EU-rettens betydning for idretten, og da særlig profesjonell fotball, går langt tilbake: Allerede i den berømte Bosman-dommen fra 1995 slo domstolen fast at profesjonell idrett er økonomisk aktivitet som faller innenfor EU-rettens regler om fri bevegelighet, og at regelverket til organisasjoner som UEFA kan ha samme virkning som restriksjoner vedtatt av EUs medlemstater. Siden har EUs domstoler avsagt en lang rekke avgjørelser om fotball og annen idrett. I sommer kom altså tre stykker:

• C-209/23 RRC Sports: Saken gjaldt FIFAs regelverk for agenter, og var svar på en foreleggelse fra en tysk domstol. Agentene argumenterte med at flere deler av FIFAs regelverk var i strid med EU-retten. Agentene angrep blant annet forbud mot representasjon av flere parter berørt av en overgang, visse regler om godtgjørelse og vilkår for å få og beholde FIFA-lisens, regler om å søke nye spillere og trenere å representere og visse regler om kommunikasjon. Spørsmålene til EU-domstolen gjaldt både forholdet til EUs konkurranseregler for foretak, reglene om fri bevegelighet og personvernforordningen (GDPR). EU-domstolen går i dommen langt i retning av å antyde at regler som forbyr agenter å kontakte og å inngå representasjonsavtaler med spillere som er bundet av eksklusive avtaler utenfor et særskilt tomåneders vindu, er i strid med konkurranseretten. EU-domstolen uttaler videre at flere av FIFAs regler utgjør restriksjoner etter EUs regler om de fire friheter: Dette gjelder blant annet forbud mot å representere flere parter, lisensregler som setter vilkår om at agenten ikke kan ha vært gjenstand for visse strafferettslige og disiplinære prosedyrer, og regler om forbud mot kontakt med sikte på inngåelse av avtale. Disse reglene kan imidlertid tenkes rettferdiggjort ut fra etiske hensyn, hensynet til å unngå interessekonflikt og beskyttelse av spillere og agenter. Siden saken er en prejudisiell avgjørelse, er det den nasjonale domstolen som i lys av sakens faktum må vurdere dette i lys av EU-domstolens føringer.
• C-428/23 ROGON and Others: Også denne saken gjelder regler om agenter, denne gangen det tyske fotballforbundets regler. Reglene forbyr blant annet agenter å få del i overskuddet i mottakende klubb ved overgang, og forbyr også kommisjon ved overgang for mindreårige spillere. De krever også offentliggjøring av vederlaget til agenter. Reglene ble utfordret i tyske domstoler, med påstand om at de var i strid med EU-rettens konkurranseregler. Spørsmålet til EU-domstolen var om reglene likevel var dekket av et unntak for konkurransebegrensninger som forfølger et legitimt formål av allmenn interesse. EU-domstolen kom til at regler vedtatt av et idrettsforbund for dets medlemmer, men som også i noen tilfeller gjelder for tredjeparter som ikke er medlem av forbundet, i noen tilfeller kan falle inn under dette unntaket. Dette kan være nødvendig for å ivareta de legitime hensynene, som i seg selv ikke er konkurransebegrensende, men er nødvendige for å ivareta «økosystemet» i idretten. Om unntaket, i lys av EU-domstolens føringer, gjelder reglene i den konkrete saken, må vurderes av den tyske domstolen.
• Forenede saker C-424/24 and C-425/24 FIGC and CONI: Sakene gjelder disiplinærvedtak i det italienske fotballforbundet, som innebar at to direktører i Juventus fikk forbud mot å utøve noen form for aktivitet i det italienske forbundet. Sanksjonene ble gjort globale gjennom FIFA. Det ble anlagt sak for italienske domstoler, men disse kunne bare gi erstatning, ikke erklære sanksjonene ugyldige. Spørsmålet fra den nasjonale domstolen til EU-domstolen var derfor om dette var i strid med reglene om fri bevegelighet. EU-domstolen slo her fast at en sanksjon som innebærer forbud mot utøvelse av en yrkesaktivitet i alle medlemsstater, er en restriksjon etter reglene om fri bevegelighet. Slike restriksjoner kan imidlertid rettferdiggjøres hvis de forfølger et allment formål og står i rimelig forhold til målsetningen. Dette må italienske domstoler vurdere, men EU-domstolen synes i utgangspunktet ikke å ha innvendinger mot selve sanksjonen. Derimot uttaler den at personer som utsette for slike sanksjoner, må ha tilgang til et effektivt rettsmiddel. Det innebærer at nasjonale domstoler må kunne oppheve sanksjonene og/eller gi midlertidig forføyning, dersom det er grunnlag for det.

I tillegg til de tre fotballsakene, avsa EU-domstolen en dom (sak C-474/24 NADA Austria and Others) om forholdet til personvernforordningen ved publisering av dopingdømte idrettsutøveres navn. Saken gjaldt regler i Østerrike som krevde publisering av navnene til idrettsutøvere som er utestengt på grunn av doping. EU-domstolen mente at slik publisering ikke i prinsippet var i strid med GDPR.