Isak Veierud Busch (A) [10:05:58]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et sedvanlig godt samarbeid i saken, og jeg er sikker på at de andre partiene kommer til å redegjøre for sitt syn. Jeg vil nå ta for meg Arbeiderpartiets standpunkt.

Dublin-samarbeidet er en bærebjelke i europeisk asylpolitikk, og prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i én stat, er viktig for å sikre et rettferdig og velfungerende system. De nye rettsaktene vi tar stilling til i dag, bygger videre på dette prinsippet, og norsk deltakelse forutsetter også at vi slutter oss til disse regelverkene. Arbeiderpartiet mener forslagene samlet sett vil styrke dette systemet, og en videreutvikling av Eurodac med mer presis registrering kombinert med tydeligere ansvarskriterier i AMMR vil gjøre det enklere å fastslå hvilken stat som har ansvar for en asylsøknad. Det bidrar til bedre gjennomføring av regelverket og til økt tillit mellom landene.

Videre vil regelverkene bidra til bedre oversikt over hvem som befinner seg på europeisk territorium, og hvor. Sammen med annet relevant regelverk, som screeningforordningen, gir dette samlet sett økt kontroll og styrket sikkerhet, både nasjonalt og i Europa.

Det er også positivt at det etableres et tydeligere skille mellom normalsituasjoner og krisesituasjoner, noe som gir økt forutsigbarhet i håndtering av migrasjon. Selv om disse rettsaktene ikke er direkte Schengen-relevante i seg selv, vil et velfungerende Dublin-samarbeid likevel styrke Schengen-samarbeidet indirekte, blant annet ved å redusere irregulære bevegelser mellom landene.

For Norge er deltakelse i Dublin-samarbeidet helt avgjørende, og uten det samarbeidet ville langt flere søknader måtte ha blitt behandlet i Norge, noe som ville ha økt belastningen på systemet og kunne bidratt til mer irregulær migrasjon. Det kan også få alvorlige konsekvenser dersom Norge ikke godtar de relevante delene av Eurodac-forordningen, AMMR og kriseforordningen. Det kan påvirke norsk asylforvaltning, øke antallet søknader som må realitetsbehandles her, og i ytterste konsekvens få betydning for vår tilknytning til det europeiske samarbeidet.

Med bakgrunn i det jeg nå har nevnt, gir Arbeiderpartiet sin støtte til tilrådingen om å godkjenne de foreslåtte forordningene innenfor de angitte rammene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:08:37]: Disse sakene handler i bunn og grunn om noe ganske enkelt: Skal vi ha kontroll over hvem som kommer til Norge, eller ikke? Fremskrittspartiet er klare på at svaret er ja. Derfor støtter vi også gjennomføringen av disse delene av EUs nye regelverk.

Men samtidig vil jeg være tydelig på at Fremskrittspartiet ikke støtter en helhetlig innlemmelse av EUs asyl- og migrasjonspakt. For Fremskrittspartiet er internasjonalt samarbeid på migrasjonsfeltet ikke et mål i seg selv. Det er et virkemiddel. Vi støtter samarbeid når det tjener norske interesser, bidrar til bedre kontroll og gjør det vanskeligere å misbruke asylsystemet. Det er nettopp derfor vi støtter en videreutvikling av Eurodac-systemet. Når flere millioner mennesker beveger seg inn i Europa, er det ikke urimelig å vite hvem de er, hvor de har registrert seg tidligere, eller hvilke land som har ansvaret for å behandle saken deres. Tvert imot, det er helt nødvendig. Derfor er det positivt at Eurodac nå styrkes med blant annet ansiktsbilder og bedre identifisering. Det gjør det vanskeligere å operere under flere identiteter. Det gjør det vanskelig å forsvinne ut av systemet, og det gjør det enklere å avdekke misbruk. Det samme gjelder forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering. Hvis én asylsøknad skal behandles i ett land, må vi også ha systemer som sørger for at det faktisk skjer. Alternativet er mer asylshopping, flere sekundærbevegelser og mindre kontroll.

Jeg registrerer at enkelte partier er mer bekymret for at myndighetene skal få tilgang til nødvendig informasjon, enn de er for at myndighetene faktisk skal vite hvem som oppholder seg i Europa. For Fremskrittspartiet er det motsatt. Vi mener kontroll er en forutsetning for tillit, vi mener registrering er en forutsetning for rettssikkerhet, og vi mener at et asylsystem uten kontroll ikke er et humant system, men et system som inviterer til misbruk.

Men samtidig er det ett punkt som er ekstra viktig, og som fortjener mer oppmerksomhet. Regjeringen anslår at investeringskostnadene er på om lag 2,8 mrd. kr, og at det vil bli økte driftsutgifter fremover. Disse kostnadene må ikke gå ut over politiets øvrige arbeid eller UDIs oppgaver eller andre deler av utlendingsforvaltningen. Dersom staten pålegger nye oppgaver, må staten også sørge for finansieringen, og det er noe vi også forventer at regjeringen følger opp.

Fremskrittspartiet støtter på denne bakgrunn forslagene, fordi de samlet sett vil bidra til bedre kontroll, mindre misbruk og et mer effektivt asylsystem.

Mudassar Kapur (H) [10:11:47]: Migrasjonspolitikken setter kanskje tydeligere enn noe annet politikkområde evnen til å kombinere ansvarlighet og medmenneskelighet på prøve. På den ene siden har vi en forpliktelse til å gi beskyttelse til mennesker som flykter fra krig, forfølgelse og nød, og på den andre siden må vi ha kontroll over hvem som kommer til landet, hvor mange som kommer, og hvordan regelverket håndheves. Mister vi kontrollen, mister vi også tilliten til hele asylsystemet. Det er nettopp derfor Høyre støtter gjennomføringen av sentrale deler av EUs migrasjons- og asylpakt.

Høyre mener at migrasjonsutfordringene ikke kan løses av enkeltland alene. Når migrasjonspresset øker, er det avgjørende at europeiske land samarbeider om registrering, identifisering, retur og behandling av asylsøknader. Alternativet er jo et system med svak kontroll, uforutsigbarhet og større belastning på enkeltland. For Høyre er det særlig viktig at Eurodac-systemet styrkes. Bedre registrering og identifisering av personer som søker beskyttelse eller oppholder seg ulovlig i Europa, er nødvendig for å sikre at regelverket håndheves. Effektiv informasjonsdeling bidrar både til bedre rettssikkerhet og til at asylsøknader behandles i riktig land. Samtidig må hensynet til personvern og rettssikkerhet ivaretas. Høyre legger til grunn at gjennomføringen i norsk rett skjer innenfor rammene av våre grunnleggende rettsstatsprinsipper og internasjonale forpliktelser.

De siste ti årene har Europa erfart hva som skjer når migrasjonspresset blir stort og landene ikke evner å samarbeide godt nok. Resultatet har vært sekundærmigrasjon, lange saksbehandlingstider, utfordringer med retur av personer uten beskyttelsesbehov og økt press på nasjonale velferdsordninger. Løsningen på dette er ikke mindre samarbeid, løsningen er bedre samarbeid. I denne debatten ser vi ofte to ytterpunkter. På den ene siden finner vi dem som mener at stadig flere nasjonale unntak og mindre internasjonalt samarbeid er svaret. Høyre mener det vil gi mindre kontroll, ikke mer. På den andre siden finner vi dem som i for liten grad erkjenner at befolkningens tillit til asylinstituttet avhenger av at regelverket håndheves konsekvent. Også dét er en feilslutning. Høyres alternativ er en politikk som kombinerer kontroll med ansvar. Vi skal ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk, men vi skal også oppfylle våre internasjonale forpliktelser og gi beskyttelse til dem som trenger det.

Proposisjon 37 LS styrker Europas evne til å håndtere migrasjon på en ordnet måte, og den styrker Norges mulighet til å føre en ansvarlig innvandringspolitikk. Derfor støtter Høyre både lovforslagene og samtykkeproposisjonen.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:14:59]: Dublinavtalen er viktig for samarbeidet mellom de europeiske landene om spørsmål og utfordringer knyttet til migrasjon og asyl. Gjennom denne avtalen lager vi et godt rammeverk for hvordan de europeiske landene i fellesskap kan jobbe med migrasjon og asyl der vi ser behov for løsninger i fellesskap. Blant annet er prinsippet om at en asylsøknad skal behandles i ett land, viktig for å forhindre misbruk og forebygge sekundærmigrasjon mellom land. Samarbeidet er en grunnpilar i europeisk asyl- og migrasjonspolitikk og har betydning både for forebygging av irregulær migrasjon og for effektiv grenseforvaltning. Senterpartiet ser på denne proposisjonen som en videreutvikling av dette samarbeidet.

Det at vi har gode screeningordninger, vil etter vårt syn gi en enda bedre oversikt og kontroll over hvem som oppholder seg i de ulike landene. Sikkerhet og trygghet vil bli styrket når man har denne formen for kontroll. At vi får mer presis registrering og tydeligere ansvar, vil også styrke kontrollen og samarbeidet mellom statene.

Vi har sett flere eksempler på at migrasjon blir brukt av fremmede aktører som et middel for å destabilisere. Derfor er det svært viktig at vi har et regelverk som fungerer, og som har de fullmaktene man trenger i en krisesituasjon. De særskilte beredskapshjemlene som blir vedtatt i dag, er derfor viktige for krisesituasjoner som vi dessverre kan oppleve flere av i årene som kommer. I den urolige verdenen vi lever i, må vi ta innover oss at krisene kan komme, og de vil komme oftere. Det har vært flere eksempler på instrumentell bruk av migrasjon de siste årene i europeiske land. Dette er alvorlige hendelser som vi må ha verktøy til å håndtere hvis de oppstår.

Et godt samarbeid mellom de europeiske landene innenfor migrasjon og asyl er en viktig grunnpilar i vårt asylsystem, som vi må støtte opp om og videreutvikle der det er behov. Skal vi løse kriser og problemer som oppstår, er det viktig at de som til enhver tid styrer landet, har de fullmaktene som trengs, for ofte må man ta raske avgjørelser.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:17:42]: Denne saken handler om Norges tilslutning til en ny og mer omfattende regulering av asyl- og migrasjonspolitikken i Europa. Dette er et regelverk som vil få direkte konsekvenser for folk på flukt, og for hvordan Norge skal utøve sitt ansvar.

SV er opptatt av én ting overordnet, og det er at vi ikke skal bygge et system som skyver ansvaret bort fra oss selv og over på andre, særlig ikke på land med svakere mottaksapparat og dårligere rettssikkerhet.

Den nye forordningen innebærer også en videreutvikling av Dublin-regelverket, som flere har snakket om allerede. Erfaringene derfra er tydelige: Ansvaret har i stor grad blitt konsentrert til yttergrenseland, samtidig som asylsøkere i praksis har fått begrenset mulighet til å få saken sin realitetsbehandlet der de faktisk oppholder seg. SV mener at dette er en grunnleggende svakhet ved systemet med tanke på både solidaritet og rettssikkerhet.

Når Stortinget nå vurderer om vi skal slutte oss til de nye regelverkene, er det avgjørende at Norge ikke bare kobler seg på, uten å bruke det handlingsrommet en faktisk har. SV vil derfor understreke særlig tre forhold:

For det første handler det om rettssikkerheten. Det må være en reell garanti for individuell behandling av alle asylsøknader. Raskere prosedyrer og økt bruk av registrering og overføringer må absolutt ikke gå på bekostning av en grundig vurdering av beskyttelsesbehovet, særlig ikke for barn og andre sårbare grupper.

For det andre handler det om ansvar og solidaritet i Europa. Vi er kritiske til at byrdefordelingen fortsatt i stor grad baseres på hvor folk først ankommer. En rettferdig fordeling i Europa forutsetter at flere land tar et større ansvar, ikke at presset sementeres ved yttergrensene.

For det tredje handler det om personvern og kontroll med data. Utvidelsen av Eurodac-systemet innebærer også lagring og bruk av biometriske data i større omfang enn før. Vi er tydelige på at det må stilles strengere krav til lagringstid, tilgang og kontroll, og at enkeltmenneskers rettigheter må være godt ivaretatt.

Det er også et nasjonalt ansvar her. Gjennomføringen i norsk rett, som vi behandler i den tilknyttede lovsaken, vil avgjøre hvordan dette faktisk slår ut i praksis. SV vil være tydelig på, også i salen, at terskelen for realitetsbehandling i Norge på ingen måte må svekkes, barns beste må vurderes konkret i hver enkelt sak – reelt –, og rettshjelpstilbudet må styrkes, ikke svekkes. For SV er ikke dette bare juridiske spørsmål, men grunnleggende spørsmål om hvilken rettsstat vi ønsker å ha i Norge.

Til slutt: Norge har tradisjon for å føre en ansvarlig, human asylpolitikk. Dette forplikter – også når regelverket utvikles i fellesskap med andre land. Debatten vi ser utspille seg nå, gjør at jeg er usikker på om Norge er beredt til å fortsatt ha dette ansvaret og denne ledertrøyen. Med det tar jeg opp forslagene SV er med på.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:20:57] (komiteens leder): Jeg er oppriktig bekymret for utviklingen vi har sett både i Europa og her hjemme i Norge de siste årene når det gjelder hvordan vi behandler og møter mennesker på flukt. Eurodac-forordningen representerer en videre utvikling i dette, og det er et prinsipielt skifte. En går fra å se og behandle mennesker på flukt som rettighetshavere til å behandle dem som kontrollobjekter.

Jeg vil minne om at flyktningkonvensjonen sier at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land, og at flyktninger ikke kan returneres til et land der de vil bli forfulgt. Flyktninger er mennesker med rettigheter og legitime behov for beskyttelse. Definisjonen av hvem som er en flyktning, har ikke endret seg siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt. Hvordan stater ser på og behandler flyktninger, har dessverre endret seg. Det har vi fått bekreftet gjennom EUs nye asyl- og migrasjonspakt som Norge nå vil gjennomføre i norsk lov.

Rødt er særlig kritisk til den betydelige utvidelsen av hvilke personer som skal registreres i Eurodac, og den utvidede bruken av biometrisk registrering som det nå legges opp til. Særlig bekymringsverdig er det at dette også skal gjelde barn, og at det åpnes for bruk av tvang for å sikre biometrisk registrering av barn. Barn på flukt er en særlig sårbar og utsatt gruppe, og hensynet til barnets beste må få forrang for effektivitets- og kontrollbehovet i utlendingsforvaltningen. Det er derfor skremmende at det åpnes for inngripende tiltak som internering av barn. Samtidig gir AMMR rett til juridisk veiledning gjennom alle stadier i prosessen, uten at dette er fulgt opp i noen særlig grad fra regjeringens side.

Derfor fremmer Rødt sammen med SV, bl.a. et forslag om at det må sikres at barn unntas fra tvang ved innsamling av biometriske data etter Eurodac-forordningen, og et forslag om å sikre at barn aldri interneres i forbindelse med utlendings-, asyl- eller Dublin-prosedyrer.

Vi fremmer også et forslag om å etablere en uavhengig og helhetlig ordning for juridisk veiledning og bistand i alle saker etter AMMR som er tilgjengelig for barn og andre asylsøkere gjennom hele prosessen, for fastsettelse av ansvarlig stat, og som stiller krav til barnefaglig kompetanse hos dem som skal gi juridisk veiledning og bistand til barn.

Rødt stemmer i dag imot de foreslåtte endringene i utlendingsloven for å gjennomføre Eurodac-forordningen, AMMR-forordningen og kriseforordningen i norsk rett. Vi mener disse forordningene representerer en dreining i europeisk og norsk syn på flyktninger som vi ikke kan stå inne for, og at dette vil legge et ytterligere press på flyktningers rettsstilling og flyktningkonvensjonen.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:23:27]: KrF støtter proposisjonen og lovendringene, og vi støtter norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet. KrF er for felleseuropeiske løsninger på dette feltet. Prinsippet om at en asylsøknad skal bli behandlet i én ansvarlig stat, er helt grunnleggende. Det hindrer at en person som har fått sin sak avgjort i et land, reiser videre og søker på nytt i et annet.

Forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering, AMMR, gir tydelige regler for hvilke land som har ansvaret for en søknad. Sammen med mer presis registrering i fingeravtrykksystemet Eurodac, bygger det opp under nettopp dette prinsippet. Sier vi nei, får det konsekvenser for Norges deltakelse i Dublin-samarbeidet. Står vi utenfor, blir det vanskeligere å samarbeide med andre land om hvem som skal behandle en søknad, og flere saker må bli behandlet her hjemme. Dette er et samarbeid som Norge er tjent med å være en del av.

Samtidig er ikke dette regelverket uten dilemmaer, og dem skal vi heller ikke gå utenom. KrF kommer til å støtte fem av forslagene fra SV og Rødt som er fremmet i denne saken. Vi støtter at kriser og force majeure hjemlet bare skal bli brukt i reelle nødssituasjoner. Vi støtter at en ikke deler biometriske data med tredjeland uten at rettssikkerheten og personvernet er på plass. Vi støtter årlig rapportering til Stortinget om hvordan Eurodac blir praktisert. Og vi støtter forslagene om barns rettigheter, en helhetlig handlingsplan og krav til barnefaglig kompetanse og et tilrettelagt miljø når unger skal høres. Det siste vil faktisk styrke gjennomføring av kravene i AMMR.

Vi stemmer imot forslagene fra SV og Rødt som vil hindre gjennomføringen av regelverket. Samtidig deler vi intensjonen i flere av forslagene, særlig de som gjelder bruk av tvang mot barn. Der skiller vi lag med SV og Rødt, som vil ha absolutt forbud mot tvang og mot internering. KrF stemmer for proposisjonen, og da kan vi ikke vedta forslag som vil være i strid med den, men vi deler intensjonen i flere av forslagene. Vi fremmer derfor tre egne løse forslag som tar vare på det hensynet uten å sette gjennomføringen i spill.

Det første handler om barn og biometri. Vi ber regjeringen sikre at registrering av barn skjer skånsomt, og at bruk av tvang bare blir brukt unntaksvis etter konkret vurdering og når mildere tiltak er forsøkt eller åpenbart utilstrekkelige. Det andre handler om at overføring av barn til en annen stat må bygge på en individuell vurdering av barnets beste, og vurderingen må dokumenteres i saken. Det tredje handler om internering. Internering av barn skal bare skje som siste utvei for kortest mulig tid, og når mindre inngripende tiltak er vurdert og funnet utilstrekkelige.

Jeg tar opp de tre forslagene jeg viste til.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:26:44]: Arbeiderpartiregjeringen fører en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk.

EU vedtok 14. mai 2024 ti rettsakter som innebærer en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk, pakten om migrasjon og asyl. Sentrale rettsakter er Eurodac-forordningen 2024, forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering – AMMR – forordningen om håndtering av krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet – kriseforordningen – og screeningforordningen.

Målet med pakten er bl.a. styrket yttergrensekontroll, raskere og mer effektive asylprosedyrer, forebygging av irregulære migrasjonsbevegelser til og i Europa og jevnere byrdefordeling. Pakten skal òg styrke migrasjonssamarbeidet med tredjeland.

I Prop. 37 LS for 2025–2026 har regjeringen lagt fram forslag til lovvedtak og samtykke til å godta de delene av Eurodac-forordningen, AMMR, og kriseforordningen som er en videreutvikling av Dublin-avtalen, og som er bindende for Norge.

Videre er forslag til gjennomføring av screeningforordningen, som er relevant for dette regelverket, lagt fram i Prop. 73 LS for 2025–2026. Den skal også behandles i dag.

Endringene i Eurodac-forordningen 2024 innebærer at flere opplysninger registreres, og at personer som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, kan flagges. Endringene vil gi bedre situasjonsforståelse og styrke kontrollen med migrasjonen.

AMMR videreutvikler Dublin-regelverket med tydeligere kriterier for hvilke land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Det kan bidra til klarere ansvarsfordeling, bedre forutsigbarhet for alle involverte og motvirke misbruk av asylinstituttet.

Kriseforordningen åpner for midlertidige unntak i ekstraordinære situasjoner. Det gir fleksibilitet og bedre beredskap ved eventuelle migrasjonskriser i Europa.

Regjeringen foreslår å gjennomføre disse rettsaktene i norsk rett i utlendingsloven, bl.a. i §§ 32 og 101.

Migrasjon er grensekryssende av natur, og enkeltland kan ikke håndtere eller løse utfordringene alene. Deltakelse i dette regelverket er en del av et bredere europeisk samarbeid, som Norge er tjent med. Alternativet er at Norge trer ut av Dublin-samarbeidet. Det vil kunne føre til at langt flere asylsøknader må behandles i Norge, og det kan gjøre Norge mer attraktivt for irregulær migrasjon.

Jeg anbefaler derfor Stortinget å slutte seg til forslagene i proposisjonen, både lovendringene og samtykke til å godta de aktuelle rettsaktene.

Erlend Wiborg (FrP) [10:35:16]: Først en stemmeforklaring. Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot de løse forslagene fra Kristelig Folkeparti her i dag.

Når jeg først står her, kan jeg ikke unngå å kommentere innlegget til komitéleder Stenvaag fra Rødt, som er bekymret for utviklingen. Fremskrittspartiet er også bekymret for utviklingen, men vi er bekymret for utviklingen i det norske samfunnet, med en altfor høy innvandring – en altfor høy, ukontrollert innvandring. Jeg registrerer at Rødt har andre perspektiver og andre bekymringer.

Vi ser en endring i både Norge og Europa. Det er jeg helt enig i. Det er fordi stadig flere nå tar inn over seg realitetene: Det asylsystemet man har hatt, har feilet totalt. Vi må huske at da vi fikk det asylsystemet vi har i dag, i 1947, var tanken bak asylsystemet at en og annen sovjetisk dissident kunne få beskyttelse i Vesten. Det var aldri en tanke om at asylsystemet skulle brukes til migrasjoner i millionklassen.

Så er det et annet poeng Rødt og flere av partiene på sosialistisk side hopper bukk over. Det er at det asylsystemet vi har i dag, ikke hjelper dem med størst behov for beskyttelse. Vi vet at veldig mange av dem som kommer – ja, den store overvekten – er unge, friske menn, mens de som har absolutt størst behov for beskyttelse, ikke har mulighet å betale kyniske menneskesmuglere mange hundre tusen kroner for å bli smuglet kvarte jordkloden rundt. Det er en problemstilling man må ta inn over seg.

Fremskrittspartiet har lansert mange løsninger for hvordan vi kan sørge for å få hjulpet mennesker i reell nød, mennesker som reelt flykter fra forfølgelse, bomber og kuler. Det er mulig å gjøre det på en langt mer effektiv, human og rettferdig måte enn med dagens asylforslag.

Man kan ønske en strengere eller mildere innvandringspolitikk, men når personer får avslag på sin søknad, altså ikke har behov for beskyttelse, må det da bekymre Rødt og de sosialistiske partiene at tre av fire med endelig avslag på søknaden blir værende i Europa og ikke returnerer. Det er et stort problem for Europa, det er stort problem for Norge, og da må vi faktisk ta tak i det.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:38:34]: Jeg registrerer at Fremskrittspartiet med Erlend Wiborg fortsetter korstoget sitt mot flyktninger og innvandrere, ikke minst med informasjon som ikke stemmer med den norske virkeligheten. Vi har ingen ukontrollert innvandring til Norge. I 2025 var det litt over 17 000 personer som søkte om beskyttelse i Norge, og av disse var den store majoriteten flyktninger fra Ukraina. Det er flyktninger som Fremskrittspartiet hele tiden har vært positive til å ta imot i Norge, fordi man har en politikk som sier at vi ønsker å ta imot og beskytte flyktninger i nærområdene. Her er det viktig ikke å bidra til en debatt som ofte har lite kunnskapsgrunnlag, og hvor man av og til kan lure på om Fremskrittspartiet er interessert i å spre skrekkvisjoner som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten.

Jeg vil på den andre siden si at Fremskrittspartiet kanskje av og til er mer ærlige ved å si: Vi ønsker egentlig ikke å beskytte flyktninger, og vi ønsker egentlig å si nei til flyktningkonvensjonen og mener den har utspilt sin rolle. Vi ser jo at flyktningkonvensjonen er under voldsomt press. Det som forundrer meg da, er at Fremskrittspartiet ikke tar til orde for i større grad å benytte den ordningen som vi faktisk har i verden, for å beskytte de mest utsatte flyktningene, nemlig kvoteflyktningordningen.

Når det gjelder retur, er det jo sånn at det i Norge ikke er et stort problem at folk ikke returnerer. Vi har brukt utrolig mye ressurser på å tvangsreturnere folk som har fått avslag på asylsøknadene sine, i tillegg til at de aller fleste som kom til Norge som flyktninger i 2025, har fått asyl i Norge. Vi har ikke et problem med at mange mennesker som kommer til Norge, ikke har rett på asyl og oppholder seg ulovlig i Norge. Det å ha en redelig debatt hvor man ikke maler fram skrekkbilder, vil jeg oppfordre Fremskrittspartiet til å være med på i større grad.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:41:02]: Denne saken handler egentlig om pakten – de endringene som ligger i lovforslaget, og innarbeidelsen av de ulike forordningene vi har fått på bordet. Jeg legger merke til at representanten Wiborg kanskje er mer interessert i å følge opp sine egne uttalelser fra Politisk kvarter tidligere i dag enn i hva saken egentlig handler om. Når representanten velger å gå til det steget, vil jeg gjøre oppmerksom på at SV er tydelig på at vi ønsker flere kvoteflyktninger. Det er fordi det er det mest rettferdige systemet vi har for å vurdere hvem som skal være her og ikke. Jeg registrerer også at FrP er mer opptatt av å bruke tid på å diskutere at folk kommer hit, og ikke årsaken til at de kommer hit. Dersom FrP har lyst til å gå inn i debatten om årsakssammenhenger til hvorfor folk er på flukt, er SV gjerne med på det. Inntil videre forholder vi oss til sakens reelle fakta.

Erlend Wiborg (FrP) [10:42:13]: I motsetning til komitéleder Stenvaag fra Rødt kan vi i Fremskrittspartiet og undertegnede underbygge våre utsagn med fakta fra Statistisk sentralbyrå. I 1975, da Norge vedtok en såkalt innvandringsstopp, var det 1,9 pst. innvandrerandel i Norge. I fjor var den steget til 21,4 pst., altså en markant økning. De siste ti årene har Norge gitt familiegjenforening til rundt 137 000 personer, dvs. langt flere enn det bor i Drammen. Det kan godt hende at representanten fra Rødt synes det er et lavt tall, men det er Fremskrittspartiet uenig i. Vi mener at den totale innvandringen til Norge har vært for høy over tid, noe som skaper alle de integreringsutfordringene vi dessverre ser. Da er det på tide å ta inn over seg realitetene.

Kristine Løfshus Solli (A) [10:44:32] (ordfører for sakene): Justiskomiteen har behandlet en proposisjon fra departementet om endringer i utleveringsregelverket og samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein.

Utlevering av lovbrytere er en form for internasjonalt samarbeid som har som mål å hindre at lovbrytere unndrar seg strafforfølgning eller fullbyrding av dom ved å reise til et annet land. I proposisjonen foreslås det å utvide adgangen til aksessorisk utlevering slik at strafferammekravet kun må være oppfylt for ett forhold. Videre åpnes det for å godta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning ved utleveringsbegjæringer. Det foreslås også å tillate utlevering til Sveits og Liechtenstein selv om forholdet er foreldet etter norsk rett, samt å senke strafferammekravet.

Departementet legger videre fram forslag om Stortingets samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein om å anvende de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon 1996 i utleveringssaker mellom statene. Det foreslås også en ny bestemmelse i utleveringsloven, § 23 c, som regulerer i hvilken utstrekning norske myndigheter kan yte rettslig bistand til Den europeiske påtalemyndighet.

Det ble ikke avholdt høring i saken, og en samlet komité støtter proposisjonen. Jeg vil avslutningsvis takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken.

Jeg går så over til Arbeiderpartiets syn på saken.

Økt globalisering og digitalisering har ført til en sterk vekst i grensekryssende kriminalitet. Det er derfor et økende behov for tettere og mer effektivt samarbeid med andre land for å kunne etterforske og følge opp straffesaker, samt fullbyrde dommer.

Arbeiderpartiet mener det vil være hensiktsmessig å videreutvikle Schengen-regelverket i saker som berører de tre landene, for å sørge for et mer effektivt samarbeid, og støtter derfor proposisjonen.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [10:47:06] (komiteens leder): Dette er ikke den største saken vi har til behandling, men den er viktig for å sørge for at vi har best mulig kontroll på egen politikk, og for at vi har mulighet til å gjøre de forenklinger som trengs for å få en mest mulig effektiv forvaltning av reglene. Saken gjør det mulig å inngå avtaler med Liechtenstein og Sveits om å anvende EUs utleveringskonvensjon ved utlevering mellom Norge og de landene. Dette er politikk som FrP støtter fullt ut, og det er bra at regjeringen følger opp også denne typen saker.

Mahmoud Farahmand (H) [10:48:06]: Grensekryssende kriminalitet er ingen teoretisk trussel lenger. Den er her, den er reell, og den rammer oss alle. Organiserte kriminelle, terrorister og kriminelle som driver med økonomisk forbrytelse, opererer fritt på tvers av landegrenser. Derfor støtter vi dette forslaget om samtykke til avtaler. Disse avtalene gir oss bedre verktøy til å samarbeide med våre europeiske partnere. De vil sikre at utleveringsprosesser blir mer effektive, at lovbrytere ikke slipper unna på grunn av byråkrati, og at Norge ikke blir et tilfluktssted for internasjonale kriminelle.

Likevel må jeg påpeke en ting: Avtalen må ikke føre til at vi automatisk overfører kompetanse til internasjonale organer. Vi må ha vurderinger her, og norske rettsprinsipper må også gjelde i denne saken. I tillegg er det på sin plass å påpeke at dette handler om å beskytte samfunnet vårt mot trusler som ikke kjenner grenser, men det handler også om å bevare det som gjør Norge til Norge, og det er vår rettsstat, vår suverenitet og vår evne til å ta ansvar for egne beslutninger.

Statsråd Astri Aas-Hansen [10:49:28]: Det har vært en betydelig utvikling i grensekryssende kriminalitet de siste årene, som følge av både økt globalisering og økt digitalisering. Kriminalitetsbildet blir stadig mer komplekst. Vi ser derfor et økende behov for tettere og mer effektivt samarbeid med andre stater for å kunne både etterforske og iretteføre straffesaker med forgreininger til utlandet.

Jeg er derfor glad for at en samlet justiskomité har sluttet seg til regjeringens forslag om å samtykke til inngåelse av avtaler med Sveits og Liechtenstein og til forslagene om endringer i utleveringsloven. Jeg mener at forslagene i denne proposisjonen vil bidra til å styrke det internasjonale rettslige samarbeidet med våre nære samarbeidsland i EU og Schengen, men også når det gjelder utleveringssaker generelt.

Den europeiske påtalemyndighet, EPPO, er et overnasjonalt og uavhengig EU-organ med ansvar for å etterforske og strafforfølge kriminalitet mot EUs finansielle interesser. Utleveringsloven har i dag ingen klar hjemmel for at norske myndigheter kan yte rettslig bistand til EPPO. Regjeringen foreslår derfor en ny hjemmel i utleveringsloven § 23 c som gjør det klart at norske myndigheter kan yte rettslig bistand til EPPO på lik linje som til EU-stater.

For å forenkle saksbehandlingen av utleveringssaker i Norge foreslår regjeringen å åpne for at det er tilstrekkelig å motta kopi av dom eller pågripelsesbeslutning som vedlegg til utleveringsbegjæringer.

Regjeringen foreslår også å gjøre det lettere å utlevere for flere forhold samtidig, også for mindre alvorlige forhold, så lenge strafferammekravet er oppfylt for hovedforholdet.

Videre foreslår vi å gjøre en lovendring som åpner for utlevering til Schengen-landene Sveits og Liechtenstein, selv om forholdet er foreldet etter norsk rett. I tillegg åpnes det for et lavere strafferammekrav for disse landene. De foreslåtte endringene i utleveringsloven vil gjøre det mulig å inngå avtaler med Sveits og Liechtenstein om å anvende de Schengen-relevante bestemmelsene i EUs utleveringskonvensjon fra 1996.

Samlet sett mener jeg at disse endringsforslagene vil bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse over landegrensene.

Farukh Qureshi (A) [10:53:02] (ordfører for sakene): La meg først få takke komiteen for arbeidet i denne saken.

Saken gjelder gjennomføring av nye regler for screening av tredjelandsborgere ved Schengen-områdets yttergrenser, samt enkelte endringer i politisamarbeidet gjennom SIS. Hovedpoenget er å få på plass en mer systematisk prosess for å kartlegge hvem som kommer til Schengen-området – gjennom identitetskontroll, sikkerhetssjekk og vurdering av helse og sårbarhet. Dette skal bidra til bedre kontroll og til at saker raskere havner i riktig spor, enten det er asyl eller retur.

Det er en samlet komité som står bak tilrådingen.

Da går jeg over til Arbeiderpartiets syn.

Arbeiderpartiet mener dette forslaget er bra, fordi det gjør systemet mer robust og mer forutsigbart, både for Norge og for Europa. For det første styrker det kontrollen. Vi får bedre oversikt over hvem som kommer, og bedre mulighet til å avklare identitet og avdekke sikkerhetsrisiko tidlig. Det er viktig for tryggheten i samfunnet.

For det andre gir dette mer effektive prosesser. Når opplysninger om identitet, sikkerhet og behov avklares tidlig, blir det enklere å henvise saker til riktig behandling, enten det er asyl eller retur. Det gir raskere og mer ryddig saksbehandling, og det betyr også at vi bruker ressursene våre bedre, både i politiet og i utlendingsforvaltningen. For det tredje styrker dette det europeiske samarbeidet. Norge er en del av Schengen, og vi er avhengige av at yttergrensekontrollen fungerer godt i hele området – ikke bare hos oss.

Felles regler gjør systemet sterkere. Samtidig er det viktig for Arbeiderpartiet at dette ikke bare handler om kontroll, men også om rettssikkerhet. Regelverket stiller krav til informasjon, helsehjelp og ivaretakelse av sårbare personer, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Derfor mener Arbeiderpartiet at dette er et godt forslag. Det gir bedre kontroll, det gir mer effektive prosesser, og det gir tryggere rammer, både for samfunnet og for den enkelte. Kort sagt: Dette er politikk som gir både bedre kontroll og et mer rettferdig system.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [10:55:17]: Trygghet er en av statens viktigste oppgaver. Derfor må vi ha kontroll på hvem som kommer til Norge og Schengen-området.

Fremskrittspartiet støtter EU-forordningene – ikke fordi internasjonalt samarbeid er et mål i seg selv, men fordi det er et viktig virkemiddel.

Disse endringene vil bidra til mer effektiv kontroll ved Schengens yttergrenser. Bedre informasjonsutveksling og raskere prosesser er viktig for å avdekke personer som ikke har rett til innreise eller opphold. Det er interessant å se at EU har innsett viktigheten av dette, samtidig som denne realiteten ikke ser ut til å ha nådd regjeringen i Norge i særlig grad.

Dette handler om nasjonal sikkerhet, rettssikkerhet og tillit til innvandringsforvaltningen. Myndighetene må vite hvem som oppholder seg i landet. Derfor er det viktig å åpne for bruk av tvang ved opptak av biometriske opplysninger om nødvendig. Fingeravtrykk og ansiktsbilder er viktige verktøy for å sikre korrekt identitet og forhindre misbruk av asyl- og innvandringssystemet.

I høst vedtok Stortinget regler om utreiseforbud for å hindre skadelige utenlandsopphold for barn. I behandlingen av Prop. 159 L for 2024 –2025 understreket FrP at altfor mange barn og unge gjennom flere år har blitt sendt mellom land mot sin vilje og blitt etterlatt under forhold preget av vold, frihetsberøvelse, negativ sosial kontroll og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Derfor må myndighetene bruke alle tilgjengelige virkemidler for å avdekke og forhindre slike overgrep.

Samtaler med mindreårige, også når foreldrene ikke samtykker, kan være avgjørende for å avdekke vold i nære relasjoner, menneskehandel, barneekteskap eller andre former for press og kontroll. Det kan også bidra til å identifisere barn som står i fare for å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold eller andre alvorlige krenkelser av sine rettigheter.

Avslutningsvis vil jeg understreke at flere oppgaver krever flere ressurser. Når politiet skal være screeningmyndighet, må regjeringen sørge for tilstrekkelige økonomiske og personellmessige ressurser. Jeg forventer at regjeringen tar hensyn til dette i framtidige budsjett.

Mahmoud Farahmand (H) [10:58:13]: Europa står overfor en stor utfordring som vi ikke har sett på flere år, med ulovlig migrasjon og trykk ved våre ytre grenser. Når personer ankommer Schengen-området uten fullstendig grensekontroll, skaper det sårbarheter som kan utnyttes av kriminelle nettverk, terrorister og andre som ønsker å undergrave vår sikkerhet.

Denne proposisjonen er et nødvendig steg for å styrke kontrollen med Europas yttergrenser. Screening av tredjelandsborgere gir oss verktøyene for å identifisere dem som prøver å komme inn under falske forutsetninger. Dette handler ikke om å stenge døra, men om å sikre at de som kommer inn, gjør det på lovlig vis og ikke utgjør en trussel mot vårt samfunn, det samfunnet som mange har valgt å bosette seg i for å få et bedre liv.

Norge er en del av Schengen, og vi deler ansvaret for å beskytte disse ytre grensene. Uten effektiv screening risikerer vi at Schengen-området blir et tilfluktssted for dem som ønsker å unndra seg lov og orden, og det kan vi ikke akseptere.

Høyre støtter denne proposisjonen. Det er et konkret tiltak for å øke sikkerheten, noe vi trenger i den tiden vi lever i. Jeg mener også dette ikke bare er en norsk sak, det er en europeisk sak, og det krever at vi samarbeider tett med våre partnere for å dele informasjon og koordinere tiltak. Bare slik kan vi sikre at Europas yttergrenser forblir sterke og trygge.

I tillegg er det slik at grensekontrollen ikke kun er begrenset til politiets arbeid. Det er også andre etater lagt under Justisdepartementet som er en del av dette, bl.a. PST. Det er altså viktig at PSTs oppgaveportefølje ses i sammenheng med denne proposisjonen.

Med det takker jeg for oppmerksomheten.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:00:10]: Hvordan et land møter mennesker ved grensen, sier mye om hva slags samfunn landet ønsker å være. Det er lett å snakke om systemer, databaser og prosedyrer i denne saken, men bak hvert regelverk står det mennesker og individer – mennesker som flykter fra krig, mennesker som søker beskyttelse, og mennesker som møter staten i en av de mest usikre situasjonene i livet. Derfor handler denne saken om langt mer enn grensekontroll. Den handler om balansen mellom statens behov for kontroll og individets rett til verdighet, personvern og rettssikkerhet.

For SV er utgangspunktet klart: Norge skal ta ansvar i det europeiske samarbeidet. Vi trenger ordnede grenseprosedyrer, identitetsavklaring og et regelverk som gjør myndighetene i stand til å håndtere migrasjonen på en forsvarlig måte. Men nettopp fordi dette er et område hvor staten utøver betydelig makt over enkeltmennesker, må kravene til rettssikkerhet være desto sterkere.

Forslaget innebærer bl.a. registrering av biometriske opplysninger og økt informasjonsdeling mellom europeiske myndigheter. Det kan være nødvendige virkemidler, men det er også virkemidler som griper inn i grunnleggende rettigheter. Derfor må de brukes med varsomhet, innenfor tydelige lovrammer og under streng kontroll.

For SV er det særlig viktig å løfte fram barns rettigheter. Barn på flukt er ikke først og fremst en del av et migrasjonssystem. De er barn. Hensynet til barnets beste må derfor være styrende når de nye reglene praktiseres.

Norge er en del av et europeisk samarbeid, og det kan være positivt at slike virkemidler reguleres tydelig i lov istedenfor gjennom uklare eller fragmenterte ordninger. SV gir likevel ingen blankofullmakt. Vi ser med bekymring på en utvikling i Europa hvor stadig mer omfattende registrering og lagring av personopplysninger blir tatt i bruk. Derfor må regjeringen og Stortinget være like opptatt av kontrollmekanismene som av kontrollen ved grensen. Vi forventer at regjeringen følger utviklingen nøye, sikrer uavhengige tilsyn og evaluerer konsekvensene for personvern, rettssikkerhet og barns rettigheter.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:03:23]: Kristelig Folkeparti støtter de foreslåtte endringene i grenseloven, utlendingsloven og SIS-loven. I en tid med økt migrasjon og større press på Europas ytre grenser mener vi det er nødvendig med bedre samordning av kontroll og registrering. Felles europeiske regler for screening av tredjelandsborgere vil bidra til mer forutsigbarhet, likebehandling og bedre sikkerhet, både for statene og for den enkelte som ankommer.

For KrF er det viktig at innvandringspolitikken kombinerer kontroll med ansvarlighet og menneskeverd. Et system for tidlig registrering og avklaring kan bidra til raskere og mer ryddige prosesser, og dermed også bedre ivareta rettighetene til sårbare personer. Samtidig er det avgjørende for oss at tiltakene skjer innenfor tydelige rettssikkerhetsrammer og med respekt for grunnleggende rettigheter, særlig for barn og andre utsatte grupper.

KrF legger også vekt på at Norge som del av Schengen-samarbeidet må bidra til felles løsninger. Alternativet til å delta er ikke mer nasjonal kontroll, men mindre innflytelse over regelverket.

På denne bakgrunn støtter Kristelig Folkeparti komiteens tilråding.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:05:06]: Som omtalt under framlegget av Prop. 37 LS for 2025–2026 tidligere i dag skal Norge og Schengen-landene innføre EUs pakt for asyl og migrasjon fra 12. juni i år. Gjennom pakten innføres nytt, felles regelverk for å styrke håndteringen av og kontrollen med migrasjon til Norge og Europa. Regelverket underbygger regjeringens målsetting om en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk og økt internasjonalt samarbeid om nye løsninger og tiltak.

Forordningen om screening av tredjelandsborgere som regjeringen nå foreslår å innta i norsk rett, er en av de delene av EUs asyl- og migrasjonspakt som vil bli gjeldende for Norge.

Screening av tredjelandsborgere skal bidra til rask og sikker identifisering av personer fra land utenfor EU og EØS som ikke har vært gjennom ordinær grensekontroll. Det kan f.eks. være asylsøkere, personer som settes i land etter søk- og redningsoperasjoner, eller personer som har krysset grensen ulovlig og oppholder seg ulovlig i Norge. Regelverket gir også felles rutiner for å avdekke om utlendingen kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Rask avklaring av utlendingers identitet og om de kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, vil bidra til å styrke samfunnssikkerheten i Norge og Europa.

Screeningforordningen vil også styrke utlendingens stilling. Det innføres bl.a. felles regler om innledende helsesjekk, som også skal bidra til å avdekke om utlendingen kan utgjøre en trussel mot folkehelsen, og regler om innledende kartlegging av individuelle sårbarheter. Forordningen pålegger også nasjonalt tilsyn med at utlendingens grunnleggende rettigheter overholdes mens screening gjennomføres. Tilsynsordningen er under utarbeidelse og vil komme på plass senere.

Screeningforordningens regler tilsvarer i hovedsak praksis og rutiner som allerede er på plass i Norge i dag. Forordningen medfører derfor kun begrensede endringer i norsk sammenheng og antas i liten grad å innebære økt bruk av tvang eller internering. Samtidig er det en klar fordel for Norge med et felleseuropeisk krafttak for å sikre at myndighetene kjenner til hvem som oppholder seg i Schengen-området, og vurdere om personer kan utgjøre en trussel mot vår sikkerhet eller folkehelse.

Gjennomføring av screeningforordningen innebærer økte krav til utlendingsmyndighetene, herunder politiet. Stortinget har bevilget midler til implementering av screeningforordningen i 2025 og 2026, og er også orientert om at det er behov for en varig kapasitetsøkning for å håndtere de nye reglene. Regjeringen vil komme tilbake til framtidige behov i forbindelse med framleggelsen av statsbudsjettet for 2027.

Regjeringen har også foreslått å endre SIS-loven, slik at det åpnes for at vi, basert på informasjon mottatt fra andre stater eller internasjonale organisasjoner, kan registrere personer som utgjør en sikkerhetsrisiko i SIS. En slik mulighet vil øke vår evne til å avverge trusler mot samfunnet.

Stian Storbukås (FrP) [11:18:57] (ordfører for saken): La meg først takke komiteen for godt og smidig samarbeid. Saken handler i prinsippet om å tilpasse lovverket til det som eksisterer av moderne teknologi, kanskje først og fremst droner og håndholdte kameraer. Proposisjonen gir bl.a. PST gode muligheter til å drive det arbeidet vi har pålagt dem å gjøre. Det er viktig. Tilrådingen er fra en samlet komité, og gitt denne flotte harmonien tillater jeg å ha på meg Fremskrittsparti-hatten i resten av innlegget.

Da begynner jeg med å ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som foreligger som et mindretallsforslag. Samtidig varsler Fremskrittspartiet støtte til forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Det er et godt og offensivt forslag, så det gir vi full støtte til.

Men det er en underlig mangel i saken, mener vi, at kroppskamera i politiet ikke er en del av saken. Vi registrerer i merknadene at flere partier viser til et pilotprosjekt igangsatt av Politidirektoratet, om nettopp kroppskameraer. Det er vel og bra, men dette føyer seg dessverre inn i rekken av politiske saker hvor vi ser en vente-og-se-holdning – eller «avvente», som de skriver i merknadene. Heldigvis er jeg fast overbevist om at dette gode Fremskrittsparti-forslaget, i likhet med f.eks. forslaget om bevæpning, til syvende og sist blir vedtatt.

Men vente-og-se-folket, som jeg tror jeg vil kalle dem, har allerede god tilgang på eksisterende forskning og statistikk på dette fra land som har forsøkt ordninger med kroppskamera. Denne forskningen beviser bl.a. at man ser mindre maktbruk og færre klager, og man ser også tilløp til raskere saksbehandling. Det er også slått ganske godt fast at både vanlige folk og tjenestepersoner oppfører seg mer kontrollert når de vet at de blir filmet. Og skulle det skje noe, foreligger altså filmopptaket som et solid og objektivt faktagrunnlag.

Det er dessverre, som sagt, typisk norsk å vente og se. Jeg tror denne saken kommer uansett, men det er så meningsløst at årene ruller og går mens løsningen ligger rett foran nesetippen på de folkevalgte.

Farukh Qureshi (A) [11:22:21]: Kriminaliteten i vår tid er mer organisert, mer teknologisk avansert – og mer grenseløs. Da kan vi ikke møte den med gårsdagens verktøy. Dette handler om noe helt grunnleggende: at politiet og PST skal ha verktøy som faktisk virker – for å forebygge, for å avverge og for å bekjempe kriminalitet.

Med dette får politiet muligheten til å bruke skjult kamera også med moderne teknologi, som droner og mobile løsninger. Dette er ikke teknologi for teknologiens skyld, det er fordi det gir resultater. Det gjør det mulig å avdekke kriminalitet der det ellers er vanskelig, dokumentere hendelser bedre og, ikke minst, gripe inn før alvorlige lovbrudd skjer. Dette er forebygging i praksis. Det handler om å være i forkant – ikke bare reagere i etterkant.

Arbeiderpartiet er opptatt av helheten i kriminalitetspolitikken. Vi styrker politiet, vi prioriterer kampen mot kriminelle nettverk, og vi satser mer på forebygging, særlig for barn og unge. Samtidig er vi også opptatt av noe annet: at politikken faktisk virker ute i virkeligheten – at det ikke bare handler om hva man sier, men om hvilke verktøy man faktisk gir politiet.

Dette er inngripende virkemidler. Da må rettssikkerheten også være sterk, og det er den: klare vilkår, tydelige rammer, domstolskontroll. For oss er ikke dette et enten-eller, det er både trygghet og rettsstat.

Når kriminaliteten utvikler seg, må også verktøyene gjøre det. Hvis ikke er det ikke politiet som vinner dette kappløpet. Dette handler om å være i forkant, om å forebygge, ikke bare reparere, om å gi politiet muligheter til å stoppe kriminaliteten før den rammer, og om å bygge trygghet, ikke bare snakke om den.

Det er det som betyr noe for folk der ute.

Avslutningsvis vil jeg tillate meg å kommentere forrige talers innlegg. Å avvente og se er vel ikke akkurat det som kjennetegner Arbeiderpartiets kriminalpolitikk, tvert imot. Bare de seneste dagene og ukene har vi debattert flere viktige saker som går rett inn i hvordan vi best kan bekjempe kriminaliteten her hjemme.

Det som er viktig for Arbeiderpartiet, som vi allerede har framført, er at politikken vi iverksetter, faktisk virker. Vårt formål er klart og tydelig: Vi skal ha en politikk som er kunnskapsbasert, med tiltak som virker, for å gjøre Norge tryggere for alle sammen.

Mari Holm Lønseth (H) [11:25:14]: Trusselen fra kriminelle nettverk har aldri vært større, og det er helt nødvendig med nye grep for å slå ned på den kriminaliteten. Norge er i ferd med å bli en form for honningkrukke for kriminelle, et sted hvor det er lettere å slippe unna med kriminalitet sammenlignet med våre naboland, hvor vi har et mindre sterkt politi, og hvor vi har flere saker som blir henlagt og færre som blir oppklart. Når den organiserte kriminaliteten truer hele vår samfunnsmodell og vårt tillitssamfunn, må også den bekjempes.

Jeg mener Norge kan bedre, men da trenger vi også flere tiltak langs flere spor.

For det første er vi nødt til å styrke politiet. Politiet har ikke på langt nær vært prioritert nok av Arbeiderpartiet i regjering. For det andre trenger vi et moderne regelverk som gir politiet effektive etterforskningsmetoder, og som kan stille de kriminelle til ansvar. Derfor støtter også Høyre lovforslaget fra regjeringen som legges fram her i dag. Det er en helt nødvendig oppdatering av regelverket, men vi mener samtidig at dette ikke er tilstrekkelig. Derfor fremmer Høyre et forslag om å gi politiet større mulighet til å bruke såkalte skjulte etterforskningsskritt i forebyggende øyemed, i større grad enn det dagens regelverk åpner for. Jeg er glad for at dette forslaget, etter hva jeg forstår, ser ut til å få flertall i salen her i dag.

I Sverige har de bl.a. åpnet for forebyggende skjulte etterforskningsskritt ved mistanke om grove våpenlovbrudd, grov våpensmugling og smugling av eksplosiver. Det kan ikke være sånn at de kriminelle opplever at det er lettere å slippe unna i Norge enn det er i Sverige. Derfor mener vi at regjeringen er nødt til å utrede endringer som åpner for å bruke skjulte etterforskningsskritt for å forebygge kriminalitet, i større grad enn det norske regelverket i dag åpner for. Det er helt nødvendig at politiet har mulighet til å benytte sånne metoder, og at det er større samsvar mellom norsk og svensk rett.

Avslutningsvis vil jeg bare knytte noen kommentarer til kroppskamera i politiet. Høyre er positive til bruk av kroppskamera i politiet, og også saksordføreren var inne på en del gode argumenter for det. Der pågår det for tiden et pilotprosjekt, og det er nettopp det pilotprosjektet som legges til grunn for hvordan man skal rulle dette ut generelt i hele landet. Det forventer vi at regjeringen raskt tar tak i når pilotprosjektet går ut.

Jeg tar opp forslaget Høyre er med på.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [11:28:00]: Denne saken handler om hvordan vi som lovgiver trekker tydelige grenser for statens adgang til å bruke inngripende metoder i etterforskning og forebygging. Utvidet adgang til skjult kameraovervåkning, inkludert bruk av mobile kamera og droner, i politiets etterforskning og i PSTs forebyggende virksomhet innebærer betydelige inngrep i borgernes privatliv. Slike inngrep må alltid være forankret i klare lovhjemler, strenge vilkår og effektiv, uavhengig kontroll.

SVs utgangspunkt er at personvernet er en grunnleggende rettighet i en rettsstat. Samtidig anerkjenner vi at politiet og sikkerhetstjenesten må ha nødvendige virkemidler for å bekjempe alvorlig kriminalitet og terror. Spenningen mellom disse hensynene må løses gjennom tydelige rettslige rammer, ikke gjennom gradvis utvidelse av skjønnsbasert praksis.

Teknologisk utvikling gjør at overvåkning kan bli mer omfattende, mer presis og mindre synlig enn tidligere. Det øker ikke bare muligheten for effektiv etterforskning, men også risikoen for utilsiktet normalisering av inngrep i privatlivet. Nettopp derfor er det avgjørende at Stortinget fastsetter klare grenser for bruk, varighet og kontroll.

SV støtter tilrådingen fordi den bidrar til å samle og tydeliggjøre regelverket i lovs form, slik at bruken av skjult kameraovervåkning og droner skjer innenfor en struktur som er etterprøvbar, forholdsmessig og underlagt domstolskontroll. Samtidig er det avgjørende for oss at bruken fortsatt underlegges strenge krav til nødvendighet, tidsavgrensning og uavhengig kontroll, og at terskelen for forebyggende bruk ikke utvikles på en måte som faktisk svekker rettssikkerheten eller bygger ned personvernet over tid.

SV vil advare mot en utvikling der teknologisk mulighet i seg selv blir styrende for hva slags inngrep staten kan gjøre i borgernes liv. I en rettsstat er ikke spørsmålet hva som er mulig, men hva som er nødvendig og legitimt. Derfor er det riktig at Stortinget nå fastsetter klare rettslige rammer, framfor å videreføre en situasjon med uklare og fragmenterte hjemler. SV stemmer derfor for tilrådingen og mot mindretallsforslagene.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:31:03]: Etter gjeldende rett kan politiet og PST i forbindelse med skjult overvåking bare bruke fastmonterte overvåkingskameraer som er fjernbetjente eller automatiske, eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Gjeldende regelverk gir følgelig ikke hjemmel for skjult overvåking ved bruk av mobile kameraer, f.eks. kameraer montert på droner. Dette er åpenbart ikke hensiktsmessig i lys av den teknologiske utviklingen.

EOS-utvalget rettet som kjent i sin årsmelding for 2022 skarp kritikk mot PST for å ha brukt droner som skjult overvåkingsmetode i forebyggende saker uten hjemmel i lov. Likeledes har Riksadvokaten påpekt behovet for å lovregulere politiets adgang til å benytte mobile kameraer. Senterpartiet er derfor enig i at dagens regelverk er modent for endring, slik at regelverket er i tråd med Grunnloven og den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK.

I en virkelighet der kriminelle raskt tar i bruk ny teknologi, er det viktig at politiet har de nødvendige hjemlene til å ta i bruk nye metoder for å forbygge og bekjempe kriminalitet. Droner kan bidra til bedre situasjonsforståelse, høyere kvalitet og større sikkerhet i oppdragsutførelsen, tidsbesparelser og en mer effektiv utnyttelse av politiets ressurser. Senterpartiet mener politiet må gis mulighet til å følge den teknologiske utviklingen. Særlig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon vil dette være viktige verktøy for politiet for å kunne løse sitt oppdrag og sikre en effektiv kriminalitetsbekjempelse.

Senterpartiet støtter derfor proposisjonen, slik at politiet skal kunne benytte mobile kameraer, herunder kameraer som er montert på droner, håndholdte kameraer og kameraer montert på kjøretøy, forutsatt at vilkårene for slik overvåking for øvrig er oppfylt. Det er bra at lovforslaget klargjør at hjemlene gjelder både i etterforskning av kriminalitet og i PSTs forebyggende virksomhet.

Jeg viser for øvrig til forslaget fra Senterpartiet, Høyre og KrF om en videre utredning av forslag som åpner for bruk av forebyggende skjulte etterforskningsskritt ved mistanke om overtredelse av flere straffebud.

Skjult kameraovervåking er et inngripende tiltak. Senterpartiet oppfatter at lovforslaget er tilstrekkelig balansert, med nødvendige rettssikkerhetsgarantier der hensynet til borgernes rettssikkerhet og personvern er sikret gjennom krav om domstolskontroll for mer inngripende overvåking, og at reglene er strengere jo mer inngripende tiltakene er. Selv om mobile kameraer gir et økt overvåkingspotensial, der større områder kan overvåkes mer effektivt og kameraene kan fange opp andre områder enn det som er mulig med fastmonterte kameraer, mener Senterpartiet dette er godt rammet inn i lovforslaget.

Så vil jeg knytte en kommentar til saksordførerens uttalelser knyttet til fastmonterte kameraer på politibetjenter. Der viser jeg til det pilotprosjektet som pågår, og jeg er helt enig med representanten fra Høyre, som påpeker at man må ha tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Jeg ser fram til de erfaringene som kommer.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:34:12]: Organisert kriminalitet stopper ikke ved landegrenser. Den går dit risikoen er lavest og mulighetene størst. Derfor må vi også stille et ærlig spørsmål: Er Norge i ferd med å bli et enklere land å operere i enn våre naboland?

Forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet er enkelt. Vi ber regjeringen utrede om politiet i større grad bør kunne bruke forebyggende skjulte etterforskningsskritt før alvorlig kriminalitet skjer – for dette handler nettopp om forebygging. Vi ser til Sverige og Danmark, som de siste årene har strammet inn for å møte mer alvorlig og organisert kriminalitet. I Sverige er det i dag større adgang til å bruke slike virkemidler, bl.a. ved mistanke om grove våpenlovbrudd og smugling av eksplosiver. Dette er ikke fjerne problemstillinger. Dette er kriminalitet vi også ser i Norge.

KrF er opptatt av rettssikkerhet og personvern, men vi er også opptatt av trygghet. Trygghet for vanlige folk forutsetter at politiet har verktøy som gjør dem i stand til å ligge i forkant. Vi kan ikke akseptere at Norge blir et attraktivt alternativ fordi regelverket er svakere. De kriminelle miljøene leter etter forskjeller. De leter etter smutthull. De går rett og slett dit gjerdet er lavest.

Dette er et moderat forslag. Vi ber ikke om en konkret lovendring i dag. Vi ber om en utredning og om at Stortinget får et godt grunnlag for å vurdere om regelverket bør styrkes. Hvis alt er bra nok, vil en utredning bekrefte det. Hvis ikke har vi et ansvar for å gjøre noe med det. Dette handler om hvilket samfunn vi vil være: et som reagerer i etterkant, eller et som forebygger. Kristelig Folkeparti velger det siste.

Til forslaget om kroppskamera: Undertegnede har stor sympati for det, men i likhet med foregående talere går vi til vurdering av det når vi ser et bedre beslutningsgrunnlag for det.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:36:52]: Regjeringens lovforslag sikrer at politiet og PST kan bruke nødvendige og effektive verktøy i arbeidet med å ivareta nasjonal sikkerhet og bekjempe alvorlig kriminalitet. Jeg er derfor glad for at en samlet komité har sluttet seg til regjeringens forslag.

Lovforslaget gir politiet og PST en klar og teknologinøytral lovhjemmel for skjult kameraovervåking med alle kameratyper – både kamera på droner, håndholdte kamera og kamera festet på kroppen til tjenestepersoner eller kjøretøy.

Lovhjemmel for skjult overvåking ved bruk av kamera på droner har vært særlig etterspurt av etatene. Overvåking fra luften kan brukes på steder og i situasjoner der andre metoder ikke fungerer, og er et effektivt virkemiddel.

Regjeringens forslag gir politiet og PST nye virkemidler, men innenfor klare grenser som sikrer borgernes rettssikkerhet. Vi skal slå ned på kriminalitet innenfor rettsstatens rammer. Regjeringens forslag sikrer en god balanse mellom effektiv kriminalitetsbekjempelse og enkeltmenneskers rettigheter.

Regjeringen prioriterer kriminalitetsbekjempelse høyt. Dette lovforslaget er ett av flere tiltak i Regjeringens plan for Norge som styrker politiets arbeid med å bekjempe kriminelle nettverk. Effektiv kriminalitetsbekjempelse forutsetter en helhetlig tilnærming. Derfor jobber vi også målrettet med å sikre gode rammevilkår for politiet og PST. Etatene skal ha tilstrekkelige økonomiske ressurser, nødvendig bemanning og en hensiktsmessig organisering. I tillegg må politiets verktøykasse holde følge med teknologiutviklingen. Dette er særlig viktig i dagens sikkerhetspolitiske situasjon og med dagens kriminalitetsbilde. Regjeringen prioriterer derfor lovarbeid som sikrer politiet tilgang til moderne virkemidler. Dette lovforslaget er et konkret eksempel på det.

Erik Hager (A) [11:39:11]: Kriminaliteten blir mer organisert, mer teknologisk avansert og mer grenseoverskridende. Da må også politiets virkemidler være oppdaterte og tilpasset virkeligheten. Samtidig er det avgjørende for Arbeiderpartiet at dette skjer innenfor tydelige rettsstatlige rammer. Derfor er denne proposisjonen viktig. Den klargjør lovverket, gir klare hjemler og setter tydelige grenser for bruk av skjult kameraovervåking.

Dette handler om effektiv kriminalitetsbekjempelse, men det handler også om rettssikkerhet, personvern og tillit. Når staten gis inngripende virkemidler, må det være klare vilkår, tydelig kontroll og strenge krav til nødvendighet og forholdsmessighet. Innbyggernes integritet må ivaretas. Folk skal kunne ha tillit til at politiet og PST bruker slike metoder på en trygg, lovmessig og ansvarlig måte. Det er nettopp denne balansen regjeringen legger opp til i dette lovforslaget. Arbeiderpartiet mener derfor at forslagene både styrker samfunnets trygghet og verner de grunnleggende rettighetene som rettsstaten bygger på.

Saksordføreren etterspør tempo, tempo, tempo. Det er grunn til å minne om at når det gjelder rettssikkerhet og personvern, kan det å være konservativ – som Høyre tydeligvis ikke har glemt, og det er jeg veldig glad for – være et gode i seg selv, altså det å ta vare på og tenke seg om samt det å ha nøyaktige prosesser og sjekke om dette med kamera på kropp fungerer etter forsøket. Det kan være grunn til å vente på det.

June Trengereid Gruer (A) [11:41:58] (ordfører for saken): Først vil jeg starte med å takke komiteen for et godt samarbeid. Jeg er glad vi står samlet bak tilrådingen om endringene i skadeerstatningsloven, endringer som nå sikrer at vi øker erstatningsnivået for barn som blir påført alvorlige skader.

I dag retter vi opp en urett, for det har vært slik at barn som har blitt alvorlig skadet, har risikert å få mindre i erstatning enn voksne i lignende situasjoner. Det har ikke bare vært opplevd som urimelig – det har vært urimelig. Det viktigste ved dagens vedtak er dermed at vi enda tydeligere viser at vi som samfunn har et særlig ansvar for barn som rammes av alvorlige skader, at barn ikke skal ha lavere erstatning ved tap enn voksne. Det betyr nå at barn som får livet sitt endret ved en skade, forhåpentligvis kan tenke litt mindre på om pengene kommer til å strekke til i årene framover. Det er dermed er en gledens dag for barna og for familiene deres.

Finn Krokeide (FrP) [11:43:25]: Dette er en sak som i det store bildet av sakene justiskomiteen har behandlet denne sesjonen, kan virke liten. Den brede politiske enigheten kan også etterlate et inntrykk av at denne saken er mindre betydningsfull, men det inntrykket er absolutt ikke riktig. For dem det gjelder, vil den oppjusteringen av standardisert inntektstaperstatning til barn ha stor betydning. Dette innebærer en vesentlig styrking av barns erstatningsrettslige stilling. Det er derfor et veldig viktig stortingsvedtak som vil bli fattet i denne saken.

Det er også naturlig og veldig gledelig at det er bred politisk enighet om denne styrkingen av barns erstatningsrettslige stilling. Det er en samlet justiskomité som støtter det.

Jeg vil avslutningsvis påpeke at Fremskrittspartiet har merket seg at endringene Stortinget vedtar i denne saken, vil påføre de regionale helseforetakene ekstra utgifter. Fremskrittspartiet legger derfor til grunn at helseforetakene kompenseres for disse økte utgiftene over statsbudsjettet, slik at dette ikke må dekkes inn gjennom kutt i andre deler av helseforetakenes budsjett.

Hans Edvard Askjer (KrF) [11:44:58]: Denne innstillingen fra justiskomiteen er både viktig og riktig. Den handler om å sikre barn som er påført skade, en mer rettferdig erstatning for framtidig inntektstap.

Samtidig må vi erkjenne at dette regelverket i stor grad handler om å sikte på et bevegelig mål. Vi fastsetter i dag rammer for beregninger langt inn i framtiden – uten å ha full kontroll over utviklingen i rente, avkastning og økonomi. Nettopp derfor er det avgjørende at vi lander på det som framstår som et best mulig og forsvarlig nivå.

En for høy kapitaliseringsrente vil i praksis bety at skadelidte barn underkompenseres. Det er en risiko vi ikke bør ta – særlig ikke for dem som skal leve lengst med konsekvensene.

At komiteens tilrådning er enstemmig, viser at vi tar dette ansvaret på alvor, på tvers av partier. Dette er et viktig steg i retning av et mer rettferdig erstatningssystem.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:46:18]: Jeg er glad for at en samlet komité støtter forslaget i proposisjonen om endringer i skadeserstatningsloven. I proposisjonen foreslås endringer i § 3-2 a om inntektstapserstatning til barn. Forslaget vil øke den standardiserte erstatningen som ytes etter denne bestemmelsen.

Skadeserstatningsloven har lenge hatt en egen bestemmelse om standardisert erstatning til barn. Slik erstatning for inntektstap fastsettes etter faste regler og satser i stedet for å beregnes konkret for hver enkelt skadelidt.

Ved utmåling av erstatning for framtidig tap forutsettes det at erstatningsbeløpet investeres, og at det oppnås en viss avkastning. Ved beregningen brukes en kapitaliseringsrente. Kapitaliseringsrenten er kort fortalt et uttrykk for hvilken avkastning en kan forvente at den skadelidte får på erstatningsbeløpet. En lavere kapitaliseringsrente gir dermed høyere erstatning.

Hovedgrunnen til at lovforslaget gir høyere erstatning, er at de nye reglene legger til grunn en lavere kapitaliseringsrente ved beregningen av den standardiserte erstatningen. Forslagene bygger på at de alminnelige kapitaliseringsrentene på personskadeområdet også legges til grunn i barneerstatningsreglene. Den standardiserte inntektstapserstatningen til barn vil dermed baseres på samme kapitaliseringsrente som benyttes for andre personskadelidte.

I tillegg foreslås en heving av erstatningen til barn for tap av evnen til å utføre hjemmearbeid, Dette har også bakgrunn i en lavere kapitaliseringsrente.

Oppsummert er det altså et forslag som vil medføre at barn som blir skadet og har krav på erstatning, vil få høyere erstatningsbeløp enn i dag.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [11:49:14] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Regjeringen har lagt fram en lovendring som åpner for å innføre generell bevæpning i politiet. Jeg regner med at partiene selv vil snakke for sine standpunkter, og heretter vil jeg snakke for FrPs.

Jeg vil først si at jeg skulle ønske vi ikke hadde kommet dit at vi var nødt til å innføre generell bevæpning. Det har vært en styrke for norsk politi at det lenge var mulig å ha en politistyrke som ikke var bevæpnet. Det skjer noe i samfunnet når man må gå til det skrittet å innføre generell bevæpning, men tiden for det har egentlig vært overmoden veldig lenge. Det er sånne ting som en altfor høy innvandring over tid som har bidratt sterkest til den trusselsituasjonen som politiet møter i hverdagen nå, i tillegg til den økte kompleksiteten og brutaliteten i kriminalitetsbildet. I sammenheng med det vi nå står i – en økt generell trusselsituasjon – er det helt nødvendig å innføre generell bevæpning nå.

FrP har i veldig lang tid sett denne utviklingen, advart mot den og prøvd å komme med forslag på et bredt felt for å hindre den. Dessverre har det ikke vært mulig å nå fram, og vi står i dag med et flertall for å innføre dette. Vi er isolert sett glade for det. Det har ikke vært en god situasjon politiet har stått i, med hele tiden løpende beslutninger fra Politidirektoratet, som stadig oftere har måttet ty til generell bevæpning. Det har ført til en usikkerhet ute hos mannskapene og en situasjon som har vært vanskelig og uhåndterlig. Derfor er dette på overtid nå.

Det er grunn til å stille spørsmål ved hvor regjeringen har vært de siste årene, når vi har sett en utvikling som har vært ganske dramatisk, uten at regjeringen på eget initiativ egentlig har kommet med noe sånt før man har blitt truet eller presset til det gjennom det som gikk mot et flertall i Stortinget.

Vi kommer selvfølgelig til å støtte opp under dette vedtaket. Det burde ha kommet på et langt tidligere tidspunkt, men vi er glade for at vi er der i dag, og at politifolk i tjeneste nå kan ha en trygghet og forutsigbarhet for sin sikkerhet og også bidra til en økt sikkerhet i samfunnet.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:00:59]: Jeg vil vise til foregående taler. Fra Senterpartiets perspektiv handler denne debatten om tryggheten i Norge. Det handler om tryggheten til befolkningen i hele landet i møte med en ny trusselsituasjon, med tanke på både kriminalitet og en sikkerhetspolitisk situasjon som har eskalert i årene som har vært. Politiet nyter høy tillit i landet vårt. Slik har det vært, og fortsatt gjør de det. Jeg skulle i likhet med andre helst sett et politi uten generell bevæpning, men vi må ta inn over oss de samfunnsendringene som har skjedd og skjer rundt oss.

For Senterpartiet har det vært viktig å lytte til dem som står med skoene på. Politiet har selv sagt at de trenger generell bevæpning. Politiets Fellesforbund har vært tydelig, Politidirektoratet har vært tydelig, og PST har vært tydelig. Vi skal lytte til dem som står med skoene på der ute, og som ivaretar tryggheten for befolkningen i landet vårt.

Det er kanskje forskjellige behov på forskjellige plasser i landet. Det har vært en debatt om man skal ha generell bevæpning enkelte steder, men ikke andre. Fra Senterpartiets perspektiv mener jeg vi ikke skal skape et a- og b-politi. Av disse grunnene er en generell bevæpning av politiet i Norge både riktig og viktig.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at vi stemmer mot forslaget fra MDG, av de nevnte grunnene. Jeg viser til at det allerede er iverksatt et evalueringsarbeid, og vi imøteser dette arbeidet.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:02:58]: Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er et av de mest prinsipielle vi behandler i denne sal. Det handler ikke bare om hva politiet har på hoften. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et høyt utdannet politi med høy tillit og sivilt preg er noe av det vi skal være stolte av i Norge, og noe vi bør ta vare på.

Tilliten mellom politi og befolkning bygges gjennom nærhet, dialog og minst mulig bruk av makt. I en tid med økt uro, der demokratier er under press, bør vi være svært varsomme med å gjøre grep som kan svekke denne tilliten gjennom å endre politiets framtoning.

Miljøpartiet De Grønne ønsker ikke en generell bevæpning av norsk politi, for det er å ta et steg vekk fra de verdiene vi ønsker å bevare. En rekke tunge fagmiljøer og interessegrupper har advart mot at politiet i hele landet skal være bevæpnet i alle situasjoner, og vi deler deres bekymring. Vi ser at politi som går inn i situasjoner der andre løper vekk, må beskyttes for å kunne beskytte seg, og at trening på tilgang til våpen er en del av den jobben politiet skal gjøre på vegne av oss som samfunn, men dette behøver ikke bety at et bevæpnet politi skal bli en normaltilstand. Det er sterkt problematisk å ha våpen i situasjoner der bevæpning ikke er nødvendig og kan virke skremmende eller støtende. Særlig er vi redd for konsekvensene i møte med barn og mennesker i sårbare situasjoner, eller mennesker med lavere tillit til politi og myndigheter.

Derfor står vi i MDG fast ved vårt primære standpunkt. Vi støtter ikke generell bevæpning av politiet, og vi stemmer mot lovforslaget.

Når det er sagt, registrerer vi at det er et flertall i denne sal som ønsker et mer bevæpnet politi. Når Stortinget likevel går inn for dette, mener vi i det minste det burde vært en prinsipiell diskusjon om varigheten på denne endringen, for det er flere som har skiftet standpunkt til generell bevæpning de siste par årene, blant ansatte i politiet og i en rekke partier. Mange av disse begrunner det med en utvikling i kriminalitets- og trusselbildet. Bevæpningen er altså ikke et mål i seg selv, men en konsekvens av at noe der ute har endret seg. Nettopp derfor mener jeg det er et paradoks at regjeringen og flertallet på Stortinget ser ut til å ville gjøre bevæpningen permanent.

Jeg lurer på om dette er et uttrykk for en resignasjon der kriminalitetsutviklingen anses uunngåelig og varig. Tvert imot bør det være en politisk ambisjon å snu denne utviklingen – redusere kriminalitet, bekjempe nettverkene og styrke tryggheten på måter som igjen kan redusere politiets behov for våpen. Derfor foreslår MDG, som et mindretall i justiskomiteen, at en eventuell lovfesting gjøres tidsbegrenset. Vi har gode eksempler i Stortinget fra tidligere på såkalte solnedgangsbestemmelser og mener det også bør gjelde her.

Jeg tar med det opp MDGs forslag i saken og håper at et flertall på Stortinget kan være med på å styrke den demokratiske kontrollen over et spørsmål av så stor samfunnsøkonomisk betydning.

Hans Edvard Askjer (KrF) [12:06:22]: Noen sier at dette er langt på overtid. Jeg vil si at det kom da det dessverre var riktig å gjøre det. Man kan peke på enkeltfaktorer. Det er et samlet bilde. Det har å gjøre med rus, psykiatri og grovere og mer vold. Det har med sammensetningen av befolkningen å gjøre. Ja, det er mange forhold ute og går. Jeg har hatt god dialog med politiet underveis i denne prosessen. Sammen med politiet har jeg kommet til at vi dessverre er der at det er nødvendig at politiet, for å ta vare på vår sikkerhet og egen sikkerhet, må ha denne muligheten.

Politiets fremste oppgave er å skape trygghet for befolkningen – og for seg selv og sine kolleger i tjeneste. Vi står i en tid hvor trusselbildet er mer komplekst og uforutsigbart enn tidligere. Politiet forventes å håndtere alvorlige og akutte situasjoner raskt, ofte før spesialressurser er på plass. Da må de også ha verktøyene som er nødvendig for å løse oppdraget.

For Kristelig Folkeparti er det avgjørende at politiet har tilgang til våpen når situasjonen krever det for å kunne beskytte liv og helse, både sitt eget og andres. Samtidig er tillit helt grunnleggende. Vi har stor tillit til det norske politiet. Vi har et kompetent, godt utdannet og ansvarlig politi, som utviser nødvendig varsomhet og respekt i sin maktutøvelse. Det gjelder også i spørsmål om bruk av våpen. Erfaringene så langt gir heller ikke grunnlag for å si at tilgjengelig bevæpning fører til mer eskalering. Tvert imot tyder mye på at politiet håndterer dette på en profesjonell og nøktern måte.

For Kristelig Folkeparti handler dette om trygghet – ikke bare for befolkningen, men også for dem som hver dag går på jobb for å beskytte oss andre. Derfor mener vi det er riktig og nødvendig at politiet har våpen tilgjengelig i dagens situasjon.

Statsråd Astri Aas-Hansen [12:09:03]: Alle i Norge skal føle seg trygge, og politiet skal være i stand til å håndtere et kriminalitetsbilde i endring. Det har vært en negativ utvikling i trusselbildet de siste årene, og trusselnivået har over tid samlet sett vært høyere. Generell bevæpning gjør politiet bedre i stand til å respondere raskere på alvorlige og uventede hendelser, for å redde liv. Det gir bedre beredskap i møte med uforutsigbare hendelser og en tryggere arbeidshverdag for politiet.

Våren 2025 vedtok Stortinget endringer i politiloven som åpnet for at Politidirektoratet kunne beslutte generell bevæpning av politiet. Norsk politi har nå vært generelt bevæpnet siden 1. juli 2025.

Etter å ha gjennomført en høring av hvordan generell bevæpning bør reguleres, foreslår regjeringen nå enkelte justeringer i lovbestemmelsen. Fra å være en hjemmel for Politidirektoratet til å beslutte generell bevæpning, foreslås det nå at ordningen med generell bevæpning lovfestes – at det skal framgå av politiloven at politiet i alminnelighet er bevæpnet med skytevåpen i tjenesten.

Forslaget legger i tillegg opp til å videreføre Politidirektoratets myndighet til å gi nærmere bestemmelser om omfanget av bevæpningen, men slik at det foreslås presisert at direktoratet skal gi bestemmelser om tjenestetyper og oppdrag som kan utføres ubevæpnet. Slike oppdrag kan f.eks. være polititjeneste rettet mot barn og unge – som skolebesøk og forebyggende oppdrag – vakthold på sykehus, kontakt med pårørende eller der tjenestepersoner vitner i retten.

Det er viktig for meg å framheve at selv om politiet er generelt bevæpnet, skal de fortsatt kunne utføre oppdrag ubevæpnet, f.eks. i møte med barn. Jeg vil også understreke at det fortsatt er slik at skytevåpen kun skal benyttes når det er absolutt nødvendig og andre tiltak ikke er tilstrekkelig. Dette følger klart av politiloven, og lovforslaget som behandles i dag, medfører ingen endringer i reglene om politiets bruk av skytevåpen.

Politiutdanningen i Norge er omfattende og av høy kvalitet, og norsk politi nyter høy tillit i befolkningen. Erfaringene med bevæpning er gode, og jeg er trygg på at politiet også framover vil forvalte den tilliten som bevæpning innebærer, på en god måte.

Mahmoud Farahmand (H) [12:30:01]: I denne debatten blir det veldig klart at det er noen her som prøver å se verden som den er, og håndtere den, og noen som helst vil gjøre verden slik man skulle ønske den var. Det er et møte mellom idealisme og realisme. Jeg skulle også ønske vi kunne leve etter Kardemommeloven, men sånn er det altså ikke. Det er kriminelle bander som er væpnet der ute, som går løs på sivilbefolkningen, og er villig til å bruke makt og vold mot både eiendommer og mennesker.

Representanten fra SV hadde replikk på statsråden. Statsråden svarte godt for seg, men jeg ønsker å utdype det noe. Representanten stilte spørsmål om når denne generelle, midlertidige bevæpningen har vært til hjelp. Spørsmålet bør heller snus: Når har den ikke vært til hjelp? Hva vet vi om det som ikke har skjedd? Hva om norsk politi ikke var bevæpnet i diverse situasjoner, ville det bidratt til å eskalere voldsbruken fra kriminelle eller ikke?

Et annet spørsmål går på at man snakker om forskning. Forskning er tilbakeskuende. Hvem av oss representanter her skal stå og svare for at politikvinner og -menn blir skadet i tjeneste fordi de ikke hadde bevæpning? For å forklare situasjonen slik jeg kjenner den, som har ektefelle som jobber i politiet: Det tar tid fra man opplever en situasjon, til man ber om bevæpning, til bevæpningen gis og man kan bevæpne seg. Det kan gå 5, 10, 15 minutter. De 5–10 minuttene i en pågående livstruende hendelse er helt vitale minutter. Det er helt avgjørende minutter. De av oss som har vært med på slike øvelser og sett hva det betyr, har også en forståelse av som kreves, og hva det vil medføre at politiet er bevæpnet.

Jeg må tillegge dette igjen: Når vi snakker om bevæpning, slik representanten fra MDG var inne på i replikkvekslingen, snakker vi om de deler av politiet som har timevis med trening i konflikthåndtering – ikke bare våpenbruk, men også konflikthåndtering. Selv om man har pistolen på hofta, man har elektrosjokkvåpenet, man har batong og pepperspray, velger man først å prøve å snakke seg ut av situasjonen, for så å gå til pepperspray, for så kanskje å bruke batong og til slutt ty til skytevåpenet. Det er ikke automatikk i at når norsk politi får pistol på hofta, vil det gå løs på tilliten mellom politiet og befolkningen. Vi må ha større tiltro til våre tjenestekvinner og -menn, som er godt utdannet og godt trent i et samfunn der vi også nyter høy tillit.

(Innlegg er under arbeid)