Norge kan helt siden 2006 ha feilpraktisert EUs avløpsdirektiv (direktiv 91/271/EØF), da fristen for innføring av såkalt «sekundærrensning» utløp. Direktivet har vært del av EØS-avtalen helt siden 1994. Det mener flere spesialister på EØS-rett og miljørett, blant annet professorer ved Universitetet i Oslo. I løpet av sommeren og høsten i år har Adresseavisen skrevet en rekke artikler om dette. I august skrev også professor Christoffer Conrad Eriksen (UiO) og advokat Einar Bratteng en kronikk i Aftenposten om problemstillingen.

Nå kan det se ut til at ESA også har bestemt seg for å kikke nærmere på problemstillingen: I et brev datert 8. september (blant annet omtalt i Adresseavisen 15. september) utvider ESA en eksisterende sak som opprinnelig gjaldt et spesifikt renseanlegg i Trondheim. I brevet fra ESA pekes det særlig på to problemer: En liste på 112 tettbebyggelser følger ikke kravene til såkalt primærrensing av avløpsvann, fordi ikke alt avløpsvann føres til et avløpsnett eller individuelt system. Videre angir ESA en liste på 19 tettbebyggelser som ikke oppfyller kravet til såkalt sekundærrensning. Her er de 112 ikke tatt med, da disse ifølge ESA «by definition also fail the requirements to ensure secondary treatment». ESA ber i begge tilfeller Norge om å bekrefte eller korrigere listene.

I tillegg ber ESA om en oversikt over tettbebyggelser i mindre følsomme områder som er unntatt kravet til sekundærrensning, og om å få tilsendt rapportene som viser at reduserte utslippskrav her ikke har negativ miljøpåvirkning. ESA ber også om oppdatert informasjon om særlig følsomme områder.

Norge har fått svarfrist til 10. oktober 2025.

Det oppsiktsvekkende ved saken er at juridiske eksperter mener at Norge tilsynelatende med åpne øyne har unnlatt å gjennomføre direktivets krav i norsk rett. Direktivet krever at alle tettbebyggelser med minst 2000 personekvivalenter innen 31. desember 2005 skal være tilknyttet et avløpssystem og oppfylle kravene til såkalt «primærrensing». Videre krever direktivet at alle tettbebyggelser med mer enn 10 000 personekvivalenter (eller over 2000 personekvivalenter dersom utslippet skjer til ferskvann eller elvemunning) fra samme dato skal oppfylle krav til såkalt «sekundærrensing», som innebærer krav til ytterligere fjerning av organisk materiale fra avløpsvannet. For områder definert som særskilt følsomme områder kreves også tertiærrensning, dvs. fjerning av fosfor og nitrogen. Områder kan også defineres som «mindre følsomme», og det vil da være nok med primærrensing for mange av tettbebyggelsene som egentlig skulle hatt sekundærrensing, forutsatt at omfattende undersøkelser viser at dette ikke har negative miljøeffekter. I Norge er blant annet kyststrekningen fra svenskegrensen til Lindesnes definert som følsom, mens strekningen fra Lindesnes til Grense Jakobselv er definert som mindre følsom.

Problemet som ekspertene peker på (se blant annet Adresseavisens dekning) er at forurensningsforskriften kapittel 14, som gjennomfører rensekravene i norsk rett, følger en annen systematikk enn direktivet: Mens alle renseanlegg skal ha fosforfjerning, stilles det bare krav om sekundærrensing for nye renseanlegg eller dersom et renseanlegg skal endres vesentlig (jf. § 14-7). I en uttalelse til Adresseavisen i august bekrefter Miljødirektoratet at det norske forskriftsverket ikke stiller krav om sekundærrensing i alle tilfeller der direktivet krever det.  I artikkelen fremgår det også at 218 av 347 renseanlegg i Norge ikke møter kravene, og at 51 av disse ligger i nedbørsfeltet til Oslofjorden.

Bakgrunnen for at de norske reglene avviker fra direktivet, er forklart i et brev fra Miljødirektoratet til landets fylkesmenn (nå statsforvaltere - se brev til Fylkesmannen i Agder) i 2019. Brevet har overskriften «Skjerping av praksis for krav til sekundærrensing innenfor normalt og følsomt område», og direktoratet uttaler blant annet følgende om bakgrunnen for de norske reglene: «Da direktivet ble innført, hadde Norges innsats på avløpsområdet over lengre tid hatt som mål å redusere utslipp av fosfor til ferskvann og marine resipienter framfor organisk materiale. Det ble vurdert at å fjerne fosfor/næringssalter hadde en større effekt for vannkvaliteten i norske vassdrag og fjorder framfor rensemetoder som i større grad reduserer den organiske belastningen.» At man ikke krevde generell sekundærrensing, blir videre beskrevet som en «overgangsordning», der tanken var at oppgraderinger ville innebære en «vesentlig endring», slik at kravet gradvis ville gjelde for flere og flere anlegg. Direktoratet skriver at det i praksis har vært en høy terskel for at oppgraderinger blir regnet som «vesentlig endring» og dermed utløser krav om sekundærrensning. Direktoratet ber derfor statsforvalterne sette en frist for sekundærrensning for avløpsanlegg med gamle utslippstillatelser. Dessuten mente direktoratet at det var et reelt behov for sekunddærrensing: Mens man da ordningen ble innført, la til grunn at «et godt drevet og riktig dimensjonert mekanisk renseanlegg med et kjemisk rensetrinn i form av fosforfjerning, kan rense nesten like godt for organisk stoff som et sekundærrenseanlegg», hadde nyere rapportering vist at det kun var «noen få primærrenseanlegg med kjemisk rensetrinn for fosforfjerning som faktisk klarer å oppnå en tilstrekkelig stabil renseeffekt i samsvar med krav om sekundærrensing i direktivet». I tillegg vil sekundærrensing i større grad fjerne mikroforurensning som legemidler og organiske miljøgifter.

Nytt avløpsdirektiv

Mens saken som nå er havnet på ESAs bord, gjelder avløpsdirektivet fra 1991 som Norge allerede er bundet av etter EØS-avtalen, vedtok EU i fjor et nytt avløpsdirektiv, som det også har vært svært mye debatt om. Bakgrunnen er at det nye direktivet stiller krav om sekundærrensing for tettbebyggelser helt ned til 1000 personekvivalenter, og muligheten for unntak der det ikke gir vesentlige skadevirkninger for miljøet, fjernes. Dette vil innebære at mange mindre steder i Norge vil omfattes, og det har vært fryktet at dette vil bli svært dyrt. KS har nylig fått innhentet en rapport som argumenterer for at direktivet gir handlingsrom til å definere «tettbebyggelse» annerledes enn man til nå har gjort i Norge, slik at en del steder likevel vil falle utenfor. Avløpsdirektivet av 2024 er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen.