16. juni kom EU-domstolens avgjørelse i forente saker C-188/24 WebGroup Czech Republic/NKL Associates og C-190/24 Coyote System, som omhandlet franske krav til informasjonssamfunnstjenester, henholdsvis krav til aldersverifisering på pornografiske nettsider og forbud mot visse varslingstjenester om trafikkontroller. Sakene er tidligere omtalt i EU/EØS-nytt 1. oktober 2025, i forbindelse med at generaladvokat Szpunar avga sin uttalelse i saken. I likhet med generaladvokaten kom domstolen til at de franske reglene falt inn under det «koordinerte området» i EUs e-handelsdirektiv, slik at Frankrike i utgangspunktet ikke kunne stille slike krav til tilbydere etablert i andre medlemsstater. Dommen fra EU-domstolen synes likevel mer åpen enn generaladvokaten for å benytte en unntaksregel i direktivet. Sakene er såkalte «prejudisielle avgjørelser», dvs. at EU-domstolen bare uttaler seg om tolkningen av EU-retten, og den endelige avgjørelsen av saken skjer i en nasjonal domstol, på grunnlag av EU-domstolens tolkninger.

Det «koordinerte området» er i e-handelsdirektivet artikkel 2(h) definert som «de krav, der i medlemsstaterne retssystemer er fastsat for leverandører af informationssamfundstjenester eller for informationssamfundstjenester, uanset om de er generelle eller specifikt fastsat for disse». Krav til informasjonssamfunnstjenester som faller innenfor det såkalte «koordinerte området» i direktivet, er underlagt opprinnelseslandsprinsippet (artikkel 3(2)). Dette betyr at krav innenfor det koordinerte området skal stilles av staten der tjenesteyteren er etablert, og at staten der brukeren befinner seg, i svært liten grad kan forby eller stille tilleggskrav til tjenesten. Direktivet inneholder en del unntak, blant annet for pengespill, skatteregler og regler om personopplysninger. Disse var ikke aktuelle i de to sakene.

Frankrike hadde i begge sakene argumentert med at de nasjonale reglene falt utenfor av andre grunner: For det første ble det vist til at direktivet kapittel II og III fastsatte harmoniserende krav på noen områder. Frankrike mente derfor at krav som falt utenfor kapittel II og III heller ikke kunne være omfattet av det koordinerte området. Dette avviste domstolen, og slo i stedet fast at det generelle opprinnelseslandsprinsippet på det koordinerte området og harmoniseringen i kapittel II og III var to ulike, men komplementære, tiltak for å oppnå direktivets formål om fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester (avsnitt 55). Videre mente Frankrike at siden de nasjonale reglene var strafferettslige regler, falt de utenfor det koordinerte området. Direktivets fortale  (avsnitt 8) viser nemlig til at formålet med direktivet er å «skabe en retlig ramme for at sikre fri bevægelighed for informationssamfundstjenester mellem medlemsstaterne og ikke at harmonisere det strafferetlige område som sådant.» Også dette argumentet avviste domstolen, blant annet fordi en generell regel om at strafferettslige bestemmelser ikke kunne være del av det koordinerte området, ville være i strid med direktivets mål om fri bevegelighet for informasjonssamfunnstjenester (se avsnitt 64). Domstolen var heller ikke i tvil om at de franske reglene i begge sakene kunne utgjøre restriksjoner på tjenestefriheten, og dermed utgjorde «krav» i direktivets forstand slik at de var omfattet av opprinnelseslandsprinsippet (se avsnitt 67 – 78).

Domstolen drøftet deretter muligheten for å benytte en unntaksregel i direktivet. Direktivet artikkel 3 (4) slår nemlig fast at medlemsstatene kan gjøre unntak fra opprinnelseslandsprinsippet dersom det er begrunnet i visse, nærmere definerte samfunnshensyn, blant annet «ufravikelige rettsgrunnsetninger», som omfatter nødvendige tiltak i strafferettslig etterforskning og beskyttelse av mindreårige. Vilkårene er likevel strenge: Inngrepet må treffes «over for en informationssamfundstjeneste, som krænker de i nr. i) omhandlede mål, eller som udgør en alvorlig og tungtvejende risiko for en krænkelse af disse mål» og stå i et rimelig forhold til målene. Som hovedregel kan slike tiltak også først treffes etter at medlemsstaten uten resultat har bedt tilbyderens etableringsstat om å gripe inn, og varslet Kommisjonen.

At tiltaket må treffes overfor en informasjonstjeneste som krenker grunnleggende samfunnshensyn eller utgjør en alvorlig og tungtveiende risiko for krenkelser, har i tidligere praksis blitt forstått slik at generelle og abstrakte tiltak overfor en kategori tjenester, ikke kan godtas etter unntaksregelen. Unntaksregelen er med andre ord myntet på spesifikke inngrep mot enkelte tjenester, ikke på generelle regler. Domstolen holder, i likhet med generaladvokaten, fast ved dette. Generaladvokaten tok i sin uttalelse til orde for at inngrepet i saken om forbud mot trafikkontrollvarslinger, var et spesifikt inngrep og dermed kunne falle inn under unntaket, mens kravet om aldersverifisering på pornonettsider var generelt og falt utenfor. På det siste punktet tar domstolen en noe annen tilnærming: Den mener riktignok at det generelle forbudet i den franske straffeloven mot å tilby pornografisk materiale til mindreårige, er generelle regler, og dermed ikke faller inn under unntaksbestemmelsen. Men samtidig viser domstolen til at fransk lovgivning også inneholdt bestemmelser som ga reguleringsmyndigheten ARCOM mulighet til å utstede individuelle pålegg til bestemte tilbydere som brøt forbudet. Et slikt individuelt pålegg mente domstolen kunne falle inn under unntaket i e-handelsdirektivet artikkel 3(4). Avslutningsvis viser domstolen også til at direktivet i særlige hastetilfeller åpner for at slike pålegg kan utstedes uten å ha bedt tilbyderens etableringsstat om å gripe inn eller varslet Kommisjonen, men overlater vurderingen på dette punktet til den nasjonale domstolen.

Avslutningsvis uttaler EU-domstolen seg også om betydningen av direktivets særlige regler for «hosting»-tjenester i direktivet artikkel 14 jf. 15. Domstolen kom til at trafikkontrolltjenestene ikke falt inn under disse reglene.

Sakens interesse for Norge

Sakene gjelder regler som også er innlemmet i EØS-avtalen og derfor gjelder i Norge. Kontroll av informasjonssamfunnstjenester er også et tema som har fått mye oppmerksomhet i Norge, kanskje særlig i forbindelse med diskusjonen om aldersgrenser på sosiale medier, og Norge ga innlegg for EU-domstolen i saken. For nærmere omtale av sakens relevans for den norske aldersgrenseloven, samt et norsk forslag om forbud mot varsling av trafikkontroller, se EU/EØS-nytt 1. oktober 2025. Det kan dermed antas at dommen fra EU-domstolen vil ha stor interesse for norske beslutningstakere.

En ny utvikling siden da er at regjeringen fjernet kravet til aldersverifisering i forslaget om aldersgrenser på sosiale medier, og i stedet la opp til at håndhevingen vil skje gjennom digitaltjenesteforordningen (DSA) når denne innlemmes i EØS, se nærmere omtale i EU/EØS-nytt 29. mai 2026. En annen ny utvikling er at Kristelig folkeparti i mars i år fremmet representantforslag i Stortinget om å innføre verifiserbar 18-årsgrense for porno på nettet. Forslaget ble nedstemt.