medlemmer. I småkravprosessen kan
dom avsies etter reglene i § 10-4 tredje ledd.
(3) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig.
Ved dissens skal det opplyses hvem som er uenig, og hvilke
punkter uenigheten gjelder.
(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal
omfatte
a) framstilling av saken,
b) partenes påstander med påstandsgrunnlag,
og
c) rettens vurdering.
(5) Saksframstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene
skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand,
sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler
så langt det er nødvendig for å forklare
avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den
bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på.
Overordnede domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller
delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken.
(6) Avgjørelser av Høyesterett som avsies
ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegiving.
(7) Dommer og kjennelser skal inneholde en slutning som
nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som
treffes.
§ 19-7 Oppfyllingsfrist
(1) Kan avgjørelsen fullbyrdes når den
er avsagt, skal retten sette en frist for å oppfylle forpliktelsen. Fristen
settes til en bestemt dato eller til et bestemt tidsrom regnet fra
forkynnelsen. For pengeforpliktelser skal fristen være
to uker fra forkynnelsen når ikke kravet forfaller senere.
(2) For øvrig fastsetter retten en frist regnet
fra avgjørelsen er rettskraftig, dersom rettsmiddelfristen ikke
gir tilstrekkelig tid til å oppfylle pålegget.
(3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten
hvilken betingelse som må inntre før avgjørelsen kan
fullbyrdes.
III Retting, tilleggsdom og omgjøring
§ 19-8 Retting av feil
(1) Retten kan beslutte å rette en avgjørelse
som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse,
forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming
som ikke stemte med rettens mening.
(2) Retten plikter å behandle en begjæring
om retting som settes fram før avgjørelsen er
rettskraftig. Beslutning om retting skal så vidt mulig
treffes av den dommer som avsa avgjørelsen. Hadde retten
flere medlemmer, kan lederen treffe avgjørelsen dersom det
ikke er tvil om hvordan rettingen skal utføres.
(3) Beslutning om retting skal tilføyes avgjørelsen slik
at det framgår hva som er rettet. § 19-5 første
ledd gjelder tilsvarende.
(4) At avgjørelsen rettes, eller begjæres
rettet, er uten betydning for ankefristen.
§ 19-9 Tilleggsavgjørelse
(1) Er det ikke truffet avgjørelse om noe som
skulle vært avgjort, kan tilleggsavgjørelse avsies
dersom det settes fram begjæring om det innen ankefristen. § 19-8
annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.
(2) Ved begjæring om tilleggsavgjørelse
stopper ankefristen. Blir tilleggsavgjørelse avsagt, løper
en ny ankefrist. Blir begjæringen ikke tatt til følge,
fortsetter fristen sitt løp.
§ 19-10 Omgjøring
(1) Beslutninger og saksstyrende kjennelser kan omgjøres
av den rett som har avsagt dem hvis hensynet til lovens formål
tilsier det, og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende
for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen. Avgjørelser
under saksforberedelsen er ikke bindende ved hovedforhandlingen
eller annet rettsmøte hvor saken avgjøres.
(2) En kjennelse avsagt av ankeinstans i spørsmål som
gjelder saksbehandlingen ved underordnet domstol, er ikke bindende
ved senere avgjørelser om samme spørsmål
i ankeinstansen.
(3) En avgjørelse av overordnet domstol kan bare fravikes
hvis det foreligger vesentlig nye opplysninger.
(4) Retten kan foreta omgjøring av eget tiltak
eller etter begjæring fra en part. Retten behandler bare
en begjæring om omgjøring hvis den finner grunn
til det. Avgjørelse om ikke å foreta omgjøring
treffes ved beslutning også om den første avgjørelsen
er en kjennelse.
IV Rettsforlik
§ 19-11 Inngåelse av rettsforlik
(1) Rettsforlik føres inn i rettsboken.
(2) Rettsforliket skal undertegnes av partene og rettens
medlemmer.
(3) Retten påser at forliket nøyaktig
angir det partene er enige om, og at det ikke er i strid med offentlige
hensyn som begrenser partenes rådighet i søksmålet,
jf. § 11-4. Skal forliket kunne fullbyrdes, påser
retten at det blir fastsatt oppfyllingsfrist. Partene skal før inngåelsen
orienteres om virkningen av rettsforlik, jf. § 11-5 første
ledd.
(4) Har forliket ikke bestemmelser om fordeling av sakskostnadene,
skal retten på begjæring fra partene avgjøre
spørsmålet etter skjønn.
§ 19-12 Virkninger av rettsforlik. Adgang
til å sette rettsforlik til side
(1) Rettsforlik har rettskraftvirkning etter § 19-15.
(2) Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig eller endres
etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av avtaler.
(3) Søksmål etter annet ledd reises ved
tingrett. Det kravet forliket gjelder, kan bringes inn i saken for pådømmelse
etter reglene i § 15-4.
(4) Søksmål må reises innen
seks måneder fra parten ble kjent med det forhold ugyldighet
er begrunnet med, eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette. Det
kan gis oppfriskning for oversitting av denne fristen etter reglene
i kapittel 16 III. Etter ti år fra inngåelsen
av rettsforliket kan det ikke reises søksmål om gyldigheten
basert på forhold som forelå da forliket ble inngått.
V Tvangskraft og rettskraft
§ 19-13 Fullbyrdelse
(1) Rettslige avgjørelser som pålegger
noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle
en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
(2) En avgjørelse som pålegger andre
enn partene plikt til å gi forklaring eller forsikring,
utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, kan
ikke fullbyrdes før den er rettskraftig.
(3) Angripes en tvangskraftig avgjørelse med rettsmidler,
kan retten på begjæring beslutte at adgangen til å fullbyrde
eller håndheve avgjørelsen helt eller delvis skal
utsettes til spørsmålet er avgjort. Retten kan
beslutte sikkerhetsstillelse som vilkår for å gjennomføre
eller utsette fullbyrdelsen.
(4) Beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter tredje
ledd treffes av den domstol som behandler saken. Avgjørelsen
kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn
for den.
§ 19-14 Når
en avgjørelse er rettskraftig
(1) En avgjørelse er rettskraftig når
den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler.
Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt
for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.
(2) Angripes en rettskraftig avgjørelse ved rettsmidler,
kan den rett som avgjørelsen bringes inn for, på begjæring
beslutte at rettskraften foreløpig skal bortfalle.
§ 19-15 Hva rettskraft
innebærer
(1) En rettskraftig avgjørelse er bindende for
partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn
av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende
avtale om tvistegjenstanden.
(2) En rettskraftig avgjørelse av et krav skal
uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten
må ta stilling til kravet for å avgjøre
saken.
(3) Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om
et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren
på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning
eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse
etter § 1-3.
(4) Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år
truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved
det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel
gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav.
§ 19-16 Rettskraft
for utenlandske avgjørelser
(1) Er et sivilt krav rettskraftig avgjort i fremmed stat
av deres domstoler eller forvaltningsmyndigheter, ved voldgift eller
ved inngåelse av rettsforlik, har avgjørelsen
eller forliket rettskraft også i Norge i den utstrekning
det er bestemt ved lov eller overenskomst med vedkommende stat.
(2) Rettskraftige avgjørelser av sivile krav truffet av
utenlandsk domstol har rettskraft i Norge dersom domsmyndighet er
vedtatt i samsvar med § 4-6 for et bestemt søksmål
eller for de søksmål som springer ut av et bestemt
rettsforhold.
(3) Avgjørelser som nevnt i første og
annet ledd anerkjennes ikke dersom dette ville stride mot ufravikelige
rettsregler eller virke støtende på rettsordenen.
Kapittel 20. Sakskostnader
§ 20-1 Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning
for sakskostnader i rettssaker. Rettsgebyrloven gjelder for partenes
plikt til å betale det offentlige for rettergangsskritt.
(2) Erstatning for sakskostnader etter kapitlet kan bare
kreves når det er bestemt eller er avtalt.
(3) Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere
og når staten opptrer i saken etter § 30-13.
§ 20-2 Sakskostnader til en part som har
vunnet
(1) En part som har vunnet saken, har krav på full erstatning
for sine sakskostnader fra motparten.
(2) Saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt
ut eller i det vesentlige, eller hvis motpartens sak er avvist eller
hevet fordi den er frafalt eller ikke hører under domstolene.
Gjelder saken flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet
avgjørende.
(3) Motparten kan helt eller delvis fritas for erstatningsansvar
hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Det legges
særlig vekt på
a) om det var god grunn til å få saken
prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig
avklart etter saksanlegget,
b) om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak
eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c) om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet
partene imellom tilsier slikt fritak.
§ 20-3 Sakskostnader til en part som har
fått
medhold av betydning
En part som har fått medhold av betydning uten å vinne
saken, jf. § 20-2, kan helt eller delvis tilkjennes sakskostnader
av motparten hvis tungtveiende grunner tilsier det. I tillegg til
momentene i § 20-2 tredje ledd annet punktum skal det legges
særlig vekt på hvor mye parten har fått
medhold, og andelen av sakskostnadene som knytter seg til den delen
av saken.
§ 20-4 Sakskostnader uavhengig av utfallet
En part kan uavhengig av sakens utfall helt eller delvis
tilkjennes sakskostnader
a) når saken er reist uten fyllestgjørende
grunn, og parten snarest godtar kravet,
b) når saken heves på grunn av forhold
utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet
saken, eller
c) i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser.
§ 20-5 Utmåling av erstatning for
sakskostnader
(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens
nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige
regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om
kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt
på om det ut fra betydningen av saken har vært
rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig
godtgjøring for eget arbeid med saken når det
har vært særlig omfattende eller det ellers måtte
ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen
fagkyndig hjelper.
(2) I forliksrådet gis erstatning for sakskostnader bare
innenfor rammen av § 6-13, og for saker behandlet etter
reglene for småkravprosess bare innenfor rammen av § 10-5.
Tredje til sjette ledd gjelder ikke for forliksrådet.
(3) I saker som avgjøres etter muntlig forhandling, skal
en part inngi oppgave over sakskostnader når de kreves
erstattet. Oppgaven skal inngis ved rettsmøtets avslutning.
Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent,
skal oppgaven suppleres innen den frist retten fastsetter. Utgiftspostene
skal spesifiseres slik at retten har tilstrekkelig grunnlag for å foreta
utmålingen. For salærutgifter skal det alltid
angis hvor store beløp og hvor mange timers arbeid som
knytter seg til disse stadier av saken:
a) fram til det blir inngitt stevning eller tilsvar, eventuelt
anke eller anketilsvar,
b) fram til hovedforhandling eller muntlig sluttbehandling,
eventuelt ankeforhandling, tar til, og
c) fram til sakens avslutning for instansen.
(4) I saker uten muntlig forhandling kan ikke salærutgifter
erstattes med mer enn kr 15 000 uten at det er inngitt kostnadsoppgave
etter tredje ledd.
(5) Retten prøver også poster i oppgaven
som motparten har godkjent. Overveier retten å nedsette kravet
uten innsigelse fra motparten, skal partene gis adgang til å uttale
seg.
(6) En part som ikke har inngitt pliktig kostnadsoppgave
etter tredje ledd, tilkjennes ikke sakskostnader.
§ 20-6 Saker med flere
parter på samme side
(1) Er det flere parter på samme side, avgjøres
rett og plikt til sakskostnader i forhold til motparten særskilt
for hver part.
(2) Pålegges flere parter sakskostnader, kan retten bestemme
at de skal hefte felles for hele eller deler av beløpet.
Det legges blant annet vekt på nærheten mellom
de krav som er behandlet, og motpartens muligheter for å få dekning.
Retten fordeler ansvaret innbyrdes mellom parter som hefter felles,
dersom dette er begjært.
§ 20-7 Kostnadsansvaret
for partenes representanter
(1) Ansvaret for sakskostnader påhviler parten. Blir
en sak anlagt av en sammenslutning avvist på grunn av manglende
partsevne, påhviler ansvaret den som er oppgitt som stedfortreder
for sammenslutningen.
(2) Krav om erstatning for sakskostnader som gjøres
gjeldende mot andre enn motparten etter regler utenfor dette kapittel,
kan inndras i saken. Reises kravet for tingretten, gjelder § 15-2
tredje og fjerde ledd. Reises kravet for ankeinstansen, kan det
nektes behandlet hvis det mer hensiktsmessig kan behandles i egen
sak, eller saken vil bli vesentlig forsinket.
§ 20-8 Alminnelige
regler for sakskostnadsavgjørelser
(1) Krav på sakskostnader avgjøres for
hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen.
(2) Kostnader ved avgjørelser av annet enn krav som
er tvistegjenstand, inngår i de sakskostnader som skal
avgjøres etter første ledd. Ved særskilt
anke over disse avgjørelsene skal kostnadene ved dem for
alle instanser fastsettes særskilt av ankeinstansen.
(3) Dersom kostnadsavgjørelsen avhenger av utfallet
av deler av saken som ikke er avgjort, utsettes denne til den senere
avgjørelse.
§ 20-9 Overprøving
av sakskostnadsavgjørelser
(1) En ankedomstol kan overprøve sakskostnadsavgjørelser
av lavere domstoler i den saken som er anket. Begrensninger i ankedomstolens
kompetanse gjelder også ved denne prøvingen.
(2) Ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når
den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser.
(3) Overprøves ikke sakskostnadsavgjørelsen
etter første ledd, kan den ankes særskilt etter
reglene for anke over kjennelser. Ankedomstolen kan bare prøve lovanvendelsen
og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den
utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen. Ankedomstolen
kan selv treffe ny avgjørelse om kostnadene hvis den finner
at saken er tilstrekkelig opplyst.
§ 20-10 Prosessfullmektigens
fortrinnsrett til
tilkjente sakskostnader
I forhold til sin parts øvrige fordringshavere
har prosessfullmektigen fortrinnsrett til de sakskostnader parten
tilkjennes for sitt tilgodehavende. Prosessfullmektigen kan kreve
kostnadsbeløpet utbetalt direkte til seg.
§ 20-11 Sikkerhetsstillelse
for sakskostnadsansvar
(1) Saksøkte kan kreve at en saksøker
som ikke har bopel i Norge, stiller sikkerhet for mulig ansvar for sakskostnader
i instansen. Sikkerhet kan ikke kreves hvis det ville stride mot
en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle parter
bosatt i utlandet og parter bosatt i Norge, eller dersom det ville
virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene
for øvrig.
(2) Sikkerhet etter første ledd kan ikke kreves
av saksøkte ved fremme av krav etter § 15-1 annet
ledd, ved avledet anke etter § 29-7, eller i saker hvor
offentlige hensyn medfører at partenes rådighet
er begrenset.
(3) Når det kreves sikkerhet for kostnadene, må kravet
settes fram innen den første frist parten har til å uttale
seg om sakens realitet i den aktuelle instans.
(4) Retten fastsetter størrelsen av det beløp
det skal gis sikkerhet for. Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 første
ledd gjelder tilsvarende for hva som godtas som sikkerhet. Stilles
ikke sikkerheten innen den frist som er satt, skal saken avvises,
jf. § 16-9 første ledd. Sikkerheten skal frigis
hvis det ikke lenger er grunnlag for den.
(5) Avgjørelse av krav om sikkerhetsstillelse
eller om frigivelse av sikkerhet treffes ved kjennelse. Anke over
kjennelse som gir pålegg om sikkerhetsstillelse, eller
som frigir sikkerhet, har oppsettende virkning.
§ 20-12 Statens ansvar for partenes sakskostnader
(1) En part som er påført sakskostnader
på grunn av feil ved rettens behandling av saken, kan kreve
tapet erstattet av staten dersom feilen
a) ubetinget skal tillegges virkning etter § 29-21
annet ledd bokstav b eller etter bokstav d fordi parten ikke var
lovlig innkalt, eller
b) skyldes at retten er vesentlig å bebreide.
(2) Er partens sakskostnader påført ved
at feilen har fått virkning for en avgjørelse
i saken, må også vilkårene i domstolloven § 200
tredje ledd være oppfylt.
(3) Krav om erstatning etter første ledd må settes fram
innen tre måneder etter at saken er rettskraftig avgjort.
Er det avsagt dom i straffesak etter domstolloven § 200
tredje ledd bokstav c, løper fristen fra dommen er rettskraftig.
Det kan begjæres oppfriskning etter kapittel 16 III ved
oversitting av fristen. Staten ved Domstoladministrasjonen er motpart.
(4) Kravet settes fram for den domstol som har saken til
behandling, eller som traff avgjørelsen i siste instans.
Når feilen anføres å være begått
i den domstolen, settes kravet fram for overprøvingsinstansen. Høyesterett
kan overlate avgjørelsen til Høyesteretts ankeutvalg.
Gjelder kravet feil begått av forliksrådet eller
tingretten, kan Høyesterett eller ankeutvalget bestemme
at kravet i stedet skal avgjøres av lagmannsretten.
(5) For behandlingen av kravet gjelder reglene om anke
over kjennelser tilsvarende så langt de passer. Fremmes
kravet mens saken verserer, kan det forenes med denne hvis det er
hensiktsmessig.
Kapittel 21. Alminnelige regler om bevis
§ 21-1 Virkeområdet for bevisreglene
Reglene om bevis gjelder det faktiske avgjørelsesgrunnlaget
i saken.
§ 21-2 Bevisvurderingen
(1) Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold
avgjørelsen skal bygges på.
(2) Bevisvurderingen baseres på det som framkommer
om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget
for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles
for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling.
(3) I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet
om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige
kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har
generelt og på vedkommende fagområde. Hvis slik
kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1
tredje ledd.
§ 21-3 Rett og plikt
til bevisføring
(1) Partene har rett til å føre de bevis
de ønsker. Unntak fra retten til å føre
bevis følger av §§ 21-7 og 21-8, kapittel
22 og øvrige bevisregler i loven her.
(2) I saker hvor offentlige hensyn medfører begrensninger
i partenes rådighet, jf. § 11-4, har retten plikt
til å sørge for at bevisføringen gir
et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. I andre saker
kan retten sørge for bevisføring med mindre partene
motsetter seg dette.
§ 21-4 Partenes sannhets-
og opplysningsplikt
(1) Partene skal sørge for at saken blir riktig
og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og
tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle
plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang
i henhold til § 21-5.
(2) En part skal også opplyse om viktige bevis som
parten ikke har hånd om, og som parten ikke har grunn til å regne
med at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset
er til støtte for parten selv eller den annen part.
§ 21-5 Allmenn forklarings- og bevisplikt
Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og
gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i
en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud
og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.
§ 21-6 Bevistilbud
(1) Partene opplyser i bevistilbud til retten hvilke bevis
de vil føre.
(2) Parten skal angi hva beviset skal godtgjøre,
og skal kort redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt
ved beviset, så langt parten ikke kan regne med at motparten
er kjent med denne.
§ 21-7 Alminnelige
begrensninger i retten til å føre bevis
(1) Partene kan bare føre bevis om faktiske forhold
som kan være av betydning for den avgjørelse som
skal treffes.
(2) Retten kan nekte ført bevis som
a) ikke er klarlagt som bestemt i § 21-6
annet ledd,
b) ikke er egnet til å styrke avgjørelsesgrunnlaget nevneverdig,
eller
c) retten finner det nødvendig å føre
på annen måte.
§ 21-8 Begrensning
ut fra proporsjonalitet
(1) Det skal være et rimelig forhold mellom den betydning
tvisten har og omfanget av bevisføringen. Er det varslet
bevisføring av et omfang som går ut over dette,
kan retten begrense bevisføringen for å oppnå lovens
formål etter § 1-1, men innenfor rammen av de
begrensninger som følger av formålet.
(2) Hvis bevisføringen kan begrenses på ulike
måter, har parten valget mellom disse.
§ 21-9 Bevisføringen
hvor saken behandles muntlig
I saker som behandles muntlig, skal bevisene føres
direkte for den dømmende rett med de unntak som følger
av §§ 21-10 til 21-12 og andre bevisregler.
For bevisføringen i saker som behandles muntlig i Høyesterett,
gjelder § 30-11 første ledd.
§ 21-10 Fjernavhør
(1) Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for den
dømmende rett ved fjernavhør dersom direkte avhør
ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller
kostnadskrevende. Fjernavhør bør ikke foretas
om forklaringen kan være særlig viktig, eller
hvor andre forhold gjør det betenkelig. Hvor kostnadene
eller ulempene med forklaring direkte for den dømmende
rett er store i forhold til den betydning tvisten har for partene,
kan fjernavhør alltid foretas. Sakkyndige som har gitt
skriftlig redegjørelse til retten, kan alltid avhøres
ved fjernavhør når ikke særlige forhold
gjør det betenkelig.
(2) Fjernavhør foretas ved bildeavhør.
Er utstyr for bildeavhør ikke tilgjengelig, kan lydavhør
brukes hvis vilkårene etter første ledd likevel
er oppfylt. Retten bestemmer hvor avhøret skal foretas.
Kongen kan gi nærmere forskrift om fjernavhør.
§ 21-11 Bevisopptak
(1) Til bruk for avgjørelsen i saker som behandles muntlig,
kan det ved bevisopptak etter reglene i kapittel 27 foretas rettslig
avhør av parter, vitner og sakkyndige og undersøkelse
av realbevis dersom
a) det må antas at beviset vil bli sikrere
enn om det skal føres for den dømmende rett, og
det ikke vil påløpe uforholdsmessige merkostnader,
b) det er en nærliggende risiko for at beviset
ikke vil kunne føres for den dømmende rett, eller
c) føring av beviset for den dømmende
rett vil medføre kostnader eller ulemper som ikke står
i et rimelig forhold til bevisets eller sakens betydning.
(2) Bevisopptak etter første ledd kan føres
ved den muntlige forhandling hvis partene har hatt muligheter for å ivareta
sine interesser eller vilkårene i § 21-12
er oppfylt. Bevis som på annet grunnlag er opptatt eller sikret
i samme sak, kan føres hvis ingen av partene har krevd
beviset ført direkte for den dømmende rett, eller hvis
vilkårene i § 21-12 er oppfylt.
§ 21-12 Skriftlige
forklaringer som bevis
(1) Skriftlig erklæring i saken fra sakkyndig
etter § 25-5 kan føres som bevis.
(2) Skriftlig forklaring i saken fra andre kan føres som
bevis hvis partene er enige om det, eller hvis de gis adgang til å avhøre
den som har gitt forklaringen. Beviset føres ikke før
det er klart at vedkommende møter. Hvis det er umulig å avhøre
den som har gitt forklaringen, kan den føres som bevis
hvis det ikke strider mot lovens formål etter § 1-1.
§ 21-13 Bevisføringen
i saker som behandles skriftlig
(1) I saker som behandles skriftlig, føres bevisene ved
dokumentasjon i henhold til § 26-2.
(2) Når bevis ikke kan føres for den
dømmende rett, kan det til bruk for avgjørelsen
ved bevisopptak foretas avhør av parter, vitner og sakkyndige
og undersøkelse av realbevis. Skriftlige forklaringer kan brukes
etter reglene i § 21-12.
Kapittel 22. Bevisforbud og bevisfritak
§ 22-1 Bevisforbud om opplysninger av betydning
for rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat
(1) Det kan ikke føres bevis om noe som holdes hemmelig
av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.
(2) Kongen kan samtykke i at beviset føres.
§ 22-2 Bevisforbud om drøftelser
i regjeringskonferanser
Det kan ikke føres bevis om drøftelser
i regjeringskonferanser.
§ 22-3 Bevisforbud om opplysninger undergitt
lovbestemt taushetsplikt
(1) Det kan ikke føres bevis når dette
vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene
som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune,
postoperatør, tilbyder eller installatør av elektronisk
kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller
statens lufthavnselskap.
(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke
kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten
eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor
den som har krav på hemmelighold.
(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten
og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme
at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller
at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket.
Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt
før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen
meddeles partene.
§ 22-4 Bevisforbud om rettsforhandlinger
og
rettsavgjørelser
(1) Det kan ikke føres bevis om innholdet av forhandlinger
eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt
de tilstedeværende taushet om. Den som har krav på hemmelighold,
kan samtykke i at beviset føres.
(2) Det kan ikke føres bevis med opplysninger
fra dommere og lagrettemedlemmer om grunnlaget for avgjørelser
de har truffet.
(3) For bevis om noe som er kommet fram under utenrettslig
mekling eller rettsmekling gjelder § 7-3 sjette ledd og § 8-6.
§ 22-5 Bevisforbud og bevisfritak for betroelser
til særlige yrkesutøvere
(1) Det kan ikke føres bevis om noe som er betrodd
prester i statskirken, prester eller forstandere i registrerte trossamfunn,
advokater, forsvarere i straffesaker, meklere i ekteskapssaker,
leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere
i deres stilling.
(2) Retten kan frita en part eller et vitne fra å gi
tilgang til bevis om noe som er betrodd under sjelesorg, sosialt
hjelpearbeid, medisinsk behandling, rettshjelp etter domstolloven § 218
annet ledd eller lignende virksomhet, selv om forholdet ikke omfattes
av første ledd.
(3) Den som har krav på hemmelighold etter denne
paragraf, kan samtykke i at beviset føres.
§ 22-6 Bevisforbud om vandel og troverdighet
(1) Det kan ikke føres bevis om en parts eller
et vitnes vandel, seksuelle atferd eller alminnelige troverdighet.
Retten kan likevel tillate bevisføring som er av vesentlig
betydning for avgjørelsen, og bestemmer hvordan og i hvilken
utstrekning dette kan skje.
(2) Spørsmål om parten eller vitnet har
vært straffet, skal som regel stilles og besvares skriftlig.
Samme framgangsmåte kan brukes ved andre spørsmål
om partens eller vitnets person eller privatliv.
(3) Skriftlige erklæringer om en part eller et
vitnes gode eller dårlige navn eller rykte kan ikke brukes.
(4) Det kan ikke føres bevis om en parts eller
et vitnes troverdighet hvor beviset er grunnet på testing av
fysiologiske reaksjoner.
§ 22-7 Forbud mot bevis framskaffet på utilbørlig måte
Retten kan i særlige tilfeller nekte føring
av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig
måte.
§ 22-8 Bevisfritak for nærstående
for opplysninger meddelt av parten
(1) Partens nåværende og tidligere ektefelle
eller samboer, slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og
søsken kan nekte å gi tilgang til bevis om det
som er meddelt dem av parten.
(2) Retten kan frita en parts forlovede, fosterforeldre,
fosterbarn og fostersøsken for bevisplikt om forhold som
nevnt i første ledd.
§ 22-9 Bevisfritak for belastende personopplysninger
(1) En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang
til bevis som kan medføre straff for
a) vedkommende selv,
b) slektning nevnt i § 22-8 første ledd
og dennes ektefelle eller samboer,
c) nåværende og tidligere ektefelle eller
samboer og dennes slektninger i rett opp- og nedstigende linje samt
søsken, eller
d) person som er gift eller samboer med noen som er omfattet
av bokstav c.
(2) Retten kan gi pålegg til en part eller vitne
om å forklare seg i tilfelle som nevnt i første
ledd, når det er rimelig etter en samlet vurdering av sakens
art, forklaringens betydning for sakens opplysning og følgene
for parten eller vitnet av å gi forklaring.
(3) Retten kan frita for å gi tilgang til bevis
ved fare for vesentlig tap av sosialt omdømme eller vesentlig
velferdstap av annen art for parten eller vitnet eller noen av hans
eller hennes nærmeste etter første ledd, når
det ut fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for
sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge
parten eller vitnet å gi tilgang til beviset.
(4) Retten kan frita for plikt til å gi tilgang
til bevis som berører vedkommendes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn
og fostersøsken som nevnt i første til tredje ledd.
§ 22-10 Bevisfritak
for drifts- eller forretningshemmeligheter
En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang
til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe
en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg
om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter
en avveining finner det påkrevd.
§ 22-11 Bevisfritak
for massemedia - kildevern
(1) Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å gi
tilgang til bevis om hvem som er forfatter til en artikkel eller
melding i skriftet eller kilden for opplysninger i det. Det samme
gjelder bevis om hvem som er kilden for andre opplysninger som er
betrodd redaktøren til bruk i dennes virksomhet. Samme
rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap
til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende
forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.
(2) Når vektige samfunnsinteresser tilsier at
opplysning etter første ledd gis, og det er av vesentlig
betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering
likevel gi pålegg om at beviset skal framlegges eller at
navnet skal opplyses. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket
forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort
kjent, kan slikt pålegg bare gis når det er særlig
påkrevd at navnet gjøres kjent.
(3) Reglene i denne paragraf gjelder tilsvarende for
a) andre som har fått kjennskap til forfatteren
eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon,
pressebyrå eller trykkeri, og
b) medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet
som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.
§ 22-12 Taushetsplikt
og lukkede dører
(1) Når et bevis omhandlet i dette kapittel føres med
vedkommendes samtykke, skal retten pålegge de tilstedværende
taushetsplikt, hvis ikke samtykket bestemmer noe annet. Har retten
pålagt taushetsplikt, skjer muntlig forhandling om beviset
for lukkede dører.
(2) Blir beviset ført i henhold til pålegg
fra retten, kan retten pålegge taushetsplikt og bestemme
at muntlig forhandling om beviset skal skje for lukkede dører. Det
samme gjelder hvor retten ikke har fritatt for bevisplikt etter § 22-5
annet ledd, § 22-8 annet ledd eller § 22-9 tredje
og fjerde ledd.
Kapittel 23. Parters møte- og forklaringsplikt
§ 23-1 Parters møteplikt
(1) En part som ikke har gyldig fravær, har plikt
til å møte personlig i rettsmøte parten
innkalles til etter reglene i § 13-2. Personlig møteplikt
pålegges på begjæring fra en annen part
eller når retten finner det nødvendig at parten
deltar. Retten kan frita en part for å møte etter
begjæring hvis vilkårene for fjernavhør
er til stede eller retten ikke finner tilstrekkelig grunn til at
parten er til stede.
(2) Parten har plikt til å være til stede
under hele rettsmøtet med mindre retten fritar for det.
Retten kan bestemme at en part som er fritatt for å møte,
skal holde seg tilgjengelig for kontakt i den tiden rettsmøtet pågår.
(3) Innkalles en part som er undergitt frihetsberøvelse
i institusjon, gjelder § 24-2 tilsvarende.
(4) I saker hvor retten etter § 21-3 annet ledd
har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk
avgjørelsesgrunnlag, kan den i samsvar med § 24-5
bestemme at en part som uteblir uten gyldig fravær, skal
avhentes, og at en part som møter beruset, skal fengsles.
§ 23-2 Partsavhør
(1) En part plikter personlig å avgi partsforklaring hvis
en annen part eller retten krever det. Forklaringen skal gis direkte
for retten om parten er til stede i rettsmøtet. Ellers
gis forklaringen ved fjernavhør etter § 21-10
eller ved bevisopptak etter § 21-11.
(2) En part avhøres først av sin prosessfullmektig, så av
andre parter og deretter av retten. En part som ikke har prosessfullmektig,
avhøres først av retten. Retten kan endre rekkefølgen
om det er hensiktsmessig. For øvrig gjelder reglene om
vitneavhør i §§ 24-4, 24-7,
24-8, § 24-9 annet til femte ledd og §§ 24-10
og 24-11 tilsvarende for partsavhør.
(3) Når parter forklarer seg om krav de ikke har partsstilling
for, får reglene om vitner anvendelse.
Kapittel 24. Vitnebevis
§ 24-1 Vitneplikt
(1) Enhver som kan ha noe å forklare av betydning for
det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken, har plikt til å møte
som vitne i rettsmøte etter innkalling i henhold til § 13-3.
(2) Vitneplikten gjelder personer som bor eller oppholder
seg i Norge, og som ikke har gyldig fravær etter § 13-4
første ledd. For personer som er bosatt eller oppholder
seg i de andre nordiske land gjelder lov 21. mars 1975 nr. 9 om
nordisk vitneplikt. Om vitneplikten for barn, sinnslidende og psykisk
utviklingshemmede gjelder §§ 24-10 og 24-11.
(3) Om vitnet skal innkalles til å avgi forklaring direkte
for den dømmende rett, ved fjernavhør eller ved
bevisopptak, bestemmes etter reglene i §§ 21-10 og
21-11.
§ 24-2 Møteplikt for vitner som
er berøvet friheten
Er vitnet undergitt frihetsberøvelse i institusjon, plikter
institusjonen å sørge for at vitnet får
møte for om mulig å avgi forklaring. Dersom forklaringen
må avgis på annen måte enn forutsatt
i innkallingen, skal institusjonen straks gi melding om dette til
retten.
§ 24-3 Møteplikt for vitner ved
bevisforbud og
bevisfritak
(1) Et vitne som bare skal forklare seg om spørsmål
som etter det som er oppgitt, ikke kan besvares uten samtykke eller
pålegg fra retten, bør som regel ikke kalles inn
så lenge samtykke ikke er gitt, eller det ikke er grunn
til å anta at vitnet kan bli pålagt å forklare
seg.
(2) Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi forklaring
om det forhold det skal spørres om, kan det i vitnestevningen
tilføyes at frammøte er unødvendig dersom
vitnet er bestemt på å nekte å forklare
seg. Melder vitnet tidsnok før rettsmøtet at det
vil nekte å gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles
om nektelsen finnes begrunnet.
§ 24-4 Plikt til å forberede forklaringen
og ta med bevis
(1) Retten kan pålegge et vitne å ta
med dokumenter og andre bevis som det plikter å legge fram.
(2) Vitnet plikter etter anmodning å friske opp
sitt kjennskap til saken, blant annet ved å undersøke
eller gjennomgå bevis vitnet har tilgang til, som regnskap, møtereferater
mv., og om nødvendig gjøre notater eller ta med
gjenstander til retten.
§ 24-5 Vitner som uteblir eller møter
beruset
Retten kan bestemme at et vitne som uteblir uten gyldig
fravær, skal avhentes til samme eller et senere rettsmøte,
og at et vitne som møter beruset, kan holdes i fengslig
forvaring til det blir edru.
§ 24-6 Enkeltvis avhør - retten
til å følge
forhandlingene
(1) Vitnene avhøres enkeltvis og skal ikke følge forhandlingene
før de er avhørt, med mindre begge parter samtykker
og retten finner det ubetenkelig. Vitner kan stilles mot hverandre
når deres forklaringer gir grunn til det.
(2) Et vitne som i vesentlig grad bistår eller
har bistått en part i det forhold saken gjelder, tillates
i alminnelighet å følge hele forhandlingen når
parten begjærer det. For sakkyndige vitner gjelder § 25-6
annet ledd.
§ 24-7 Påbud om å forlate
rettssalen under
vitneforklaring
Retten kan beslutte at en part eller andre personer skal
forlate rettssalen mens et vitne avhøres, når
det er særlig grunn til å frykte at vitnet ellers
ikke vil gi en uforbeholden forklaring. Retten skal sørge
for at spørsmål parten måtte ha til vitnet,
blir stilt. Etter avhøret skal retten gjøre en
utelukket part kjent med forklaringen.
§ 24-8 Innledning til vitneavhør
(1) Retten spør vitnet om navn, fødselsår
og -dag, stilling, bopel og forhold til partene. Retten kan spørre vitnet
om andre omstendigheter som kan være av betydning for å vurdere
forklaringen.
(2) I stedet for bopel kan vitnet oppgi arbeidssted, men
vitnet kan da pålegges å oppgi sin bopel til retten. Er
det fare for at vitnet eller noen som vitnet står i et slikt
forhold til som nevnt i § 22-8, kan bli utsatt for en forbrytelse
som krenker liv, helse eller frihet, eller vesentlig velferdstap
av annen art, kan rettens leder beslutte at opplysning om bopelen
eller arbeidsstedet bare skal opplyses skriftlig til retten.
(3) Antar retten at vitnet etter regler om bevisforbud
eller bevisfritak vil ha begrenset forklaringsplikt i saken, gjøres
vitnet oppmerksom på dette. Et vitne som påstår
at det ikke har rett eller plikt til å gi forklaring, må gjøre
grunnen sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet
bekrefter den med forsikring.
(4) Før forklaring gis, skal retten formane vitnet
til å forklare seg sannferdig og fullstendig og gjøre
klart for vitnet det ansvar som følger med falsk forklaring og
forsikring. Retten spør deretter vitnet: "Forsikrer du
at du vil forklare den rene og fulle sannhet og ikke legge skjul
på noe?" Til dette svarer vitnet stående: "Det
forsikrer jeg på ære og samvittighet."
§ 24-9 Gjennomføring av vitneavhør
(1) Vitnet avhøres først av parten som
har innkalt det, så av andre parter og deretter av retten.
Retten starter avhøret av vitner den har innkalt av eget
tiltak, men kan overlate dette til partene. Når en part
krever det, skal retten avhøre vitnene for ham.
(2) Vitnet skal forklare seg muntlig. Vitnet bør normalt
gi en sammenhengende forklaring om hele eller bestemte deler av
saksforholdet før mer detaljerte spørsmål
stilles.
(3) Notater kan brukes til støtte for hukommelsen. Vitnet
må opplyse når, av hvem og til hvilket formål notatet
er gjort. I forklaringen kan vitnet vise til skriftlig forklaring
som er framlagt etter § 21-12, men skal svare på spørsmål
fra partene og retten i tillegg.
(4) Retten skal påse at avhøret skjer
på en måte som er egnet til å få fram
en klar og sannferdig forklaring, og som tar hensyn til vitnet.
Spørsmål som ved innhold eller form innbyr til
svar i en bestemt retning, må ikke stilles når
det ikke skjer for å prøve påliteligheten
av opplysninger som vitnet tidligere har gitt, eller andre særlige
grunner gjør det forsvarlig. Spørsmål som
ikke angår saken, skal avvises.
(5) Retten skal overta avhøret dersom det foregår på en
utilfredsstillende måte, eller andre grunner taler for
det.
§ 24-10 Barn som vitner
(1) Begjæres barn under 12 år avhørt
som vitne, avgjør retten etter en avveining av hensynet
til barnet og sakens opplysning om avhør skal foretas.
Barnet innkalles bare når det er grunn til å tro
at det kan avhøres.
(2) Er vitnet et barn under 16 år, bestemmer retten hvordan
avhøret skal gjennomføres under hensyn til barnets
interesser og til en forsvarlig opplysning av saken. Forsikring
avgis ikke.
(3) Barnets verge eller en annen foresatt gis mulighet
for å være til stede under avhøret hvis
ikke særlige grunner taler mot det.
§ 24-11 Alvorlig sinnslidende
og psykisk utviklingshemmede som vitner
For avhør av vitne som er alvorlig sinnslidende
eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, gjelder § 24-10
første til tredje ledd tilsvarende.
Kapittel 25. Sakkyndigbevis
§ 25-1 Hva sakkyndigbevis er
Sakkyndigbevis er en fagkyndig vurdering av faktiske forhold
i saken.
§ 25-2 Vilkårene for å oppnevne
sakkyndig
(1) Retten kan oppnevne sakkyndig etter begjæring
fra en part eller av eget tiltak etter § 21-3 annet ledd
når det er nødvendig for å få et
forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Når saken for en part kan få betydning
ut over den konkrete avgjørelsen, og parten av den grunn
vil føre sakkyndige vitner, kan retten oppnevne sakkyndige
om det er nødvendig for å sikre balanse mellom partene
i bevisføringen.
§ 25-3 Antall sakkyndige. Valget av sakkyndig.
Sakkyndige utvalg
(1) Det oppnevnes én sakkyndig. Hvis det ikke
fører til uforholdsmessige kostnader eller forsinkelser, kan
det oppnevnes mer enn én sakkyndig dersom karakteren av
sakkyndigspørsmålene, sakens betydning eller andre
forhold tilsier det. Retten kan oppnevne nye sakkyndige ved siden
av tidligere oppnevnte.
(2) Som sakkyndige velges personer som har den nødvendige
kyndighet og erfaring. Er det opprettet utvalg av sakkyndige, skal
det oppnevnes fra utvalget når det ikke er ønskelig å oppnevne
andre. En sakkyndig som begjæres oppnevnt av begge parter
og er villig, oppnevnes hvis ikke særlige grunner taler
mot det.
(3) En som ville ha vært inhabil som dommer i
saken, skal ikke oppnevnes som sakkyndig. Det utelukker ikke oppnevning
at vedkommende har vært sakkyndig i lavere instans.
(4) Kongen kan opprette utvalg av sakkyndige for bestemte
sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer
på bestemte fagfelt.
§ 25-4 Mandat. Instrukser
Retten fastsetter hva den sakkyndige skal utrede, og gir
de nødvendige instrukser. Retten kan pålegge partene å utarbeide
forslag til mandat for de sakkyndige.
§ 25-5 Sakkyndigerklæringen. Muntlig
forklaring
(1) Den sakkyndige skal avgi en skriftlig erklæring
hvis ikke retten har bestemt noe annet. Flere sakkyndige kan avgi
felles erklæring om ikke retten har bestemt annet. Retten
kan bestemme at den sakkyndige skal avgi en tilleggserklæring.
(2) Den sakkyndige har plikt til å møte
for å avgi forklaring i rettsmøte etter innkalling
fra retten i henhold til § 13-3 fjerde ledd. Den sakkyndige
innkalles hvis hensynet til utføringen av oppdraget eller
sakens opplysning ellers tilsier det. Retten skal som regel etterkomme
begjæring fra en part om dette.
(3) Den sakkyndige kan følge forhandlingene, kan rådføre
seg med andre sakkyndige, og skal tillates å stille spørsmål
til parter, vitner og andre sakkyndige når det er nødvendig
for å utføre oppdraget som sakkyndig.
(4) Den sakkyndige skal før muntlig forklaring
i retten bekrefte med forsikring på ære og samvittighet at
oppdraget som sakkyndig er utført og vil bli fullført samvittighetsfullt
og etter beste overbevisning. Avhøret skjer for øvrig
etter reglene for vitner.
§ 25-6 Sakkyndige vitner
(1) En part kan føre vitner som sakkyndigbevis.
(2) Et sakkyndig vitne kan følge forhandlingene
i sin helhet og kan tillates å stille spørsmål
til parter, vitner og sakkyndige. Avhøret skjer for øvrig
etter reglene for vanlige vitner.
Kapittel 26. Realbevis
§ 26-1 Realbevis
Realbevis er personer og gjenstander (fast eiendom, løsøre,
dokumenter, elektronisk lagret materiale mv.) hvor personen eller
gjenstanden, eller dens egenskaper, tilstand eller innhold, inneholder
informasjon som kan ha betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget
i saken.
§ 26-2 Føring av dokumentbevis
Dokumentbevis føres ved at beviset gjennomgås, og
det som er viktig påpekes. Gjennomgåelsen skal ikke
være mer omstendelig enn behovet for forsvarlig bevisføring
tilsier.
§ 26-3 Føring av andre realbevis
Andre realbevis føres ved at den dømmende
rett selv undersøker dem eller lar dem undersøke
etter reglene i kapittel 27.
§ 26-4 Personer som bevis
Personer plikter å stille seg til rådighet
for undersøkelse i den utstrekning dette kan gjennomføres
uten uforholdsmessig belastning og ikke er krenkende.
§ 26-5 Gjenstander som bevis
(1) Enhver har plikt til å stille til rådighet
som bevis gjenstander vedkommende har hånd om eller kan skaffe
til veie.
(2) For å gjennomføre plikten etter første
ledd kan partene og andre pålegges å svare på spørsmål
om de kjenner til bevisgjenstander, og foreta nødvendige
undersøkelser i den forbindelse. De kan også pålegges å utarbeide
sammenstillinger, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger
som kan hentes ut av bevisgjenstander.
(3) Retten kan nekte bevistilgang etter første
eller annet ledd hvis dette vil medføre kostnader som ikke står
i rimelig forhold til tvisten og den mulige verdien av beviset,
eller som parten har tilnærmet samme mulighet for tilgang
til selv. Retten kan sette som vilkår at den som har begjært
bevistilgang, forskutterer utgiftene.
§ 26-6 Utformingen av begjæring
om bevistilgang
(1) En begjæring om tilgang til eller spørsmål
om realbevis skal spesifiseres slik at det er klart hvilke bevisgjenstander
kravet gjelder.
(2) Retten kan lempe på kravet til spesifikasjon dersom
dette er uforholdsmessig vanskelig å etterkomme, og det
er en nærliggende mulighet for at kravet kan gi tilgang
til bevis.
§ 26-7 Tvist om bevistilgang
(1) Ved tvist om tilgang til bevisgjenstander kan retten
kreve gjenstanden framlagt til avgjørelse av om den utgjør
bevis.
(2) Imøtegås begjæringen om
bevistilgang med at det foreligger bevisforbud eller bevisfritak,
kan ikke bevisgjenstanden framlegges uten at retten i kraft av særlig
lovbestemmelse kan bestemme at beviset likevel skal føres.
Er bare deler av bevisgjenstanden underlagt bevisforbud eller bevisfritak,
skal om mulig det øvrige framlegges. § 24-8 tredje
ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende.
(3) Retten treffer i nødvendig utstrekning nærmere
bestemmelser om måten beviset skal gjøres tilgjengelig
på, hvordan det skal oppbevares og andre forhold av betydning
for føringen av beviset. Beviset gjøres ikke kjent
før tvisten om bevistilgang er bindende avgjort.
§ 26-8 Tvangsfullbyrdelse
(1) Hvis en som ikke er part, nekter å etterkomme rettskraftig
kjennelse om tilgang til bevis, kan retten treffe avgjørelse
om at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes.
(2) Det samme gjelder i forhold til en part i saker hvor
retten har plikt til å sørge for et forsvarlig
faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. § 21-3 annet
ledd.
Kapittel 27. Bevisopptak i rettssak
§ 27-1 Vilkår for bevisopptak
(1) Bevisopptak med rettslig avhør av parter,
vitner og sakkyndige og undersøkelse av realbevis til bruk
for avgjørelsen, kan foretas når det følger
av § 21-11 første ledd i saker som behandles
muntlig, og av § 21-13 i saker som behandles skriftlig.
(2) Til bruk under saksforberedelsen kan bevisopptak foretas
hvis det er særlig viktig å få tilgang
til beviset på dette trinnet.
§ 27-2 Begjæring om bevisopptak.
Rettens avgjørelse
(1) Retten som har saken, kan beslutte bevisopptak foretatt
etter begjæring fra en part eller av eget tiltak i saker
hvor retten etter § 21-3 annet ledd har plikt til å sørge
for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag.
(2) Viser det seg å være behov for bevisopptak, må begjæring
om dette settes fram snarest mulig under saksforberedelsen. Begjæringen
skal begrunnes og bevistilbudet klarlegges i henhold til § 21-6
annet ledd. Er begjæringen satt fram for sent, kan retten
nekte bevisopptaket foretatt etter § 16-6 tredje ledd.
(3) Bevisopptaket kan foretas av den rett som har saken,
eller av en annen domstol ved rettsanmodning etter domstolloven §§ 44
til 51. Skal bevisopptaket foretas ved annen domstol, skal rettsanmodningen
gi nødvendige opplysninger om saken og det som skal klarlegges.
(4) Hvis sakkyndighet er nødvendig for å utføre
en bevisundersøkelse, kan retten oppnevne sakkyndig etter § 25-2
og overlate undersøkelsen til denne.
§ 27-3 Gjennomføringen av bevisopptak
(1) Bevisopptaket gjennomføres i samsvar med de alminnelige
reglene for bevismidlet så langt de passer.
(2) Partene varsles til rettslig avhør og rettslig
bevisundersøkelse, jf. § 13-2 første
ledd. Bevisopptaket kan foretas selv om partene uteblir. En part
som ikke var varslet eller hadde gyldig fravær, kan kreve
nytt bevisopptak. Til bevisundersøkelse ved sakkyndig skal
partene varsles og gis anledning til å ivareta sine interesser
så langt det lar seg forene med oppdraget.
(3) Innsigelser om forklaringsplikt, plikt til å gi
tilgang til realbevis og andre tvister i tilknytning til bevisopptaket
avgjøres så vidt mulig av retten som har saken.
Vil det i så fall oppstå uforholdsmessig forsinkelse
eller annen ulempe, kan avgjørelsen treffes av bevisopptaksretten.
(4) Den rett som har saken, kan bringe avgjørelser truffet
av bevisopptaksretten inn for sin overordnede domstol. Er det en
overordnet domstol som har saken, kan den omgjøre avgjørelser
etter første punktum.
(5) Er det mangler ved bevisopptaket, kan partene kreve
at den rett som har saken, retter disse, om nødvendig ved
nytt bevisopptak. Retten kan av eget tiltak rette manglene.
§ 27-4 Direkte avhør og fjernavhør
Bevisopptak som er besluttet i medhold av § 21-11
første ledd bokstav a, gjennomføres fortrinnsvis som
direkte avhør ved den rett som foretar bevisopptaket. I
andre tilfelle kan bevisopptak gjennomføres ved direkte
avhør eller ved fjernavhør etter § 21-10.
§ 27-5 Utføring av bevisundersøkelse
(1) Den som foretar bevisundersøkelsen, skal utføre
de tiltak som er nødvendige for å oppnå formålet med
undersøkelsen.
(2) Forklaringer fra parter eller vitner kan innhentes.
I så fall gjelder § 27-4 annet punktum tilsvarende. Retten
kan beslutte at opplysninger til bruk for undersøkelsen
skal innhentes ved rettslig avhør etter § 27-4.
(3) Hvis det er hensiktsmessig og kan gjennomføres
uten vesentlig ulempe eller kostnad, kan undersøkelsen
utvides til å gjelde andre forhold enn det som er gjenstand
for undersøkelse.
§ 27-6 Redegjørelse for undersøkelsen
(1) Den som har foretatt undersøkelsen, skal skriftlig
eller på annen hensiktsmessig måte gi en redegjørelse
for undersøkelsen og det som framkom ved den. Det skal
redegjøres for forklaringer som er innhentet.
(2) Retten kan innhente ytterligere opplysninger om undersøkelsen.
§ 27-7 Bevisopptak utenfor domstolene
Ved enighet mellom partene kan det foretas bevisopptak
utenfor domstolene.
Kapittel 28. Bevissikring utenfor rettssak
§ 28-1 Bevissikring
Ved bevissikring utenfor rettssak kan det foretas rettslig
avhør av parter og vitner og gis tilgang til og foretas
undersøkelse av realbevis.
§ 28-2 Vilkårene for bevissikring
Bevissikring kan begjæres når beviset
kan få betydning i en tvist hvor den som setter fram begjæringen,
vil kunne bli part eller partshjelper, og det enten er en nærliggende
risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket,
eller av andre grunner er særlig viktig å få tilgang
til beviset før sak er reist.
§ 28-3 Begjæring om bevissikring.
Rettens avgjørelse
(1) Begjæring om bevissikring fremmes for den domstol
der sak i tilfelle kunne vært reist. Er det klart at bevissikringen
bør skje ved annen domstol, kan kravet fremmes for denne.
Er det allerede fremmet krav om bevissikring i saksforholdet, fremmes
det nye kravet for samme domstol. § 4-7 gjelder tilsvarende.
(2) I tillegg til den begjæringen direkte retter
seg mot, angis som motpart den som det er nærliggende at en
eventuell sak vil bli reist mot.
(3) Bevissikring kan iverksettes straks dersom rask gjennomføring
er nødvendig for å sikre beviset. Om mulig skal
motparten varsles før bevissikringen slik at motparten
kan la seg representere under denne. Dersom varsling ikke lar seg
gjennomføre i tide, skal retten så vidt mulig
oppnevne en representant for motparten og snarest underrette motparten
om det som er foretatt.
(4) Dersom det er grunn til å frykte at varsel
til motparten vil kunne hindre at beviset sikres, kan retten treffe
avgjørelse om at bevissikring skal holdes før motparten
varsles. Verken motparten eller allmennheten skal gjøres
kjent med saken før bevissikringen er gjennomført,
eller mer enn seks måneder er gått siden saken
ble avsluttet. Den som har framsatt begjæringen, bør
ikke gis tilgang til beviset før avgjørelsen er endelig,
dersom det kan være viktig for motparten å hindre
det. § 32-8 gjelder tilsvarende. Fristen for å begjære
muntlig forhandling er to uker fra avholdelsen er meddelt.
(5) Dersom det viser seg at den som satt fram begjæringen
etter fjerde ledd, ikke har krav eller en rettighet som bevissikringen
kunne tjene til å sikre, plikter vedkommende å erstatte
den skade motparten har lidt som følge av bevissikringen.
Det samme gjelder dersom det etter etterfølgende muntlig
forhandling viser seg at begjæringen om bevissikringen
etter fjerde ledd for øvrig var ugrunnet som følge
av at det under saken forsettlig eller uaktsomt ble gitt uriktige
eller villedende opplysninger om hvorfor det var grunn til å foreta
bevissikringen.
(6) Retten kan stille som vilkår for avholdelse
av bevissikring etter fjerde ledd at den som har satt fram kravet,
dekker eller stiller sikkerhet for de kostnader som påløper.
Retten kan også stille som vilkår at det stilles
den sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning til motparten.
§ 28-4 Gjennomføringen av bevissikring
For gjennomføringen av bevissikring gjelder reglene
om tilgang til realbevis og bevisopptak i rettssak tilsvarende så langt
de passer.
§ 28-5 Kostnader ved bevissikring
(1) Den part som begjærer bevissikring, plikter å dekke
de kostnader som påløper for motparter etter § 28-3
annet ledd, og kostnadene ved at det oppnevnes representant etter § 28-3
tredje ledd.
(2) Dersom begjæringen om bevissikring er nødvendiggjort
av at en motpart etter § 31-3 annet ledd uten rimelig grunn
har motsatt seg å medvirke til bevissikring og bevistilgang
eller uten rimelig grunn har bestridt begjæringen, kan
plikten etter første ledd helt eller delvis falle bort.
Både den som har fremmet begjæringen, og andre
parter kan i slike tilfeller helt eller delvis tilkjennes sakskostnader
av den part som ikke har villet medvirke.
Kapittel 29. Anke til lagmannsrett
§ 29-1 Lagmannsretten som ankeinstans
Lagmannsretten er ankeinstans for avgjørelser
av tingrettene og domstoler som settes med enedommer eller bare
har én fagdommer.
§ 29-2 Avgjørelser som kan ankes
mv.
(1) Dommer, kjennelser og beslutninger kan ankes.
(2) Avgjørelser om saksbehandlingen kan ikke ankes
etter at saken er avgjort.
(3) I saker som behandles muntlig, inntrer begrensningen
i ankeretten etter annet ledd når rettsmøte for
sluttbehandling innledes. Begrensningen bortfaller hvis saken blir
utsatt.
(4) Disse begrensningene i ankeadgangen gjelder ikke for
avgjørelse om å avvise eller heve saken eller for
avgjørelse som er rettet mot andre enn partene.
(5) Annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende for avgjørelser
om deler av saken.
§ 29-3 Ankegrunnene
(1) En dom eller kjennelse kan ankes på grunn
av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen
eller den saksbehandling som ligger til grunn for avgjørelsen.
(2) En kjennelse om saksbehandlingen som etter loven skal
treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig
behandling, kan for den skjønnsmessige avveiningen bare
angripes på det grunnlag at avgjørelsen er uforsvarlig
eller klart urimelig.
(3) En beslutning kan bare ankes på det grunnlag at
retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av
hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte
bestemmelse, eller på at avgjørelsen er åpenbart
uforsvarlig eller urimelig.
§ 29-4 De krav som kan behandles i ankesaken
(1) En anke kan gjelde krav som er avgjort ved den avgjørelse
som ankes.
(2) Når kravet kan behandles etter vesentlig de samme
saksbehandlingsregler, kan en anke i tillegg til krav etter første
ledd omfatte
a) krav som er knyttet til krav etter første
ledd, og som ikke kan fremmes i egen sak,
b) krav som har sammenheng med krav etter første ledd
når endringen er knyttet til forhold som er inntruffet
så sent, eller blitt kjent så sent, at kravet ikke
kunne ha vært trukket inn i saken tidligere,
c) krav som har sammenheng med krav etter første ledd
når motparten ikke motsetter seg utvidelsen og retten ikke
finner at vesentlige hensyn taler mot utvidelsen,
d) krav ellers som har sammenheng med krav etter første
ledd når retten finner at det nye kravet kan behandles
forsvarlig i ankesaken, og tungtveiende hensyn tilsier at det bør
tillates behandlet,
e) nye krav som settes fram som motregningsinnsigelse når
innsigelsen ikke kunne vært fremmet tidligere, eller motparten
samtykker.
(3) Påstanden for et avgjort krav kan bare utvides hvis
motparten samtykker, eller endringen er begrunnet i forhold som
først er blitt kjent for parten etter hovedforhandlingen
i tingretten. For saker som er ført etter allmennprosessen,
kan endringen også begrunnes i forhold som parten ikke
kan bebreides for ikke å ha blitt kjent med før
etter avslutningen av saksforberedelsen, dersom tingretten har nektet å tillate
endringen.
(4) En part kan sette fram krav etter annet ledd og utvide
påstanden etter tredje ledd også etter at partens frist
for anke eller tilsvar er utløpt, dersom det er rimelig å tillate
endringen. Krav etter annet ledd bokstav a og påstandsendring
som det ikke var mulig å fremme tidligere, kan alltid kreves
behandlet.
§ 29-5 Ankefrister
(1) Fristen for å anke er én måned
når ikke annet er bestemt ved lov.
(2) Retten kan fastsette en ankefrist på én
uke for
a) avgjørelser som pålegger
eller nekter tilgang til bevis eller spørsmål
om bevis,
b) avgjørelser som gir pålegg om å avgi
forsikring, og
c) avgjørelser om å oppnevne eller ikke
oppnevne sakkyndige.
(3) For avgjørelse etter annet ledd bokstav a
og b om tilgang til bevis eller avgivelse av forsikring, som etter § 19-13
annet ledd ikke kan fullbyrdes før den er rettskraftig,
kan retten kreve anke inngitt straks om den som kan anke avgjørelsen,
er til stede i retten.
(4) Dersom det vil være særlig store
problemer for partene å overholde fristen etter første
ledd, kan retten ved avsigelsen av en dom fastsette en ankefrist
på inntil seks uker fra forkynnelse.
§ 29-6 Frafall av rett til anke
(1) Retten til anke kan frafalles. Før avgjørelsen avsies,
kan ankeretten bare frafalles hvis frafallet er gjensidig. Selv
om ankeretten er frafalt før avgjørelsen, kan
den likevel ankes på det grunnlag at det foreligger feil
etter § 29-21 annet ledd.
(2) Retten til anke må frafalles uttrykkelig.
§ 29-7 Avledet anke
(1) En part som mangler selvstendig ankerett fordi ankefristen
er oversittet, ankeretten er frafalt, eller kravet til ankegjenstandens
verdi ikke er oppfylt, får likevel rett til å anke
når motpartens anke ikke er begrenset til anke over saksbehandlingen.
(2) Anke etter første ledd er ikke nødvendig
dersom parten bare vil kreve sakskostnadsavgjørelsen endret.
(3) Anke etter første ledd må inngis
innen fristen etter § 29-10 annet ledd.
(4) Anke etter første ledd faller bort hvis motpartens
anke ikke blir avgjort i realiteten.
§ 29-8 Partsstilling
(1) Partene i søksmålet kan anke rettslige
avgjørelser for å oppnå endring i sin
favør. Den som vil bli berørt av endringen, skal
gjøres til motpart.
(2) Avgjørelser som gjelder prosessuelle plikter eller
rettigheter for noen som ikke er parter i søksmålet,
kan ankes også av disse. De må ved anke fra andre gjøres
til ankemotparter.
§ 29-9 Anke uttas. Ankeerklæringen
(1) Anke uttas ved ankeerklæring.
(2) Anken inngis skriftlig eller muntlig etter reglene
i § 12-1 annet ledd til den domstol som har truffet avgjørelsen
som ankes.
(3) Ankeerklæringen skal angi
a) ankedomstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) den avgjørelse som ankes,
d) om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare
bestemte deler av den,
e) det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir
det resultat den ankende part krever,
f) de feil som gjøres gjeldende ved den avgjørelse som
ankes,
g) den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger
feil,
h) de bevis som vil bli ført,
i) grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det
kan være tvil om dette, og
j) den ankende parts syn på den videre behandling av
anken.
(4) Ankeerklæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig
behandling av saken for partene og retten. Det skal særlig
påpekes hva som bestrides i den påankede avgjørelsen,
og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller
nye bevis. For øvrig gjelder § 9-2 tredje ledd
så langt den passer.
§ 29-10 Foreløpig behandling av
ankesaken ved den domstol som mottar anken
(1) Ser retten at det er mangler ved anken, eller at fristen
for anke kan være oversittet, gis den ankende part adgang
til å avhjelpe feilen etter §§ 16-5 og
16-6. Avgjørelse av om anken skal avvises, eller oppfriskning
gis, treffes av lagmannsretten.
(2) Retten forkynner ankeerklæringen for ankemotparten
og setter frist for anketilsvar. Fristen bør normalt være
tre uker for anker over dommer og én uke for anker over
kjennelser og beslutninger.
(3) Etter at anketilsvar er inngitt og meddelt den ankende
part, sendes saken omgående til lagmannsretten. Det samme
gjelder hvis fristen er utløpt uten at tilsvar er inngitt.
§ 29-11 Anketilsvaret
(1) Ankemotparten bør inngi anketilsvar.
(2) I anketilsvaret bør ankemotparten redegjøre for
sitt standpunkt til anken. Ankemotparten bør nedlegge påstand
og angi det faktiske og rettslige grunnlaget for sin påstand
og de bevis som vil bli ført. Ankemotparten bør
angi sitt syn på den videre behandling av ankesaken.
(3) Er anketilsvaret etter sitt innhold en avledet anke,
gjelder §§ 29-9 og 29-10 for denne.
§ 29-12 Avvisning og opphevelse under
saksforberedelsen
(1) Lagmannsretten kan under saksforberedelsen
a) avvise en anke hvor det foreligger feil som
må lede til avvisning,
b) heve en sak eller en del av den fordi den ikke hører
under domstolene eller er rettskraftig avgjort, og
c) oppheve en avgjørelse som er anket hvor det foreligger
feil som ubetinget skal tillegges virkning, jf. § 29-21
annet ledd.
(2) I anke over dom etter forenklet domsbehandling eller
småkravprosess kan lagmannsretten, i stedet for å fremme
anken til behandling, oppheve dommen hvis det foreligger feil i
rettsanvendelsen eller vesentlige feil ved saksbehandlingen, og
videre behandling av saken heller bør finne sted i tingretten.
(3) § 9-6 gjelder tilsvarende for behandlingen.
§ 29-13 Krav til samtykke. Nektelse
(1) Anke over dom i en sak om formuesverdier kan ikke fremmes
uten lagmannsrettens samtykke hvis ankegjenstandens verdi er mindre
enn kr 125 000. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, skal
det blant annet tas hensyn til sakens karakter, de behov partene
har for overprøving, og om det synes å være
svakheter ved den avgjørelse som er anket, eller ved behandlingen
av saken.
(2) Anke over dom kan nektes fremmet når lagmannsretten
finner det klart at anken ikke vil føre fram. En nektelse
kan begrenses til enkelte krav eller ankegrunner.
(3) Er avgjørelse etter første ledd ikke
truffet før ankeforhandlingen, kan samtykke likevel nektes
hvis det da viser seg at verdien av ankegjenstanden er mindre enn
kr 125 000.
(4) Nektelse etter annet ledd kan ikke skje uten at parten
er gitt varsel om at anken overveies nektet fremmet. Slikt varsel
kan bare gis inntil den videre saksforberedelse er tatt opp med
partene etter § 29-14 tredje ledd, og inntil én
måned etter at lagmannsretten mottok ankesaken.
(5) Avgjørelse etter første og annet
ledd treffes ved beslutning uten muntlig forhandling. Nektelse etter
annet ledd krever enstemmighet. Beslutningen kan bare ankes på grunnlag
av feil i saksbehandlingen. At en anke ikke er nektet fremmet etter
annet ledd, kan ikke ankes eller brukes som ankegrunn.
§ 29-14 Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres etter §§ 29-12
eller 29-13, fortsetter saksbehandlingen etter annet eller tredje
ledd. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves
etter anken, og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7
gjelder tilsvarende.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres
normalt på det grunnlag som foreligger ved oversending
av saken til lagmannsretten, med mindre ytterligere saksforberedelse
er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Om det er behov for å drøfte den videre saksforberedelse,
gjelder § 9-4 så langt den passer.
(3) Ved anker over dommer gjelder § 9-4, § 9-5 tredje
og fjerde ledd og §§ 9-10 og 9-11 tilsvarende.
§ 29-15 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
ved anke over kjennelser og beslutninger
(1) Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt
etter skriftlig behandling.
(2) Muntlig forhandling holdes når hensynet til forsvarlig
og rettferdig rettergang tilsier det. Den muntlige behandling kan
begrenses til særlige spørsmål. § 29-18
får tilsvarende anvendelse så langt den passer
for det som behandles muntlig.
§ 29-16 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling
etter § 29-18 eller rettsmøte etter § 29-14
tredje ledd, jf. § 9-5 fjerde ledd. Faktisk framstilling
etter annet ledd, redegjørelser etter tredje og fjerde
ledd og innlegg etter fjerde ledd inngår i avgjørelsesgrunnlaget
i saken. Etter femte ledd kan det bestemmes at saken skal avgjøres
etter skriftlig behandling.
(2) Den faktiske framstilling i tingrettens dom kan legges
uprøvd til grunn i den grad den ikke er bestridt.
(3) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige
framstillinger om deler av de faktiske eller rettslige spørsmål
i saken hvis det kan føre til en mer effektiv og prosessøkonomisk
behandling, eller hvis det er nødvendig for å få et
vesentlig sikrere avgjørelsesgrunnlag. Hvis en part motsetter
seg å gi skriftlig redegjørelse etter dette ledd,
avgjøres spørsmålet ved kjennelse.
(4) § 9-9 annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende.
(5) Gjelder anken bare saksbehandlingen og rettsanvendelsen,
eller reiser den bare i liten grad faktiske spørsmål
hvor umiddelbar bevisføring vil være av vesentlig
betydning, kan retten bestemme at anken skal avgjøres etter
skriftlig behandling hvis dette vil gi et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Partene skal etter beslutningen inngi skriftlige innlegg, som sammen
med det som framkommer ved eventuelt rettsmøte etter fjerde
punktum, utgjør avgjørelsesgrunnlaget i saken. De
skal hver inngi minst ett innlegg, men har adgang til å inngi
to. Retten kan bestemme at det etter de skriftlige innleggene skal
holdes et rettsmøte til muntlig behandling av ett eller
flere enkeltspørsmål i saken.
§ 29-17 Meddommere
Når anke over dom ikke skal avgjøres
etter en fullt ut skriftlig behandling, kan retten settes med to
meddommere. § 9-12 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 29-18 Muntlig ankeforhandling
(1) Den muntlige forhandling i ankesaker skjer etter reglene
i §§ 9-13, 9-14, 9-16, 9-17 og 16-4. Retten sørger
for at forhandlingene konsentreres om det som er tatt opp i anken
og er omtvistet.
(2) For gjennomføringen av ankeforhandlingen gjelder § 9-15
tilsvarende. Den ankende part får normalt ordet før
ankemotparten. Ved anke fra begge sider avgjør retten hvem
som skal ha det første innlegget. Retten kan bestemme at
partene skal holde sitt hovedinnlegg etter § 9-15 tiende
ledd i alle tilfelle hvor det gir en effektiv avvikling av ankeforhandlingen.
(3) Når en part har redegjort for, eventuelt klargjort,
sine påstander og påstandsgrunnlag, kan retten avskjære
videre forhandlinger så langt den finner det klart at de
ikke kan føre fram.
§ 29-19 Frafall av erklært anke
(1) Den som har erklært anke, kan frafalle anken inntil
ankeforhandlingen er begynt, og med motpartens samtykke til kravet
er avgjort. I ankesaker som helt ut behandles skriftlig, kan anken
trekkes tilbake til kravet er avgjort.
(2) Tilbaketrekking av anke er til hinder for ny anke.
§ 29-20 Rettens prøving av anken
(1) Retten kan bare prøve de krav som er anket. Retten
skal likevel tillegge feil etter § 29-21 annet ledd virkning
for krav mellom ankende part og ankemotpart som ikke er anket, når
feilen også rammer disse kravene, og det er nærliggende
at feilen har hatt virkninger for avgjørelsen av dem.
(2) Ved anke over saksbehandlingen kan retten bare prøve
de saksbehandlingsfeil som er påberopt, og kan ikke prøve
sakens realitet. Retten kan utenom anken tillegge feil etter § 29-21
annet ledd virkning.
(3) Ved anke over realiteten er retten bundet av ankegrunnene,
og slik at §§ 11-2 og 11-4 gir rammen for rettens
prøving. Retten kan ikke prøve saksbehandlingen,
likevel slik at den utenom anken kan tillegge feil etter § 29-21
annet ledd virkning.
§ 29-21 Saksbehandlingsfeil
(1) Feil ved saksbehandlingen skal tillegges virkning hvis
det er nærliggende at feilen kan ha hatt betydning for
den avgjørelse som er anket.
(2) Følgende feil skal ubetinget tillegges virkning
a) at tvingende vilkår for å fremme
saken eller avgjøre kravet var tilsidesatt,
b) at retten ikke var lovlig sammensatt,
c) at det er mangler ved avgjørelsen som ikke kan rettes
etter §§ 19-8 og 19-9, og som hindrer prøving
av anken, eller
d) at avgjørelse er avsagt mot en part som ikke
har møtt og som ikke har vært lovlig innkalt eller som
har hatt gyldig fravær.
§ 29-22 Særskilt behandling og
avgjørelse av anke over saksbehandlingen
(1) Er det anket både over saksbehandlingen og realiteten,
avgjøres som regel anken over saksbehandlingen først.
(2) Selv om det foreligger saksbehandlingsfeil som skal
tillegges virkning etter § 29-21, kan lagmannsretten fremme
saken til realitetsavgjørelse hvis
a) lagmannsretten er rett domstol ved overprøving av
det krav ankesaken gjelder,
b) tingretten har avgjort kravet i realiteten, og
c) hensynet til partene ikke tilsier at kravet bør
prøves på nytt der.
(3) Fremmes saken til realitetsavgjørelse, kan
det ikke ankes særskilt.
§ 29-23 Lagmannsrettens avgjørelser
av ankesaken
(1) Anken avgjøres ved dom eller kjennelse etter § 19-1.
(2) Kommer lagmannsretten til at anken ikke kan føre
fram, forkastes den.
(3) Hvis en anke over saksbehandlingen tas til følge,
eller en saksbehandlingsfeil av eget tiltak tillegges virkning etter § 29-21
annet ledd, oppheves den påankede avgjørelse.
Lagmannsretten kan bestemme at den videre behandling av saken etter
opphevelse skal foretas av en annen domstol eller andre dommere.
Tilsier opphevelsesgrunnen at det ikke er adgang til fortsatt behandling
av saken, skal den avvises.
(4) Fører en anke over avgjørelsens innhold
fram, treffer lagmannsretten ny realitetsavgjørelse om
den har grunnlag for det. Ellers gjelder tredje ledd tilsvarende.
§ 29-24 Videre behandling etter opphevelse
(1) Etter opphevelse sendes saken til den domstol som skal
behandle saken videre.
(2) Retten skal av eget tiltak sørge for fortsatt
behandling av saken. Ved den fortsatte behandling skal tingretten
følge den rettsoppfatning som lå til grunn for
lagmannsrettens opphevelse.
Kapittel 30. Anke til Høyesterett
§ 30-1 Høyesterett som ankeinstans
(1) Høyesterett er ankeinstans for avgjørelser
av lagmannsrettene og for anke over dommer hvor det er gitt tillatelse
til direkte anke etter § 30-2.
(2) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres
av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-2 Direkte anke til Høyesterett
(1) En anke over dom som ellers hører under lagmannsrett,
kan med tillatelse bringes direkte inn for Høyesterett.
Tillatelse kan bare gis hvor saken reiser særlig viktige
prinsipielle spørsmål som det er av betydning
raskt å få Høyesteretts standpunkt til,
og hensynet til forsvarlig behandling av saken ikke taler mot direkte
anke. Tillatelse til direkte anke kan ikke gis for anke over dom
i småkravprosess eller dom etter forenklet domsbehandling.
(2) Tillatelse til direkte anke må som regel gis
for hele saken. Dersom det etter § 16-1 er adgang til å dele opp
behandlingen og pådømmelsen, og det er klart hensiktsmessig
for den videre behandling av saken at et krav eller påstandsgrunnlag
skilles ut til særskilt behandling og avgjørelse
ved direkte anke etter første ledd, kan det likevel gis
tillatelse til dette.
(3) Begjæring om direkte anke kan settes fram
av ankende part eller ankemotparten innen fristen for anketilsvaret. § 29-10
gjelder tilsvarende for tingrettens forberedelse av ankesaken, men
slik at saken sendes Høyesterett.
(4) Tillatelse til direkte anke kan omgjøres dersom den
videre saksforberedelse viser at anken av hensyn til bevisføringen
bør avgjøres av lagmannsretten.
(5) Dersom det ikke gis tillatelse til direkte anke eller
tillatelsen blir omgjort etter fjerde ledd, sendes saken til lagmannsretten
som behandler og avgjør anken etter reglene i kapittel
29. Hvor tillatelse til direkte anke er omgjort etter fjerde ledd,
gjelder ikke § 29-13.
(6) Hvis det gis tillatelse til en begrenset direkte anke
etter annet ledd annet punktum, sendes anken for øvrig
til lagmannsretten.
(7) Avgjørelse om tillatelse etter første
eller annet ledd eller omgjøring etter fjerde ledd treffes
av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-3 Tilsvarende
anvendelse av reglene for anker til lagmannsrett
For anker til Høyesterett gjelder §§ 29-2
til 29-12 og 29-19 til 29-24 tilsvarende med de endringer som følger
av bestemmelsene i dette kapittel. Avgjørelser etter § 29-12
kan treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 30-4 Samtykke til
fremme av anke over dommer
(1) Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke. Samtykke
skal bare gis når anken gjelder spørsmål
som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre
grunner er særlig viktig å få saken avgjort
i Høyesterett.
(2) Spørsmålet om samtykke avgjøres
for hver anke. Samtykke kan begrenses til enkelte krav og til enkelte
ankegrunner, herunder til nærmere konkrete påberopte
feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.
(3) Avgjørelsen treffes av Høyesteretts
ankeutvalg ved beslutning. Nektelse eller begrensning av samtykke
krever enstemmighet.
§ 30-5 Nektelse av anke over kjennelser
og
beslutninger
En anke over kjennelse eller beslutning kan nektes fremmet
dersom den ikke reiser spørsmål av betydning utenfor
den foreliggende sak, og heller ikke andre hensyn taler for at anken
bør prøves. Anken kan også nektes fremmet
dersom den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. § 30-4
annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 30-6 Særlige begrensninger i
retten til videre anke over kjennelser
Når en anke til lagmannsrett er avgjort ved kjennelse,
kan avgjørelsen ikke ankes videre. Det gjelder likevel
ikke når
a) den avviser en sak fra tingretten fordi saken
ikke hører under domstolene, eller fordi den er rettskraftig
avgjort,
b) anken gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten,
c) anken gjelder den generelle rettslige forståelse
av en skreven rettsregel, eller
d) anken gjelder en avgjørelse om tilgang til bevis etter § 22-11.
§ 30-7 Nye krav, utvidet påstand,
nytt faktisk
grunnlag og nye bevis
(1) Når det er gitt samtykke til fremme av anken etter § 30-4
eller gitt tillatelse til direkte anke etter § 30-2,
kan nye krav, utvidelse av påstanden til framsatt krav,
nytt faktisk grunnlag eller nye bevis ikke gjøres gjeldende
uten at særlige grunner taler for det. Avgjørelsen
treffes av Høyesteretts ankeutvalg.
(2) Ved behandling av anker over kjennelser og beslutninger
kan det settes frist for utvidelser eller endringer som nevnt i
første ledd.
§ 30-8 Videre saksforberedelse
(1) Dersom ankesaken ikke avgjøres ved nektelse etter § 30-4
eller § 30-5 eller ved opphevelse eller avvisning etter § 29-12,
jf. § 30-3, vurderer retten om ytterligere saksforberedelse
skal foretas. Saksforberedelsen konsentreres om det som skal prøves
etter anken og som er omtvistet. §§ 9-6 og 9-7
gjelder tilsvarende.
(2) Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt
på det grunnlag som foreligger ved oversending av ankesaken
til Høyesterett, med mindre ytterligere saksforberedelse
er nødvendig for å få et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Om det er behov for å drøfte en videre saksforberedelse,
gjelder § 9-4 så langt den passer. Skal anken
avgjøres av Høyesterett etter helt eller delvis
muntlig behandling etter § 30-9 fjerde ledd eller § 30-12,
gjelder tredje ledd.
(3) Ved anke over dommer gjelder §§ 9-4
og 9-5 tredje ledd første punktum tilsvarende. Det kan
bestemmes at partene skal inngi sluttinnlegg etter § 9-10 annet
ledd. Det kan fastsettes tidsrammer for partenes innlegg under ankeforhandlingen.
§ 30-9 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
ved anke over kjennelser og beslutninger
(1) Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres
normalt etter skriftlig behandling.
(2) Dersom Høyesteretts ankeutvalg enstemmig finner
det klart at anken ikke kan føre fram, kan den avvises
eller forkastes uten annen begrunnelse enn det.
(3) Dersom det er nødvendig for en forsvarlig
behandling, kan Høyesteretts ankeutvalg bestemme at det
skal holdes rettsmøter til nærmere behandling
av deler av det som er tatt opp i ankesaken. For den muntlige behandling
i ankeutvalget gjelder § 30-11 tilsvarende så langt
den passer.
(4) Dersom det treffes bestemmelse etter domstolloven § 5
første ledd, jf. § 6 første ledd om at
saken skal avgjøres i avdeling av fem dommere, bestemmes det
samtidig om behandlingen skal være skriftlig eller følge
de regler i §§ 30-10 og 30-11 som gjelder for anke
over dommer. Bestemmelse om muntlig behandling kan også senere
treffes av forberedende dommer etter § 19-2 annet ledd
eller av den rett som behandler saken.
§ 30-10 Behandlingsform og avgjørelsesgrunnlag
ved anke over dommer
(1) Anke over dommer avgjøres etter muntlig ankeforhandling.
Skriftlige redegjørelser etter annet ledd og faktiske framstillinger
etter tredje ledd inngår i avgjørelsesgrunnlaget.
Etter fjerde ledd kan det bestemmes at anken skal avgjøres
etter skriftlig behandling.
(2) Retten kan bestemme at partene skal inngi skriftlige
framstillinger om nærmere angitte faktiske og rettslige
spørsmål i saken.
(3) De faktiske framstillinger i tingrettens og lagmannsrettens
dommer kan legges uprøvd til grunn i den grad de ikke er
bestridt.
(4) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme skriftlig
behandling hvis sakens spørsmål egner seg for
det. § 29-16 femte ledd annet til fjerde punktum gjelder
tilsvarende. Når det holdes rettsmøte etter de
skriftlige innleggene, gjelder § 30-11 så langt
den passer.
§ 30-11 Muntlig ankeforhandling
(1) Rettsoppnevnte sakkyndige kan avhøres direkte
for Høyesterett. Bevisføringen ellers foregår
etter § 26-2.
(2) For ankeforhandlingen gjelder §§ 9-13,
9-14, 9-17, 16-4 og § 29-18 første ledd annet
punktum, annet ledd annet og tredje punktum og tredje ledd så langt
de passer. Partene får ordet to ganger hver. Partenes annet
innlegg skal begrenses til det motparten har tatt opp, og til sakkyndiges
muntlige redegjørelse. Sakkyndige som forklarer seg direkte
for Høyesterett, gir sin forklaring etter at partene har
holdt sitt første innlegg med mindre Høyesterett
bestemmer noe annet.
§ 30-12 Behandlingen av saker som skal avgjøres
av mer enn fem dommere
Når en sak eller et rettsspørsmål
etter domstolloven § 5 fjerde ledd skal avgjøres
av Høyesterett satt med mer enn fem dommere, skal saken
eller rettsspørsmålet alltid behandles etter § 30-10
første ledd til tredje ledd og § 30-11.
§ 30-13 Statens rett til å opptre
i saker om
Grunnloven eller internasjonale
forpliktelser
(1) Når det i sak fremmet for Høyesterett
reises spørsmål om å sette til side eller
fortolke innskrenkende regler gitt ved lov, provisorisk anordning
eller stortingsbeslutning fordi reglene kan være i konflikt
med Grunnloven eller med bestemmelser Norge er bundet av i internasjonalt
samarbeid, skal Høyesterett varsle staten ved Justisdepartementet
om saken. Staten har rett til å opptre i saken så langt
det er nødvendig for å ivareta det offentliges
interesser ved den mulige regelkonflikt.
(2) Dersom staten opptrer, kan retten bestemme at staten
skal inngi skriftlige framstillinger om nærmere angitte
faktiske og rettslige spørsmål i saken.
§ 30-14 Opphevelse og fortsatt behandling
ved
lavere rett ved manglende avgjørelsesgrunnlag mv.
(1) Dersom behandlingen viser at det er eller kan være
feil i det faktiske eller rettslige grunnlaget for den påankede
avgjørelse, men det ikke er forsvarlig grunnlag for å avgjøre
det krav saken gjelder, skal avgjørelsen oppheves.
(2) Når det i den påankede avgjørelsen
ikke er vurdert bevis som det er nødvendig å ta
stilling til for å avgjøre anken, kan avgjørelsen
oppheves når det av hensyn til en forsvarlig eller hensiktsmessig
saksbehandling er viktig å få bevisene vurdert
i den lavere rett.
(3) Det kan under saksforberedelsen treffes avgjørelse
om at forhandlingene for Høyesterett skal begrenses slik
at det foreløpig ikke forhandles om tvistepunkter som det
kan være aktuelt å henvise til behandling ved
lavere rett etter annet ledd.
§ 30-15 Opphevelse også av avgjørelsen
i tingretten
(1) Rammer feil som fører til opphevelse også tingrettens
avgjørelse, skal begge avgjørelser oppheves. Det
gjelder likevel ikke hvis lagmannsretten ved ny behandling kan avgjøre
saken i realiteten, og det gir en hensiktsmessig behandling.
(2) Oppheves tingrettens avgjørelse uten at saken også avvises,
gjelder § 29-24 for den fortsatte behandling i tingretten.
Kapittel 31. Gjenåpning
§ 31-1 Virkeområde. Gjenåpningsdomstol
(1) Kapitlet gjelder gjenåpning av saker som er rettskraftig
avgjort.
(2) Avgjørelser av forliksrådet kan gjenåpnes
ved begjæring til tingretten.
(3) Avgjørelser av tingretten og lagmannsretten kan
gjenåpnes ved begjæring til en sideordnet domstol med
rettskrets som grenser til den domstol som har truffet avgjørelsen.
(4) Avgjørelser av Høyesterett, herunder
Høyesteretts ankeutvalg, kan gjenåpnes ved begjæring
til Høyesterett. Begjæringen avgjøres
av Høyesteretts ankeutvalg.
§ 31-2 Avgjørelser som kan gjenåpnes
(1) Rettskraftige avgjørelser som avslutter behandlingen
av et krav, kan gjenåpnes. Midlertidige avgjørelser
kan ikke gjenåpnes.
(2) Har en sak vært behandlet i flere instanser,
er det bare avgjørelsen i siste instans som kan gjenåpnes. Dette
gjelder likevel ikke hvis grunnlaget for gjenåpning er
forhold som lå utenfor rammen av behandlingen der.
(3) Beslutninger som nekter anke, og kjennelser som forkaster
en begjæring om oppfriskning, kan bare gjenåpnes
på grunn av feil ved rettergangen nevnt i § 31-3.
(4) Dommer og kjennelser som opphever en avgjørelse,
kan gjenåpnes inntil ny realitetsavgjørelse er truffet.
Tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 31-3 Gjenåpning på grunn
av feil ved rettergangen
(1) Gjenåpning kan begjæres
a) hvis en dommer som etter loven ikke kunne gjøre tjeneste,
har deltatt i behandlingen av saken,
b) hvis en dommer, noen som har utført arbeid eller oppdrag
for domstolen, motparten eller noen som har handlet i saken for
motparten, med skjellig grunn kan mistenkes for en straffbar handling
i forbindelse med behandling av saken,
c) hvis et vitne med skjellig grunn mistenkes for falsk
forklaring,
d) hvis det i klagesak mot Norge i samme saksforhold er
fastslått at saksbehandlingen har krenket en konvensjon
som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, eller
e) når parten ikke møtte ved behandlingen
av saken fordi parten ikke var lovlig innkalt eller hadde gyldig
fravær.
(2) Et straffbart forhold som siktede er frifunnet for,
kan ikke påberopes med mindre retten har funnet det bevist
at siktede har foretatt den rettsstridige handlingen.
§ 31-4 Gjenåpning på grunn
av feil ved avgjørelsen
Gjenåpning kan begjæres
a) hvis opplysninger om faktiske forhold som var ukjent
da saken ble avgjort, tilsier at avgjørelsen høyst
sannsynlig ville blitt en annen, eller
b) hvis en bindende avgjørelse av en internasjonal domstol
eller en uttalelse fra FNs menneskerettskomité i samme
saksforhold tilsier at avgjørelsen var basert på uriktig
anvendelse av folkeretten.
§ 31-5 Alminnelige begrensninger i retten
til
gjenåpning
(1) Gjenåpning kan ikke begjæres av en
grunn som er forkastet ved sakens behandling. En grunn anses ikke
som forkastet ved beslutning om å nekte anke etter § 29-13
første ledd, § 30-4 og § 30-5.
(2) Gjenåpning kan heller ikke begjæres
av en grunn som parten burde ha gjort gjeldende under sakens ordinære
behandling, ved anke eller ved begjæring om oppfriskning.
(3) Gjenåpning finner ikke sted dersom det er
rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken
ikke vil lede til en endring av betydning for parten.
§ 31-6 Fristene for
gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning må settes
fram innen seks måneder etter at parten ble kjent med det forhold
begjæringen bygger på, eller burde ha skaffet seg
kunnskap om dette. Bygger begjæringen på en straffbar
handling, løper det ny frist fra det tidspunkt siktede
er domfelt ved rettskraftig dom.
(2) Etter ti år kan saken ikke gjenåpnes.
Det kan ikke gis oppfriskning mot forsømmelse av denne
fristen.
§ 31-7 Begjæringen
om gjenåpning
(1) Begjæring om gjenåpning inngis til
en domstol som etter § 31-1 annet til fjerde ledd kan behandle
begjæringen.
(2) Begjæringen skal angi
a) domstolen,
b) navn og adresse på parter, stedfortredere og
prosessfullmektiger,
c) den avgjørelse som kreves gjenåpnet,
d) om begjæringen gjelder hele avgjørelsen
eller bare deler av den,
e) grunnlaget for gjenåpning etter §§ 31-3
og 31-4,
f) en faktisk og rettslig begrunnelse for at grunnlaget
gir rett til gjenåpning,
g) de bevis som vil bli ført for retten til gjenåpning,
h) det krav som vil bli gjort gjeldende i gjenåpningssaken,
og en påstand som angir det resultat saksøkeren
krever for begjæringen og for gjenåpningssaken,
i) de bevis som vil bli ført i gjenåpningssaken,
j) grunnlaget for at retten kan behandle begjæringen
dersom det kan være tvil om dette, og
k) saksøkerens syn på den videre behandling
av saken.
(3) § 9-2 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 31-8 Rettens behandling
av begjæringen
(1) Begjæringen om gjenåpning behandles
etter reglene om anke over beslutninger og kjennelser så langt
disse passer. § 30-5 og § 30-9 annet ledd får
ikke anvendelse.
(2) Retten prøver av eget tiltak om vilkårene
for gjenåpning er til stede. Er som grunn angitt et mulig straffbart
forhold uten at forfølgning er innledet, kan retten anmode
påtalemyndigheten om å foreta etterforskning.
(3) Hvis begjæringen tas til følge, behandles
gjenåpningssaken etter de alminnelige regler for sakstypen.
(4) Retten kan bestemme at det etter reglene i tredje ledd
skal finne sted felles behandling av begjæringen og av
det krav eller rettsforhold som er gjenstand for denne.
(5) Høyesteretts ankeutvalg kan bestemme at en begjæring
om gjenåpning eller en gjenåpningssak helt eller
delvis skal henvises til lagmannsrett hvis utvalget enstemmig finner
det klart at hensynet til bevisføringen gjør det
hensiktsmessig.
(6) En dommer som har vært med på å treffe
den avgjørelse som er angrepet, kan ikke delta i sak om gjenåpning
av denne.
§ 31-9 Forenklet avgjørelse
av begjæringen
(1) Retten kan avgjøre begjæringen uten
videre behandling dersom det er åpenbart at den må avvises av
grunner som ikke kan avhjelpes, eller forkastes fordi grunnlaget
er utilstrekkelig.
(2) I lagmannsretten og i Høyesteretts ankeutvalg må avgjørelse
av begjæringen etter første ledd være enstemmig.
Kapittel 32. Alminnelige bestemmelser
§ 32-1 Innledning
(1) Midlertidig sikring omfatter arrest og midlertidig
forføyning.
(2) Den som har et pengekrav mot en annen, kan begjære
sikring av dette kravet ved arrest etter kapittel 33 dersom det
foreligger en sikringsgrunn.
(3) Den som har et krav som går ut på annet
enn betaling av penger, kan begjære midlertidig forføyning
etter kapittel 34 dersom det foreligger en sikringsgrunn.
§ 32-2 Forholdet til
lovens alminnelige regler m.m.
Reglene i kapittel 1 til 3, §§ 4-1, 4-3,
4-4 og 4-7, kapittel 7 og 8, § 9-6, kapittel 11 til 15,
kapittel 16 unntatt §§ 16-2, 16-4 og 16-8, kapittel
18, kapittel 19 unntatt § 19-13 og kapittel 20 til 31 gjelder
tilsvarende i saker om midlertidig sikring så langt de
passer og når ikke annet følger av reglene i kapittel
32 til 34. Før retten avsier en kjennelse, skal den så vidt
mulig gi partene anledning til å uttale seg.
§ 32-3 Norske og utenlandske
skip og utenlandske statlige luftfartøyer
(1) For arrest i skip og midlertidig forføyning
som går ut på tilbakeholding av et skip, gjelder
også reglene i sjøloven kapittel 4.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 1-5 til
1-7 gjelder tilsvarende for midlertidig sikring.
(3) Reglene for skip gjelder også for flyttbare
innretninger som ikke er skip, men som kan registreres i norsk skipsregister
eller i tilsvarende utenlandske registre.
§ 32-4 Kompetent domstol
(1) Begjæring om midlertidig sikring skal settes fram
for tingretten i den krets der saksøkte har alminnelig
verneting. En begjæring om arrest kan også settes
fram for tingretten i en annen krets hvor et formuesgode som tilhører
saksøkte er, eller hvor løsøre som tilhører
saksøkte kan ventes å komme i nær fremtid. En
begjæring om midlertidig forføyning som gjelder et
formuesgode eller en annen gjenstand, kan også settes fram
for tingretten på det stedet hvor godet eller gjenstanden
er eller ventes å komme i nær framtid. Tvangsfullbyrdelsesloven § 1-9
gjelder tilsvarende. Begjæring om utreiseforbud settes
fram for tingretten i den krets hvor saksøkte bor eller
oppholder seg.
(2) Begjæring om midlertidig forføyning
mot staten eller fylkeskommuner kan også settes fram for saksøkerens
alminnelige verneting.
(3) Er søksmål om det kravet som det
begjæres midlertidig sikring for, reist for en annen domstol
enn forliksrådet, skal begjæringen settes fram
for denne domstolen.
§ 32-5 Begjæringen
(1) Begjæring om midlertidig sikring settes fram gjennom
prosesskriv eller muntlig.
(2) I begjæringen skal oppgis det krav som det
begjæres midlertidig sikring for, og sikringsgrunnen. I en
begjæring om arrest oppgis også kravets størrelse med
et bestemt maksimum. Begjæringen skal videre inneholde
en redegjørelse for de forhold som saksøkeren
påberoper.
(3) De dokumenter som påberopes og som saksøkeren
er i besittelse av, bør følge med begjæringen.
§ 32-6 Foreløpig
prøving
Dersom retten av eget tiltak skal avvise saken, treffer
den straks avgjørelse om det. Kan feilen rettes, skal saksøkeren
få en frist til å rette den. Blir feilen ikke
rettet, skal saken avvises.
§ 32-7 Rettens forhandlinger
(1) Retten treffer avgjørelse om midlertidig sikring
ved kjennelse etter at partene har vært innkalt til muntlig
forhandling. Dersom saksøkeren uteblir fra rettsmøtet
og det ikke er opplyst eller sannsynlig at det foreligger gyldig
fravær, avvises begjæringen. Er det opplyst eller
sannsynlig at saksøkeren har gyldig fravær, utsettes
saken. Uteblir saksøkte og det er opplyst eller sannsynlig
at det foreligger gyldig fravær, kan retten utsette saken.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan kjennelse som beslutter
arrest treffes uten muntlig forhandling.
(3) Dersom det, bedømt på grunnlag av
saksframstillingen i begjæringen, ikke er adgang til å ta
begjæringen til følge, kan den forkastes straks.
§ 32-8 Etterfølgende muntlig forhandling
(1) Har retten besluttet midlertidig sikring uten muntlig
forhandling, kan partene og enhver annen som rammes, kreve etterfølgende
muntlig forhandling om sikringen. Det kan også kreves etterfølgende muntlig
forhandling om sakskostnader som er ilagt. Dersom etterfølgende
muntlig forhandling kan kreves etter denne paragrafen, kan avgjørelsen
ikke ankes.
(2) Retten kan helt eller delvis stadfeste, endre eller
oppheve sin første beslutning og gjøre stadfestelsen
eller endringen avhengig av sikkerhetsstillelse. Avgjørelsen
treffes ved kjennelse.
§ 32-9 Samtidig pådømmelse
av hovedkravet
(1) I sak om midlertidig sikring kan saksøkeren
eller saksøkte for tingretten trekke inn hovedkravet til pådømmelse
dersom dette
a) forsvarlig kan avgjøres samtidig med
begjæringen om midlertidig sikring,
b) ikke vil forsinke avgjørelsen av den midlertidige sikringen
og
c) det ikke nødvendiggjør annen saksforberedelse.
(2) En begjæring om å trekke inn hovedkravet
til pådømmelse avgjøres ved beslutning.
En beslutning som tillater kravet trukket inn, kan senere omgjøres om
det viser seg at vilkårene etter første ledd ikke
er til stede.
(3) Retten skal normalt nekte samtidig pådømmelse
av hovedkravet dersom det ved avgjørelsen av den midlertidige
sikringen legges til grunn at sikringsgrunn ikke foreligger og det
bare er saksøkeren som har begjært hovedkravet
pådømt. Retten kan også ellers nekte
pådømmelse av hovedkravet om den finner grunn
til det.
(4) Dersom hovedkravet ikke kommer til pådømmelse
etter beslutning om omgjøring etter annet ledd, eller fordi
det nektes pådømt etter tredje ledd, kan den som
begjærte pådømmelse, innen en frist satt
av retten kreve det behandlet i egen sak. Ville særskilt
søksmål om hovedkravet hørt under en
annen domstol, kan retten bestemme at hovedkravet skal behandles
ved denne domstol.
§ 32-10 Kostnadsansvaret ved midlertidig
sikring
Retten kan ilegge sakskostnader også i en sak
som avgjøres uten innkalling til muntlig forhandling. Pålegges
saksøkte kostnader i en sak om arrest, tas kostnadene med
i det beløpet som det tas arrest for.
§ 32-11 Erstatning ved midlertidig sikring
(1) Dersom midlertidig sikring er opphevet eller falt bort
og det viser seg at saksøkerens krav ikke bestod da sikringen
ble besluttet, plikter saksøkeren å erstatte den
skade saksøkte har lidt som følge av sikringen
eller ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge
sikringen eller å få den opphevet. Det samme gjelder
om det viser seg at begjæringen for øvrig var ugrunnet
som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt
ble gitt uriktige eller villedende opplysninger om sikringsgrunnen.
Ved midlertidige forføyninger til sikring av hovedkrav
som bygger på at bestemmelser som ivaretar miljøhensyn,
er overtrådt, og som er besluttet på grunnlag
av at kravet er sannsynliggjort, jf. § 34-2 første
ledd, og etter muntlig forhandling, jf. § 32-7 første
ledd, plikter saksøkeren bare å erstatte skade
som nevnt i første punktum dersom, denne visste eller burde
vite at kravet ikke bestod da sikringen ble besluttet.
(2) Dersom sikringen er skjedd ved utreiseforbud, kan retten,
i stedet for eller i tillegg til erstatning for økonomisk
tap, pålegge saksøkeren å yte saksøkte
et rimelig pengebeløp i erstatning (oppreisning) for tort og
annen skade av ikke-økonomisk art. Det samme kan retten
gjøre i andre tilfeller dersom sikringen ble besluttet
som følge av at det under saken forsettlig eller uaktsomt
ble gitt uriktige eller villedende opplysninger.
(3) Krav om erstatning etter denne paragrafen kan gjøres
gjeldende for tingretten i en sak om opphevelse av sikringen, eller
ved ordinært søksmål.
§ 32-12 Sikkerhetsstillelse
Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-6 gjelder tilsvarende
i saker om midlertidig sikring.
§ 32-13 Bortfall av stilt sikkerhet
(1) Dersom saksøkeren i en sak om midlertidig sikring
har stilt sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte,
kan sikkerheten på begjæring kreves frigitt når det
er gått mer enn tre måneder etter at saksøkte
fikk underretning om at sikringen er falt bort eller opphevet uten
at søksmål om erstatning er reist.
(2) Tvangsfullbyrdelsesloven § 3-7 tredje ledd gjelder
tilsvarende.
Kapittel 33. Arrest
§ 33-1 Innledning
(1) Arrest besluttes i skyldnerens formuesgoder eller,
i særlige tilfeller, ved at skyldneren blir pålagt utreiseforbud.
For arrest i formuesgoder gjelder §§ 33-2
til 33-10. For utreiseforbud gjelder §§ 33-11 til
33-14 og ellers §§ 33-2 til 33-10 så langt
de passer.
(2) Pengekrav mot staten, en kommune, en fylkeskommune,
et interkommunalt selskap, et regionalt helseforetak eller et helseforetak
kan ikke sikres med arrest.
§ 33-2 Sikringsgrunn for arrest i formuesgoder
(1) Arrest i formuesgoder kan besluttes når skyldnerens
adferd gir grunn til å frykte for at tvangsfullbyrdelse
av kravet ellers enten vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort,
eller må skje utenfor riket.
(2) At et pengekrav ikke er forfalt eller betinget, er ikke
til hinder for sikring av kravet, hvis ikke dette fører
til at kravet er uten verdi.
(3) Arrest i bestemt skip og luftfartøy kan besluttes
uten særlig arrestgrunn når det begjæres
av en fordringshaver med et forfalt pantekrav i skipet eller luftfartøyet.
For luftfartøyer gjelder dette likevel bare dersom fordringshaveren
har tvangsgrunnlag for pantekravet.
§ 33-3 Sannsynliggjøring av krav
og sikringsgrunn
(1) Arrest kan bare besluttes dersom kravet det begjæres
arrest for og sikringsgrunnen er sannsynliggjort. Retten kan bestemme
at saksøkeren som vilkår for gjennomføringen
skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter for mulig erstatning
til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan arrest besluttes
selv om saksøkerens krav ikke er sannsynliggjort. Retten
skal i tilfelle bestemme at saksøkeren som vilkår
for gjennomføringen skal stille sikkerhet.
§ 33-4 Avgjørelsen om arrest
(1) Rettens avgjørelse skal nevne partene, kravet med
et bestemt maksimum og sikringsgrunnen. Blir det besluttet arrest,
kan retten også fastsette hvilket formuesgode som det tas
arrest i. Dersom saksøkeren pålegges å stille
sikkerhet for gjennomføringen og retten har fastsatt hvilket
formuesgode det tas arrest i, skal retten fastsette en frist for å stille
sikkerheten.
(2) Retten skal på saksøktes begjæring
i avgjørelsen eller i en senere avgjørelse sette
en frist for saksøkeren for å reise søksmål
om kravet, eller for å begjære tvangsfullbyrdelse
dersom saksøkeren allerede har tvangsgrunnlag for sitt
krav. Søksmål i utlandet regnes likt med søksmål
i Norge dersom avgjørelsen av den utenlandske domstol er
bindende her i riket.
(3) Saksøkte skal opplyses om sin adgang til å avverge
gjennomføringen ved å stille sikkerhet for saksøkerens
krav. Er det besluttet arrest uten at muntlig forhandling har vært
holdt, skal partene opplyses om sin rett til å kreve etterfølgende
muntlig forhandling.
§ 33-5 Gjennomføring av arrest
(1) En arrest skal gjennomføres straks. Er saksøkeren
pålagt å stille sikkerhet, skal den gjennomføres straks
retten er meddelt at sikkerhet er stilt. Det hører under
gjennomføringen å beslutte hvilket formuesgode
det skal tas arrest i, hvis dette ikke allerede er gjort etter § 33-4
første ledd, og å etablere rettsvern for arresten
og gi partene meddelelse om utfallet av gjennomføringen.
Retten kan helt eller delvis overlate gjennomføringen til
namsmannen i et hvilket som helst distrikt. Dersom retten overlater
til namsmannen å bestemme formuesgodet, kan den bestemme
hvilket formuesgode namsmannen fortrinnsvis skal søke etter.
(2) Om gjennomføringen av arrest gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5
til 5-10, 5-13 til 5-16 og 5-19 og §§ 7-8, 7-9
og 7-12 tilsvarende. Skal arrestgjenstand utpekes, gjelder også tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-18,
7-19 og 7-25. Er avgjørelsen ikke forkynt for saksøkte
på forhånd, forkynnes den under forretningen,
eller hvis det ikke lar seg gjøre, straks etter.
(3) Saksøkte kan alltid avverge gjennomføringen ved å stille
sikkerhet for saksøkerens krav.
§ 33-6 Valget av formuesgode
(1) Arrest kan tas i ethvert formuesgode som det kan tas
utleggspant i. Arrest kan også tas i pengekrav som det
kan besluttes utleggstrekk i etter dekningsloven § 2-7
når det er gått minst en måned siden
saksøkte kunne fått betaling. Det skal velges
et formuesgode som vil gi saksøkeren tilstrekkelig sikkerhet
for arrestkravet og som i tilbørlig utstrekning tar hensyn
til saksøktes interesser. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-13 til
7-16 gjelder tilsvarende.
(2) Dersom en arrest blir besluttet uten muntlig forhandling
og arrest er begjært i et bestemt formuesgode som det kan
tas arrest i, skal det tas arrest i dette. Det gjelder likevel ikke
dersom det finnes klart at saksøkeren vil være
tilstrekkelig sikret med arrest i et annet formuesgode, og det må antas å være
i saksøktes interesse å velge dette.
§ 33-7 Virkningen av arresten, rettsvern
m.m.
(1) Arresten medfører at skyldneren mister retten til å råde
over de arresterte formuesgoder til skade for arresthaveren. Om
skyldnerens råderett gjelder for øvrig de samme
regler som for utleggspant.
(2) Arrest får rettsvern mot saksøktes
rettslige disposisjoner etter reglene for utleggspant i panteloven. Om
etablering av rettsvern m.m. gjelder tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20.
(3) Arrest i et formuesgode gir ikke arresthaveren rett
til å kreve tvangsdekning. Dersom det er nødvendig
for å forebygge vesentlig verdiforringelse, kan retten
på arresthaverens begjæring ved kjennelse bestemme
at arresthaveren skal gis adgang til å begjære tvangsdekning.
For andel av utbytte som faller på arrestkravet gjelder
tvangsfullbyrdelsesloven § 8-19 tredje ledd og § 11-36
tredje ledd.
§ 33-8 Særregler om arrest i luftfartøy
Sjøloven § 95 annet og tredje ledd gjelder
tilsvarende ved arrest i luftfartøy. Dette gjelder likevel
ikke dersom luftfartøyet er satt inn i regelmessig rute
som er åpen for allmennheten, eller dersom luftfartøyet
ellers nyttes til befordring av personer eller gods mot betaling
når luftfartøyet er klart til avgang og arrestkravet
ikke gjelder krav som er stiftet til gjennomføring av reisen.
§ 33-9 Opphevelse av arrest m.m.
(1) Saksøkte kan begjære arresten helt
eller delvis opphevet når det settes fram nye bevis eller
det foreligger endrede forhold som godtgjør at kravet eller sikringsgrunnen
ikke er til stede. Det samme gjelder hvis arresthaveren etter at
søksmål er reist om kravet eller tvangsfullbyrdelse
er begjært, utilbørlig forhaler saken.
(2) En begjæring om opphevelse etter første
ledd framsettes for den rett som har besluttet arresten. Er søksmål
reist, kan begjæringen alltid framsettes for den rett som
behandler søksmålet. Avgjørelsen treffes ved
kjennelse. Kjennelse som opphever arrest har ikke virkning før
den er rettskraftig, med mindre saksøkte stiller sikkerhet
for kravet.
(3) Saksøkte kan begjære gjennomføringen
av en arrest opphevet ved å stille sikkerhet for kravet.
Annet ledd gjelder tilsvarende.
§ 33-10 Bortfall av arrest og forlengelse
av frister
(1) Arresten faller bort uten opphevelse:
a) når det blir tatt utlegg for saksøkerens
krav i det arresterte formuesgode,
b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille
sikkerhet eller for å reise søksmål om
eller begjære tvangsfullbyrdelse av kravet, og fristen
oversittes,
c) når det ikke er satt frist for søksmål
eller begjæring om tvangsfullbyrdelse, og søksmål
ikke er reist eller tvangsfullbyrdelse begjært ett år
etter avsigelsen av arrestkjennelsen,
d) når saksøkte oppfyller pengekravet,
eller det faller bort på annen måte, eller saksøkte
rettskraftig er frifunnet for kravet,
e) når saksøkeren gir avkall på sin
rett etter arresten, eller
f) når saksøkeren har fått fullbyrdelsesdom
for kravet og utlegg ikke blir begjært innen en måned
etter at dommen ble rettskraftig.
(2) Fristene i første ledd bokstav b, c og f kan
på begjæring forlenges. § 33-9 annet
ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare gis dersom begjæringen kommer
inn innen utløpet av fristen. Forlengelse kan etter samme
regler gis på ny.
(3) Er arresten falt bort, plikter saksøkeren
skriftlig å gi avkall på sin rett etter arresten.
Saksøkte kan kreve at retten treffer avgjørelse
om at arresten er falt bort. § 33-9 annet ledd gjelder
tilsvarende.
§ 33-11 Sikringsgrunn for utreiseforbud
(1) Utreiseforbud kan besluttes når skyldneren
er i ferd med å forlate riket under slike forhold at det
er usikkert om skyldneren vil vende tilbake. Et slikt forbud kan
bare besluttes når det er nødvendig for å sikre tvangsfullbyrdelse,
og arrest i formuesgoder ikke gir tilstrekkelig sikring. Utreiseforbud
kan ikke besluttes når det etter sakens art og forholdene
ellers vil være et uforholdsmessig inngrep.
(2) Utreiseforbud kan ikke besluttes overfor en person
uten fast bosted i Norge for krav som ikke kan bringes inn for norsk
domstol.
§ 33-12 Rettens avgjørelse, etterfølgende
muntlig forhandling
(1) Avgjørelse om utreiseforbud skal istedenfor opplysning
om arrestgjenstanden etter § 33-4, nevne at skyldneren
er underlagt utreiseforbud og ikke må forlate riket. Det
skal besluttes beslag i skyldnerens pass.
(2) Om nødvendig kan det under særlig
graverende forhold besluttes at skyldneren skal settes i fengslig forvaring
eller undergis andre innskrenkninger i sin personlige frihet. Har
det i disse tilfellene ikke vært muntlig forhandling innkaller
retten av eget tiltak til etterfølgende muntlig forhandling.
§ 33-13 Forretning for gjennomføring
av
utreiseforbud
Dersom det under gjennomføringen av en avgjørelse
om utreiseforbud blir oppdaget at saksøkte har formuesgoder
som det kan tas arrest i, skal den myndighet som står for
gjennomføringen, isteden ta arrest i formuesgodet.
§ 33-14 Bortfall av utreiseforbud
Foruten etter bortfallsgrunnene i § 33-10 første ledd
bokstav b, c, d, e og f faller fengslig forvaring eller andre frihetsinnskrenkninger
bort etter tre måneder hvis ikke retten har besluttet at
den skal falle bort før dette tidspunkt.
Kapittel 34. Midlertidig forføyning
§ 34-1 Sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning kan besluttes:
a) når saksøktes adferd gjør
det nødvendig med en midlertidig sikring av kravet fordi
forfølgningen eller gjennomføringen av kravet
ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
b) når det finnes nødvendig for å få en
midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en
vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter
som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.
(2) Midlertidig forføyning kan ikke besluttes
dersom den skade eller ulempe som saksøkte blir påført står
i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har
i at forføyning blir besluttet.
§ 34-2 Sannsynliggjøring av krav
og sikringsgrunn
(1) Midlertidig forføyning kan bare besluttes
dersom kravet det begjæres forføyning for og sikringsgrunnen
er sannsynliggjort. Retten kan bestemme at saksøkeren som
vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring av
forføyningen skal stille slik sikkerhet som retten fastsetter
for mulig erstatning til saksøkte.
(2) Dersom det er fare ved opphold, kan midlertidig forføyning
besluttes selv om kravet ikke er sannsynliggjort.
(3) Ved midlertidige forføyninger til sikring
av hovedkrav som bygger på at bestemmelser som ivaretar
miljøhensyn, er overtrådt, kan saksøkeren
ikke pålegges å stille sikkerhet som nevnt i første
ledd dersom den midlertidige forføyningen er besluttet
etter muntlig forhandling og kravet er sannsynliggjort.
§ 34-3 Avgjørelse om midlertidig
forføyning
(1) Midlertidig forføyning kan gå ut
på at saksøkte skal unnlate, foreta eller tåle
en handling, eller på at et formuesgode skal settes ut
av saksøktes besittelse og tas under forvaring eller bestyrelse.
Midlertidig forføyning kan ikke gå ut på fengslig
forvaring eller andre innskrenkninger i den personlige frihet.
(2) Rettens avgjørelse om midlertidig forføyning skal
nevne partene, saksøkerens krav og sikringsgrunnen. Beslutter
retten midlertidig forføyning, skal den fastsette de forholdsregler
som den finner påkrevet. Retten kan samtidig fastsette
hvordan forføyningen skal gjennomføres. Retten
kan gi bestemmelser om når forføyningen skal tre
i kraft og hvor lenge den skal vare. Pålegges saksøkeren å stille
sikkerhet som vilkår for ikrafttredelse og gjennomføring
av forføyningen, skal retten fastsette en frist for å stille
sikkerheten. Retten kan bestemme at saksøkte kan avverge
ikrafttredelse og gjennomføringen av forføyningen
ved å stille sikkerhet for mulig erstatning til saksøkeren.
(3) Retten kan i avgjørelsen, eller på saksøktes
begjæring i en senere avgjørelse, sette en frist
for saksøkeren for å reise søksmål
om kravet. Søksmål i utlandet regnes likt med
søksmål i Norge dersom avgjørelsen av
den utenlandske domstol er bindende her i riket.
(4) Er det besluttet midlertidig forføyning uten
at muntlig forhandling har vært holdt, skal partene opplyses
om sin rett til å kreve etterfølgende muntlig
forhandling.
§ 34-4 Gjennomføring av midlertidig
forføyning
(1) En midlertidig forføyning gjennomføres
etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 II til VI. Forføyningen
skal gjennomføres straks saksøkeren begjærer
det. Begjæringen framsettes for retten. Begjæring
om gjennomføringstiltak som skal utføres av namsmannen,
kan framsettes direkte for den namsmannen som utførelsen
hører under. Framsettes begjæringen for retten,
kan retten overlate til den namsmannen som utførelsen hører
under, å utføre gjennomføringstiltak
som krever at det holdes en forretning på annet sted enn
rettens kontor.
(2) Er saksøkeren pålagt å stille
sikkerhet for en midlertidig forføyning, trer forføyningen
ikke i kraft og kan ikke gjennomføres før retten
har meddelt saksøkte at sikkerhet er stilt, dersom retten
ikke har bestemt annet.
(3) For forretninger for gjennomføring som holdes på annet
sted enn rettens kontor, gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-5
til 5-10, 5-13 til 5-16 og 5-19 tilsvarende. Er forføyningskjennelsen
ikke forkynt for saksøkte på forhånd,
forkynnes den under forretningen, eller hvis det ikke lar seg gjøre,
straks etter.
(4) Gjelder en midlertidig forføyning en rettighet i
et realregistrert formuesgode, eller begrenser den saksøktes
rådighet over et realregistrert formuesgode, kan retten
bestemme at forføyningen skal registreres som ledd i gjennomføringen.
Tilsvarende gjelder for rettigheter registrert i et verdipapirregister
eller i et særskilt register for immaterialrettigheter.
(5) Går en midlertidig forføyning ut
på å sette et formuesgode i forvaring og det er
tvist om eiendomsretten til gjenstanden, skal avkastning av formuesgodet
utbetales til retten, som plasserer midlene på best mulige
rentebærende vilkår i norsk bank inntil saken er
avgjort.
§ 34-5 Opphevelse av midlertidig forføyning
m.m.
(1) Saksøkte kan begjære forføyningen
opphevet eller innskrenket når det settes fram nye bevis
eller det foreligger endrede forhold som godtgjør at kravet
eller sikringsgrunnen ikke er til stede. Det samme gjelder hvis
saksøkeren etter at søksmål om kravet
er reist, utilbørlig forhaler saken.
(2) Begge parter kan begjære at det treffes nye
bestemmelser om hvordan en midlertidig forføyning skal
gjennomføres, om når den skal tre i kraft og om sikkerhetsstillelse.
(3) En begjæring etter første og annet
ledd framsettes for den rett som har besluttet forføyningen.
Er søksmål reist, kan begjæringen alltid
framsettes for den rett som behandler søksmålet.
Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Kjennelse som opphever
midlertidig forføyning har ikke virkning før den
er rettskraftig, med mindre saksøkte stiller sikkerhet
for kravet.
§ 34-6 Bortfall av midlertidig forføyning
og
forlengelse av frister
(1) Midlertidig forføyning faller bort uten opphevelse:
a) når en fastsatt tid for forføyningen
er løpt ut,
b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille
sikkerhet eller for å reise søksmål om
kravet, og fristen oversittes,
c) når kravet er avgjort ved rettskraftig dom,
d) når saksøkte oppfyller kravet, eller
det faller bort på annen måte, eller
e) når saksøkeren gir avkall på sin
rett etter forføyningen.
(2) Fristene i første ledd bokstav a og b kan
på begjæring forlenges. § 34-5 tredje
ledd gjelder tilsvarende. Forlengelse kan bare gis dersom begjæring
kommer inn innen utløpet av fristen. Forlengelse kan etter samme
regler gis på ny.
(3) Er midlertidig forføyning falt bort, plikter
saksøkeren skriftlig å gi avkall på sin
rett etter forføyningen. Saksøkte kan kreve at
retten treffer avgjørelse om at forføyningen er
falt bort. § 34-5 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 34-7 Særregler om midlertidige
forføyninger til
sikring av immaterialrettigheter
(1) Til sikring av immaterialrettigheter kan retten som
midlertidig forføyning mot vareeieren, jf. tolloven § 1
nr. 3, beslutte at tollvesenet skal holde varer tilbake fra frigjøring,
når innførsel av varen vil utgjøre et
inngrep i en immaterialrettighet. Retten kan beslutte dette selv
om vareeieren er ukjent. Forføyningen skal i så fall
besluttes uten innkalling til muntlig forhandling, og det skal ikke
fastsettes en frist for saksøkeren til å reise
søksmål om kravet. Fra det tidspunkt tollvesenet
holder varer tilbake i samsvar med forføyningen, får
vareeieren stilling som saksøkt.
(2) For midlertidige forføyninger etter paragrafen her
gjelder i tillegg til loven her reglene i tolloven § 39. § 34-4
gjelder ikke.
Kapittel 35. Gruppesøksmål
§ 35-1 Virkeområde. Definisjoner
(1) Kapitlet gir særlige regler om behandlingsmåten
for gruppesøksmål i tingretten og anke over avgjørelser
i gruppesøksmål.
(2) Gruppesøksmål er søksmål
som føres av eller mot en gruppe på samme eller
vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag, og som er godkjent
av retten som gruppesøksmål.
(3) Gruppeprosess er de særlige prosessregler
for gruppesøksmål.
(4) Gruppen er de rettssubjekter som har krav eller forpliktelser
som faller innenfor den ramme retten har trukket opp for gruppesøksmålet,
og som omfattes av søksmålet etter § 35-6
eller § 35-7.
(5) Gruppemedlemmer er de enkelte rettssubjekter innenfor
gruppen.
(6) Grupperegisteret er det register som føres
over gruppemedlemmene etter § 35-6.
(7) Grupperepresentant er den som handler på gruppens
vegne i søksmålet etter § 35-9 første
til tredje ledd.
§ 35-2 Vilkår for gruppesøksmål
(1) Gruppesøksmål kan bare reises hvis
a) flere rettssubjekter har krav eller forpliktelser
på samme eller vesentlig likt faktisk og rettslig grunnlag,
b) kravene ellers kan behandles av retten med samme sammensetning
og hovedsakelig etter de samme saksbehandlingsregler,
c) gruppeprosess er den beste behandlingsmåten,
og
d) det er grunnlag for å utpeke grupperepresentant etter § 35-9.
(2) Bare de som kunne reist eller sluttet seg til et ordinært
søksmål for norske domstoler, kan være gruppemedlemmer.
§ 35-3 Saken reises
(1) Gruppesøksmål kan reises av
a) enhver som fyller vilkårene for å være
gruppemedlem hvis søksmålet fremmes, eller
b) foreninger og stiftelser, samt offentlige organer med
oppgave å fremme særskilte interesser, når søksmålet
ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde
etter § 1-4.
(2) Saken innledes ved stevning til en tingrett der en
som kan være gruppemedlem, kunne ha reist et vanlig søksmål.
(3) Stevningen skal gi retten de opplysninger som er nødvendige
for å vurdere om vilkårene for gruppesøksmål
er oppfylt og treffe avgjørelser etter § 35-4 annet
ledd. Det skal angis om gruppesøksmålet begjæres
fremmet etter § 35-6 eller § 35-7.
§ 35-4 Godkjenning av gruppesøksmål
(1) Retten skal så tidlig som mulig avgjøre
om gruppesøksmålet skal fremmes eller avvises.
(2) Fremmes gruppesøksmålet, skal retten
i avgjørelsen om dette
a) beskrive rammen for krav som kan omfattes av gruppesøksmålet,
b) avgjøre om gruppesøksmålet
skal fremmes etter § 35-6 eller § 35-7,
c) i gruppesøksmål etter § 35-6
fastsette en frist for registrering i grupperegisteret,
d) fastsette et eventuelt maksimalt ansvar og eventuell
forskuddsbetaling etter § 35-6 tredje ledd, og
e) utpeke grupperepresentant.
(3) Viser sakens videre behandling at det er klart uhensiktsmessig
at søksmålet føres etter reglene for gruppeprosess,
eller at rammen for de krav som omfattes av gruppesøksmålet
bør få en annen avgrensning, kan retten av eget
tiltak omgjøre eller endre avgjørelsen. De som
ikke lenger omfattes av gruppesøksmålet, kan innen én
måned etter at avgjørelsen om omgjøring
eller endring er rettskraftig, kreve at retten fortsetter behandlingen
av deres krav som individuelle søksmål.
(4) Avgjørelser etter første til tredje
ledd treffes som kjennelse. Ved anke gjelder ikke § 29-3
annet ledd.
§ 35-5 Varsel om godkjent gruppesøksmål
(1) Når et gruppesøksmål er
godkjent, skal retten gjennom varsel, kunngjøring eller
på annen måte sørge for at gruppesøksmålet
gjøres kjent overfor dem som kan slutte seg til det, eller
som er gruppemedlemmer etter § 35-7.
(2) Varslet eller kunngjøringen skal gjøre
det klart hva gruppesøksmålet og gruppeprosessen
innebærer, herunder konsekvensene av å registrere
seg eller tre ut som gruppemedlem, mulig ansvar for kostnader som kan
påløpe, og grupperepresentantens fullmakt til å inngå forlik.
Frist for registrering i grupperegisteret skal framgå av
varslet.
(3) Varslets innhold, varslingsmåte mv., bestemmes
av retten, herunder om grupperepresentanten skal besørge
varsel eller kunngjøring og dekke kostnadene forbundet
med dette.
§ 35-6 Gruppesøksmål som
krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Gruppesøksmålet omfatter bare dem
som er registrert som gruppemedlemmer, hvis ikke søksmålet er
fremmet etter § 35-7. De som har krav innenfor rammen av
gruppesøksmålet, kan registreres som gruppemedlem.
(2) Begjæring om registrering må settes
fram innen fristen for dette. Inntil hovedforhandlingen kan retten
i særlige tilfeller godkjenne en forsinket registrering
når ikke hensynet til de øvrige parter i vesentlig
grad taler mot det.
(3) Etter begjæring fra den som reiser gruppesøksmålet,
eller grupperepresentanten kan retten bestemme at det skal være
et vilkår for registrering at gruppemedlemmene skal ha
ansvar for et fastsatt maksimalbeløp for kostnader etter § 35-14.
Retten kan etter begjæring bestemme at hele eller deler
av beløpet skal innbetales til gruppens prosessfullmektig
før registrering.
(4) Grupperegisteret føres av retten. Domstoladministrasjonen
kan gi nærmere regler om grupperegisteret ved forskrift.
§ 35-7 Gruppesøksmål som
ikke krever registrering av gruppemedlemmer
(1) Retten kan bestemme at de som har krav innenfor rammen
for gruppesøksmålet, skal være gruppemedlemmer
uten registrering i grupperegisteret dersom kravene
a) enkeltvis gjelder så små verdier
eller interesser at et betydelig flertall av dem ikke kan forventes fremmet
ved individuelle søksmål, og
b) ikke antas å reise spørsmål
som krever individuell behandling.
(2) De som ikke vil delta i gruppesøksmålet,
kan tre ut etter § 35-8. Det føres utmeldingsregister.
Reglene i § 35-6 fjerde ledd gjelder tilsvarende.
§ 35-8 Uttreden som gruppemedlem
(1) Enhver kan tre ut som gruppemedlem. Det gjøres
ved sletting i grupperegisteret eller ved innføring i utmeldingsregisteret.
Utmeldingen er virksom fra det tidspunkt retten mottar meldingen.
Utmelding kan ikke skje etter at gruppemedlemmets krav er rettskraftig
avgjort.
(2) Utmelding før det er avsagt dom som binder gruppemedlemmene
etter § 35-11, kan skje uten at vedkommende taper det materielle
krav som var fremmet.
(3) Ved utmelding etter at det er avsagt dom som binder
gruppemedlemmet etter § 35-11 annet ledd annet punktum,
fortsetter nødvendig videre behandling i instansen etter
reglene for allmennprosess eller småkravprosess. Dersom
gruppemedlemmets krav er avgjort i instansen, må den som
har trådt ut, erklære selvstendig anke om overprøving.
Anke kan inngis innen én måned etter utløpet
av ankefristen for gruppen. Selv om denne fristen er utløpt,
kan vedkommende likevel anke hvor gruppen har anket. Anke må da
inngis samtidig med utmeldingen av gruppesøksmålet,
og den må ligge innenfor den ramme for anke som er trukket
opp i anken fra gruppen.
(4) En anke fra gruppens motpart omfatter alle som var
gruppemedlemmer da det ble avsagt dom som binder gruppemedlemmene
etter § 35-11, hvis ikke noe annet framgår av
ankeerklæringen.
(5) En som har fremmet krav ved individuelt søksmål,
betraktes i forhold til reglene foran som utmeldt av gruppesøksmålet.
For søksmål etter § 35-7 opphører
denne virkningen om det individuelle søksmål heves.
§ 35-9 Ivaretaking av rettigheter og plikter
i
gruppesøksmålet. Representasjon
(1) Gruppens rettigheter og plikter i gruppesøksmålet
ivaretas av grupperepresentanten. Grupperepresentanten har plikt
til å påse at gruppemedlemmene holdes forsvarlig
orientert om gruppesøksmålet. Særlig
gjelder dette for prosesshandlinger og avgjørelser som
får betydning for gruppemedlemmenes krav.
(2) Den som kan reise gruppesøksmål etter § 35-3 første
ledd, og som er villig til det, kan være grupperepresentant.
(3) Grupperepresentanten skal utpekes av retten. Representanten
skal kunne ivareta gruppens interesser på en god måte,
og kunne svare for gruppens mulige kostnadsansvar overfor motparten.
Retten kan om nødvendig tilbakekalle en oppnevning som
grupperepresentant og oppnevne en ny. § 35-4 fjerde ledd
gjelder tilsvarende for avgjørelser om tilbakekall og ny oppnevning
av grupperepresentant.
(4) Gruppen skal ha prosessfullmektig som er advokat. Retten
kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette.
§ 35-10 Tvistepunkter som kun gjelder én
eller få gruppemedlemmer. Undergrupper
(1) Retten kan bestemme at reglene for gruppesøksmål
ikke skal gis anvendelse for behandlingen av tvistepunkter som bare
gjelder et lite antall gruppemedlemmer. I så fall råder
gruppemedlemmene selv over disse spørsmålene.
Retten avgjør rekkefølgen de forskjellige spørsmål
skal behandles i. Normalt bør retten behandle de spørsmål
som gjelder gruppen som helhet, før den behandler særspørsmål
knyttet til en eller noen få parter.
(2) Hvor gruppen består av et stort antall gruppemedlemmer,
og det for flere av disse oppstår samme eller vesentlig
like rettslige eller faktiske spørsmål som skiller
seg fra de spørsmål som er felles for gruppen
som helhet, kan retten bestemme at det skal opprettes undergrupper.
For opprettelse av undergrupper og behandlingen av særspørsmålene
for dem, gjelder reglene i dette kapittel tilsvarende.
§ 35-11 Avgjørelse av gruppesøksmålet.
Forlik
(1) Avgjørelser av krav i gruppesøksmål
binder dem som er gruppemedlemmer på avgjørelsestidspunktet.
(2) Retten kan dele pådømmelsen slik
at den først avgjør kravene fra ett eller noen
gruppemedlemmer når innsigelser og anførsler gjør
det upraktisk å treffe realitetsavgjørelse for
kravene fra alle gruppemedlemmene under ett. Denne første
dommen legges uprøvd til grunn ved senere pådømmelser,
så langt det ikke er anført at det foreligger
særlige grunnlag for avvikende avgjørelse. Denne
virkningen gjelder ikke for fastlegging av faktiske og rettslige
forhold som gruppemedlemmene vil være avskåret
fra å få overprøvd ved anke.
(3) Forlik i gruppesøksmål etter § 35-7
må godkjennes av retten. For avgjørelsen om godkjenning gjelder § 35-4
fjerde ledd tilsvarende.
§ 35-12 Sakskostnader
(1) Grupperepresentanten har rett og plikt i forhold til
sakskostnader i gruppesøksmålet.
(2) Ved skifte av grupperepresentant bestemmer retten hvordan
rett og plikt til sakskostnader skal fordeles mellom disse.
(3) Første og annet ledd gjelder ikke for sakskostnader
ved tvistepunkter etter § 35-10 første ledd.
§ 35-13 Godtgjøring
(1) Grupperepresentanten har krav på godtgjøring for
sitt arbeid og dekning av sine utgifter, herunder godtgjøring
til gruppens prosessfullmektig og dekning av dennes utgifter. Godtgjøring
og utgiftsdekning til grupperepresentanten og gruppens prosessfullmektig fastsettes
av retten. § 20-9 får anvendelse.
(2) Grupperepresentantens krav kan kreves dekket av gruppens
motpart i den utstrekning denne ilegges ansvar for sakskostnader,
og ellers av gruppemedlemmene innen den ramme som følger
av § 35-14.
§ 35-14 Gruppemedlemmers økonomiske
ansvar mv.
(1) Gruppemedlemmer i søksmål etter § 35-6
er ansvarlig overfor grupperepresentanten for kostnader denne ilegges
etter § 35-12, og for godtgjøring og utgiftsdekning
som er fastsatt etter § 35-13, i den utstrekning slikt
ansvar er satt som vilkår for registrering. Beløp
som tidligere ikke er innbetalt, skal innbetales til gruppens prosessfullmektig.
(2) Tidligere gruppemedlemmer som er utelukket fra gruppen
etter § 35-4 tredje ledd, er ikke ansvarlig for kostnader
etter første ledd. Innbetalt beløp etter § 35-6
tredje ledd skal tilbakebetales. Tidligere gruppemedlemmer som har
trådt ut av gruppen ved utmelding, har ansvar etter første
ledd hvis ikke retten bestemmer noe annet. Ved avgjørelsen
skal retten legge vekt på de økonomiske konsekvensene
fritak fra ansvar vil få for grupperepresentanten, og om
ansvaret vil være urimelig tyngende for det utmeldte gruppemedlemmet,
blant annet under hensyntaken til tidspunktet for utmeldingen.
(3) Etter dekning av eget tilgodehavende plikter prosessfullmektigen å videreføre
innbetalte beløp etter første ledd til dekning
av kostnadsbeløp som gruppens motpart er tilkjent, før
det skjer utbetaling til dekning av grupperepresentantens tilgodehavende.
§ 35-15 Gruppe på saksøktesiden
§§ 35-1 til 35-14, med unntak av § 35-7,
gjelder tilsvarende så langt de passer, når gruppen
utgjøres av parter på saksøktesiden.
Kapittel 36. Saker om administrative tvangsvedtak
i helse- og sosialsektoren
§ 36-1 Virkeområde
(1) Reglene i dette kapitlet gjelder søksmål
som etter særskilt lovbestemmelse kan reises for rettslig prøving
av administrative vedtak om tvang mot personer. Andre krav kan ikke
trekkes inn i saken.
(2) Søksmål etter reglene her kan ikke
reises etter at vedtaket er falt bort. Faller vedtaket bort etter
at det er krevd rettslig prøving, heves saken.
(3) Ny rettslig prøving kan bare skje etter at
saken på nytt er behandlet administrativt.
§ 36-2 Hvordan og hvor søksmål
reises.
Virkningene av søksmål
(1) Søksmål reises ved at det settes
fram krav om rettslig prøving overfor den myndighet som
har truffet vedtaket. Vedkommende myndighet skal straks sende kravet
om rettslig prøving og sakens dokumenter til retten.
(2) Saken skal behandles ved tingretten i den rettskrets
der den private part er i samsvar med vedtaket eller der denne har
alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting før
vedtaket ble satt i verk.
(3) Søksmål er ikke til hinder for at
vedtaket settes i verk eller opprettholdes med mindre retten ved
kjennelse bestemmer noe annet. At det gis oppsettende virkning,
fører ikke til at vedtaket faller bort.
§ 36-3 Partsforhold og prosessdyktighet
(1) Søksmål reises av den vedtaket retter
seg mot, eller av den som etter særskilt lovbestemmelse
er gitt adgang til å reise sak.
(2) Den vedtaket retter seg mot, kan reise søksmål på egen
hånd dersom vedkommende er i stand til å forstå hva
saken gjelder. Likevel kan mindreårige under 15 år
bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse.
(3) Søksmålet rettes mot staten ved departementet.
I saker som gjelder vedtak truffet av fylkesnemnda for sosiale saker,
rettes søksmålet mot kommunen. Er det kommunen
som reiser søksmålet, må dette rettes mot
den eller de private parter i det vedtak som blir angrepet.
§ 36-4 Tingrettens sammensetning.
Fagkyndige utvalg
(1) Tingretten settes med to meddommere, hvorav én
lek og én fagkyndig. I særlige tilfeller kan retten settes
med to fagdommere og tre meddommere, hvorav én eller to
skal være fagkyndige.
(2) Kongen kan opprette ett eller flere utvalg av personer
med fagkyndighet i saker som skal behandles etter dette kapitlet.
§ 36-5 Rettens behandling og prøving
(1) Hovedforhandling skal berammes straks.
(2) Saken skal prioriteres og behandles så hurtig som
hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig.
(3) Innenfor rammene av vedkommende lov skal retten prøve
alle sider av saken.
§ 36-6 Partsrettigheter mv. for den private
part
(1) Retten kan unnlate å motta forsikring fra
den private part.
(2) Personlig avhør av den private part kan unnlates
dersom retten finner dette ubetenkelig.
(3) Retten kan bestemme at den private part ikke skal få dokumentinnsyn
eller skal utelukkes fra forhandlingene, i den utstrekning partens
helsetilstand eller lave alder gjør dette påkrevd.
I så fall skal rettens leder, den private partens prosessfullmektig
eller representant gjøre parten kjent med hovedinnholdet
i dokumentene eller forhandlingene så langt opplysningene
er av interesse for saken.
(4) Den private part gjøres kjent med rettens
avgjørelser og reglene for anke på den måten
retten bestemmer.
§ 36-7 Offentlighet og dokumentinnsyn
(1) Sakens dokumenter er unntatt offentlighet.
(2) Rettsmøter holdes for lukkede dører.
Rettsmøter kan likevel holdes helt eller delvis for åpne
dører dersom den private part begjærer det, og
retten finner dette ubetenkelig ut fra hensynet til sakens opplysning,
til den private part selv og andre.
§ 36-8 Kostnadene ved saken
Staten bærer alle kostnadene ved saken når
ikke annet følger av særskilt lovbestemmelse.
§ 36-9 Foregrepet virkning mv.
(1) Går dommen ut på at tvangsvedtaket
skal opphøre, får dette virkning straks.
(2) Dersom det foreligger tungtveiende grunner, kan retten
i dommen likevel bestemme at den ikke skal få foregrepet
virkning. Avgjørelsen kan bare ankes med de begrensninger
som følger av § 29-3 tredje ledd.
§ 36-10 Anke
(1) Ved anke fra den private part gjelder ikke § 29-9
tredje og fjerde ledd.
(2) Ved anke over dom gjelder § 36-2 tredje ledd om
oppsettende virkning tilsvarende. Ved anke over dom som går
ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, kan den
rett som har ankesaken, ved kjennelse bestemme at tvangsvedtaket
likevel skal stå ved lag til det foreligger en rettskraftig
avgjørelse. Avgjørelse etter § 36-9 annet
ledd kan ved kjennelse omgjøres av den rett som har ankesaken.
(3) Anke over tingrettens dom i sak om fylkesnemndas vedtak
etter lov om barneverntjenester kan ikke fremmes uten lagmannsrettens
samtykke. Samtykke kan bare gis når
a) anken gjelder spørsmål som
har betydning utenfor den foreliggende sak,
b) det er grunn til å behandle saken på ny
fordi det er framkommet nye opplysninger,
c) det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse
eller saksbehandling, eller
d) dommer går ut på tvang som ikke er
vedtatt av fylkesnemnda.
(4) Under muntlig ankeforhandling i lagmannsretten settes
retten med to meddommere, hvorav én lek og én
fagkyndig. For ankebehandlingen gjelder for øvrig reglene
i kapitlet her så langt de passer.
Kapittel 37. Ikraftsetting og endringer i andre
lover
§ 37-1 Ikraftsetting
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig
tid.
Fra den tid loven trer i kraft oppheves lov 13. august
1915 nr. 6 om rettergangsmåten i tvistemål (tvistemålsloven).
§ 37-2 Overgangsregler
Kongen kan gi forskrift om overgangsregler.
§ 37-3 Endringer i andre lover