Som flere medier meldte om forrige uke, har ESA gjenåpnet tidligere klagesaker om deponering av gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjord, og sendte 23. april et åpningsbrev (letter of formal notice) til Norge. Brevet er siste tilskudd til den lange rekke av saker om vanndirektivet, som EU/EØS-nytt tidligere har skrevet om. ESA skriver selv i åpningsbrevet at sakene ble tatt opp igjen som følge av EFTA-domstolens dom i sak E-13/24 Norges Naturvernforbund og Natur og ungdom mot Staten ved Klima- og miljødepartementet fra mars 2025 (se også omtale i EU/EØS-nytt 11. mars 2025). Denne saken har siden gått sin gang gjennom norske rettsinstanser, og behandles i disse dager for Høyesterett.

Kjernen i saken dreier seg om vanndirektivets forbud mot å «forringe» vannforekomster. Direktivet åpner for unntak (artikkel 4(7)). I så fall kreves at «overriding public interest» og/eller at «the benefits to the environment and to society of achieving the objectives set out in paragraph 1 [hensynet til vannforekomstens økologiske status] are outweighed by the benefits of the new modifications or alterations to human health, to the maintenance of human safety or to sustainable development». ESA mener at denne bestemmelsen ikke er korrekt gjennomført i norsk rett: Vannforskriften § 12 viser til at «samfunnsnytten av de nye inngrepene eller aktivitetene skal være større enn tapet av miljøkvalitet.» Her er terskelen for «overriding public interest» satt for lavt, ifølge ESA, og det andre alternativet, om at hensynet til vannforekomsten oppveies av nytten for menneskelig helse, sikkerhet eller bærekraftig utvikling, ikke er gjennomført i det hele tatt. En kronikk på Rett24 av tre advokater i advokatfirmaet Hjort, publisert 27. april, peker også på at EFTA-domstolens rettsforståelse «utfordrer den måten forvaltningen tradisjonelt håndterer interesseavveiinger på, ved å foreta en samlet vurdering av ulike hensyn.»

Deretter går ESA over til de to konkrete sakene, Førdefjorden og Repparfjord. Begge reiser spørsmålet om forholdet mellom tilgang til kritiske råvarer (Critical Raw Materials – CRM) og hensynet til beskyttelse av vannforekomsten.

I saken om Førdefjorden, som gjelder rutilutvinning og deponering av gruveavfall på fjordbunnen, viser ESA til at tilgang til CRM i noen tilfeller kan utgjøre en «overriding public interest» etter vanndirektivet. Dette var imidlertid ikke en del av den opprinnelige begrunnelsen da tillatelsen ble gitt. ESA mener at «Norway is precluded from invoking ex post facto justifications for applying Article 4(7)». ESA mener også at slike fordeler må vurderes konkret og grundig, ikke bare nevnes abstrakt. Når det gjelder de andre delene av begrunnelsen, som skatteinntekter, økonomisk utvikling og arbeidsplasser i regionen, mener ESA det ikke er påvist at disse er tungtveiende nok.

Også i saken om Repparfjord fra Nussir ASAs koppergruve, ville deponering av gruveavfall i fjorden føre til forringelse av vannforekomsten. Også her pekte ESA på at begrunnelsen, selv om tilgangen til kritiske mineraler (kopper) var nevnt, først og fremst var knyttet til inntekter og arbeidsplasser. ESA mener at disse hensynene i den gitte begrunnelsen ikke var tungtveiende nok til å utgjøre en «overriding public interest». Når det spesifikt gjaldt tilgangen til kritiske råvarer, uttalte ESA: «As regards promoting Norway as an attractive country for mineral operations, the Authority notes that the promotion of a specific industry in the abstract cannot be considered as an overriding public interest within the meaning of Article 4(7) WFD».

Repparfjord-saken hadde imidlertid en interessant tilleggsingrediens: Etter at tillatelsen var gitt, ble prosjektet utpekt som et «strategisk prosjekt» under EUs forordning om kritiske råvarer (CRMA). CRMA er merket som EØS-relevant, og regjeringen har flagget at de ønsker å innføre den i Norge, men den er foreløpig ikke innlemmet i EØS-avtalen, og Nussir-prosjektet ble dermed utpekt som et tredjelandsprosjekt. Til tross for at CRMA ikke er innlemmet, mener ESA at man kan legge vekt på hensynene i forordningen for å avgjøre om råvaren er kritisk. Dette ble imidlertid ikke avgjørende for ESAs vurdering, da CRMA artikkel 10 forutsetter at eventuelle forringelser av vannforekomster vurderes i samsvar med vanndirektivet. Når ESA uansett mente at den norske begrunnelsen ikke var tilstrekkelig, fikk det heller ikke avgjørende betydning at prosjektet i ettertid hadde fått status som strategisk prosjekt. Sammen med de andre EØS EFTA-landene hadde Norge for øvrig, i en EFTA-kommentar til forslaget til CRMA slik det forelå fra Kommisjonens side, understreket «the importance of fully integrating considerations related to human rights, labour rights and environmental protection into the important work of ensuring a secure and sustainable supply of critical raw materials.»

Norge er imidlertid ikke alene om å erfare at det kan oppstå konflikt mellom vanndirektivets krav til beskyttelse av vannforekomster og EUs ønske om fortgang i prosjekter for utvinning av kritiske råvarer, slik blant annet CRMA skal bidra til: I mars i år inviterte EU-kommisjonen til en innspillsrunde (call for evidence) med sikte på en målrettet revisjon av vanndirektivet, nettopp i lys av behovet å legge til rette for CRM-prosjekter, se også omtale i EU/EØS-nytt 20. mars 2026. I høringsdokumentet (må lastes ned), skriver Kommisjonen blant annet: «In response to calls for evidence launched to inform various simplification packages, mining and metal processing sectors have repeatedly voiced their difficulties in obtaining permits to carry out strategic projects to ensure the supply of CRMs for the EU. Such problems are said to stem from the application of the WFD’s provisions preventing the deterioration of water bodies (non-deterioration principle), which restrict the discharge of pollutants from CRM projects into water bodies.» Høringen var åpen frem til 14. april, og Kommisjonen har ennå ikke fremlagt noe forslag, så det er for tidlig å si hva utfallet av revisjonen blir.