Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Kongelig proposisjon til lov om formannskaper datert 1. mars 1836. Proposisjonen er gjennomtrukket og beseglet. Vedlagt ligger avskrift fra statsrådsprotokollen i Stockholm og Løvenskiolds særvotum. Foto: Stortingsarkivet/Odd Harald Kvammen.
Den 14. januar 1837 ble lov om formannskaper sanksjonert. De demokratiske prinsipper fra Grunnloven ble gjort gjeldende også i lokalt styre og stell. Veien lå åpen for utviklingen av den norske kommuneforvaltningen og det lokale selvstyret.
okalforvaltning før 1837 var preget av usystematisk statlig kontroll og stor variasjon i struktur og praksis. Byene nøt en viss grad av selvstyre ved at borgerskapet valgte egne formenn, som ved siden av amtmannen godkjente utgifter og regnskaper. Men noe samlet kommunebudsjett eksisterte ikke.
Severin Løvenskiold (1777–1856) var statsminister i Stockholm i perioden 1828–1841, og en av Carl Johans viktigste støttespillere i Norge. I 1836 ble han av Stortinget beskyldt for å stikke kjepper i hjulene for formannskapslovene. Da Carl Johan valgte å oppløse det opprørske Stortinget i juni, reagerte Stortinget med å stille statsministeren for riksrett for ikke å ha protestert mot kongens avgjørelse. Løvenskiold ble idømt en bot, men fortsatte i sitt embete. I 1841 ble han utnevnt til stattholder, et embete som var gjenstand for strid mellom storting og konge, og som ble stående ubemannet etter hans død. Stortinget vedtok gjentatte ganger å oppheve stattholderembetet og erstatte det med en egen statsminister i Christiania, og etter flere tiår med tautrekking ble stortingsvedtaket endelig sanksjonert i 1873, av Oscar 2.
Viktige saker ble drøftet i årlige borgermøter, men disse manglet formell status. Utenfor formennenes myndighetsområde fantes det dessuten sideordnede organer med eget styre og egne budsjetter, slik som fattigkommisjonene og skolekommisjonene.
På bygdene var selvstyret dårligere utbygd, men også her fantes det egne organer for blant annet fattigsaker og skolesaker. Som i byene ble større saker drøftet i egne møter, allmuemøter, og det ble flere steder tatt initiativ til lokale, uformelle bygdekomiteer og sokneselskaper.
De forskjellige organenes uklare myndighetsområder og mangel på formell status gjorde lokalforvaltningen komplisert og uoversiktlig. Arbeidet med å komme frem til et smidigere og mer enhetlig system ble derfor igangsatt i en egen lovkomité i Stortinget raskt etter 1814.
På 1820-tallet ble det fremmet forslag om kommunalt selvstyre som i stor grad gikk ut på å etablere formannskap i bygdene på lik linje med byene. Men bonderepresentantene på Stortinget viste liten interesse for selvstyrespørsmålet.
Engasjementet ble først vekket da regjeringen overtok lovarbeidet på 1830-tallet og foreslo å utvide den statlige kontrollen av de kommunale organene.
Regjeringens forslag til formannskapslov av 1833 representerte et brudd med en liberal og demokratisk tilnærming som statsråd Jonas Collett hadde stått i spissen for.
Regjeringen i Christiania, med Collett i spissen, foreslo opprinnelig å gi de lokale styringsorganene stor grad av selvstendig beslutningsmyndighet og innflytelse over forvaltning av skatteinntektene blant annet gjennom opprettelse av amtsformannskap.
Kong Carl Johan og hans norske statsminister Severin Løvenskiold i Stockholm delte ikke Colletts liberale synspunkter. Regjeringen måtte dermed omarbeide lovforslaget, og resultatet ble en proposisjon som luket ut amtsformannskapene og foreslo en innsnevring av de folkevalgte organers myndighetsområder.
John Gundersen Neergaard (1795–1883) ga ut «En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning» (populært kalt «Ola Boka») med veiledning for bønder til valg av valgmenn og representanter. Han reiste selv rundt i landet for å fremme boken, og hans rykte som politisk agitator skaffet ham motstandere i embetsstanden. Neergaard ble valgt inn på Stortinget fra Romsdals amt i perioden 1827–1854, i 1830 som suppleant. Han skulle ha møtt i 1830, men Stortinget besluttet at han ikke skulle innkalles.
Det reaksjonære forslaget fra regjeringen ble møtt av et langt mer demokratisk forslag fra bonderepresentantene på Stortinget. Det var ingen samlet bondeopposisjon i 1833, men 25 representanter, med John Neergaard og Ingebrigt Sæter i spissen, gikk sammen om å fremme et forslag som tok sikte på å desentralisere kommuneforvaltningen og samle all makten i formannskapene.
I skjæringspunktet mellom de sprikende forslagene – regjeringens sentraliserte og statsstyrte kommuneforvaltning og bøndenes selvstyrte kommuner – kom justiskomiteen frem til et kompromiss som oppnådde flertall på Stortinget.
Det var imidlertid klart at lovvedtaket, som gjeninntok amtsformannskapene og reduserte den statlige kontrollmyndighet, ville bli nektet kongelig sanksjon.
Fram til det neste storting i 1836 satset regjeringen på å finne frem til en løsning som kunne tilfredsstille bøndenes krav til selvstyre og høyere myndigheters krav til kontroll.
Det ble nedsatt en kongelig lovkommisjon, og kommunekommisjonens omfattende innstilling fra 1835 dannet utgangspunktet for en ny proposisjon fra regjeringen i 1836.
Kongelig proposisjon til lov om formannskaper, datert 1. mars 1836. Stortingsarkivet. Foto: Odd Harald Kvammen
I det nye lovforslaget var alle innslag av direkte demokrati fjernet, og Grunnlovens representative prinsipp ble gjeldende. Amtsformannskapene, som hadde vært stridens kjerne i 1833, ble tatt inn igjen og skulle bestå av amtets ordførere.
Til gjengjeld beholdt statsmakten en viss kontroll med lokalforvaltningen gjennom kongens og amtmannens rett til å godkjenne langsiktige bevilgninger (approbasjonsrett).
Kongen aksepterte det nye lovforslaget og fremmet proposisjonen for Stortinget den 1. mars 1836. Statsminister Løvenskiold, som fortsatt mente at folket ikke hadde kunnskap og dannelse nok til å klare oppgaven som formannskapsloven påla dem, tok dissens.
I proposisjonen ble det foreslått å overføre en rekke av kommunenes utgifter til staten, noe som bidro til å øke kompromissviljen hos bøndene. At amtsformannskapene ikke skulle bestyre store utgiftsposter, gjorde det også enklere for kongen å godta at de ble tatt inn i loven igjen.
Enkelte bonderepresentanter sto imidlertid fast ved bondekommunalismen fra 1833, og underveis i justiskomiteens arbeid med innstillingen ble det fremmet flere forslag om å vedta stortingsbeslutningen fra 1833 i uforandret form.
Til tross for at proposisjonen ble gjenstand for en omfattende behandling først i komiteen og deretter i Odelstinget og Lagtinget i november, ble det kun foretatt mindre endringer. Den 24. november 1836 ble Lov ang. Formandskaber i Landdistriktene og ang. Formænd i Kjøbstæderne m.v. vedtatt i Lagtinget.
Den 14. januar 1837, på dagen 23 år etter at Norge ble overdratt fra den danske kongen til den svenske gjennom Kielfreden, sanksjonerte Carl Johan vedtakene.
Kommunene hadde fått sin egen forfatning, og med formannskapslovene ble det skapt et apparat som gjorde en gradvis overgang fra embetsstyre til folkestyre mulig.
Stortingets beslutninger til lov om formannskaper i kjøpstedene, underskrevet av lagtingspresidenten og odelstingspresidenten 24. august 1833. Stortingsarkivet.
Nettpresentasjonen er laget av stortingsarkivet.
I nettpresentasjonen vises et utdrag av det utrykte materialet fra Odelstingets forhandlinger. Klikk på lenkene under for å få en komplett oversikt over materialet i Odelstingets ekstraktprotokoll.
Odelstingets ekstraktprotokoll 1833, Stortingsarkivet
Odelstingets ekstraktprotokoll 1836, Stortingsarkivet
Stortingsforhandlinger 1833, 1836–37
Danielsen, Rolf: «Frihet og likhet», Fra lekmenn til profesjonelle kommune. Foredrag fra 150-års jubiléet for lokalt folkestyre 30. mars–5. april 1987, Kommuneforlaget AS, Oslo 1988
Kaartvedt, Danielsen, Greve m.fl: Det Norske Storting gjennom 150 år, bind 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1964
Lauten, Maren Dahle: «Borgeraand udvikler sig kun almindelig der, hvor hver Enkelt har Leilighed til politisk Virksomhed». Framveksten av eit moderne demokratiomgrep under debatten om formannskapslova av 1837, masteroppgave i historie ved IAKH, UiO, våren 2010
Lindstøl, Tallak: Stortinget og Statsraadet 1814–1914, Biografier, Steenske Bogtrykkeri, Kristiania 1914
Næss, Hovland, Grønlie, Baldersheim og Danielsen: Folkestyre i by og bygd. Norske kommuner gjennom 150 år, Universitetsforlaget AS, Oslo 1987
Pryser, Tore: Norsk historie 1814–1860: frå standssamfunn mot klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1999
Rønning, Bjørn R. og Wahl, Tanja: Stortinget og unionen med Sverige 1814-1905, Stortinget 2005