Innhald

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arild Grande, Eigil Knutsen, Anne Sandum og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til Prop. 87 L (2018-2019) Endringer i lov om Statens pensjonskasse, samordningsloven og enkelte andre lover (ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor) fremmet av regjeringen Solberg 10. april 2019.

Komiteen viser til at proposisjonen i hovedsak følger opp avtalen som ble inngått 3. mars 2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor.

Komiteen viser til at avtalen ga enighet om en god livsvarig pensjon og et tidligpensjonstillegg for de som trenger det. Det ble enighet om en påslagsmodell der alle år i arbeid skal gi opptjening fra første krone. Den nye ordningen innføres fra 2020 for ansatte som er født i 1963 og senere. Løsningen innebærer at det fortsatt skal være et enhetlig pensjonssystem i offentlig sektor, med livsvarig pensjon og like regler for kvinner og menn.

Komiteen viser til at den nye pensjonsløsningen gjør det enklere for offentlig ansatte å kompensere for effekten av levealdersjusteringen ved å stå lenger i jobb. Den nye alderspensjonen kan tas ut fleksibelt fra 62 år og fritt kombineres med arbeid. Proposisjonen inneholder også overgangsregler fra dagens til nye ordninger.

Komiteen viser til at de nye ordningene skal gjelde for de som er født i 1963 eller senere. Eldre årskull beholder dagens AFP-ordning og fortsetter å tjene opp pensjon i dagens ordning. De nye ordningene vil gi offentlig ansatte bedre uttelling av å stå lenger i arbeid. Offentlig ansatte vil ha samme mulighet som ansatte i privat sektor til å opprettholde pensjonsnivåene når levealderen øker.

Komiteen viser til at det innføres en ny betinget tjenestepensjon. Den vil gi økt sikkerhet for den fremtidige pensjonen for de som ikke kvalifiserer for AFP. Betinget tjenestepensjon skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 til 70 år.

Komiteen viser til at de nye ordningene gjør at man ikke mister opptjente rettigheter ved bytte av jobb. Overføringsavtalen videreføres og legger til rette for fortsatt god mobilitet.

Komiteen viser til brev av 15. mai 2019 fra Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie om justering av lovforslaget for lov om pensjonsordning for sykepleiere i Prop. 87 L (2018–2019), der det fremgår at det i lov om pensjonsordning for sykepleiere er foreslått en utilsiktet endring knyttet til § 11 l i lovforslaget. § 11 l har bestemmelser om opphør av pensjon. Lovforslaget § 11 l i lov om pensjonsordning for sykepleiere er utformet etter mønster av forslaget til § 26 l i lov om Statens pensjonskasse. Gjeldende regler for utbetaling av pensjon til gjenlevende ektefelle er forskjellig i lov om Statens pensjonskasse og lov om pensjonsordning for sykepleiere i tilfeller hvor et medlem dør før pensjonen har begynt å løpe. I Statens pensjonskasse utbetales det en måneds pensjon til gjenlevende ektefelle i tilfeller hvor et medlem dør før pensjonen har begynt å løpe, men det er ikke tilsvarende bestemmelser i pensjonsordningen for sykepleiere.

Intensjonen med lovforslaget har vært å videreføre gjeldende regler for utbetaling av pensjon til gjenlevende ektefelle for pensjon som er opptjent i dagens bruttoordning. Lovforslaget § 11 l i lov om pensjonsordning slik det er utformet i Prop. 87 L (2018–2019), innebærer dermed en utilsiktet utvidelse av gjeldende rett.

§ 11 l andre ledd i lovforslaget for lov om pensjonsordning for sykepleiere skal derfor utgå.

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 5.5. der det står at det er avtalt at den nye AFP-ordningen i offentlig sektor skal utformes etter mønster av den nye AFP-ordningen i privat sektor. Det vises i den forbindelse til vedlegg 1 «Framforhandlet løsning. Avtale om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor», punkt 3 Ny AFP i offentlig sektor, der det fremgår at ny AFP-ordning er utformet etter mønster av gjeldende AFP-ordning i privat sektor. Det vises videre til punkt 11 i avtalen, der det fremgår at partene kan endre avtalen dersom det skjer store uforutsette endringer i forutsetningene for pensjonsavtalen, og der endringer i AFP-ordningen i privat sektor er nevnt som et eksempel på det.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at den brede tilslutningen pensjonsavtalen fikk når arbeidstakerorganisasjonene forankret avtalen blant sine medlemmer, tyder på at den nye pensjonsløsningen er sterkt ønsket av offentlig ansatte. Den nye pensjonsløsningen er en balansert løsning som ivaretar behovet for arbeidskraft og de ansattes behov for forutsigbarhet og mulighet for en god pensjon gitt endringene i folketrygden.

Flertallet mener at den nye pensjonsløsningen vil gi offentlig ansatte en langt mer fleksibel pensjonsløsning, det vil bli enklere å kompensere for effekten av levealdersjusteringen, og det vil bygge ned mobilitetshindrene mellom offentlig og privat sektor. I tillegg sikrer den at også offentlige ansatte får fordelene i pensjonsreformen, fleksibilitet og mulighet til høyere pensjon ved utsatt avgang, og ikke bare innsparingene, levealdersjustering og ny regulering.

Flertallet viser til at avtalen bygger på de samme prinsippene som folketrygden og støtter opp om intensjonen bak pensjonsreformen. Selv om pensjonsutgiftene isolert sett vil øke med de nye ordningene, sammenlignet med en videreføring av dagens ordninger, vil insentivene i de nye ordningene trolig gjøre at flere står lenger i jobb. Dette er viktig både for arbeidstilbudet og for samfunnet.

Flertallet viser til at AFP skal legges om fra en tidligpensjonsordning til en livsvarig ytelse, som fritt kan kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen avkortes. Lovproposisjonen inneholder ikke lovforslag for en ny AFP-ordning. Det er mange uavklarte spørsmål som må utredes nærmere. Det legges til grunn at ny AFP skal utformes etter mønster av AFP-ordningen i privat sektor.

Flertallet viser til at proposisjonen har lovforslag for en midlertidig løsning for særalderspensjon for personer med særaldersgrense. Særalderspensjonen sikrer at de som har særaldersgrense også fra 2020 kan gå av fra samme tidspunkt og få samme ytelse som de får etter dagens regler. Partene har avtalt en prosess med sikte på å komme frem til enighet om varige pensjonsregler for personer med særaldersgrense som skal avsluttes senest 1. november 2019. Flertallet legger til grunn at regjeringen vil utarbeide et lovforslag i tråd med den løsningen det oppnås enighet om.

Flertallet viser til at arbeidstakerorganisasjonene i høringen i hovedsak mener at regjeringen følger opp avtalen, men at det på noen områder fremmes forslag som ikke er omtalt i avtalen. Dette gjelder utbetalingsperiode ved død og barnetillegg, hvor proposisjonen foreslår regler som er en innstramming sammenlignet med dagens regelverk. Det gjelder også innmeldingsregler for eldre arbeidstakere, hvor proposisjonen foreslår noe gunstigere regler enn det som følger av gjeldende regelverk. Dette var heller ikke omtalt i avtalen.

Flertallet viser til at arbeidstakerorganisasjonene i sitt høringsnotat skriver at det fortsatt er store forskjeller mellom pensjonsordningene i privat og offentlig sektor. Likevel vil de beholde særordningene for ekstra utbetalingsperiode ved død, som verken gjøres i folketrygden eller i privat sektor, og barnetillegget, som verken finnes i innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven.

Flertallet viser til at å redusere en måneds ekstra utbetaling til gjenlevende ektefelle er begrunnet med harmonisering med de private ordningene og folketrygden. Offentlig tjenestepensjon har gjenlevendepensjoner som kommer til utbetaling når et medlem dør.

Flertallet viser til at et eventuelt barnetillegg i påslagsmodellen vil krever, en omlegging fra dagens ordning der barnetillegget utmåles som en andel av bruttopensjonen. Etter dagens regler gis det et tillegg til alderspensjonen fra offentlig tjenestepensjon for pensjonister som forsørger barn under 18 år. Beregningen av barnetillegg tar utgangspunkt i bruttopensjonen, det vil si pensjonen før samordning. Barnetillegg til alderspensjonen har et klart mindre omfang enn barnetillegg til uførepensjonen, ettersom få alderspensjonister forsørger barn under 18 år.

Flertallet mener det er få tungtveiende argumenter for at offentlig ansatte skal ha barnetillegg til alderspensjonen, når det ikke er barnetillegg til alderspensjonen i verken innskuddspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven. Det bør være likebehandling mellom de private ordningene og de offentlige ordningene. Det er heller ikke rimelig at de som får barn sent, i all hovedsak menn, skal ha høyere samlet alderspensjon enn de som får barn tidlig. Barnetilleggene vil imidlertid fortsatt gis for opptjening i bruttoordningen, slik at personer med opptjening i bruttoordningen fortsatt vil få noe barnetillegg. Dermed blir det en gradvis utfasing av barnetillegget til alderspensjonen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at apotekansatte har egen pensjonsordning hvor pensjonsytelsene i stor grad tilsvarer det som gjelder etter lov om Statens pensjonskasse selv om apotekeransatte i all hovedsak er privat ansatte. Partene innen apotekbransjen inngikk en avtale i mars 2018 om partssamarbeid for å vurdere alternativer til dagens lovfestede pensjonsordning. Lovproposisjonen foreslår at dagens ordning videreføres inntil partene kommer til enighet, dvs. at det ikke innføres påslagspensjon i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Partene har ikke har kommet til enighet og partene har avsluttet partssamarbeidet. Arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden er uenige i hvilke konsekvenser dette bør få for utforming av lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv.; arbeidstakerne ønsker at det foreslås påslagspensjon, mens arbeidsgiverne fraråder dette. Dette flertallet legger til grunn at partene gjenopptar partssamarbeidet dersom de ikke ønsker at dagens ordning videreføres.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at når det gjelder konvertering av kort bruttoopptjening til påslagspensjon, så anerkjente arbeidstakerorganisasjonene i sitt felles høringssvar til departementet at intensjonen i avtalen kan oppnås ved ulike løsninger. Selv om konvertering av kort bruttoopptjening til påslagspensjon ikke er i tråd med ordlyden i avtalen, så er forslaget i tråd med intensjonen i avtalen. Det har vært førende for valg av løsning å sikre at opptjente rettigheter ikke faller bort som følge av omleggingen. Den enkleste løsningen for å sikre både likebehandling og at opptjente rettigheter med varighet under tre år ikke faller bort som følge av omleggingen, var å ikke overføre noen rettigheter fra bruttoordningen til påslagsordningen. Ved denne løsningen presiseres det at det er samlet opptjeningstid, i bruttoordningen og påslagsordningen, som skal legges til grunn for å avgjøre om det skal utbetales pensjon fra oppsatte rettigheter for tiden før 2020.

Derfor foreslås det at det ikke overføres noen rettigheter fra bruttoordningen til påslagsordningen, men at all opptjening før 2020 ivaretas som en oppsatt bruttopensjon. Det presiseres at medlemmer med tjenestetid før 2020 får en oppsatt pensjonsrett for tiden før 2020 dersom samlet opptjeningstid, dvs. både tid før og etter 2020, er minst tre år. Det vil senere bli vurdert om rettigheter kan overføres fra bruttoordningen til påslagsordningen for dem som har kort opptjeningstid i bruttoordningen.

Flertallet avviser påstanden om at proposisjonen bryter med den inngåtte avtalen når det gjelder reglene for personer med særaldersgrenser. Høringsnotatet av 17. oktober 2018 omfattet ikke noen særregler for personer med særaldersgrense, og arbeidstakerorganisasjonene hadde ingen merknader til dette i høringssvaret. Avtalen om midlertidige pensjonsregler av 12. desember 2018 inneholder bare forslaget om en ny tidligpensjonsordning for personer med særaldersgrense. Det går klart frem av avtalen av 12. desember at tidligpensjonsordningen skal gjelde for personer med særaldersgrense for årene frem til fylte 67 år. Det er ingen avgrensning til personer født i 1963 med aldersgrense 60 år. Når lovforslaget ikke avgrenses til denne gruppen, vil det gi større trygghet for fremtidig pensjon for dem som har særaldersgrense. Derfor opprettholdes forslagene om den midlertidige løsningen om at reglene for tidligpensjonen skal utformes generelt, og at retten til tidligpensjon også tas inn i lov om pensjonsordning for sykepleiere. Prosessen frem mot 1. november har som mål å avtale både en langsiktig løsning og supplerende eller alternative regler for de eldste årskullene. Partene har avtalt at det livsvarige kompensasjonsnivået for årskullene fra og med 1963-kullet skal avtales i 2019.

Flertallet viser til at økt sysselsetting gir høyere verdiskapning og høyere skatteinntekter. Den samlede omleggingen av pensjonsordningene for offentlig ansatte vil derfor styrke statsfinansene samtidig som arbeidstakerne får mulighet til å opprettholde gode pensjonsnivåer selv om levealderen øker.

Flertallet viser til proposisjonen og støtter lovforslagene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at avtalen om ny offentlig tjenestepensjon, der tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte legges om til livsvarige påslagsordninger som kommer i tillegg til folketrygden, er en viktig del i arbeidet med å gjennomføre pensjonsreformen. Disse medlemmer viser imidlertid til at det fortsatt er viktige spørsmål som gjenstår, som opptjening av pensjon fra første krone i privat tjenestepensjon, mulige endringer i AFP i privat sektor og diskusjonen om reguleringsprinsippene for løpende pensjoner i folketrygden.

Disse medlemmer viser til avtalen mellom arbeidstakerorganisasjonene og arbeidsgiverne i offentlig sektor, som har vært til uravstemning blant medlemmene, og støtter de forslagene som følger av den inngåtte avtalen.

Disse medlemmer viser til Stortingets høring i saken, der arbeidstakerorganisasjonene fremmet en felles høringsuttalelse der de viser til at regjeringen følger opp avtalen på de fleste områder, men at proposisjonen bryter med den inngåtte avtalen på følgende punkter:

  • Innstramming i tidspunktet for uttak og opphør av påslagspensjonen

  • Fjerning av barnetillegget i påslagspensjonen

  • Konvertering av kort bruttoopptjening til påslagspensjon

  • Alderspensjon til personer med særaldersgrense

Arbeidstakerorganisasjonene viser i tillegg til at proposisjonen bryter med intensjonen i avtalen på følgende punkter:

  • AFP lovfestes ikke nå, og forholdet til privat AFP er ikke avklart. Det haster. De ønsker en garanti fra Stortinget om at pensjonsavtalens bestemmelser om AFP må ivaretas for dem som skal omfattes av ny AFP fra 1. januar 2020, selv om lovbestemmelsene ikke skulle være på plass i tide.

  • Beregning av avbrutt opptjening i bruttoordningen.

Disse medlemmer støtter organisasjonenes vurderinger av at god avtaleskikk tilsier at den ene parten i en avtale ikke ensidig tar opp nye punkter etter at avtale er inngått, eller endrer innholdet i deler av avtalen. Der det er uenighet om tolkningen partene imellom, støtter disse medlemmer organisasjonene i at partene må finne ut av dette sammen, og at Stortinget ikke tar stilling til disse spørsmålene nå.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til forhandlinger mellom partene om forslag i proposisjonen som ikke er en del av den fremforhandlede avtalen og forslag som oppfattes å bryte med intensjonene i samme avtale, og komme tilbake til Stortinget med ny sak på bakgrunn av disse forhandlingene.»

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om en garanti knyttet til avtalens bestemmelser om AFP, som får virkning dersom nye lovbestemmelser ikke er på plass i tide, herunder også med en forutsetning om eventuell nødvendig tilpasning til endringer i AFP i privat sektor.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets behandling av Prop. 61 L (2017–2018), jf. Innst. 343 L (2017–2018) 4. juni 2018 om endringer i lov om Statens pensjonskasse og nye samordningsregler mellom brutto tjenestepensjon og folketrygd opptjent etter nye regler, der disse medlemmer viste til en tilsynelatende strengere samordning for personer med lav opptjening, da de tre tidligere samordningsfordelene ble slått sammen til én. Spørsmålet om de såkalte null-pensjonistene var også tema i behandlingen. Stortinget hadde svært kort tid på å behandle saken – det var ikke engang tid til høring. Disse medlemmer viser i den forbindelse til Stortingets enstemmige vedtak, sålydende:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for en helhetlig presentasjon/gjennomgang av fremtidig levealdersjustering og samordning for personer med tjenestepensjon fra offentlig sektor i forbindelse med fremleggelsen av nødvendige lovendringer som følge av avtalen om ny tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor.»

Disse medlemmer viser til kapittel 15 i Prop. 87 L (2018–2019) om effekten av pensjonsreformen for offentlig ansatte, men kan ikke se at effekten av nye og strengere samordningsregler for personer med lav opptjening fremkommer av tabellene og figurene i kapitlet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen følge opp Stortingets enstemmige vedtak om å få en oversikt over hvordan de nye samordningsreglene vedtatt 4. juni 2018 slår ut for personer med lav opptjening, sammenlignet med de tidligere reglene.»

Disse medlemmer viser til at gjennomføring av pensjonsreformen har foregått gjennom mange behandlinger i Stortinget. Endringer og overgangsordninger utgjør etter hvert et ganske komplisert system, som det er vanskelig å holde oversikt over, både for eksperter og den vanlige arbeidstaker. Det vises videre til at regjeringen Solberg har endret tidligere praksis med å involvere de parlamentariske lederne til de partiene som sto bak pensjonsforliket, i forkant av lovendringer som fremmes for Stortinget.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2020 legge frem en samlet oversikt over alle endringer i pensjonssystemet i regjeringen Solbergs regjeringsperiode.»

«Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å etablere en enklere digital løsning for personer som ønsker å forhåndsberegne sin fremtidige pensjon, med utgangspunkt i de mulige kombinasjoner av pensjon og arbeid som finnes.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Stortingets behandling 12. mars 2019 av Representantforslag 46 L (2018–2019), jf. Innst. 187 L (2018–2019), fra Senterpartiet om endring av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser. Saken gjaldt de såkalte nullpensjonistene som står lenge i arbeid, slik pensjonsreformen oppfordrer til. Det vises i den forbindelse til statsrådens svarbrev til komiteen, datert 10. desember 2018, der det fremgår at ingen taper i samlet årlig pensjon på å stå i arbeid utover fylte 67 år. Disse medlemmer viser til beregninger fra KLP som kan tyde på at noen faktisk kan tape på å stå i arbeid lenger.

bildetil87l-1.jpg

Disse medlemmer mener det derfor er nødvendig å se på dette spørsmålet på nytt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som kan styrke arbeidsinsentivene for offentlig ansatte som er født 1944–1962, med særlig vekt på dem som måtte tape i samlet årlig pensjonsutbetaling på å stå lenger i arbeid».

Hva er saken?

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at saken gjelder pensjonssystemet for offentlig ansatte – i stat, kommune og eksempelvis helseforetak. Her betaler både arbeidsgiver og arbeidstaker pensjonspremie på alle lønninger. Denne pensjonspremien går inn i de offentlige pensjonskassene. Når de ansatte går av med pensjon, har de derfor krav på både alderspensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon. Dette har historisk vært sett på som en god ordning som sikrer kvalifisert arbeidskraft til offentlig sektor, selv om lønnsnivået ikke alltid har vært konkurransedyktig med privat sektor.

Reglene er slik i dag at dersom offentlig ansatte i aldersgruppen fra 1944 til 1953 fortsetter i jobben etter levealdersjustert pensjonsalder (67 år +) vil offentlig tjenestepensjon reduseres og gå til null ved om lag 72 år. Det er dette som kalles samordningsfellen.

Senterpartiet fremsatte høsten 2018 Representantforslag 46 L (2018–2019), jf. Innst. 187 L (2018–2019) for å rette opp denne uretten i dagens samordningslov. Vedtak av lovforslaget ville ha hindret denne samordningsfellen, men bare Senterpartiet og Rødt stemte for lovforslaget ved votering i Stortinget 12. mars 2019.

Innledning

Dette medlem viser til at proposisjonen i hovedsak følger opp avtalen som ble inngått 3. mars 2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne, KS og Spekter om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Dette medlem støtter de forslagene som følger av den inngåtte avtalen.

Dette medlem har merket seg at arbeidstakerorganisasjonene i felles høringsuttalelse mener at Prop. 87 L (2018–2019) følger opp avtalen på de fleste områder, men at proposisjonen bryter avtalen på noen punkter. Dette medlem følger organisasjonene med unntak av forslaget om å fjerne barnetillegget i påslagspensjonen. Dette medlem går derfor imot de forslag som følger av dette.

Dette medlem er opptatt av at endringene i pensjonssystemet for offentlig ansatte understøtter arbeidslinjen, og dermed også målet om at det fremtidige pensjonssystem skal være økonomisk bærekraftig. Videre må systemet være rettferdig og forståelig for folk. Et hovedproblem er at regjeringen foreslår et pensjonssystem for offentlig ansatte i aldersgruppene født fra 1954 til 1962 som straffer ansatte økonomisk om de arbeider ut over 67 år pluss levealderjustering (67 år+). Virkningen pensjonsmessig av at de arbeider lenger, er at de får lavere og lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider, og det kan bli null i tjenestepensjon dersom de arbeider lenge nok. Dette medlem mener også at de samme urimelige og uforståelige reglene for ansatte med rett til offentlig tjenestepensjon i aldersgruppene 1944 til 1953 nå må rettes opp. Dette har gitt oss et pensjonssystem med elementer av «lottospill og molbotenking». Aldersgruppene født fra 1940 til 1943 ble ikke straffet økonomisk ved å arbeide lenge slik aldersgruppene fra 1944 til 1962 blir. De fikk beholde sin tjenestepensjon dersom de arbeidet etter 67 år. Det samme gjelder også for aldersgruppene født etter 1962.

Det som gjør disse forholdene enda verre, er at regjeringen og representanter for regjeringspartiene i Stortinget gir direkte feile opplysninger om fakta og saksforhold. Statsråden har i flere sammenhenger uttalt at bruttogarantien om en samlet pensjon på minimum 66 pst. er oppfylt for alle i aldersgruppene 1944 til 1953 med rett til offentlig tjenestepensjon og full opptjening. Dette er feil, og det er dokumentert i det etterfølgende. Videre uttaler de samme personene at systemet som fører til at offentlig ansatte får lavere og lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider etter 67 år pluss levealdersjustering, er resultat av forhandlinger med organisasjonene til de offentlig ansatte. Dette er feil. Alle organisasjoner som forhandler på vegne av de offentlig ansatte – Akademikerne, Unio, YS, og LO – benekter at det har vært forhandlet om dette forholdet. Det har de også dokumentert, og de har protestert på og samlet gått imot disse forholdene i brev til departementet. Ved høringen den 31. januar 2019 om Senterpartiets lovforslag i Representantforslag 46 L (2018–2019) om å fjerne effekten at offentlig ansatte får lavere pensjon dess lenger de arbeider etter 67 år +, møtte alle organisasjonene opp, og alle støttet Senterpartiets forslag. To av pensjonsleverandørene; KLP og PKH, møtte også opp på høringen og påpekte de urimelige effektene for disse aldersgruppene.

I det etterfølgende gis en nærmere redegjørelse og begrunnelse for forslagene som fremmes for å rette opp disse forholdene.

Generelt

Saken dreier seg om det fremtidige systemet for alderspensjon til offentlig ansatte. Norge har hatt et godt pensjonssystem for offentlig ansatte. Det er utviklet over en lang periode i et samarbeid med de offentlige arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor, og har sikret ansatte med full opptjening rett til en alderspensjon på minimum 66 pst. av sluttlønnen. Alderspensjonen har bestått av to hovedelementer:

  • Folketrygd

  • Offentlig tjenestepensjon

I tillegg har offentlig ansatte også en AFP-ordning som sikrer rimelig pensjon til arbeidstakere som av forskjellige årsaker går av før oppnådd aldersgrense; herunder særlig når arbeidsevnen er svekket. Men temaet i denne innstillingen er pensjon for dem som arbeider lenger enn 67 år +, og for dem er ikke AFP relevant. Dette medlem går derfor ikke nærmere inn på AFP her.

Folketrygden for offentlig ansatte er basert på de samme prinsipper, rettigheter og finansiering som for alle andre innbyggere i Norge. Ny folketrygd ble innført fra 1. januar 2011. Den vesentlige endring var at folketrygden ble omgjort til en pensjonsbeholdning som alle med nok opptjente rettigheter valgfritt kan ta ut mellom 62 og 75 år. Konsekvensen av å ta den ut tidlig er at da mottas et lavere beløp per år som fordeles over flere år. Konsekvensen av å ta den ut sent er at da mottas et større beløp per år, men det fordeles over færre år. I tillegg kan folketrygden fullt ut kombineres med arbeid. Begrunnelsen for disse endringene er å stimulere arbeidslinjen som har vært det ene hovedmålet for pensjonsreformen.

Videre ble det innført levealdersjustering slik at når innbyggerne lever lenger, må de også arbeide lenger for å opptjene full folketrygd. Dette for å sikre at folketrygden skal være økonomisk bærekraftig i fremtiden. Dette prinsippet må selvsagt gjelde alle ansatte; både de som arbeider i offentlig og privat sektor. Dette synes også å være godt nok ivaretatt i folketrygden både i de regler som er vedtatt, og i de forslagene som regjeringen i Prop. 87 L (2018–2019) fremmer for ansatte født etter 1963. Derfor kan det konkluderes med at når det gjelder alderspensjon fra folketrygd og offentlig tjenestepensjon er det nye systemet tilpasset målene for pensjonsreformen for dem som arbeider til 67 år+.

I tillegg til folketrygden opptjener, som allerede nevnt, de offentlig ansatte rett til offentlig tjenestepensjon. Denne pensjonsretten betaler de ansatte gjennom sparing på 2 pst. av sin lønn, og ved at arbeidsgiver, som en del av den ansattes arbeidsavtale, sparer et beløp tilsvarende 12–15 pst. av lønnen. For å oppnå full tjenestepensjon kreves en opptjening på minimum 30 år. Alderspensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon samordnes slik at en person med full opptjening, med sluttlønn på 500 000, og som slutter ved 67 år pluss levealdersjusteringen, mottar en samlet alderspensjon på ca. 350 000 kroner per år. Denne er satt sammen av ca. 250 000 kroner i folketrygd og ca. 100 000 i tjenestepensjon.

Samordningsfellen

Dette medlem vil vise til at da samordningsloven ble endret fra 1. januar 2011, ble det samtidig gjort en stor urett mot dem som fortsatte å arbeide etter 67 år + og som tilhører aldersgruppene født fra 1944 til 1953. Dette er også belyst i det konkrete eksempel nevnt senere. Dess lenger disse arbeidstakerne arbeider etter 67 år +, dess lavere tjenestepensjon får de, og arbeider de til 72/73 år, får de null i tjenestepensjon. Den tjenestepensjon som de selv har spart opp, er regelrett konfiskert av staten. Virkningen er vist i figuren nedenfor.

bildetil87l-2.jpg

Virkningen er slik at dess lenger en arbeider, dess lavere og lavere blir tjenestepensjonen, og den blir null dersom en arbeider til vel 72 år. Samtidig har denne arbeidstakeren spart det offentlige for utbetaling av offentlig tjenestepensjon fra 67 år, fortsatt å spare 2 pst. av sin lønn til tilleggspensjon fra 67 år, og arbeidsgiver fortsetter å betale sin spareandel. Når arbeidstakeren har jobbet til vel 72 år, mottar denne kun alderspensjon fra folketrygden.

Dette medlem vil vise til at forskere og andre fagfolk, som har sett urimeligheten og urettferdigheten i dette, har benevnt effekten som samordningsfellen. Årsaken er at den ikke ble belyst i den informasjon Stortinget fikk da samordningsfellen ble vedtatt i 2010, jf. Prop. 107 L (2009–2010), Innst. 360 L (2009–2010). Der ble det i stedet gitt et feilaktig inntrykk av at økt folketrygd ved senere uttak av folketrygden ville kompensere tapet av tjenestepensjon. En slik argumentasjon er enten et bevist forsøk på feilinformasjon eller at de som formidler slik informasjon, ikke har forstått at folketrygden er blitt omgjort til en beholdning. Statsråd Hauglie viderefører slik feilinformasjon i brev til arbeids- og sosialkomiteen av 10. desember 2018 i sin vurdering av Representantforslag 47 L (2018–2019). Følgende figur er ment å dokumentere at senere uttak av alderspensjon fra folketrygden kompenserer for tap i tjenestepensjon:

bildetil87l-3.jpg

I denne figuren fremstår det som økt folketrygd ved å ta den ut etter 67 år + kompenserer for lavere tjenestepensjon. En må da stille spørsmålet: Forstår ikke statsråden at alderspensjon fra folketrygden er omgjort til en beholdning, og at årsaken til at den er blitt høyere ved senere uttaksalder, er at den blir utbetalt over færre år (jf. det konkrete eksempelet som er gjengitt senere) eller forsøker statsråden å mislede Stortinget?

De ansatte i offentlig sektor som fortsetter å arbeide etter 67 år+, er heller ikke gjennom brev blitt orientert om at konsekvensen av å arbeide lenger er at de får mindre og mindre tjenestepensjon dess lenger de arbeider.

I proposisjonen som komiteen behandler nå, omtales ikke samordningsfellen for aldersgruppene født fra 1944 til 1953 eksplisitt. Men regjeringen kommer inn på dette ved å foreslå i denne proposisjonen at den høyst problematiske og urettferdige virkningen skal utvides slik at den også rammer aldersgruppene født fra 1954 til 1962.

Samordningsfellen motvirker pensjonsreformens hovedmål

Dette medlem vil vise til at Pensjonsreformen har to hovedmål:

  • Reformen skal styrke arbeidslinjen ved å gi økonomiske stimulanser til å arbeide lenger

  • Reformen skal gi et økonomisk sett levekraftig pensjonssystem med lavere utgifter

Disse målene henger sammen fordi når folk arbeider lenger gir det økt verdiskapning og produksjon og høyere skatteinntekter. Når det gjelder offentlige tjenestepensjoner gir det i tillegg lavere utgifter til offentlige tjenestepensjoner fordi de, etter nåværende ordning, utbetales først når arbeidstakerne slutter, jf. beskrivelsen av eksempelet senere. Problemet med samordningsfellen er derfor ikke bare at den er urettferdig for de aldersgrupper den rammer. Den motvirker også arbeidslinjen og fører til at offentlig ansatte i disse aldersgrupper straffes økonomisk om de fortsetter å arbeide etter 67 år+. Derfor må en regne med at det fører til at færre arbeider lenger enn 67 år+.

Dette medlem vil understreke at samordningsfellen gjelder store arbeidsgrupper. I aldersgruppene fra 1944 til 1962 er det i alt anslagsvis nærere 200 000 personer med rett til offentlig tjenestepensjon. Dermed foreslår regjeringen at en ordning som direkte motvirker arbeidslinjen for et stort antall arbeidstakere, videreføres og utvides. Dette er også en ordning som fører til økte pensjonsutgifter. Senterpartiet kan ikke støtte et forslag fra regjeringen som bidrar til at offentlige arbeidstakere får stadig lavere pensjon dess lenger de står i arbeid etter 67 år+. Dette berører rundt 30 pst. av arbeidstakerne i det norske samfunnet, i aldersgruppene fra 1944 til 1962. I tillegg innebærer det en alvorlig forskjellsbehandling av offentlige arbeidstakere i forhold til arbeidstakere i privat sektor. Regjeringen har i Granavolden-plattformen uttalt at den vil øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, slik den er i arbeidsmiljøloven. Dette er et paradoks når den samme regjering foreslår å gjøre det økonomisk ulønnsomt for de offentlige ansatte å arbeide utover 67 år +. Derfor fremmer dette medlem forslag i denne innstillingen om at samordningsfellen oppheves, og at det i stedet innføres ordninger som er nøytrale eller positive for arbeidslinjen, og som styrker samfunnsøkonomien.

Nærmere om feilinformasjon om virkninger av samordningsfellen

Dette medlem mener det er problematisk at arbeids- og sosialministeren gjentatte ganger har feilinformert om samordningsfella. Det gjelder for det første i brev til arbeids- og sosialkomiteen av 10. desember 2018, hvor statsråden kommenterer Senterpartiets lovforslag om å fjerne samordningsfella for ansatte i aldersgruppene 1944 til 1953:

«Gjeldende regelverk for samordning av alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning med alderspensjon fra folketrygden

Offentlig tjenestepensjon er en bruttoordning som lover et samlet pensjonsnivå fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. Bruttonivået er 66 prosent av sluttlønn, gitt full opptjening. Tjenestepensjonen utbetales som differansen mellom bruttonivået og et fradrag for folketrygden. Fradraget for folketrygden omtales gjerne som samordningsfradrag. Bruttoordningen gir et løfte om samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonen, ikke en bestemt fordeling av pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen. I tilfeller der folketrygden utgjør en lav andel av sluttlønnen, blir bidraget fra tjenestepensjonen høyt. I tilfeller der folketrygden utgjør en høy andel, blir bidraget fra tjenestepensjonen lavt.

(…)

Offentlig tjenestepensjon for årskullene 1944–1953 levealdersjusteres ved hjelp av folketrygdens forholdstall. Forholdstallene tar hensyn til levealderen i befolkningen og øker mellom årskull som følge av at levealderen øker over tid. Levealdersjusteringen fører til at den årlige pensjonen reduseres noe fra årskull til årskull som følge av at yngre årskull kan regne med flere år som pensjonister. Dette gjelder for en gitt uttaksalder. Den enkelte kan kompensere for levealdersjusteringen ved å utsette uttaket av pensjon. Bruttopensjonen levealdersjusteres når tjenestepensjonen tas ut, men tidligst fra 67 år (samordningstidspunktet). Ved uttak etter 67 år øker brutto tjenestepensjon inntil forholdstallet er 1,000, det vil si når man har utsatt uttaket tilstrekkelig lenge til at man har kompensert for den fulle effekten av levealdersjusteringen. Dersom uttaket utsettes utover dette tidspunktet, øker ikke bruttopensjonen.

Alderspensjon fra offentlig tjenestepensjon samordnes med alderspensjon fra folketrygden tidligst fra 67 år. Fradraget for alderspensjon fra folketrygden levealdersjusteres også ved hjelp av forholdstall for årskullene 1944–1953. Når samordningsfradraget levealdersjusteres, legges forholdstallet som gjelder på samordningstidspunktet til grunn, uavhengig av om folketrygden er tatt ut tidligere. Ved uttak av tjenestepensjon etter 67 år øker samordningsfradraget. Det er ingen tilsvarende nedre grense på 1,000 for samordningsfradraget som det er på bruttopensjonen. Dette innebærer at tjenestepensjonen, etter samordning, blir lavere dersom uttaket utsettes utover det som kreves for å kompensere for levealdersjusteringen, dvs. utover alderen hvor forholdstallet er 1,000.

(…)

Samlet pensjon øker med utsatt uttak frem til 67 år og 6 måneder, da er forholdstallet til 1948-kullet 1,000. Hele effekten av levealdersjusteringen er da kompensert for og samlet pensjon tilsvarer nivået offentlig ansatte hadde før pensjonsreformen. Uttak etter 67 år og 6 måneder øker ikke samlet pensjon. Utsatt uttak øker alderspensjonen fra folketrygden og også samordningsfradraget, mens bruttopensjonen ikke øker. Tjenestepensjonen etter samordning reduseres som en følge av dette, men samlet pensjon er høyere enn bruttonivået på 66 prosent på grunn av samordningsfordelene. Ved utsatt uttak til 72 år og 6 måneder overstiger samordningsfradraget nivået på bruttopensjonen, og det blir ikke utbetalt tjenestepensjon. De som utsetter uttaket til etter 72 år og 6 måneder mottar altså kun alderspensjon fra folketrygden. For årskull født senere enn 1948 inntreffer alderen hvor en har kompensert for levealdersjusteringen (forholdstallet er 1,000) senere enn ved 67 og 6 måneder, for eksempel må 1953-kullet utsette uttaket til 68 år for å kompensere for effekten av levealdersjusteringen.»

Videre feilinformerte statsråden i stortingsdebatten om samme lovforslag den 12. mars 2019:

«Utsatt avgang etter full opptjening ga ikke høyere årlig ytelse før 2011. Årskullene dette forslaget henviser til, får altså like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt, en pensjon som er høyere enn bruttogarantien på 66 pst., dersom de utsetter uttaket av pensjon til de har kompensert for effekten av levealdersjusteringen. Jeg har vanskelig for å se at dette er urimelig.

I mitt svarbrev til komiteen har jeg vist til at representantforslaget har et kostnadsanslag på opp mot 14 mrd. kr. Kostnadsanslaget endres ikke av at deler av pensjonsforpliktelsene er forhåndsbetalte. Det er ikke riktig at det som er tatt inn i premie, og som ikke kommer til utbetaling, tilfaller pensjonsleverandørene. Frigjort premiereserve gir lavere kostnader for kommunene fremover. Det er kommunene som bærer kostnadene når pensjonsutbetalingene fra KLP eller de kommunale pensjonskassene øker, og det er kommunene som får innsparingen når pensjonsutbetalingene reduseres. Regnestykket blir det samme uavhengig av når kostnaden påløper.»

Feilinformasjon ble også gitt i programmet Debatten på NRK 1 den 2. mai 2019:

«Dette var et resultat av pensjonsforhandlinger i 2008/2009 som den gangen havarerte. Det å beholde bruttogarantien, det vil si å beholde garantien på 66 pst. av egen inntekt, ble den gang fremstilt av de ansattes organisasjoner som en seier. Og nå ser vi veldig tydelig at det var det ikke. Tvert om så har det blitt en stor ulempe for de ansatte, og viser jo også hvor viktig det var for oss å komme i gang med pensjonsforhandlinger igjen, nettopp fordi vi ønsker at de offentlige ansatte skulle få den samme muligheten til å jobbe lenger og få uttelling for det.

(…)

I det gamle systemet, så var man jo garantert 66 pst. av lønn, nær sagt holdt på si når man sluttet å jobbe, 66 pst. ble man lovt, og det får man jo, men man var ikke lovt at fordelingen mellom folketrygd og tjenestepensjon nødvendigvis skulle ha en viss fordeling, men sluttsummen, det du fikk på kontoen din, skulle være 66 pst. (…) Jo, men det var det som var garantien på 66 pst., og det får de jo.»

Saksordfører Kristian Tonning Riise (Høyre) uttalte i debatten om Senterpartiets Representantforslag 46 L (2018–2019) den 12. mars 2019 at:

«Det betyr imidlertid ikke at det er riktig å gå tilbake og endre på en framforhandlet avtale ti år etter den ble inngått, og gjøre om på nedsidene som avtalen hadde for én gruppe, etter at alle oppsidene er tatt ut. Kjernen i denne saken er at den uretten som eventuelt hersker, sporer seg tilbake til framforhandlede avtaler mellom partene i arbeidslivet. Det er i så fall snakk om en tilsiktet urett i den forstand at noen har blitt prioritert opp i forhandlingene, mens andre har blitt prioritert ned. I dette tilfellet ble de som sluttet i jobb ved 62 år og slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig pensjon, prioritert opp, mens personer som står i jobb etter 67 år, ble prioritert ned ved at de ikke får noen gevinst i form av økt årlig pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen i tjenestepensjonen. (…)»

Summen av feilinformasjon fra statsråden i denne saken er omfattende og det reiser spørsmål om den er bevisst. Feilinformasjonen gjelder følgende forhold:

  • Statsråden sier at samordningsfella er et resultat av forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. Alle arbeidstakerorganisasjonene benekter imidlertid at det har vært forhandlinger om samordningsfella, og alle protesterte mot virkningene i brev til Arbeids- og sosialdepartementet allerede i 2010, før reformen ble innført.

  • Statsråden uttaler at offentlige pensjonister som jobber utover 67 år, får oppfylt sin pensjonsgaranti på 66 pst. av sluttlønn uansett, og at det bare er fordelingen mellom folketrygd og tjenestepensjon som endrer seg. Det er feil. Offentlige pensjonister ville fått 66 pst. dersom de ga seg ved 67 år. Personer i aldersgruppene født fra 1944 til 1962 og som arbeider utover alderen hvor de har kompensert for levealdersjusteringen, får lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider. Arbeider aldersgruppen fra 1944 til 1953 til 73 år, blir tjenestepensjonen borte og de får et samlet pensjonsnivå på ca. 50 pst.

  • Statsråden sier at å oppheve samordningsfella vil undergrave pensjonsreformen. – Feil. Ordningen motvirker pensjonsreformens mål om å stå lenger i arbeid og å redusere fremtidige pensjonsutgifter. Den fører til at ansatte med rett til offentlig tjenestepensjon står kortere i jobb. Dess tidligere offentlige ansatte går av, dess flere år får de utbetalt tjenestepensjon. Derfor bidrar ordningen til å øke utgiftene til offentlige tjenestepensjoner, samt å redusere skatteinntektene og verdiskapingen.

  • Statsråden sier det vil koste 15 mrd. kroner å rette opp uretten. – Feil. Pensjonskassene finansierer fremtidige pensjoner gjennom innbetalinger fra arbeidsgiver og den ansattes egenbetaling. Når personen har full pensjonsopptjening, er alle pengene på plass. Det er først når man jobber videre utover 67 år+, at den ansatte taper rettighetene til tjenestepensjon, og da frigjøres tidligere innbetalt pensjonspremie tilbake til arbeidsgiver eller pensjonskasse. Det offentlige sparer penger på å ta den ansattes pensjonsopptjening som personer med full opptjening har brukt 30–40 år med å tjene opp. Det er vanskelig å måle hvor mye samfunnet har tapt og vil tape fremover på at offentlig ansatte velger å ikke stå lenger i arbeid. De har i det minste sterke økonomiske insentiver til å slutte å jobbe når de når alderen hvor samordningsfella inntreffer. Det er stikk i strid med arbeidslinjen, som Høyre normalt er opptatt av.

  • Statsråden og Høyre hevder disse pensjonistene vil få i pose og sekk. – Feil. De får det samme i folketrygd som alle har rett til, og Representantforslag 46 L (2018–2019) fra Senterpartiet var at tjenestepensjonen skulle fryses på nivået ved alderen hvor det er kompensert for levealdersjusteringen. Tjenestepensjonen vil altså ikke øke ytterligere, og det er ingen urimelig fordel å få beholde den pensjonen man allerede har opptjent. Disse årskullene har mulighet til å ta ut AFP som en tidligpensjonsordning, men det gir ingen fordel for personene det her er snakk om som jobber utover 67 år. AFP gis kun til ansatte som slutter mellom 62 og 67 år, og de er altså ikke berørt av problematikken.

  • Statsråden argumenterer med at personer som venter med å ta ut alderspensjon fra folketrygden til de er 73/74 år, vil kunne få et urimelig høyt pensjonsnivå (rundt 90 pst.) dersom de også fikk beholde tjenestepensjonen. Det er en konsekvens av at en har gjort uttakstidspunktet av folketrygdens alderspensjon valgfritt. De som utsetter uttaket, får høyere beløp i folketrygd per år, men den utbetales over færre år. Total utbetaling er derfor nøytralt med tanke på uttakstidspunkt, gitt en forventning om gjennomsnittlig levealder. For øvrig er det svært få personer som utsetter uttaket av alderspensjon fra folketrygden utover fylte 67 år. Tall fra Nav viser at i årene 2011 til og med 2018 har om lag 98 pst. av alle som har tatt ut alderspensjon, valgt å gjøre det i alderen 62–67 år. At noen får høyere årlig pensjon ved å utsette uttaket av alderspensjon fra folketrygden, skjer altså svært sjelden. Dersom statsråden mener det er urimelig med et pensjonsnivå på 90 pst. av tidligere lønn er det merkelig at hun har akseptert avtalen om ny offentlig tjenestepensjon. Beregninger fra SSB viser at offentlig ansatte født i 1963 og som arbeider til 73 år, får 110 pst. av lønnen i pensjon.

Unnis fortelling: Hvor ble det av tjenestepensjonen min?

Dette medlem viser til at Senterpartiets stortingsgruppe mandag 20. mai 2019 avholdt seminar om samordningsfella.

Følgende var innledere:

  • Statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet, Christl Kvam

  • Pensjonist Unni Bjelland

  • Professor i offentlig økonomi, Bjarne Jensen

  • Forsker Ph.d. Aksel West Pedersen, Institutt for samfunnsforskning

  • Uavhengig pensjonsrådgiver Alexandra Plahte

  • Leder i Pensjonistforbundet, Jan Davidsen

  • Spesialrådgiver Steinar Fuglevaag, Fagforbundet og Ingerid Marie Utvik, forbundssekretær i NTL

  • Forhandlingssjef i Delta, Jan Pieter Groenhof

  • Forhandlingsleder i Akademikerne, Anders Kvam

  • Direktør Erik Falk, KLP.

En av innlederne var Unni Bjelland. Hennes fortelling gjengis her:

«Etter 15 år som advokat begynte jeg som seniorskattejurist i skatteetaten da jeg var 59 år. Jeg er født i 1944 og var 67 år da Pensjonsreformen trådte i kraft i 2011. Det betyr at jeg er av det første årskullet som er omfattet av Pensjonsreformen. Etter 17 år i Skatteetaten ble jeg i en alder av 73 år, pensjonist 1. mai 2018. Da var beskjeden fra Statens pensjonskasse at jeg hadde krav på kr 0 i tjenestepensjon. Det betyr at jeg har kun alderspensjon i folketrygden og folketrygden utgjør nøyaktig det samme beløpet om jeg ikke hadde vært medlem i Statens pensjonskasse – medlemskapet er en ren utgiftspost for meg. Da spør jeg: Hvorfor har vi tvungen tjenestepensjon når regjeringen Solberg mener vi skal klare oss med folketrygden?

I 2011 ble det innført fleksibilitet i folketrygden. Den enkelte kan selv bestemme når uttak av folketrygden skal starte. Tjenestepensjonen kan først komme til utbetaling når en slutter i det offentlige. Regjeringen misbruker denne fleksibiliteten i folketrygden som skal være en fordel for den det gjelder.

I 2011 ble det innført levealdersjustering. Betydningen for meg var at jeg måtte arbeide en måned lenger, dvs. til 67 år og 1 måned for å kompensere for levealdersjusteringen OG få maksimal uttelling for tjenestepensjonen.

For meg betyr det at jeg kunne ha sluttet i staten og mottatt kr 6.000 i tjenestepensjon livet ut - i tillegg til den samme folketrygden som jeg hadde da og jeg har i dag. Jeg kunne begynt å arbeide i det private, starte eget firma eller bare nyte pensjonisttilværelsen. Bare ikke jobbe i det offentlige.

Hvor ble det av tjenestepensjonen min som jeg hadde opptjent ved 67 år og 1 måned? NB! Det er denne tjenestepensjonen som skal «stå på vent» til jeg slutter – ikke forsvinne fordi jeg fortsetter i jobb.

Tapet av tjenestepensjon startet allerede da jeg var 67 år og 2 måneder og tapet fortsatte hver måned frem til jeg sluttet i 2018.

FORHOLDSTALL - NAV har utarbeidet forholdstall som benyttes for å beregne alderspensjonen fra folketrygden basert på når uttaket av folketrygden starter.

For mitt årskull (1944) er forholdstallene basert på at jeg har en statistisk levealder på 85 år. Hvilken betydning har dette for tjenestepensjonen?

Det betyr at NAV har «satt av» en beholdning i folketrygden til meg som skal utbetales over 18 år – som statistisk sett er mine år som pensjonist fra 67 år til 85 år. Det er nettopp det jeg gjorde – begynte å ta ut folketrygden da jeg var 67 år – slik det også var før Pensjonsreformen 2011, da alle mottok folketrygden da de var 67 år.

Det Stoltenberg-regjeringen innførte var at: jeg kunne ha utsatt uttaket av folketrygden til jeg sluttet da jeg var 73 år og 7 måneder 1. mai i 2018. Det simuleres med andre ord at jeg har en høyere folketrygd enn det jeg faktisk har, slik at tjenestepensjonen blir radert ut (ved misbruk av forholdstall).

Ved å utsette uttaket av folketrygden til 2018 ville min beholdning i folketrygden blitt utbetalt over 12 år (73 år til 85 år) og ikke over 18 år. Det betyr at folketrygdens utbetaling ville blitt høyere pr måned fordi den var beregnet utbetalt over et færre antall år. Men den er fortsatt fra «min egen fastsatte beholdning».

Tjenestepensjonen er «spist opp» på en snedig og uærlig måte. Den befinner seg fremdeles i Statskassen/Statens pensjonskasse. VIKTIG: Folketrygden kompenserer ikke for tap av tjenestepensjon uansett hvor høy den månedlige utbetalingen fra folketrygden er. Folketrygden lever sitt eget liv uavhengig av tjenestepensjonen. Du får kun alderspensjon i folketrygden utregnet med bakgrunn i «din egen fastsatte beholdning».

Derfor er det ikke riktig slik tidligere statsråd Dag Terje Andersen (som undertegnet for Stoltenberg-regjeringen på Riksmeglingsmannens møtebok 4. juni 2009 – Pensjonsreformen 2011 – og som fremmet lovforslaget) har svart i e-post datert 31. oktober 2018:

Ved tidligere sjekking av lignende saker har vi blitt fortalt at ingen skal få redusert den totale pensjonsutbetalingen, men at en større del av pensjonen kommer fra folketrygden, og en mindre andel fra tjenestepensjon, men som sagt vi sjekker videre.» (Uthevet av meg).

Derfor er det ikke riktig når nåværende statsråd Anniken Hauglie påstår – sitert fra referat fra Stortinget i 2019 under behandlingen av Representantforslaget 8:46 lagt frem av Senterpartiet:

‘(…), for man får jo pensjon, det er bare fordelingen mellom de ulike elementene som er påvirket. …., og det er litt avhengig av hvor lenge man står i jobb, hvilken fordeling det er mellom folketrygden og tjenestepensjonen.’

‘Årskullene dette forslaget viser til, får altså like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt, (…)’

Nei – Før Pensjonsreformen 2011 ville min folketrygd ved 67 år blitt lagt til grunn og min tjenestepensjon vært intakt da jeg gikk av. Det betyr tap i samlet pensjon på grunn av misbruk av fleksibel folketrygd.

Og Statens pensjonskasse og andre pensjonsleverandører har spart pensjonsutgifter så lenge vi jobbet. Og i tillegg sparer de pensjonsutgifter når vi slutter!! Snakk om å innvilge seg selv «i pose og sekk» på bekostning av medlemmene i tvungne pensjonsordninger.

Fordi jeg ikke sluttet i 2011, men fortsatte til 73 år og 7 måneder, har Statens pensjonskasse allerede spart utbetaling av tjenestepensjon til meg i denne perioden, med kr 500.000. Det er da uredelig i tillegg å frata oss opptjent tjenestepensjon den dagen vi så slutter i det offentlige – stikk i strid med Pensjonsreformens formål.

Det er innbetalt premie både fra oss ansatte og fra vår arbeidsgiver til en obligatorisk pensjonsordning og som også er en del av vår ansettelsesavtale. Premie er trukket selv etter at tjenestepensjonen er nede i kr 0.

Min stilling har i løpet av 17 år bidratt med ca. kr 2.3 millioner til Statens pensjonskasse. Med en statistisk levealder på 85 år betyr det at min stilling har bidratt med mer enn det dobbelte av det beregningene viser at jeg kan få utbetalt fra Statens pensjonskasse over 12 år.

NAV informerte alle om pensjonsreformens betydning for den enkelte – i et eget informasjonsbrev. Statens pensjonskasse (SPK) har ikke informert om tjenestepensjonens skjebne - heller ikke om de ansatte jobbet for lenge (dvs. etter 67 år). Dette har SPK tjent store beløp på. SPK (juridisk avdeling) har ikke vært hjelpsomme med forståelsen av regelverket. SPK har også gitt feil informasjon i betydningen av å jobbe etter 67 år, i forbindelse med min pensjonsberegning.

Det vi som er rammet av dette regelverket vil ha, er en rettferdig løsning som ikke utfordrer Grunnloven § 97 om tilbakevirkning.

Det vi ber om er kun at vi skal beholde den tjenestepensjonen som er opptjent gjennom mange år – uten å øke samordningsfradraget etter at brutto tjenestepensjon har nådd taket etter levealdersjusteringen ved 67 år, for eksempel slik det fremgår av Senterpartiets Representantforslag 8:46 L (2018-2019).

Folketrygden beregnes uavhengig av tjenestepensjonen og kompenserer IKKE for tapt tjenestepensjon. Dette gjelder uansett når uttaket skjer fra folketrygden og det betyr at tap av offentlig tjenestepensjon er et reelt økonomisk tap for alle (1944-1953) som jobber etter 67 år.

VIKTIG! Dette gjelder alle (1944-1953) som har jobbet etter 67 år – selv om du har jobbet i 30, 40 eller 50 år i det offentlige. Jobber du til 70 år er tjenestepensjonen halvert - ved 72 år har du kr 0 i tjenestepensjon.

Storting og regjering må nå rette opp i den urett som rammer offentlig ansatte født 1944-1953 som arbeider etter at levealdersjusteringen er kompensert ved 67 år.»

Noen viktige elementer fra prosessen om pensjonsreformen og hva det ble forhandlet om i 2018

I Prop. 87 L (2018–2019) som komiteen nå behandler, skriver departementet under «5.9 Fleksibilitet for eldre årskull»:

«Arbeidstakerorganisasjonene krevde ytterligere økt fleksibilitet i prosessen som ledet til avtalen 3. mars 2018. Departementet konstaterer at organisasjonene valgte å prioritere andre grupper, slik at dette ikke ble en del av avtalen.»

Ved komiteens høring om saken 7. mai 2019 ble det blant annet fra forhandlingslederen i Akademikerne uttalt at staten hadde avvist å forhandle om samordningsfella for eldre årskull, og at departementets beskrivelse av saken dermed var feil.

Historikken bak samordningsfella

I brev fra daværende statsminister Jens Stoltenberg til Riksmeklingsmannen 3. juni 2009, som lå til grunn for forhandlingene om ny offentlig tjenestepensjon, står det:

«Beregning av tjenestepensjon - herunder samordning med alderspensjon i folketrygden - skal skje slik at tjenestepensjonen ikke påvirkes av når den nye fleksible alderspensjonen fra folketrygden tas ut. Det gis anledning til å kompensere for levealdersjusteringen av tjenestepensjonen ved å stå i stilling ut over 67 år.»

Dette brevet ble sendt til Riksmeklingsmannen i meklingen som varte hele to uker på overtid i 2009. Forhandlingspartene oppfattet klart at brevet skulle forstås slik at det skulle lønne seg for offentlig ansatte å stå lenger i arbeid.

Samordningen mellom offentlig tjenestepensjon og alderstrygd for eldre arbeidstakere var ikke et tema som ble diskutert i forhandlingene i 2009. Nye samordningsregler kom som resultat av Stortingets lovvedtak 86 (2009–2010), ved behandling av Prop. 107 L (2009–2010), jf. Innst. 360 L (2009–2010).

Det er, etter dette medlems vurdering, liten tvil om at Prop. 107 L (2009–2010) – og Stortingets lovvedtak 86 (2009–2010) – var i strid med daværende statsminister Jens Stoltenbergs brev til Riksmeklingsmannen av 3. juni 2009.

Dette medlem vil også vise til høringssvar fra LO Kommune, LO Stat, Unio, YS, Akademikerne: «Oppfølging av avtale om offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor» av 15. januar 2010. I uttalens pkt. «3.3. Uttak av tjenestepensjon etter 67 år – kompensasjon for levealdersjustering» står det blant annet:

«Organisasjonene synes det vil være nærliggende at samme begrensning bør innføres for samordningsfradraget som for bruttopensjon, dvs. at forholdstall 1,000 benyttes også for samordningsfradraget når forholdstallet ved uttaksalder er lavere enn 1,000. Forøvrig legger vi til grunn at grunnlovsvernet ivaretas. En delt beregningsmåte ville også her vise konsekvensene av departementets forslag sammenliknet med en beregningsmåte som unntar opptjente bruttorettigheter før 2011 fra levealdersjustering.»

Forholdstall brukes i forbindelse med levealdersjustering for å beregne årlig pensjon etter nye fleksible uttaksregler for alderspensjon. Et forholdstall lavere enn 1 innebærer at den årlige pensjonen blir høyere enn den ville blitt uten de nye fleksible uttaksreglene, mens et forholdstall høyere enn 1 vil gi lavere pensjon. Tilsvarende gjelder for samordningsfradraget ved samordning av alderspensjon og tjenestepensjon.

I dag er regelverket ved samordningen slik at dersom tjenestepensjon tas ut før eller ved 67 år, legges forholdstallet ved 67 år til grunn. Altså: Stoltenbergs brev ble fulgt opp. Men dersom tjenestepensjon tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet – noe som medfører en lavere tjenestepensjon. Dette er etter dette medlems syn reelt sett i strid med det ovennevnte brevet fra daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Konsekvensen av dagens samordningsregler er at offentlig ansatte født i årene 1944–1953 og 1954–1962 blir svært negativt berørt av samordningsreglene. Uttak av alderspensjon fra fylte 67 år for en person født i 1950 og uttak av tjenestepensjon fra om lag 72 år gir samlet pensjon fra alderspensjon og tjenestepensjon på om lag 50 pst. Dette er langt under bruttogarantien på 66 pst. Bruttogarantien som skulle sikre et minimums pensjonsnivå ved pensjonering etter fylte 67 år, har blitt til et pensjonstak. Dette medlem vil understreke at dette er konsekvensen av dagens regelverk.

Samordningsfella kan lures av de «smarte»

Dette medlem vil vise til at en kan lure seg unna samordningsfella ved å:

  • Slutte formelt som fast ansatt og ta ut tjenestepensjon ved 67 år

  • Fortsette i jobben reelt ved å levere sine ytelser som konsulenttjenester fra enkeltpersonforetak, NUF-er eller AS-er.

Slik får en både i pose og sekk:

  • Full tjenestepensjon fra 67 år +

  • Full arbeidsinntekt fra 67 år +

  • Selvsagt det samme i alderspensjon fra folketrygden.

Men er det slik vi vil ha det? Det er vel kjent at dette er uvanlig i deler av offentlig forvaltning, men i enkelte offentlige foretak har slike ordninger vært vanlig praksis. Synet har kanskje vært at det er verre å snyte folk for tjenestepensjonen de har betalt for i 30/40 år. Men det er også virksomheter som har stoppet slik praksis fordi det oppfattes som lureri.

Ny og gammel offentlig tjenestepensjon – svært store forskjeller for ulike årskull

Den nye offentlige tjenestepensjonen som skal gjelde for personer født i 1963 eller senere, gir på den andre siden svært positive utslag for den enkeltes pensjon ved å stå lenge i arbeid. Kontrastene mellom de ulike årskullene blir svært store – og kan ikke på noen måte forsvares. Dette faktum er imidlertid ikke belyst i tilstrekkelig grad i Prop. 87 L (2018–2019).

Men faktum kommer tydelig frem i SSB-rapport 2018/33 Reform av offentlig tjenestepensjon. Figur 4.3 viser alderspensjon i pst. av sluttlønn etter fødselsår ved pensjonering ved 67 år. Tilsvarende viser Figur 4.5 og 4.6 alderspensjon i pst. av sluttlønn, etter fødselsår, når pensjonering skjer ved hhv. 70 og 75 år. Disse figurene viser at det er en markant og økende forskjell i samlet pensjon (alderspensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon) ved økende pensjonsalder når man eksempelvis sammenligner folk født i 1962 med de som er født i 1963.

bildetil87l-4.jpg
bildetil87l-5.jpg
bildetil87l-6.jpg

Dette medlem aksepterer ikke at regelverket for offentlig tjenestepensjon for personer født før 1963 er slik at disse straffes økonomisk for å arbeide lenge ved at opptjente tjenestepensjonsrettigheter da reduseres. Dette svekker arbeidslinjen, strir mot pensjonsreformens formål og øker de offentliges utgifter.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I

I lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende endring:

§ 24 nr. 1 tredje ledd skal lyde:

Dersom tjenestepensjonen tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet. Dette gjelder også dersom det er tatt ut hel eller delvis alderspensjon fra folketrygden på et tidligere tidspunkt. Det skal likevel ikke benyttes lavere forholdstall enn 1 000 ved beregning av samordningsfradragene.

II

Endringen trer i kraft straks med virkning fra 1. januar 2011.»

«Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag for Stortinget med forslag til løsning for aldersgruppene 1943–1962 som er i tråd med daværende statsminister Jens Stoltenberg brev til Riksmeklingsmannen av 3. juni 2009, som vil stimulere flere til å stå lenger i arbeid i offentlig sektor. Forslaget må også gis virkning for de som er blitt rammet av samordningsfellen.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen pålegge alle leverandører av offentlige tjenestepensjoner å skriftlig orientere gjennom brev til alle medlemmer seks måneder før fylte 67 år om konsekvensene for pensjonsutbetalinger av å fortsette i offentlig stilling hvert år utover fylte 67 år.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til komiteens høring 7. mai 2019, hvor LO, Unio, YS og Akademikerne leverte et felles høringsnotat. Arbeidstakerorganisasjonene viser til at proposisjonen følger opp pensjonsavtalen som ble inngått mellom partene i offentlig sektor og Arbeids- og sosialdepartementet 3. mars 2018. Samtidig peker organisasjonene på at selv om proposisjonen følger opp avtalen på de fleste områder, er det også flere forslag i proposisjonen som bryter med avtalen eller intensjonen i avtalen. Organisasjonene peker på at det var flere temaer som ikke ble tatt opp i forhandlingene, men at regjeringen likevel foreslår å svekke eller fjerne rettigheter. Dette medlem mener regjeringen risikerer å svekke tilliten mellom partene med denne fremgangsmåten, og går derfor mot alle endringer i denne proposisjonen som ikke anses som en del av avtalen av begge parter.

Dette medlem viser til at arbeidstakerorganisasjonene tar opp følgende punkter de mener bryter med avtalen:

  • Innstramminger i tidspunkt for uttak og opphør av påslagspensjon (kap. 7.3)

  • Fjerning av barnetillegget i påslagspensjonen (kap. 7.5)

  • Konvertering av kort bruttoopptjening til påslagspensjon (kap. 11.2)

  • Alderspensjon til personer med særaldersgrense (kap. 12)

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer hvor lovreglene for uttak og opphør av påslagspensjon samsvarer med gjeldende lovregler.»

«Stortinget ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer hvor lovreglene for barnetillegg i påslagsmodellen samsvarer med gjeldende lovregler.»

«Stortinget ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer som ivaretar den opprinnelige avtalen med at opptjening i bruttoordningen med samlet opptjeningstid under 3 år ved utgangen av 2019, skal overføres til påslagsordningen.»

«Stortinget ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige endringer for å videreføre dagens § 21 a i lov om Statens pensjonskasse og § 7, fjerde ledd i lov om pensjonsordning for sykepleiere.»

«Stortinget ber regjeringen snarlig å komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige endringer for å reversere andre ledd i ny § 6 a i lov om pensjonsordning for sykepleiere.»

Dette medlem viser videre til at arbeidstakerorganisasjonene mener at proposisjonen bryter med intensjonen i avtalen på følgende punkter:

  • AFP blir ikke lovfestet nå (kap. 5.5)

  • Beregning av avbrutt opptjening i bruttoordningen (kap. 11.3)

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag om lovfesting av AFP som ivaretar alle intensjonene i den inngåtte avtalen mellom partene i offentlig sektor og Arbeids- og sosialdepartementet 3. mars 2018.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovregler som sikrer en garanti for opptjent pensjon i bruttoordningen. Denne må sikre en samlet tjenestepensjon inkludert AFP og betinget tjenestepensjon minst på nivå med opptjent bruttopensjon beregnet med et krav til full opptjening på 30 år, og omfatte alle som står i stilling til de har rett til å ta ut pensjon.»

Dette medlem registrerer at selv om regjeringen sterkt fokuserer på arbeidslinjen og verdien ved å stå lenge i jobb, tar en ikke hensyn til arbeidstakerorganisasjonenes ønske om bedre arbeidsinsentiver for årskullene fra 1944 til 1962 og som jobber videre etter at forholdstall 1 er nådd. Dette medlem peker på at når flere kan oppleve å få lite eller ingen utbetaling fra tjenestepensjonsordningen, vil dette kunne undergrave legitimiteten til et kollektivt tjenestepensjonssystem.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan arbeidsinsentivene kan bedres for dem som jobber videre etter at forholdstall 1 er nådd.»

Dette medlem viser videre til at denne proposisjonen, i tråd med avtalen mellom partene, innebærer at offentlig tjenestepensjon tilpasses folketrygden, inkludert levealdersjusteringen i folketrygden. Proposisjonen innebærer at offentlig tjenestepensjon blir en påslagspensjon hvor det vil gå raskere å kompensere for levealdersjustering sammenlignet med dagens offentlige tjenestepensjoner. Dette medlem viser til at arbeidstakerorganisasjonene understreker at offentlig tjenestepensjon også fremover vil være blant de beste pensjonsordningene i det norske arbeidsmarkedet, samt at offentlig tjenestepensjon fortsatt vil være et enhetlig pensjonssystem for hele offentlig sektor, med full mobilitet internt i offentlig sektor uten at pensjonsrettigheter svekkes ved jobbskifter.

Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti gikk imot pensjonsreformen i 2005, med begrunnelsen at reformen rammer sosialt skeivt. Selv om det var behov for en pensjonsreform, blant annet for å redusere kostnadene ved pensjonsordningene, kunne reformen i langt større grad tatt hensyn til at store grupper både har kortere levealder og jobber hvor mange blir sliten og må slutte i jobben lenge før de har stått i arbeidslivet lenge nok til å kompensere for levealdersjusteringen. I tillegg har det blitt lagt stadig mer vekt på individuell privat pensjonssparing, som ikke har de omfordelingsmekanismene som er viktig for å unngå at store pensjonistgrupper ender opp med for lav pensjon. De med de høyeste inntektene har størst mulighet til å spare ekstra til pensjon, og det er også denne gruppen som får størst glede av de nye skattefordelene som denne regjeringen har innført for individuell pensjonssparing. Dermed blir det også mindre penger igjen til å sikre dem med lavest pensjon. Dette medlem viser til at folketrygden er grunnplanken i pensjonssystemet, og mener at regelverket må utformes på en måte som sikrer omfordeling og en minstesikring som er god nok til å leve av, også for grupper med kortere levealder, lavere inntekt og mer jobber som sliter på helsen. Dette medlem mener at et minstekrav må være at uførepensjonister skjermes fra levealdersjustering, da de ikke har mulighet til å jobbe lenger for å kompensere for levealdersjusteringen.

Dette medlem viser til at denne proposisjonen, i tråd med avtalen mellom partene 3. mars 2018, innebærer at offentlig tjenestepensjon blir tilpasset levealdersjusteringen i folketrygden. Dette medlem viser til at dette er endringer partene har blitt enige om er nødvendige tilpasninger til pensjonsreformen. Dette medlem mener det er viktig å respektere partssamarbeidet, og vil gå inn for de endringene partene har blitt enige om.