Innhald

Kapittel 6 Om Stortingets arbeidsordning

§ 38 Overbringelse og fremsettelse av proposisjoner og forslag

Overbringelse av kongelige proposisjoner og fremsettelse av grunnlovsforslag og representantforslag bør i alminnelighet skje ved begynnelsen eller slutten av et møte. Grunnlovsforslag og representantforslag innleveres til Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag forslaget skal fremsettes i møte.

Forslag og søknader skal som regel fremmes skriftlig, men kan ikke fremsettes på vegne av flere enn 10 representanter. Lovforslag skal være satt opp i lovs form.

Grunnlovsforslag og representantforslag, sammen med eventuell begrunnelse, skal snarest gjøres tilgjengelig for representantene i papirutgave eller elektronisk form.

Representantforslag kan tas tilbake ved at forslagsstilleren melder dette skriftlig til Stortingets administrasjon og i tillegg muntlig til Stortinget. Grunnlovsforslag kan ikke tas tilbake etter at Stortinget har vedtatt at det skal trykkes og kunngjøres.

Når et forslag er endelig avgjort, må forslaget ikke bringes frem igjen eller tas opp på nytt i samme stortingssesjon. Er det påtrengende nødvendig, eller fremmer regjeringen proposisjon eller melding innenfor samme saksområde for Stortinget, kan Stortinget likevel fatte vedtak om at et forslag tas opp til ny behandling, forutsatt at det igjen blir komitébehandlet.

(Tidligere § 28 første ledd, § 29 første ledd, § 31 første og tredje ledd og § 47. Forarbeider: Innst. S. nr. 98 (1984–85), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 162 S (2018–2019))

Første ledd: «Overbringelse» betegner den fysiske overleveringen av regjeringens proposisjoner som foretas av en statsråd i et stortingsmøte. For representantforslag er det ikke naturlig å si at forslaget «overbringes», ettersom forslagsstiller er en del av Stortinget. Om slike forslag benyttes derfor betegnelsen «fremsettes».

Det er bare regjeringen (Kongen i statsråd) eller en eller flere stortingsrepresentanter som har forslagsrett. For lovforslag fremgår dette direkte av Grunnloven § 76 første ledd.

Det enkelte medlem av regjeringen har ikke forslagsrett overfor Stortinget, bare den samlede regjering, dvs. Kongen i statsråd. Regjeringens forslag fremmes i form av proposisjoner til Stortinget.

Tittelen på proposisjoner fra regjeringen ble endret i 2009 i forbindelse med at Stortingets inndeling i Odelstinget og Lagtinget ble opphevet. Proposisjoner som inneholder forslag til lovvedtak, har nå betegnelsen Prop. L (tidligere Ot.prp.), mens proposisjoner som inneholder forslag til stortingsvedtak har betegnelsen Prop. S (tidligere St.prp). Proposisjoner som både inneholder forslag til lovvedtak og forslag til stortingsvedtak, har betegnelsen Prop. LS. Adgangen til å kombinere forslag til lovvedtak og forslag til stortingsvedtak i én og samme proposisjon eksisterte ikke før 2009 ettersom forslag til lovvedtak og forslag til stortingsvedtak skulle behandles av forskjellige ting.

Bestemmelser om behandling av grunnlovsforslag er gitt i Grunnloven § 121. Grunnloven inneholder ikke egne regler om fremsettelse av grunnlovsforslag ut over at forslag må fremsettes på det første, andre eller tredje storting i en valgperiode, men det er lagt til grunn at § 76 om lovforslag anvendes analogisk. I de senere år har det vært vanlig at grunnlovsforslag har vært fremsatt av en eller flere stortingsrepresentanter. Det finnes imidlertid også eksempler på at grunnlovsforslag har vært fremmet av regjeringen gjennom en kongelig proposisjon.205 Enkelte grunnlovsforslag har formen «vedtatt til fremsettelse» av en eller flere representanter. Dette er forslag som i utgangspunktet er foreslått av andre enn regjeringen eller stortingsrepresentantene, men som en eller flere stortingsrepresentanter ønsker behandlet.

Med «representantforslag» siktes til de forslag som fremsettes av stortingsrepresentanter. Disse ble før 2006 betegnet som «private forslag», som samsvarer med den engelske terminologien «private bills». Tidligere ble betegnelsen private forslag også benyttet om de tilfeller hvor forslag fra personer utenfor Stortinget ble «vedtatt til fremsettelse» uten at en representant nødvendigvis stilte seg bak forslaget. Etter hvert ble imidlertid «private forslag» i forretningsordenen ensbetydende med forslag fra stortingsrepresentanter. Den endrede betegnelsen «representantforslag» ble derfor ansett som et mer treffende språklig uttrykk uten at det dermed var ment å gjøre noen realitetsendring.

Opp igjennom årene har det variert i hvilken grad adgangen til å fremsette representantforslag har vært benyttet, og reglene om behandlingsmåten har også blitt forandret flere ganger. En historisk gjennomgang av behandlingsmåten for slike forslag er gitt i Innst. S. nr. 232 (1988–89). Se for øvrig også kommentarer til § 30 om komiteenes behandling av representantforslag.

Både representantforslag og grunnlovsforslag må – i likhet med regjeringens forslag (proposisjoner) – fremsettes muntlig av forslagsstillerne i stortingsmøte. Begrunnelsen er at forslag fremsatt av representanter følger samme behandlingsregler som forslag fremsatt av regjeringen, og dermed anses som likeverdige konstitusjonelt sett. Bestemmelsen om fremsettelse av grunnlovsforslag ble tatt inn i forretningsordenen i 2001 og er utformet med sikte på grunnlovsforslag fremmet av stortingsrepresentanter. Dersom regjeringen fremmer grunnlovsforslag, skjer det i form av en proposisjon, og i så fall blir forslaget mangfoldiggjort straks det er fremmet i statsråd og overbrakt muntlig i Stortinget, på samme måte som andre proposisjoner.206

Det er ikke et krav at forslagsstilleren selv, eventuelt en av forslagsstillerne, er den som setter frem forslaget i møtet, selv om det er det vanlige. Det er nok at en annen representant gjør det på vegne av forslagsstilleren eller forslagsstillerne.

Regelen om innlevering av forslag til Stortingets administrasjon ble begrunnet med at det er nødvendig at forslagene undergis en viss formell kontroll før de blir fremsatt muntlig. Behovet var i utgangspunktet antatt å være størst når det gjaldt representantforslag, da grunnlovsforslag sjeldnere fremsettes samme dag som de skal fremmes i møte. Administrasjonen gjør også, etter at forslaget er fremsatt i møtet, en kvalitetssikring og korrekturlesing av representantforslaget i forbindelse med at det skal trykkes og publiseres. For grunnlovsforslagene er det vanlig – og også anbefalt – at forslagsstillerne i forkant har kontakt med administrasjonen om kvalitetssikring og kontroll av selve forslaget til ny ordlyd i Grunnloven. Dette vil særlig være praktisk der det er behov for bistand til å utforme forslaget på begge målformer, men også for å koordinere fremsettelsen av de ulike grunnlovsforslagene.

Annet ledd: At «forslag og søknader» ikke skal fremsettes på vegne av flere enn 10 representanter, skyldes at man vil unngå at forslag blir fremsatt av så mange medlemmer at saken i realiteten er avgjort i og med fremsettelsen av forslaget.

At «lovforslag skal være satt opp i lovs form», betyr at forslaget skal utformes slik som en lovbestemmelse skal lyde, ikke bare som en beskrivelse av forslaget. Justis- og beredskapsdepartementets lovavdelings retningslinjer om lovteknikk og lovforberedelse bør følges. Administrasjonen vil kunne bistå med å sette opp lovforslag.

Det gjaldt frem til 2019 et krav om at forslag og søknader skulle være «undertegnet», noe som i praksis forutsatte et originaldokument med en signatur. Dette kravet ble opphevet både for representantforslag og for grunnlovsforslag i forbindelse med innføringen av en løsning tilrettelagt for elektronisk autentisering. Den som innleverer et forslag elektronisk eller på papir til administrasjonen, har likevel ansvaret for at alle de oppgitte forslagsstillerne faktisk står bak forslaget.207

Tredje ledd: Representantforslag er gitt et eget serienummer (8), og forslagene nummereres fortløpende innenfor denne dokumentserien for hver sesjon (derav forklaringen på at denne typen forslag i dagligtalen av og til omtales som «Dokument 8-forslag»).

Grunnlovsforslag er gitt et eget serienummer (Dokument 12).

Grunnlovsforslagene blir referert i Stortinget enkeltvis så snart de er fremsatt i første, andre eller tredje storting, og Stortinget vil da vedta følgende behandlingsmåte i tråd med Grunnloven § 121: «Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved trykking for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje storting etter neste valg.»

Første gang et grunnlovsforslag refereres, publiseres det enkeltvis i midlertidig versjon på nettet som Dokument 12:X (….–….), men forslagene blir ikke trykket på dette tidspunktet. Grunnlovsforslagene får fortløpende nummerering innenfor hele perioden, men benevnes alltid med årstall for den sesjonen som de fremsettes i.

Når det tredje storting i valgperioden er over, blir alle grunnlovsforslag trykket samlet i Dokument 12. Dokument 12 benevnes med årstall for sesjonen i det tredje storting i valgperioden.

I siste sesjon i samme valgperiode (dvs. det fjerde storting i valgperioden) blir grunnlovsforslagene som var fremsatt i løpet av de tre første sesjonene, presentert og debattert. Denne ordningen med en egen presentasjonsdebatt (bordleggingsdebatt) av grunnlovsforslag ble innført i 2013. Tanken er at representantene i vårsesjonen skal få anledning til å presentere sine forslag også muntlig i salen for å øke oppmerksomheten om forslagene, og informere velgerne om disse. Denne debatten legger ingen føringer for behandlingen av forslagene på neste storting.

Først etter valget tar Stortinget formelt stilling til den videre behandlingsmåten av Dokument 12. Når Dokument 12 refereres på det første storting i den nye valgperioden, vil det normalt bli besluttet at forslagene sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. forretningsordenen § 14 nr. 8, som fastslår at grunnlovssaker ligger til denne komiteen.

Fjerde ledd: Dersom et representantforslag ønskes trukket tilbake, formidles dette skriftlig til stortingssekretariatet, som sørger for at en meddelelse om tilbaketrekking kan tas opp under møte i plenum. Det vil som regel skje under «formalia» på starten av møtet, men det er ingenting formelt i veien for at det også kan gjøres på et senere tidspunkt i stortingsmøtet.

Meddelelsen skjer ved at forslagsstiller fra Stortingets talerstol opplyser at forslaget trekkes. Det er ikke nødvendig å begrunne hvorfor forslaget trekkes, men det kan være opplysende med en kort begrunnelse.

Dersom et representantforslag er fremsatt, men enda ikke referert og oversendt komité, anses saksbehandlingen med dette som avsluttet.

Dersom et representantforslag først trekkes tilbake etter at det er oversendt til komitébehandling, blir meddelelsen om det satt opp på dagsordenpunktet «referat» og besluttet sendt komiteen. Komiteen avgir da innstilling der den tar meddelelsen til etterretning og vedlegger den protokollen. I innstillingen bør komiteen begrense seg til å komme med sine merknader til selve tilbaketrekkingen – ikke til det opprinnelige forslaget som ikke lenger er til behandling. Innstillingen fra komiteen settes deretter opp til behandling i et møte i plenum på vanlig måte.

Det er lagt til grunn at et fremsatt representantforslag ikke kan trekkes etter at komiteen har avgitt innstilling i saken. Det vil imidlertid være mulig for representantene som har fremsatt representantforslag, å fremsette forslag om endrede vedtak i saken (løse forslag) under debatten på vanlig måte, jf. § 40.

Stortingets presidentskap har i Innst. S. nr. 168 (1998–99) lagt til grunn at en proposisjon formelt kan trekkes tilbake ved kongelig resolusjon så lenge den ikke er overbrakt Stortinget. Det samme gjelder for stortingsmeldinger som ikke har vært referert i et stortingsmøte. Statsministerens kontor har likevel uttalt at en proposisjon eller melding som er offentliggjort, skal trekkes tilbake ved at det fremmes en sak for Stortinget (se nærmere omtale i publikasjonen «Om statsråd» pkt. 7). Trekkes en sak tilbake etter at saken er overbrakt, gjøres dette ved en melding til Stortinget.

Det er lagt til grunn at regjeringen ikke kan trekke tilbake en proposisjon etter at komiteen har avgitt innstilling om saken.

Femte ledd: Gjennom denne bestemmelsen i forretningsordenen er adgangen til å ta opp igjen forslag som er endelig avgjort «i samme stortingssesjon», begrenset.

Formålet med bestemmelsen er å unngå stadige «omkamper» om forslag som nylig er behandlet i Stortinget. Det har vært ansett som lite rasjonelt at Stortinget benytter tid på ny behandling av saker som nylig er avgjort.

Tidligere var begrensningen knyttet til «saker» som var endelig avgjort i samme stortingssesjon. «Saker» ble gjennom endringer i forretningsordenen i 2013208 erstattet med begrepet «forslag» på bakgrunn av forslag fra arbeidsgruppen for innholdsmessig revisjon av Stortingets forretningsorden. Arbeidsgruppen begrunner endringen som følger:

«Regelen i gjeldende § 37 femte ledd209 om at en sak som er endelig avgjort ikke kan bringes frem igjen i samme stortingssesjon, gjelder hele saken. Konsekvensen av dette er at enten må hele dokumentet avvises eller hele dokumentet behandles. Etter arbeidsgruppens syn er dette lite hensiktsmessig. Mange representantforslag er omfattende og inneholder en rekke enkeltforslag. Det hender relativt ofte at ett eller flere av disse forslagene er behandlet tidligere i sesjonen, for eksempel i forbindelse med statsbudsjettet. Dersom det blir en utstrakt praksis, å inkludere tidligere behandlede forslag i omfattende representantforslag, ville det undergrave hensikten med avvisningsregelen i § 37 femte ledd, som er å unngå at Stortinget blir tvunget til å ta stilling til samme forslag flere ganger i samme sesjon.»210

«Samme stortingssesjon» betyr tidsrommet fra 1. oktober og frem til 30. september påfølgende år.

Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres unntak for konkrete forslag dersom det er «påtrengende nødvendig». Dette unntaket benyttes relativt sjelden i praksis, men det finnes noen eksempler.211

Dersom regjeringen fremmer proposisjon eller melding innenfor samme saksområde, kan Stortinget gjenoppta forslaget uten hensyn til om det synes «påtrengende nødvendig». Denne regelen kom inn i forretningsordenen i 1985 på grunnlag av forslag fra reglementskomiteen av 1983. Komiteen uttalte i sin innstilling at Stortinget hadde tillatt ny behandling i større utstrekning enn paragrafen syntes å gi hjemmel for.212 Og ytterligere anførte komiteen:

«Komiteen ser det slik at det er vedkommende ting som i de aktuelle situasjoner må avgjøre hvordan bestemmelsen i § 47213 skal praktiseres. Spesielt mener reglementskomiteen at hvis Regjeringen fremmer for Stortinget en proposisjon eller melding innenfor samme område som en sak som tidligere er avgjort av Stortinget i samme samling, bør vedkommende ting kunne vedta å behandle saken uten å måtte vurdere om dette er ‘påtrengende nødvendig’. Reglementskomiteen foreslår en tilføyelse om dette i § 47.»

Stordrange uttaler (side 106 og 111) at endringen fører til at paragrafen bare får betydning for de private forslag (nå betegnet representantforslag). Dette vil nok bli resultatet i praksis, men det må allikevel være på det rene at bestemmelsen gir tinget mulighet til å avskjære ny behandling også av proposisjoner eller meldinger.

Det kan for øvrig anføres gode grunner for at representantforslag kommer i en noe annen stilling enn proposisjoner. De sistnevnte har sitt grunnlag i en omfattende prosess som ender opp i den formelle behandling i statsråd. At representantforslag, som ikke er underlagt lignende formelle regler, vil være avhengige av at Stortinget vurderer en ny behandling som «påtrengende nødvendig», innebærer ikke noen nevneverdig nedprioritering av slike forslag sammenlignet med proposisjonene, men skal hindre at tinget må forholde seg til samme forslag gjentatte ganger innenfor samme sesjon.

Et beslektet spørsmål oppstår i tilfeller der Stortinget har fattet et vedtak som har fått et annet resultat enn forventet, f.eks. på grunn av en teknisk feil under voteringen som ikke oppdages før etter møtet. Det kan da reises spørsmål om forslaget kan fremmes på nytt og vedtaket omgjøres i et senere møte. Formelt sett kan dette gjøres ved at man i medhold av § 79 gjør unntak fra regelen i § 38 femte ledd. Det finnes eksempler på dette,214 men utgangspunktet vil være at voteringen er endelig når den er avsluttet.

Utbyttingsordningen, jf. kommentarer til § 5, tillater at partiene avtaler seg imellom at et fravær i et parti kan møtes av et fravær i et annet parti med motsatt standpunkt, slik at resultatet uansett reflekterer flertallet i plenum. Ved feil i utbyttingen som har ledet til et annet resultat enn det som ellers ville ha flertall i plenum, er det praksis for at presidentskapet foreslår at saken ikke tas opp til ny behandling på bakgrunn av § 38 siste ledd. I enkelte tilfeller er det likevel blitt flertall for å sende et slikt forslag til ny komitebehandling.215

Stortinget står etter Grunnloven ikke fritt til å omgjøre sine beslutninger dersom beslutningen har medført at det er stiftet rettigheter mot staten som ville bli krenket ved en omgjøring av Stortingets beslutning. For eksempel gir Grunnloven § 97 et forbud mot at nye lover gis tilbakevirkende kraft. Derimot er det fra Grunnlovens side ikke noe til hinder for at Stortinget omgjør en beslutning som ikke har hatt andre rettsvirkninger enn slike som Stortinget selv har det fulle herredømme over.216

§ 39 Behandlingen av proposisjoner og forslag

Presidentskapet foreslår behandlingsmåten for de kongelige proposisjoner og meldinger samt representantforslag og søknader når de er kommet inn til Stortinget.

Når nye saker, herunder forslag, henstillinger og søknader, er referert, avgjør Stortinget om saken skal

  1. sendes til regjeringen uten realitetsvotering,

  2. sendes til en komité,

  3. legges ut til gjennomsyn for representantene i minst én dag og deretter føres opp på dagsordenen til behandling,

  4. tas opp til avgjørelse straks hvis ikke presidenten eller en femtedel av de representantene som er til stede, motsetter seg dette,

  5. avvises eller ikke tas under behandling.

Finner presidenten at bestemte saker som skal refereres egner seg for avgjørelse i samme møte, bør presidenten føre dem opp særskilt på dagsordenen, med opplysning om at de vil bli foreslått behandlet straks.

Nye dokumenter i saker som alt er sendt til en komité, skal ikke regnes som særskilt sak, men sendes direkte til den komité som har saken, dersom ikke presidentskapet finner at saken bør refereres i Stortinget.

En representant kan innhente uttalelse fra vedkommende departement om et forslag, en søknad eller en henstilling som er vedtatt oversendt til regjeringen uten realitetsvotering.

(Tidligere § 28 annet til femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Generelt: Bestemmelsen inneholder regler om den videre behandlingen av proposisjoner og forslag, dvs. etter overbringelse eller fremsettelse, som er regulert i § 38.

Annet ledd: «Nye saker» betyr saker som ikke allerede er under behandling i Stortinget. «Forslag, henstillinger og søknader» omfatter alt som kommer inn – fra kongelige proposisjoner til klager og søknader fra privatpersoner. Når det gjelder behandlingsmåten, har Stortinget valget mellom de alternativene som er listet opp under bokstavene a til e.

Oversendelse til regjeringen uten realitetsvotering etter bokstav a innebærer at forslaget ikke stemmes over, og at det følgelig heller ikke fattes et vedtak. Oversendelsen til regjeringen skjer i praksis på samme måte som oversendelse av vedtak, men vil kun være en orienteringssak.

Oversendelse til komité etter bokstav b er den fremgangsmåten som benyttes i de aller fleste sakene i Stortinget. Komiteen forbereder saken og avgir innstilling, og det er innstillingen som deretter er gjenstand for behandling i plenum.

Bokstav c benyttes f.eks. i tilfeller der Stortinget mener at saken haster, og at det derfor ikke er tid til komitébehandling før det tas stilling til den.217

Bokstav d benyttes sjelden, men det forekommer i likhet med behandling etter bokstav c når saken haster 218 – f.eks. fordi det er fremmet et forslag som har en tidsfrist som gjør at det ville bortfalle dersom behandlingen ble utsatt. Helt unntaksvis er bestemmelsen også blitt benyttet til lovsaker som har et hastepreg.219

Når det gjelder alternativ d, som bestemmer at en femtedel av medlemmene kan motsette seg at saken behandles straks, understrekes at dersom noen ønsker å hindre behandling, må det foretas særskilt votering over dette, jf. uttalelse fra reglementskomiteen av 1977.220

Bokstav e inneholder to alternativer – enten at saken avvises, eller at den ikke tas under behandling. I praksis har man i mange tilfeller ikke skilt konsekvent mellom disse to alternativene. Som et utgangspunkt er det likevel lagt til grunn at vedtaksformen «avvises» bare bør brukes når det er formelle mangler ved forslaget som gjør at det ikke underlegges realitetsbehandling, f.eks. at forslaget har vært behandlet tidligere i sesjonen (jf. § 38 femte ledd)221. Alternativet «ikke tas under behandling» er mer fleksibelt og kan brukes når andre grunner – også politiske innholdsmessige grunner – gjør at Stortinget ikke vil gjøre noen videre realitetsbehandling av forslaget. Det kan f.eks. tenkes at politiske eller faktiske omstendigheter gjør at det har liten hensikt å behandle forslaget, eller at forslaget er fremsatt så sent at Stortinget ikke rekker å behandle det før valgperioden er over. Men også andre vektige politiske grunner kan tilsi at Stortinget beslutter ikke å ta saken til behandling på det aktuelle tidspunktet. Det vil imidlertid kun være aktuelt helt unntaksvis, da Stortinget som et klart utgangspunkt vil ta til behandling alle formelt gyldig fremsatte forslag.222

Tredje ledd: En forutsetning for at en sak som fremmes av regjeringen, kan tas opp til behandling straks, er at den er overbrakt til Stortinget i et møte, jf. § 38.

Fjerde ledd: «Nye dokumenter» i saker som allerede er under behandling, skal presidentskapet oversende til den komité som har saken til behandling. Hvis det gjelder dokumenter av særlig viktighet, vil presidentskapet referere dem i Stortinget med forslag om at dokumentet oversendes til komiteen. Begrunnelsen for denne fremgangsmåten er at dokumentet er så betydningsfullt at hele Stortinget bør bli kjent med det så snart det er kommet inn. Brev fra departementene om retting av feil i proposisjoner og meldinger (se nærmere omtale i publikasjonen «Om statsråd» kapittel 6) anses normalt ikke å være av en slik viktighet at de refereres i plenum. Slike brev oversendes derfor direkte til komiteen fra Stortingets presidentskap.

Femte ledd: Tidligere ble regjeringens uttalelser om forslag som var oversendt regjeringen fra Stortinget uten realitetsvotering, samlet hvert halvår i et brev til Stortinget. Ordningen ble i 1999 opphevet og erstattet med en ordning hvor det blir overlatt til stortingsrepresentantene å innhente slike uttalelser fra departementene. Begrunnelsen var at det var forholdsvis liten interesse i Stortinget for regjeringens halvårlige brev (den gang trykket i serien Dokument nr. 7A og 7B), samt at det ble opplyst fra regjeringshold at det var forbundet med ganske mye arbeid å utarbeide disse uttalelsene.

§ 40 Forslag fremsatt under behandlingen av en sak

Forslag som er omhandlet og utformet i en komitéinnstilling, tas opp til avgjørelse sammen med innstillingen når forslagsstilleren krever det. Det samme gjelder andre forslag vedrørende samme sak når de er forhåndsvarslet ved innlevering til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag debatten om saken finner sted i Stortinget. Om slike forslag gjelder for øvrig de samme reglene som for forslag som utformes i innstillingen, jf. § 31 sjette ledd. Forslag om at konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende eller forslag om å iverksette undersøkelser som nevnt i § 44 første ledd, skal likevel sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen dersom forholdet ikke allerede har vært behandlet av eller forelagt for komiteen, jf. § 15 annet til fjerde ledd. I særlige tilfeller kan Stortinget med to tredjedels flertall vedta å sette bestemmelsene i første og annet punktum ut av kraft.

For behandling av forslag som fremsettes under en debatt, gjelder § 39 annet ledd tilsvarende. Det samme gjelder forslag som fremsettes i tilknytning til en debatt om en redegjørelse etter § 45 som avholdes i et senere møte.

Når presidenten erklærer at debatten om en sak er avsluttet, må det ikke fremsettes nye forslag eller foretas endringer i forslagene i saken.

(Tidligere § 30 første til tredje ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 156 (1981–82), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Første ledd første punktum: Bestemmelsen i første punktum tolkes slik at for de forslag som er omhandlet og utformet i komitéinnstillingen, eller som er forhåndsanmeldt innen det fastsatte tidspunkt, kan det kreves realitetsvotering. De forslag som fremgår av flertallets innstilling, tas uten videre opp til votering, med mindre de trekkes, dvs. at det ikke er nødvendig å ta opp slike forslag muntlig under debatten.

For at det skal voteres over forslag fra mindretallet i en komitéinnstilling, forutsettes det derimot at forslaget tas opp muntlig under debatten i stortingsmøtet av en representant for mindretallet. Det samme gjelder for løse forslag som er innlevert før debatten.

Det eneste som mot forslagsstillerens vilje kan hindre realitetsvotering, er at et flertall på to tredjedeler vedtar å sette bestemmelsen i første og annet punktum ut av kraft, jf. nærmere omtale av fjerde punktum. Hvis forslaget innebærer at konstitusjonelt ansvar gjøres gjeldende eller at det skal iverksettes undersøkelser i regi av Stortingets ansvarskommisjon, skal forslaget oversendes kontroll- og konstitusjonskomiteen dersom det ikke er allerede er behandlet der.

Løse forslag, dvs. forslag som ikke er omhandlet og utformet i en komitéinnstilling, skal være ekspedisjonskontoret i hende senest kl. 08.30 den dag debatten finner sted. Denne fristen praktiseres strengt, og forslag som er innkommet etter fristen, kan ikke kreves tatt opp til avgjørelse. Hvorvidt forslag som er fremmet etter fristen likevel tas opp til votering, vil være en politisk vurdering. Hvis det ligger an til at forslag som er fremmet etter fristen kan få flertall i Stortinget, er det ikke uvanlig at forslaget tas opp til votering, selv om dette ikke kan kreves av forslagsstilleren. Slike forslag blir behandlet etter reglene i annet ledd. Forslag om å utsette en sak, eller om å sende den tilbake til en komité, kan fremsettes helt frem til debatten om en sak er avsluttet, jf. § 41.

Når en debatt varer over to dager, bør forslag vedrørende saken innleveres senest kl. 08.30 på debattens første dag av hensyn til planleggingen av gjennomføringen av debatten. Det må imidlertid anses tilstrekkelig at forslaget er innlevert senest kl. 08.30 på debattens andre dag, for at det kan kreves votering over forslaget.

Kravet om at forslag skal gjelde «samme sak» som innstillingen, innebærer en forutsetning om at forslagene må sies å ligge innenfor sakens ramme – på samme måte som forslag som fremsettes i komitéinnstillingen, jf. § 22 siste ledd som forutsetter at komiteene bare kan behandle «saker som er oversendt fra Stortinget». Det vil være uheldig om Stortinget må forholde seg til forslag som bare har flyktig tilknytning til temaet som er til behandling, og som det dermed ikke kan være forberedt på å ta stilling til. I praksis ser en til tider at forslag som fremsettes, kan ligge noe på siden av den sak som innstillingen handler om. Det gjelder f.eks. forslag fremsatt av representanter fra partigrupper som ikke er representert i den fagkomiteen som har avgitt innstillingen som er til behandling. Men forutsetningen for å fremme forslag til votering, enten i komitéinnstillingen eller før og under debatten, er at det ligger innenfor temaet i den aktuelle saken.

Det har vært drøftet hvorvidt det burde innføres et påbud om komitébehandling av alle forslag.223 Et slikt påbud er imidlertid bare innført for forslag om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende eller å iverksette undersøkelser i regi av Stortingets ansvarskommisjon, jf. § 44 og kommentarer til denne bestemmelsen. Det følger ellers av § 42 første ledd at dersom Stortinget ved første gangs behandling av et lovforslag vedtar endringsforslag som ikke har vært komitébehandlet, skal komiteen som regel uttale seg om vedtaket før det behandles på nytt i Stortinget andre gang, jf. kommentarer til denne bestemmelsen.

Det følger av § 16 siste ledd siste punktum at forslag fremsatt i forbindelse med behandlingen av sak innbrakt for Stortinget etter et møte i den utvidete utenriks- og forsvarskomiteen, ikke kan sendes til behandling i en komité.

Første ledd annet punktum: Bestemmelsen fastsetter at det gjelder samme krav til utforming av forslag som ikke er tatt inn som en del av en komitéinnstilling, som til forslag som er utformet som en del av en innstilling.

Første ledd fjerde punktum: Bestemmelsen i fjerde punktum om å fravike forretningsordenen krever to tredjedels flertall uten hensyn til hvem som fremsetter forslaget om å fravike forretningsordenen. Den generelle bestemmelse om fravikelse av forretningsordenen (§ 79) kan ikke anvendes i slike tilfeller da spesialbestemmelsen i § 40 går foran. Å fravike reglene i første og annet punktum vil bety en innskrenking av representantenes rett til å få forslag frem til votering, og vilkårene er derfor strengere enn ved andre unntak fra forretningsordenen. Det henvises for øvrig til merknader fra flertall og mindretall i reglementskomiteens innstilling.224

Annet ledd: Bestemmelsen gjelder forslag som verken er omtalt i innstillingen eller forhåndsanmeldt innen fristen, men som fremmes mens debatten pågår. Behandlingsmåten blir da å avgjøre etter § 39 annet ledd. Et forslag som er fremsatt under debatten, men som ikke er forhåndsanmeldt innen fristen, kan tas opp til votering dersom ikke presidenten eller en femtedel av de representanter som er til stede, motsetter seg dette, jf. § 39 annet ledd bokstav b.

Tredje ledd: Bestemmelsen kom inn i forretningsordenen i forbindelse med innføring av faste voteringstidspunkter i 2019. Ettersom debatt og votering ikke nødvendigvis lenger finner sted samme dag, var det ønskelig å presisere i forretningsordenen at man ikke kan endre på et forslag mellom debatt og votering. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 40 første ledd om at forslag skal være forhåndsvarslet ved innlevering til presidenten innen klokken 08.30 den dag debatten i Stortinget finner sted. Bestemmelsen har vært forstått slik at det heller ikke er anledning til å trekke et forslag mellom debatt og votering.

§ 41 Behandling av forslag om å utsette saken eller sende den tilbake til komité

Før debatten om en sak er avsluttet, kan det fremsettes forslag om at saken sendes tilbake til komiteen eller at Stortingets videre behandling av saken utsettes til et senere møte i samme stortingssesjon. Forslag om utsettelse av saken til et senere stortingsmøte må tas opp til behandling straks og avgjøres av presidenten.

(Forarbeider: Innst. 259 S (2012–2013), jf. Dokument 14 (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Denne bestemmelsen ble innført i 2013. Det kan være aktuelt å fremme forslag om at behandlingen av saken utsettes til et senere stortingsmøte, eller forslag om at saken sendes tilbake til komiteen for videre forberedende behandling. Presiseringen om at Stortinget må ta den utsatte saken til behandling innen utgangen av samme stortingssesjon, ble ikke ansett nødvendig dersom saken sendes tilbake til en komité, ettersom det da vil være opp til komiteen å fremme en ny innstilling om saken til Stortinget.

Forslag om å utsette en sak, eller om å sende den tilbake til en komité, kan fremsettes helt frem til debatten om en sak er avsluttet. Dette har sammenheng med at det etter at debatten har startet, kan oppstå omstendigheter som gjør det ønskelig å utsette saken eller sende den tilbake til komité, for eksempel at ansvarlig statsråd eller representanten som har fremmet et representantforslag eller en interpellasjon, må forlate salen, eller det fremkommer nye opplysninger som det kan være grunn til å få en grundigere vurdering av.

Beslutning om å sende en sak tilbake til komiteen avgjøres av Stortinget ved votering. Etter innføringen av faste voteringstidspunkter i 2019 ble myndigheten til å utsette debatten til et senere stortingsmøte delegert til presidenten, da det ikke anses praktisk å innkalle et grunnlovsmessig flertall til en ekstraordinær votering under en debatt. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med bestemmelsen § 35 tredje ledd, hvor den president som leder møtet, under et møte kan gjøre endringer i dagsordenen. Dersom det allerede før en debatt er påbegynt, blir klart at en statsråd har forfall, eller det foreligger andre forhold som gjør det nødvendig å utsette debatten, vil presidenten kunne treffe beslutning om å endre dagsordenen i medhold av denne bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder bare ved utsettelse av Stortingets egen behandling av saken. Et eksempel på et slikt utsettelsesvedtak er vedtak truffet 6. desember 2016 i forbindelse med behandlingen av innstilling fra familie- og kulturkomiteen om Representantforslag frå stortingsrepresentantane Janne Sjelmo Nordås, Heidi Greni, Anne Tingelstad Wøien og Jenny Klinge om utsett slokking av FM-nettet (Innst. 99 S (2016–2017), jf. Dokument 8:10 S (2016–2017).

En annen situasjon foreligger når en komité eller en fraksjon under komitébehandlingen innstiller på at saken skal sendes tilbake til regjeringen (se kommentarer til § 31 femte ledd). Et forslag om tilbakesendelse er ikke et forslag om at Stortingets egen behandling skal utsettes – heller ikke om begrunnelsen er at man ønsker at regjeringen senere skal komme tilbake til Stortinget med en bedre forberedt sak. En tilbakesendelse kan være et uttrykk for motstand mot realiteten i saken så vel som et synspunkt på regjeringens saksbehandling. Det kan også være en konsekvens av at det har fremkommet nye forhold eller sterk motstand under Stortingets behandling som man mener tilsier en ny gjennomgang i regjeringen.

Dersom saken sendes tilbake til komiteen, avgir komiteen en tilleggsinnstilling.225 Tilleggsinnstillingen skal inneholde alle forslag det skal voteres over. Forslagene i innstillingen som ble sendt tilbake, voteres det ikke over. Den blir vedlagt protokollen.

§ 42 Særlig om behandling av lovforslag

Dersom Stortinget ved første gangs behandling av et lovforslag vedtar endringsforslag som ikke har vært komitébehandlet, skal komiteen som regel uttale seg om vedtaket før det behandles på nytt i Stortinget.

Når det under behandlingen av et lovforslag blir fremmet et forslag som inneholder en anmodning til regjeringen, skal forslaget som hovedregel behandles sammen med lovforslaget ved første gangs behandling av dette. Slike anmodningsforslag som forutsetter et bestemt resultat av behandlingen av lovforslaget, skal likevel føres opp på dagsordenen som egen sak til behandling etter at Stortinget har avsluttet behandlingen av lovforslaget. Det kan ikke fremsettes andre forslag under behandlingen av en slik sak.

Dersom et forslag vedrørende lovbehandling som fremsettes ved annen gangs behandling av et lovforslag, ikke er forhåndsvarslet ved innlevering til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 08.30 den dag debatten om lovforslaget finner sted i Stortinget, kan presidenten eller en femtedel av de representantene som er til stede, motsette seg avstemning over forslaget.

(Tidligere § 31 annet ledd og § 30 fjerde og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 S (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–2001), Innst. S. nr. 288 S (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 446 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Generelt: Bestemmelsen må leses i sammenheng med Grunnloven § 76 om Stortingets behandling av lover. Etter at inndelingen av Stortinget i Odelsting og Lagting ble opphevet i 2009, behandles lovforslag i plenum. Grunnloven oppstiller fremdeles krav om to gangers behandling av lover. Dersom forslaget vedtas ved første gangs behandling, skal den vedtatte loven igjen behandles på Stortinget. Det må gå minst tre døgn mellom første og annen gangs behandling. Også ved annengangs behandling av et lovforslag må et grunnlovsmessig flertall være tilstede. Ved annen gangs behandling voteres det imidlertid normalt ikke eksplisitt over loven, det vil si at det ikke holdes en avstemning med opptelling av stemmer i tråd med bestemmelsene i kapittel 8. Fremgangsmåten vil i stedet være at presidenten uttaler at lovforslaget anses vedtatt med mindre noen ber om ordet under behandlingen av saken. Ved denne behandlingen kan det fremmes såkalte lovanmerkninger med forslag til endringer i den loven som ble vedtatt under førstegangsbehandlingen, og disse skal det i så fall voteres over. Dersom en lovanmerkning får flertall, skal loven behandles en tredje gang. Ved tredje gangs behandling har Stortinget bare mulighet til å vedta eller til å forkaste loven i sin helhet, slik den lyder med lovanmerkningen.

Etter Grunnloven § 77 skal en lovbeslutning som på en av disse måtene er bifalt av Stortinget to ganger, sendes Kongen med anmodning om sanksjon. Det er først når Kongens sanksjon foreligger, at Stortingets lovbeslutning blir lov. Meddelelse om sanksjon tas inn i et brev fra Statsministerens kontor til Stortinget. Sanksjonen refereres deretter i et stortingsmøte, men manglende referering har ingen betydning for lovens gyldighet.

Det forekommer relativt sjelden at det vedtas lovanmerkninger. I gjennomsnitt har dette forekommet mindre enn én gang per år etter at Stortingets lovbehandling ble lagt om i 2009. I de aller fleste tilfellene er lovanmerkningene begrunnet med et behov for å rette opp feil eller inkurier oppdaget etter første gangs lovbehandling. Et eksempel på at det ble gjort en realitetsendring mellom første og andre gangs lovbehandling, er Lovanmerkning nr. 1 (2016–2017), hvor et forslag om at stortingsrepresentanter i særlige tilfeller kan tilstås etterlønn i 24 måneder, ikke ble bifalt ved andre gangs behandling.

Første ledd: Bestemmelsen er utformet etter mønster fra den tidligere ordningen for lovbehandling i Stortinget. Forretningsordenen fastsatte den gang at komiteen som hovedregel skulle uttale seg om odelstingsvedtaket dersom Odelstinget ved lovbehandling vedtok endringsforslag som ikke hadde vært komitébehandlet. Denne bestemmelsen er sjelden benyttet i praksis, men det legges til grunn at komiteens uttalelse bør gis i form av en tilleggsinnstilling til Stortinget. Innstillinger skal normalt være skriftlige, men § 31 åpner for at det i særlige tilfeller kan gis muntlige innstillinger. I sistnevnte tilfelle må utkast til vedtak være omdelt på forhånd.

Det forekommer at det fremmes «løse forslag» fra komiteens medlemmer ved første gangs behandling av Stortingets lovforslag fordi det er oppdaget mindre feil eller inkurier etter at komiteen har avgitt sin innstilling. Ved slike feilopprettinger anses det ikke nødvendig med ny komitébehandling før lovvedtaket behandles på nytt i Stortinget.

Annet ledd: Hovedregelen etter § 31 sjette ledd er at en innstilling ikke kan inneholde både utkast til lovvedtak og utkast til stortingsvedtak i tilråding eller forslag, da behandlingsformen for de to vedtakstypene er ulik. Et unntak gjelder imidlertid for vedtak som er formulert som en anmodning til regjeringen og har formen «Stortinget ber regjeringen …». Her valgte en å bygge på tidligere praksis, hvor en innstilling til Odelstinget også kunne inneholde anmodninger til regjeringen.

Anmodningsvedtak skal imidlertid ikke behandles to ganger og må derfor skilles ut fra lovvedtaket. Ved innføring av den nye ordningen for lovbehandling i 2009 ble det tatt inn en bestemmelse i forretningsordenen om at anmodningsforslag fremmet i tilknytning til et lovforslag, skulle settes opp til behandling etter annen gangs behandling av lovforslaget.

Presidentskapet kom imidlertid i 2011226 til at det som hovedregel ville være mer praktisk og ressursbesparende om slike anmodningsforslag kunne behandles, debatteres og voteres over i tilknytning til første gangs behandling av lovforslaget. Et unntak ble likevel beholdt for de få anmodningsforslag som forutsetter et bestemt resultat av lovbehandlingen. Disse settes opp på dagsorden som egne saker til behandling etter at Stortinget har avsluttet behandlingen av lovforslaget.

Tredje ledd: Dersom presidenten eller en femtedel av de tilstedeværende representantene motsetter seg det, legges forslag som ikke er levert inn til ekspedisjonskontoret innen fristen klokken 08.30, ikke frem for avstemning.

§ 43 Behandlingen av statsbudsjett og nasjonalbudsjett

Kongelig proposisjon om statsbudsjett for det påfølgende budsjettåret legges frem for Stortinget innen seks dager etter Stortingets åpning, jf. § 8 i bevilgningsreglementet. Samtidig legges frem stortingsmelding om nasjonalbudsjettet.

Etter at den kongelige proposisjonen om statsbudsjettet er lagt frem for Stortinget, avgir presidentskapet innstilling om fordelingen av budsjettkapitlene på de enkelte komiteer og om rammeområder. Videre skal presidentskapet – etter at komitélederne har hatt anledning til å uttale seg – fastsette og kunngjøre fristene for avgivelse av budsjettinnstillingene og datoene for Stortingets behandling av dem.

Senest 20. november skal finanskomiteen avgi innstilling om nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet, med forslag til rammevedtak for bevilgninger i samsvar med inndelingen i rammeområder fastsatt av Stortinget. Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i innstillingen eller fremsettes ved behandlingen av den, skal inneholde beløp for alle rammer, og kan ikke gå under rammenivå. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.

Stortinget skal behandle innstillingen nevnt i tredje ledd innen en uke etter avgivelse. Stortingets rammevedtak er bindende for den etterfølgende budsjettbehandlingen samme år.

Deretter skal fagkomiteene avgi innstilling om bevilgninger innen de rammeområdene de er tildelt. Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i en slik innstilling eller fremsettes ved behandlingen av den, skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområde, og kan ikke fravike de rammene Stortinget har vedtatt. I Stortinget kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et slikt forslag.

Fagkomiteenes budsjettinnstillinger skal behandles av Stortinget senest 15. desember. De budsjettvedtakene Stortinget gjør ved behandlingen av disse innstillingene, er endelige.

Eventuell kongelig samleproposisjon om endringer i statsbudsjettet legges frem senest 15. mai i budsjettåret, sammen med stortingsmelding om revidert nasjonalbudsjett. Finanskomiteen avgir innstilling om disse senest annen fredag i juni. Ved behandling av endringer i statsbudsjettet i budsjettåret kan det ikke voteres særskilt over enkelte deler av et forslag, dersom forslagsstilleren motsetter seg dette.

(Tidligere § 31 annet ledd og § 30 fjerde og femte ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 439 (1976–77), Innst. S. nr. 266 S (1980–81), Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 285 (2000–01), Innst. S. nr. 288 S (2008–2009), Innst. 199 S (2010–2011), Innst. 446 S (2010–2011), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 392 S (2018–2019))

Generelt: Gjennom Grunnloven § 75 er bevilgningsmyndigheten sammen med beskatningsretten tillagt Stortinget. Det gir nasjonalforsamlingen en nøkkelstilling som medfører innflytelse også på andre områder innenfor statsapparatet. Bevilgningsmyndigheten har således hatt avgjørende betydning for utvikling av den innflytelse Stortinget etter hvert har fått også på statsforvaltningens område.

Paragrafen legger, sammen med reglene i bevilgningsreglementet, de formelle rammene for Stortingets behandling av budsjettet. Bevilgningsreglementet inneholder de materielle reglene om statsbudsjettets oppbygning og den budsjettekniske fremgangsmåten. Finansdepartementets veileder Statlig budsjettarbeid227 inneholder kommentarer til bevilgningsreglementet.

Bevilgningsmyndigheten omfatter både statens utgifter og inntekter, jf. bevilgningsreglementets § 5 som fastsetter at bevilgningsvedtakene skal knyttes til hver enkelt utgifts- og inntektspost. Når Stortinget har bevilget et beløp under en bestemt utgiftspost, gir dette forvaltningen både en fullmakt til og et pålegg om å benytte beløpet til det forutsatte formålet. En inntektsbevilgning innebærer en fullmakt og et pålegg til forvaltningen om å sørge for at inntektene kommer inn i samsvar med forutsetningene for bevilgningen.228

Stortingets budsjettbehandling ble lagt om i 1997.229 Endringene ble først innført som en prøveordning for en fireårsperiode. Etter at det var gjennomført en evaluering, ble endringene gjort permanente i 2001.230

Reglementskomiteen foreslo i Dokument 19 (2016–2017) å gjøre endringer i fristene for budsjettbehandlingen. Forslaget ble imidlertid ikke fulgt opp i Innst. 487 S (2016–2017) fra Stortingets presidentskap, da presidentskapets flertall mente at det var behov for å utrede forslaget nærmere.

Første ledd: Bevilgningsreglementet § 8 første ledd bestemmer at regjeringens forslag til budsjett for det kommende kalenderår skal legges frem for Stortinget innen seks dager etter at Stortinget er høytidelig åpnet. Budsjettforslaget fremmes i praksis i Prop. 1 S for vedkommende år. Prop. 1 S består av «Gul bok», som inneholder selve det formelle forslaget til statsbudsjett. Bevilgningsreglementet § 8 første ledd bestemmer videre at «de tilhørende vedlegg skal legges fram samtidig». Det siktes her særlig til de enkelte departementenes fagproposisjoner som er vedlegg til «Gul bok».

Sammen med statsbudsjettet fremlegges meldingen til Stortinget om nasjonalbudsjettet (Meld. St. 1) og en årlig proposisjon med forslag til lovvedtak og stortingsvedtak om skatter, avgifter og toll (Prop.1 LS).

Annet ledd: Finansministeren fremlegger forslag til statsbudsjett for Stortinget i en egen redegjørelse – finanstalen. I 2003 ble det innført en ordning med en umiddelbar kommentarrunde fra partigruppenes finanspolitiske talspersoner rett etter finanstalen.

Arbeidsplanen for budsjettbehandlingen i komiteene og i plenum kalles «terminlisten» og inneholder både høringsdatoer, frister for avgivelse av budsjettinnstillingene og datoer for behandlingen av disse innstillingene i plenum. Terminlisten fastsettes av presidentskapet kort tid etter at budsjettforslaget er fremmet for Stortinget, og kunngjøres allerede da. Komitélederne skal gis anledning til å uttale seg både om fristen for avgivelse av innstilling, og dato for behandlingen av fagkomiteens innstilling i plenum.

Statsbudsjettet deles for tiden inn i 20 netto utgiftsrammer og to inntektsrammer. Inndelingen fastsettes av Stortinget på bakgrunn av innstilling fra presidentskapet. Innstillingen har fast betegnelse Innst. 1 S unntatt i valgår. I valgår er fullmaktskomiteens innstilling (se § 1) alltid Innst. 1 S. For at ikke nummereringen av finanskomiteens budsjettinnstillinger eller fagkomiteenes innstillinger skal påvirkes, får presidentskapets innstilling i valgår derfor betegnelsen Innst. 18 S.

I Innst. 1 S (Innst. 18 S i valgår) fremmes det forslag om fordeling av rammeområdene i statsbudsjettet på de ulike fagkomiteene. Dersom det i senere tilleggsproposisjoner til Prop. 1 S foreslås endringer i budsjettkapitler som allerede er fordelt til en fagkomité, treffes det ikke nye vedtak om fordeling av budsjettkapitler når tilleggsproposisjonen refereres i Stortinget. Dersom det i tilleggsproposisjonen derimot opprettes helt nye budsjettkapitler eller fremmes forslag til nye romertallsvedtak, innstiller presidentskapet på hvilken fagkomité som skal behandle de nye kapitlene samtidig med at saken refereres i Stortinget.

Tredje ledd: Finanskomiteens innstilling med forslag til fastsettelse av rammer for fagkomiteenes videre budsjettbehandling betegnes Innst. 2 S og skal senest foreligge 20. november. Denne innstillingen betegnes gjerne som finansinnstillingen.

Tilleggsforslag fra regjeringen må fremmes så tidlig at de kan behandles av finanskomiteen før den skal avgi sin innstilling. Bevilgningsreglementet § 8 annet ledd fastsetter derfor at tillegg til eller endringer i budsjettforslaget må fremmes innen 10. november. Innen denne fristen skal det også fremmes forslag om hvilke endringer tilleggsforslagene forutsetter i budsjettforslagets endelige saldering. Det gjelder også for andre proposisjoner som er direkte relatert til budsjettforslaget.231

Det forekommer at finanskomiteen ikke finner frem til noe flertallsforslag for budsjettrammene innen fastsatte frister. Stortinget har i disse tilfellene vedtatt å fravike fristene i § 43 i medhold av § 79 og har gitt finanskomiteen lengre frist for å avgi sin innstilling. Presidentskapet har på denne bakgrunn fastsatt ny terminliste. I 2016 ble fristen utsatt til 28. november. Innstillingen måtte likevel avgis med ulike forslag, men uten et forslag som hadde flertall i Stortinget. Forhandlingene om et forlik som hadde flertall i Stortinget, fortsatte helt frem til finansdebatten skulle holdes den 5. desember. Da enighet ble oppnådd, ble forslaget til rammer for de 22 rammeområdene fremsatt som et løst forslag på debattdagen. I slike tilfeller bør detaljene i forliket, dvs. endringene i de enkelte kapitler og poster, følge som vedlegg til forslaget. Ordinært vil de detaljerte premissene som ligger til grunn for flertallets forslag til rammevedtak, fremgå av innstillingen fra finanskomiteen.

Tidligere er det eksempler på at Stortinget har sendt saken tilbake til komiteen for utarbeidelse av en tilleggsinnstilling i de tilfellene der forlik om et flertallsforslag foreligger først etter at innstillingen er avgitt. I 2016 var det imidlertid ikke tid til å gå frem på den måten hvis man skulle kunne gjennomføre den gjenstående del av budsjettbehandlingen før høstsesjonens avslutning.

At forslag til bevilgningsvedtak «ikke kan gå under rammenivå», betyr at forslag på dette første stadiet i Stortingets budsjettbehandling ikke skal utformes i detalj, dvs. på kapittel- eller postnivå. Det er likevel vanlig at det i merknadene i innstillingen gis en oversikt over fordelingen på kapitler og poster når det er inngått et forlik. Dette binder formelt sett ikke den etterfølgende behandlingen i fagkomiteene, men normalt vil en slik enighet bli lagt til grunn av alle partiene som står bak forliket gjennom hele budsjettprosessen.

At det ikke kan voteres særskilt over deler av bevilgningsforslaget, innebærer at forslagene må utformes som en helhet som inkluderer alle rammeområder. Det er hensynet til det totale budsjettet som ligger til grunn for denne fremgangsmåten. Hvis man kunne stemme over ett og ett rammeområde, ville summen av alle rammeområdene ikke være klar før etter avstemningen, og man kunne ende opp med et totalbudsjett som det i utgangspunktet ikke ville vært flertall for.

Fjerde ledd: Stortinget skal behandle Innst. 2 S innen en uke etter at den er avgitt. Dette skjer under finansdebatten.

Ved behandlingen voteres det over alle rammeområder under ett, og det er ikke anledning til å votere over enkeltdeler av forslagene, jf. tredje ledd. Rammevedtakene er bindende for den videre behandlingen av budsjettene i fagkomiteene. Dette innebærer at budsjettbalansen er avklart før fagkomiteene arbeider videre med detaljene i statsbudsjettet. Fagkomiteene kan foreslå endringer i budsjettet innenfor hvert rammeområde, men de kan ikke øke eller redusere totalrammen som er fastsatt. I all hovedsak er derfor budsjettet fastlagt når Stortinget har vedtatt rammene for de 22 rammeområdene.

Femte ledd: Ved fagkomiteenes videre behandling av rammene kan det, som nevnt under omtalen av fjerde ledd, ikke fremmes forslag til endring av selve budsjettrammen. Den er fastsatt gjennom vedtak i Stortinget ved avslutning av finansdebatten. Det kan imidlertid foretas omprioriteringer innenfor rammen. I budsjettinnstillingene behandles også foreslåtte fullmakter til regjeringen som er utformet som romertallsvedtak, f.eks. fullmakt til å inngå avtaler som vil påføre staten utgifter for kommende år.

Fagkomiteene arbeider i ukene etter finansdebatten videre med budsjettforslagene på kapittel- og postnivå. De avgir innstilling etter et fastsatt tidsskjema for budsjettfremdriften – terminlisten, jf. kommentarer til annet ledd. I forbindelse med budsjettarbeidet kan komiteene avholde høringer for å innhente synspunkter fra interesseorganisasjoner og berørte parter. Det er et mål at høringene i komiteene om statsbudsjettet skal være gjennomført innen utgangen av oktober.

Innstillingene fra fagkomiteene betegnes Innst. X S med et fast nummer som hver komité bruker fra år til år. Finanskomiteen avgir innstilling om egne rammeområder på linje med de andre fagkomiteene. Finanskomiteen avgir i tillegg egne innstillinger om skatte-, avgifts- og tollvedtak (Innst. 3 S) og om lovsaker på skatte-, avgifts- og tollområdet (Innst. 4 L).

Fagkomiteenes forslag om hvordan rammen skal fordeles på ulike utgifts- eller inntektsposter behandles ved en samlet votering i Stortinget. Det betyr at forslag skal dekke alle justeringer innenfor hele rammeområdet. Det er f.eks. ikke adgang til å fremme forslag om kutt i en utgiftspost uten samtidig å ha et forslag som øker en annen post tilsvarende.

Det kan i noen tilfeller være tvil om et forslag skal fremmes som en del av rammen (rammeavhengige) forslag, eller om det kan fremsettes i tillegg til rammevedtaket (rammeuavhengige) forslag. Utgangspunktet er at alle forslag som har budsjettmessige konsekvenser for budsjettet påfølgende år, eller som gjelder fullmakter som skal vedtas og som vil påføre staten utgifter i senere år, er et forslag innenfor rammen. Er det ikke slike virkninger, kan forslaget fremsettes og voteres over særskilt og uavhengig av bevilgningsvedtaket.

Sjette ledd: Ved behandlingen av fagkomiteenes budsjettinnstillinger fatter Stortinget konstitusjonelt bindende budsjettvedtak på kapittel- og postnivå.

Stortinget foretar ikke noen avsluttende votering over en samlet oppstilling av statsbudsjettet. Det samlede statsbudsjettet trykkes imidlertid i «Blå bok» etter at statsbudsjettet er vedtatt.

Sjuende ledd: Mens første til sjette ledd regulerer budsjettbehandlingen i Stortinget høsten før budsjettåret, regulerer sjuende ledd endringer i løpet av budsjettåret.

Det fremgår av bevilgningsreglementet § 11 første ledd at dersom det i budsjettåret oppstår en uforutsett og nødvendig utgift for staten, som det ikke er mulig å dekke av en gitt bevilgning, kan det fremmes forslag til Stortinget om tilleggsbevilgning. Kongen og Finansdepartementet har også visse begrensede fullmakter til å samtykke i at det brukes statsmidler ut over gitte bevilgninger, jf. bevilgningsreglementet § 11 annet til fjerde ledd.

Bevilgningsreglementet er ikke til hinder for at regjeringen kan fremme proposisjon når som helst i budsjettåret når vilkårene for budsjettendringer er til stede. Det har imidlertid utviklet seg en praksis for at en prøver å samle de fleste endringene i to hovedrunder – én om våren og én om høsten. Om våren skal regjeringens budsjettforslag (revidert nasjonalbudsjett) foreligge, dvs. behandles i statsråd, senest 15. mai. Proposisjonen trenger ikke å være overbrakt i et stortingsmøte innen denne datoen, jf. nærmere omtale av «overbringelse» i kommentarer til § 38 ledd. Finanskomiteen skal avgi sin innstilling senest andre fredag i juni.

Det er i forretningsordenen ikke gitt konkrete frister for behandling av budsjettendringer om høsten, men det følger av bevilgningsreglementet § 11 at mot slutten av budsjettåret skal endringene i budsjettet oppsummeres i egen proposisjon om nysaldering av budsjettet.

Formuleringen i siste punktum legger til rette for at det kan voteres over såkalte «pakker», dvs. at forslag under flere kapitler skal kunne kjedes sammen og voteres over ved en samlet votering.

§ 44 Behandlingen av saker om konstitusjonelt ansvar

Ved beslutning som krever tilslutning fra en tredjedel av representantene, kan Stortinget anmode Stortingets ansvarskommisjon om å iverksette undersøkelser for å klarlegge om det er grunnlag for å ta ut tiltale for riksrett i henhold til Grunnloven § 86, jf. lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker kapittel 3. Dette gjelder likevel ikke dersom Stortinget i samme sak vedtar at det skal eller ikke skal tas ut tiltale mot den eller de personer undersøkelsene vil være rettet mot for de forhold som omfattes av anmodningen.

Når beslutning om tiltale for riksrett er fattet, handler kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortingets vegne under forberedelsen og utførelsen av saken.

(Tidligere § 45 a og § 12 annet ledd nr. 9 fjerde ledd åttende punktum. Forarbeider: Innst. S. nr. 2 (1972–73), Innst. S. nr. 107 (2006–2007), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Generelt: Riksrett kan benyttes dersom et medlem av regjeringen, Høyesterett eller Stortinget har begått straffbare handlinger i embetet. Det har vært reist åtte riksrettssaker i Norge siden 1814, alle rettet mot statsråder, og seks av dem før 1845. Den mest kjente og betydningsfulle saken var mot regjeringen Selmer i 1883–84. Saken dannet grunnlaget for innføringen av parlamentarismen i Norge.

Riksrett er regulert i Grunnloven §§ 86 og 87, lov 5. februar 1932 nr. 1 om ansvar for handlinger som påtales ved Riksrett, og lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker.

I februar 2007 ble riksrettsordningen endret.232 Bakgrunnen for endringen var blant annet et ønske om å redusere den tidligere ordningens sterke politiske innretning. En av endringene var at det ble opprettet et eksternt etterforskningsorgan, Stortingets ansvarskommisjon. Samtidig overtok kontroll- og konstitusjonskomiteen oppgaver tidligere forutsatt ivaretatt av henholdsvis en særskilt oppnevnt protokollkomité og en særskilt oppnevnt aksjonskomité.

Etter den tidligere ordningen kunne Odelstinget, dersom det ble nødvendig for Odelstinget å ta stilling til hvorvidt det skulle tas ut tiltale mot noen, etter innstilling fra valgkomiteen oppnevne en protokollkomité blant sine medlemmer til å behandle saken og gi innstilling til Odelstinget. Denne bestemmelsen ble innført i 1972, og slik oppnevning av en ad hoc protokollkomité forekom kun to ganger. Begge ganger gjaldt oppnevningen spørsmålet om eventuell tiltale overfor stortingsrepresentanter.

Første gang var i 1975 da en stortingsrepresentant var anmeldt til påtalemyndigheten for å ha gitt uriktige opplysninger om sitt bostedsforhold og derved fått utbetalt høyere diettgodtgjørelse enn han hadde krav på av Stortinget. Protokollkomiteen fant at saken hørte inn under den ordinære påtalemyndighet. Komiteen konkluderte derfor i sin innstilling233 med avvisning av saken. Odelstinget sluttet seg til dette, og saksdokumentene ble tilbakesendt Riksadvokaten, som umiddelbart henla saken.

Annen gang var i 1977, da Odelstinget overveiet riksrettstiltale overfor to tidligere stortingsrepresentanter for brudd på taushetsplikten. Protokollkomiteens flertall234 kom til at det ikke burde reises riksrettstiltale, og dette syn fikk tilslutning i Odelstinget.

Eksterne henvendelser om brudd på konstitusjonelle plikter skal behandles av kontroll- og konstitusjonskomiteen, se § 15 tredje ledd og kommentarer til denne bestemmelsen.

Første ledd: Stortinget avgjør selv påtalespørsmålet enten ved å reise riksrettstiltale eller ved å henlegge saken med vanlig flertall. Alternativt kan Stortinget i første omgang med tilslutning fra en tredjedel av representantene vedta å be Stortingets ansvarskommisjon iverksette undersøkelser med sikte på å avklare om det er grunnlag for å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende mot noen. Det kreves altså i utgangspunktet bare 1/3 flertall for å fatte vedtak om å iverksette etterforskning. Det er likevel slik at hvis et flertall ved samme behandling tar stilling til realiteten, enten ved å henlegge saken eller ved å vedta at det skal reises tiltale, er det flertallets vedtak som blir stående. Det følger av Grunnloven at vanlig flertall er tilstrekkelig for å fatte vedtak i Stortinget i alminnelige saker. Det innebærer at selv om et mindretall stemmer for å iverksette undersøkelser, vil et flertallsvedtak som tar stilling til realiteten, gå foran mindretallets rett. Får man derimot en votering for eller imot å iverksette etterforskning, dvs. kun prosedyrespørsmålet, er det lagt til grunn at det ikke vil være i strid med Grunnloven å fastsette at et bestemt mindretall kan være tilstrekkelig til at Stortinget kan fatte et slikt vedtak.

Ansvarskommisjonen er et eksternt etterforskningsorgan som Stortinget kan bruke i mulige riksrettssaker. Ansvarskommisjonens medlemmer skal være uavhengige og ha kompetanse om påtale og etterforskning. Ansvarskommisjonen har fem medlemmer. Medlemmene velges av Stortinget for seks år av gangen. De nærmere reglene om Stortingets ansvarskommisjon er gitt i kapittel 3 i lov om rettergangsmåten ved riksrettssaker.235

I saker der Stortingets ansvarskommisjon iverksetter undersøkelse, skal den gi sin tilråding til Stortinget. Saken skal deretter forberedes i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen gjennomgår kommisjonens rapport og avgir innstilling i påtalespørsmålet til Stortinget. En tilråding fra kommisjonen vil ikke være bindende for Stortinget eller for kontroll- og konstitusjonskomiteen, men kommisjonens standpunkt vil være et viktig innspill. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har understreket at det er Stortinget på selvstendig grunnlag som fatter vedtak om tiltale.236

Annet ledd: Dersom Stortinget fatter beslutning om å reise tiltale for riksrett, skal saken sendes til kontroll- og konstitusjonskomiteen, jf. § 14 nr. 8, som handler på Stortingets vegne under forberedelsen og utførelsen av riksrettssaken. Disse oppgavene var etter den gamle riksrettsordningen forutsatt ivaretatt av en særskilt valgt aksjonskomité, som også var en del av aktoratet. Etter den reformerte riksrettsordningen ivaretas aktoratet av profesjonelle aktører, og kontroll- og konstitusjonskomiteen er forutsatt å være et konsultativt organ for aktoratet underveis i forberedelsen. Under behandlingen av saken er det forutsatt at aktoratet legger opp arbeidet i nært samarbeid med komiteen. Det er imidlertid antatt at kontroll- og konstitusjonskomiteen, i motsetning til aksjonskomiteen, ikke skal kunne delta direkte i rettsforhandlingene.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har initiativrett i kontrollsaker og vil ofte derfor også ha forestått den innledende behandling av en kontrollsak som kan ende opp i en vurdering av riksrettspørsmål, jf. kommentarer til § 15. Etter § 40 skal forslag om å gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende, eller forslag om å iverksette undersøkelser i regi av Stortingets ansvarskommisjon, sendes kontroll- og konstitusjonskomiteen dersom forholdet ikke allerede har vært behandlet av eller forelagt komiteen etter § 15 andre til fjerde ledd.

§ 45 Muntlig redegjørelse for Stortinget fra et regjeringsmedlem

Med samtykke av Stortingets presidentskap kan et regjeringsmedlem gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte. Så vidt mulig skal redegjørelsen føres opp på dagsordenen. Presidenten kan beslutte at redegjørelsen umiddelbart skal følges av en debatt. Forsamlingen kan deretter avgjøre om redegjørelsen skal

  1. føres opp til behandling i et senere møte,

  2. sendes til en komité, eller

  3. vedlegges protokollen.

I en debatt som følger umiddelbart etter redegjørelsen, kan en representant fra hver av partigruppene – og vedkommende regjeringsmedlem – få ordet én gang i inntil fem minutter. Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag. Ved avslutningen av en slik debatt avgjør forsamlingen om redegjørelsen skal vedlegges protokollen eller behandles videre etter første ledd bokstav a eller b.

Dersom forsamlingen ikke er enig om videre behandlingsmåte etter første eller andre ledd, avgjøres videre behandlingsmåte ved avstemning.

(Tidligere § 34 a. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Generelt: Paragrafen kom inn i forretningsordenen i 1989237, men var i hovedsak en presisering av tidligere praksis. Det ble ansett hensiktsmessig å få denne praksis reglementsfestet for å underbygge forutsetningen om at redegjørelser fra regjeringens medlemmer skal gis til Stortinget og ikke reserveres for vedkommende fagkomité. Samtidig ble det innført en bestemmelse om begrensninger i fagkomiteenes myndighetsområde, jf. kommentarer til § 20 sjuende ledd.

I noen tilfeller har partigrupper anmodet presidentskapet om å be statsråder gi en redegjørelse. Ordlyden i § 45 forutsetter imidlertid at det er statsrådene som skal be om å få redegjøre. Presidentskapet må samtykke til dette, men kan ikke innkalle en statsråd for å redegjøre for Stortinget. Bruk av Stortingets innkallingsrett krever vedtak i plenum, jf. Grunnloven § 75 h og forretningsordenen § 49.

Reglementskomiteen viste i sin innstilling til at det bør bli mer vanlig at statsrådene gir redegjørelser i plenum om aktuelle saker, med etterfølgende debatt, både fordi dette kan bidra til å aktualisere og vitalisere virksomheten i plenum, og fordi redegjørelser i plenum bør komme i stedet for eventuelle ønsker om redegjørelser i komiteene.238 Ifølge § 22 sjuende ledd kan komiteene ikke behandle andre saker enn de som er oversendt fra Stortinget, men det forekommer likevel til tider at komiteene ønsker at en statsråd møter for å redegjøre for aktuelle saker. I slike tilfeller er altså ordningen at statsråden ber om å få holde en redegjørelse for Stortingets plenum og ikke i vedkommende fagkomité.

Første ledd første punktum: Statsråden må søke om presidentskapets samtykke for at et regjeringsmedlem skal kunne gi en redegjørelse i et stortingsmøte. Bruken av muntlige redegjørelser ble tatt opp i brev fra presidentskapet til statsministeren 13. mars 2002, etter at spørsmålet hadde vært drøftet mellom presidentskapet og gruppelederne. Det ble her gitt uttrykk for at muntlige redegjørelser ikke bør brukes dersom regjeringen ønsker å varsle ny politikk. Dette bør primært gjøres i form av en melding eller proposisjon. Det ble videre gitt utrykk for at utenrikspolitiske redegjørelser står i en særstilling og bør beholdes i den form de har hatt gjennom lang tid. Redegjørelser om utenriksforhold har vært holdt én gang per år siden 1997, mens redegjørelse om EØS-samarbeidet holdes to ganger per år. Det er for øvrig varierende hvor ofte det holdes andre redegjørelser. I perioder har det for eksempel vært vanlig at det årlig holdes en likestillingspolitisk redegjørelse eller en utviklingspolitisk redegjørelse, men holdninger til slike redegjørelser på ulike politikkområder har vært varierende over tid. Som hovedregel søker imidlertid presidentskapet å medvirke til at redegjørelser kan holdes hvis Stortingets program for øvrig har rom for det innenfor de rammer som trekkes opp for bruken av redegjørelser.

Presidentskapet har i praksis delegert til administrasjonen å samtykke til de «faste» redegjørelsene som holdes jevnlig. For disse redegjørelsene er ikke spørsmålet om de skal holdes, men når de skal legges i møteplanen. Anmodninger om redegjørelser om dagsaktuelle tema må gis og besvares av presidentskapet.

I bestemmelsen gis det anvisning på fire alternative behandlingsformer. I annet ledd er det gitt egne begrensinger i taletiden for redegjørelser som føres opp til behandling i samme stortingsmøte, jf. bokstav a. Dersom redegjørelsen derimot føres opp til behandling i et senere møte, jf. bokstav b, følger det av § 51 tredje ledd bokstav a at de alminnelige begrensningene i taletid ikke gjelder for statsministeren eller lederne i partigruppene, se nærmere kommentarer til § 51.

Første ledd annet punktum: Annet punktum om at redegjørelsen «så vidt mulig» føres opp på dagsordenen, er utformet med sikte på situasjoner hvor det unntaksvis kan tenkes å oppstå behov for å gi en redegjørelse på så kort varsel at den ikke kan komme med på dagsorden.

Første ledd tredje punktum: Etter omleggingen til faste voteringstidspunkter i 2019 ble det delegert til presidenten å kunne beslutte at redegjørelsen umiddelbart skal følges av en debatt. Tidligere var ordningen slik at det ble innkalt til votering straks dersom det var uenighet om dette spørsmålet. Med en ordning der representantene innretter seg etter faste voteringstidspunkter, er det ikke lenger praktisk å innkalle til votering under stortingsmøtet.

Første ledd fjerde punktum: Når det i fjerde punktum vises til «forsamlingen», menes de representantene som er til stede i stortingssalen under debatten. Normalt vil presidentens forslag til behandlingsmåte være ansett som vedtatt med mindre noen i forsamlingen protesterer. Dersom det er uenighet om videre behandlingsmåte, holdes det ved neste berammede voteringstidspunkt en avstemning med et beslutningsdyktig Storting (dvs. minst 85 representanter) om den videre behandlingsmåten, jf. tredje ledd.

Annet ledd: Bakgrunnen for at det er innført strenge begrensninger i taletiden, er at de fleste representanter neppe vil være forberedt på en større debatt på dette stadium. Det var tidligere ansett som underforstått at det ikke var adgang til å fremsette forslag under en debatt som fulgte umiddelbart etter en redegjørelse, da disse debattreglene vanskelig lar seg forene med en slik adgang. For sammenhengens skyld foreslo imidlertid presidentskapet i 1999 tilføyd en uttrykkelig bestemmelse om at det ikke er adgang til å fremsette forslag under slike debatter. 239 For forslag som fremsettes i tilknytning til en debatt om en redegjørelse som avholdes i et senere møte, gjelder § 39 annet ledd om behandlingsmåten for «nye saker» tilsvarende, jf. § 40 siste ledd.

Om forståelsen av betegnelsen «partigruppene», se kommentarer til § 77. Representanter som måtte være valgt på liste som ikke er stilt av et registrert parti, vil være utelukket fra å delta i debatt som følger etter en slik redegjørelse som paragrafen omhandler. Tilsvarende gjelder uavhengige representanter.

Når det i tredje punktum vises til «forsamlingen», menes de representantene som er til stede i salen under debatten, jf. også første ledd fjerde punktum.

§ 46 Tilgjengeliggjøring av innstillinger fra komiteene

Når en innstilling er avgitt av en komité, skal den snarest gjøres tilgjengelig for representantene i papirutgave eller elektronisk form. Som hovedregel skal det gå minst én uke fra en innstilling avgis til den behandles i Stortinget. En innstilling kan ikke tas opp til behandling før 48 timer er gått etter at den ble gjort tilgjengelig for representantene. I spesielle tilfeller kan likevel Stortinget med vanlig flertall vedta at saken blir tatt opp før denne fristen.

(Tidligere § 32. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 (1988–89), Innst. S. nr. 187 (2002–2003), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 651 S (2020–2021))

Det forekommer i de sterkest arbeidsbelastede perioder, særlig på slutten av vårsesjonen, at presidenten foreslår saken behandlet selv om komitéinnstillingen er blitt avgitt så vidt sent at den ikke har ligget ute «i reglementsmessig tid».

Fristen regnes fra det tidspunkt innstillingen er blitt gjort tilgjengelig for representantene i papirutgave eller elektronisk.

Bestemmelsen i andre punktum ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.240 Det ble vist til at presidentskapet hadde uttalt at det av hensyn til produksjon av innstillingen og av informasjonshensyn som et utgangspunkt bør gå minst én uke fra avgivelse av innstilling til den behandles i Stortinget, selv om det ikke var et formelt krav om dette i forretningsordenen, jf. Innst. S. nr. 188 (2004–2005) pkt. 3.2.3. Reglementskomiteen mente at dette også burde nedfelles som en fast hovedregel i forretningsordenen. I tillegg til argumentene som hadde vært anført av presidentskapet, viste reglementskomiteen til at hensynet til de partigrupper som ikke er representert i den aktuelle fagkomiteen, tilsier at det går minst én uke mellom avgivelse av innstilling og behandling i Stortinget.

Reglementskomiteen foreslo i Dokument 22 (2020–2021) en endring av ordlyden i siste punktum fra «spesielle tilfeller» til «særskilte tilfeller» for å innskjerpe regelen. Presidentskapet mente i Innst. 651 S (2020–20201) at meningsinnholdet i de to formuleringene ikke var vesensforskjellig, og at begge formuleringene indikerer at det skal svært gode grunner til for å fravike minstefristen på 48 timer.

§ 47 Oversikt over bebudete saker og saker til behandling

I oktober og januar hver stortingssesjon innhenter presidentskapet en oversikt over de proposisjoner og meldinger som regjeringen akter å fremme.

Presidentskapet sørger for at det fortløpende gjøres tilgjengelig for representantene en fortegnelse over alle saker som er tatt opp til behandling, med opplysning om når sakene er sendt vedkommende komité, om ordfører og når komiteene vil avgi innstilling.

For at kongelige proposisjoner og meldinger skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni, må de fremlegges senest 10. april. Fristen gjelder ikke for årlige og ellers regelmessige proposisjoner og meldinger. For at representantforslag eller interpellasjoner skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni, må de fremsettes innen samme frist. Stortinget kan etter søknad fra statsråden eller vedkommende representant gjøre unntak fra fristen. Slik søknad fremsettes for Stortingets presidentskap, som fremmer innstilling til Stortinget.

(Tidligere § 33 første ledd og § 34. Forarbeider: Innst. S. nr. 215 (1989–98), Innst. S. nr. 145 (1991–92), Innst. S. nr. 188 (2004–2005), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 487 S (2016–2017), Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: Statsministerens kontor sender to ganger i året en oversikt over planlagte proposisjoner og meldinger fra regjeringen som grunnlag for planlegging av Stortingets arbeid. I oversikten angis når det forventes at sakene legges frem, men angitte tidspunkter binder ikke regjeringen. Hvert enkelt fagdepartement holder Stortinget løpende og direkte orientert om eventuelle endringer i oversikten.

Annet ledd: Bestemmelsen omhandler den såkalte «arbeidsplanen». Oversikter over saker til behandling gjøres tilgjengelig sammen med oversikter over saker som allerede er behandlet, og saker som er bebudet fra regjeringen, på stortinget.no. Oversiktene oppdateres fortløpende.

Tredje ledd: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2017, på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen.241 Formålet var å skape bedre forutsigbarhet i Stortingets arbeid og bidra til at forslag fremmes i rimelig tid før forhandlingene avsluttes før sommeren. Det er gjort unntak fra fristene for saker fra regjeringen som etter fast praksis legges frem i mai og juni. Opprinnelig var det tatt inn en nærmere opplisting av hvilke saker dette gjelder, men det viste seg at opplistingen ikke var uttømmende. Formuleringen ble forenklet i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen,242 slik at det nå er gjort et generelt unntak for årlige og ellers regelmessige proposisjoner og meldinger.

Reglementskomiteen forslo opprinnelig at fristen for representantforslag og interpellasjoner skulle settes til 1. mai, men presidentskapet gikk i Innst. 487 S (2016–2017) inn for at det skulle gjelde samme frist for representantforslag og interpellasjoner som for proposisjoner og meldinger fra regjeringen.

Når fristen er satt til 10. april, innebærer dette at en proposisjon eller melding fra regjeringen må ha vært behandlet i statsråd innen denne datoen. Dersom 10. april faller på en lørdag, søndag eller i påsken, vil fristen for regjeringen i praksis være siste ordinære virkedag før 10. april. For fremsettelse av representantforslag og interpellasjoner vil fristen i praksis være det siste berammede stortingsmøtet før 10. april.

Presidentskapet understreket i innstillingen at regelen ikke skal være til hinder for at saker legges frem senere enn den foreslåtte fristen. Det er imidlertid i så fall en større risiko for at sakene blir liggende over til neste sesjon, jf. forretningsordenen § 48. I valgår vil representantforslag som ikke er avgjort, og interpellasjoner som ikke er besvart, falle bort. Proposisjoner og meldinger kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden etter at uttalelse er innhentet fra regjeringen.

Presidentskapet understreket videre at regelen ikke er til hinder for at en komité kan avgi innstilling i en sak fremsatt senere enn den foreslåtte fristen.

Presidentskapet viste i Innst. 487 S (2016–2017) også til at hvis Stortinget godkjenner en søknad om unntak fra fristen, vil statsråden eller representanten kunne påregne at saken behandles før Stortinget går fra hverandre før sommeren, og et slikt samtykke vil legge klare føringer for komiteens og Stortingets egne fremdriftsplaner. Det bør i slike tilfeller foreligge særskilte omstendigheter for at saken ikke ferdigbehandles før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni.

I brev fra presidentskapet til Statsministerens kontor 9. mai 2018 er det gitt nærmere retningslinjer om fremgangsmåten for søknader fra statsråden om unntak fra fristen. Det heter her:

«Dersom en statsråd mener det er nødvendig at en sak ferdigbehandles innen utgangen av vårsesjonen, må vedkommende sende en søknad til presidentskapet i forbindelse med at den aktuelle proposisjonen eller meldingen oversendes Stortinget. Det er først når proposisjonen eller meldingen foreligger, at Stortinget har tilstrekkelig grunnlag til å ta stilling til søknaden. Søknaden må også inneholde en nærmere begrunnelse for hvorfor det er nødvendig å behandle saken før utgangen av vårsesjonen.»

Når saken refereres i Stortinget, vil presidentskapet gi muntlig innstilling til Stortinget om hvorvidt saken skal tas under behandling innen utgangen av vårsesjonen. Et eksempel på dette er Prop. 90 L (2017–2018) Endringer i rettsgebyrloven (gebyr for skifteattest og uskifteattest). I møte 15. mai 2018 viste presidentskapet til mottatt søknad fra Justis- og beredskapsdepartementet med anmodning om behandling innen utgangen av vårsesjonen, og presidentskapet innstilte på at saken ble sendt justiskomiteen for behandling innen Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni.243

I forbindelse med utbruddet av covid-19 vedtok Stortinget244 at Stortingets forretningsorden § 47 tredje ledd om fristen 10. april for fremleggelse av proposisjoner og meldinger og fremsettelse av representantforslag skulle fravikes ut stortingssesjonen 2019–2020.

§ 48 Saker som ikke blir ferdig behandlet i stortingssesjonen eller valgperioden

Kongelige proposisjoner til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble overbrakt i stortingsmøte, kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden, etter at uttalelse er innhentet fra regjeringen. Tilsvarende gjelder kongelige meldinger til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble referert i stortingsmøte.

Representantforslag og søknader som er fremsatt på et foregående storting i samme valgperiode, men ikke avgjort der, står fremdeles for tur til å bli behandlet, med mindre forslagsstilleren har tatt forbehold om det motsatte. Representantforslag som ikke er blitt ferdig behandlet i den valgperioden de ble fremsatt, bortfaller.

Andre dokumenter med opprinnelse i Stortinget eller organer tilknyttet Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble tatt til behandling, kan av presidentskapet foreslås tatt under behandling i den nye valgperioden.

Dersom en komitéinnstilling ikke blir avgjort i Stortinget innen stortingssesjonen er slutt, skal den tas opp til behandling i neste sesjon i samme valgperiode, uten ny komitébehandling. En innstilling som ikke er avgjort i Stortinget innen valgperioden er slutt, bortfaller.

Spørsmål og interpellasjoner som ikke er besvart innen valgperioden er slutt, bortfaller.

(Tidligere § 33 tredje til sjette ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 232 S (1988–89), Innst. S. nr. 276 (1996–97), Innst. S. nr. 168 (1998–99), Innst. S. nr. 230 (2005–2006), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013), Innst. 20 S (2013–2014), Innst. 651 S (2020–2021))

Første ledd: Proposisjoner og meldinger til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperioden de ble overbrakt i stortingsmøte,vil kunne behandles på det nye storting dersom presidentskapet fremmer forslag om det. Slikt forslag fremmer presidentskapet etter å ha innhentet regjeringens uttalelse. Statsministerens kontor forbereder uttalelse fra regjeringen om hvilke proposisjoner og meldinger som bør tas under behandling. Har det vært regjeringsskifte på grunn av valgresultatet, kan det hende at den nye regjeringen ikke ønsker fortsatt behandling av enkelte meldinger eller proposisjoner. Det kan også hende at den nye regjeringen ønsker at enkelte saker skal undergis fortsatt behandling i Stortinget, men at den vil fremme tilleggsmelding eller tilleggsproposisjon.

Et forslag fra presidentskapet om behandling i den nye valgperioden har form av at saken blir «referert» på nytt med forslag om behandlingsmåte. De proposisjoner og meldinger som ikke tas til behandling, bortfaller.

Grunnloven § 76 første ledd forstås i samsvar med innarbeidet praksis slik at lovforslag fra regjeringen må «overbringes» muntlig av et medlem av regjeringen i møte for at en proposisjon skal være kommet til Stortinget i formell forstand. Et utslag av denne oppfatning er at en proposisjon som ikke er overbrakt til Stortinget, kan trekkes tilbake av regjeringen ved kongelig resolusjon, jf. nærmere omtale av prosedyren ved tilbaketrekking av proposisjoner og meldinger under § 38 fjerde ledd.

Proposisjoner som er fremmet i statsråd, men ikke overbrakt i Stortinget i løpet av samme valgperiode, kan overbringes av et regjeringsmedlem i begynnelsen av neste valgperiode. Ved valget i 2013 var for eksempel flere meldinger og proposisjoner blitt fremmet i statsråd etter at Stortinget avsluttet sin vårsesjon, og disse ble overbrakt i den nye stortingsperioden før regjeringsskiftet hadde funnet sted.

I motsetning til proposisjoner og meldinger som er overbragt Stortinget, men ikke behandlet før utløpet av valgperioden, må det fremmes en egen melding (kalt trekkmelding) til Stortinget dersom den nye regjeringen ikke ønsker en proposisjon eller melding som er overbragt før regjeringsskiftet i den nye valgperioden, behandlet. Regjeringen Solberg la høsten 2013 frem 13 meldinger til Stortinget om tilbaketrekking av proposisjoner eller meldinger lagt frem av regjeringen Stoltenberg II etter siste møtedag i vårsesjonen. Presidentskapet avga en samlet innstilling der alle meldingene ble foreslått vedlagt protokollen.245

Forretningsordenen har ingen uttrykkelig regel om at proposisjoner som ikke er behandlet når et nytt storting i samme valgperiode begynner, fremdeles står for tur til å behandles. Dette har imidlertid vært praksis helt siden slutten av 1800-tallet.246

Tidligere var det nødvendig å fremsette lovproposisjoner som ikke var ferdigbehandlet av Odelstinget og Lagtinget innen utgangen av valgperioden, på nytt. Denne bestemmelsen ble opphevet i 2009 i forbindelse med avviklingen av inndeling i Odelstinget og Lagtinget.247 Lovproposisjoner behandles etter dette på samme måte som andre proposisjoner og meldinger til Stortinget.

Annet ledd: Representantforslag som ikke er ferdig behandlet i den valgperiode der de ble fremsatt, bortfaller. Dette har sammenheng med at representantenes funksjonstid er begrenset til valgperioden. Representantforslag fremsettes muntlig i stortingsmøte. En følge av dette blir at representantforslag, som blir innlevert til Stortingets administrasjon, men ikke fremsatt muntlig i samme valgperiode, kan fremsettes muntlig i møte i Stortinget i neste valgperiode.

Tredje ledd: Bestemmelsen ble tatt inn i forretningsordenen i 2021 på bakgrunn av forslag fra reglementskomiteen,248 ettersom det ikke tidligere var fastsatt særlige regler for denne dokumentkategorien og det var noe uklart hva som gjaldt. Dokumenter med opprinnelse i Stortinget eller organer tilknyttet Stortinget kan for eksempel være meldinger eller dokumenter fra Riksrevisjonen eller Sivilombudet eller rapporter fra granskingskommisjoner eller utredningsutvalg oppnevnt av Stortinget. Slike dokumenter trykkes og publiseres regelmessig i dokumentserien på stortinget.no.

§ 49 Innkalling av personer til å møte for Stortinget

Når Stortinget mener det er nødvendig å innkalle noen til møte etter Grunnloven § 75 h, skal presidenten sørge for at det blir sendt innkalling til vedkommende.

Innkallingen skal uttrykkelig nevne den saken eller de sakene som Stortinget ønsker forklaringer om. Den skal også gjengi vedtaket om at den innkalte skal bekrefte sin forklaring med høytidelig forsikring. Den innkalte skal videre få gjenpart av de bestemmelsene som Stortinget har vedtatt som fremgangsmåte når noen innkalles etter Grunnloven § 75 h.

(Tidligere § 49. Forarbeider: Innst. S. nr. 192 (1996–97), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Generelt: Innkallingsretten har vært benyttet svært sjelden, siste gang i 1933 i forbindelse med den såkalte Grønlandssaken. Det er gitt flere fremstillinger av innkallingsretten i Grunnloven § 75 h i juridisk litteratur. Det vises blant annet til Sejersted kapittel 21, Opsahl s. 150 flg., Fliflet og CastbergII s. 330–331.

Første ledd: Kompetansen til å treffe beslutning om innkalling er etter forretningsordenen lagt til Stortinget i plenum. Det har vært omdiskutert hvorvidt denne innkallingsmyndigheten kan delegeres til komiteene. I en utredning til Stortinget i 1952 antok Justisdepartementets lovavdeling at slik myndighet vil kunne gis stortingskomiteene ved lov, men Opsahl s. 150 flg. reserverer seg mot et slikt skille mellom lov og plenarvedtak. Se også Fliflet, særlig s. 106–107. Sejersted har s. 968–977 en utførlig drøftelse av problemstillingen og konkluderer med at Grunnloven ikke stenger for at Stortinget ved plenarvedtak kan delegere kompetanse etter § 75 h til sine komiteer. Utvalget som vurderte Stortingets kontrollfunksjon (Dokument nr. 14 (2002–2003)), var derimot delt i spørsmålet om det er konstitusjonell adgang til å delegere retten til tvungen innkalling til komité.

Ved lov 3. august 1897 nr. 2 er det fastsatt «særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer som i Henhold til Grundlovens § 75h indkaldes til at møde for Storthinget».

Annet ledd: Tidligere hadde forretningsordenen en egen paragraf (daværende § 44) om fremgangsmåten ved slike innkallinger. Denne bestemmelsen ble opphevet og erstattet med nåværende bestemmelse i annet ledd siste punktum om at Stortinget kan fastsette egne bestemmelser om fremgangsmåte. Som begrunnelse ble det anført i Innst. S. nr. 65 (1965–66) s. 118:

«Den nåværende § 44 i Forretningsordenen foreslåes sløyfet. Etter komiteens mening er det ikke påkrevd å ha disse bestemmelsene som en del av selve Forretningsordenen. De detaljerte regler for innkalling, edsavleggelse osv. bør kunne gis av Stortinget ved eget vedtak.»

I Hansen og Mo s. 94 er ordlyden i den tidligere bestemmelse om fremgangsmåten ved innkallinger gjengitt i sin helhet.

De personer som har vært innkalt i medhold av Grunnloven § 75 h, har forklart seg for Stortingets plenum. Det har imidlertid vært drøftet hvorvidt Stortinget kan fastsette bestemmelser om at selve gjennomføringen av høring med bakgrunn i bruk av innkallingsretten kan delegeres til komité. Et forslag fra et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. S. nr. 192 (1996–97) til endring av forretningsordenen slik at Stortinget skulle kunne bestemme at forklaringen kan mottas av den komité som har til behandling den sak som den innkalte skal forklare seg om, ble avvist av Stortinget i 1997. Vedlagt innstillingen er et notat fra Stortingets kontor 16. januar 1997, som gir uttrykk for sterk tvil om hva som er det riktige svaret på det rettslige spørsmålet om hvorvidt gjennomføring av høring med bakgrunn i innkallingsretten kan delegeres til komité.

Det har også vært drøftet hvorvidt Stortinget står fritt til å la den enkelte representant stille tilleggsspørsmål uten votering. Utvalget som vurderte Stortingets kontrollfunksjon, nøyer seg i Dokument nr. 14 (2002–2003) pkt. 4.2.1 med å påpeke problemstillingen, som i praksis vil kunne løses på forskjellige måter, for eksempel ved at den enkelte representant kan stille oppfølgingsspørsmål, men at dette ikke utløser forklaringsplikt, med mindre det voteres over spørsmålet.249

Regler om edsavleggelse ble avviklet i 1997 som en konsekvens av at prosesslovgivningens bestemmelser om edsavleggelse hadde blitt opphevet i 1985.250

§ 50 Begjæring om utlevering av dokumenter

Når Stortinget mener det er nødvendig å begjære utlevert dokumenter etter Grunnloven § 75 f, treffes det vedtak om dette. Begjæringen kan gjelde ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende forvaltningens besittelse, og som er utarbeidet eller innhentet som ledd i offentlig virksomhet. Presidenten sørger for at begjæringen blir oversendt til regjeringen, som deretter fremlegger dokumentene snarest mulig.

(Tidligere § 49 a første ledd. Forarbeider: Innst. S. nr. 210 (2002–2003), Innst. S. nr. 288 (2008–2009), Innst. 350 S (2011–2012), Innst. 259 S (2012–2013))

Formelt påberopes innsynsretten i § 75 bokstav f nesten aldri, og det finnes ikke eksempler fra nyere tid på at det har vært truffet plenarvedtak som viser til § 75 f. Det finnes imidlertid enkelte eksempler på at Stortinget gjennom plenumsvedtak har vedtatt å rette en henstilling eller anmodning til regjeringen om å utlevere nærmere bestemte dokumenter.251 Det er i juridisk litteratur gitt fremstillinger av innsynsretten i Grunnloven § 75 f blant annet i Sejersted kapittel 21 og CastbergII s. 324 flg.

Bestemmelsen ble tatt inn i Stortingets forretningsorden i 2003 på bakgrunn av forslag fra et flertall i utvalget som utredet Stortingets kontrollfunksjon.252 Som begrunnelse skriver utvalget.

«For det første vil dette synliggjøre den kompetanse Stortinget har etter grl. § 75 f. For det andre kan en slik bestemmelse brukes til å avklare innsynsrettens rekkevidde, og fjerne tvil om tolkningen. For det tredje kan det med fordel oppstilles klarere prosedyrer for hvordan begjæringer om innsyn skal fremsettes og behandles.»

Ifølge ordlyden i § 50 kan begjæringen gjelde «ethvert dokument som er i regjeringens eller den underliggende forvaltningens besittelse». I Innst. S. nr. 210 (2002–2003) understreker kontroll- og konstitusjonskomiteens flertall at retten til å kreve innsyn i regjeringens eller forvaltningens dokumenter gjelder alle dokumenter, inkludert regjeringsnotater mv. Det ble imidlertid understreket at en slik kompetanse kun bør benyttes i helt ekstraordinære tilfeller. Et mindretall viste til at innsynsretten i praksis og teori er omstridt, og stilte seg kritiske til ideen om å avklare tolkningen av Grunnloven gjennom forretningsordenen.

Dokumenter som gjelder statsrådens eller embetsverkets private forhold, kan ikke kreves fremlagt av Stortinget.

Etter bestemmelsen er innsynsretten lagt til Stortingets plenum. Tilsvarende som for § 75 h har det vært omstridt hvorvidt kompetansen kan delegeres, herunder hvorvidt det er adgang til å delegere kompetansen til et mindretall. Utvalget som utredet Stortingets kontrollfunksjon253, er delt i sine konklusjoner. Sejersted s. 875 flg. konkluderer med at § 75 f ikke setter noen absolutt skranke mot at Stortinget vedtar regler som gir mindretallet innsynsrett.

Stortinget avviste ved behandlingen av Innst. S. nr. 210 (2002–2003) et forslag om å gi kontroll- og konstitusjonskomiteen utvidet innsynsrett. Stortinget avviste samtidig også et forslag om at 1/3 av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen skulle kunne kreve innsyn i taushetsbelagte eller interne dokumenter, unntatt regjeringsnotater mv. og hemmeligholdte opplysninger av hensyn til rikets sikkerhet.

Et vedtak om utlevering av et dokument etter § Grunnloven § 75 f innebærer ikke nødvendigvis at det aktuelle dokumentet blir tilgjengelig for offentligheten. Det følger av forretningsordenen § 75 at representantene har taushetsplikt om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen og forhold omtalt i forvaltningsloven § 13. Denne taushetsplikten gjelder også for dokumenter som kreves utlevert i medhold av Grunnloven § 75 f. I den grad dokumentene som utleveres, er beskyttet av andre bestemmelser om lovbestemt taushetsplikt, vil dokumentene heller ikke kunne offentliggjøres, da lovbestemmelser om taushetsplikt ikke kan settes til side gjennom ordinært plenarvedtak.

§ 50 a Behandling av meddelelser fra regjeringen om forskrifter som avviker fra gjeldende lovgivning

En meddelelse fra regjeringen om forskrift fastsatt av Kongen som utfyller, supplerer eller fraviker gjeldende lovgivning, sendes Stortingets presidentskap, som sørger for at meddelelsen snarest mulig gjøres tilgjengelig for representantene på egnet måte. Meddelelsen refereres i første stortingsmøte etter at den er mottatt. Tilsvarende fremgangsmåte følges for meddelelse fra regjeringen om opphevelse av slik forskrift.

(Innst. 205 S (2019–2020), annet ledd opphevet ved stortingsvedtak 1. oktober 2020)

Generelt: Bakgrunnen for bestemmelsen er at det i forbindelse med koronakrisen våren 2020 oppsto et behov for å etablere prosedyrer for distribusjon og behandling av meddelelser fra regjeringen om forskrifter som utfyller, supplerer eller fraviker gjeldende lovgivning. For det første ga den midlertidige lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv (koronaloven).254 på nærmere bestemte vilkår Kongen adgang til å vedta bestemmelser med lovgivningsmessig innhold. Den midlertidige loven inneholdt en kontrollmekanisme som innebar at forskrifter med hjemmel i loven etter kunngjøring umiddelbart skulle meddeles Stortinget skriftlig.

For det andre tok regjeringen våren 2020 for første gang i bruk fullmaktsbestemmelsene i smittevernloven § 7-12, som gir Kongen adgang til å gi bestemmelser med lovgivningsmessig innhold for å trygge folkehelsen og treffe tiltak til vern av befolkningen. Også bestemmelser fastsatt i medhold av denne loven skal snarest mulig meddeles Stortinget255. Det er ikke etablert egne mindretallsrettigheter slik tilfellet var etter koronaloven, men Stortinget kan ved alminnelig flertallsvedtak oppheve bestemmelsene dersom det er politisk flertall for dette.

Disse to forholdene gjorde det nødvendig å fastsette nærmere regler i Stortingets forretningsorden for behandlingen av slike meddelelser fra regjeringen. Da bestemmelsen ble vedtatt i mars 2020, inneholdt den to ledd.

Annet ledd, som nå er opphevet, beskrev fremgangsmåten for utøvelse av de særlige mindretallsrettighetene som gjaldt etter den midlertidige koronaloven. Dersom presidentskapet mottok skriftlig erklæring fra stortingsrepresentanter som til sammen representerte minst en tredjedel av Stortingets medlemmer, om at de ikke kunne støtte en bestemt forskrift, eller deler av forskriften, skulle Stortingets presidentskap umiddelbart sende skriftlig melding til regjeringen om dette. Mellom 27. mars og 27. mai 2020 meddelte regjeringen Stortinget 32 forskrifter fastsatt i medhold av loven. Bestemmelser i fem ulike forskrifter ble stanset i Stortinget.256

Det som var bestemmelsens første ledd er videreført i § 50 a, da disse prosedyrene får anvendelse ved meddelelser om forskrifter vedtatt i etter smittevernloven § 7-12 og også ved eventuelle fremtidige meddelelser etter beredskapsloven § 3 dersom dette skulle bli aktuelt. Den normale ordningen er at orienteringer som kommer til Stortinget, og som Stortinget skal ha kunnskap om, først refereres i et stortingsmøte jf. § 39 annet ledd. I en del situasjoner vil dette kunne føre til unødig forsinkelse, for eksempel i møtefrie perioder, og det er derfor etablert en ordning hvor Stortingets presidentskap umiddelbart bringer meddelelsen til hver enkelt representants kunnskap. I praksis skjer dette ved elektronisk distribusjon. Meddelelsen skal deretter refereres i neste ordinære stortingsmøte.

Dersom en representant ønsker å fremme forslag om å oppheve en forskrift som nevnt, vil den praktiske fremgangsmåte være at vedkommende fremsetter et representantforslag om dette. Alternativt kan det fremsettes et løst forslag allerede i det møte hvor meddelelsen refereres.

205. Det nyeste eksemplet på dette er St.prp. nr. 193 (1975–76) Stemmerett for umyndige, sinnssyke m.v. Grunnlovsforslaget ble trykket i Dokument 13 (1975–76) sammen med øvrige grunnlovsforslag fremsatt av stortingsrepresentanter i stortingsperioden.

206. Innst. S. nr. 285 (2000–2001) s. 5.

207. Innst. 162 S (2018–2019).

208. Innst. 259 S (2012–2013).

209. Nå § 38 femte ledd.

210. Dokument 14 (2012–2013) pkt. 2.13.

211. To eksempler er behandlingen av Dokument 8:64 S (2016–2017) og Dokument 8:86 S (2013–2014). I begge disse tilfellene innstilte presidentskapet på at forslagene skulle avvises, men et flertall i Stortinget gikk inn for at forslagene skulle oversendes relevant fagkomité for behandling.

212. Vedlegg til Innst. S. nr. 98 (1984–85) side 26.

213. Nå § 38.

214. Jf. Stortingets møte 1. juni 2010 (S.tid. (2009–2010) s. 3584).

215. Jf. f.eks. Stortingets møter 17. juni og 18. desember 2014 (S.tid. (2013–2014) s. 3551 og S.tid. (2014–2015) s. 1718).

216. Castberg, bind I side 295–96.

217. Eks. Dokument 8:186 S (2017–2018) – jf. Stortingets møte 5. april 2018 og Dok. 8:52 S (2019–2020).

218. Eks Ot.prp. nr. 83 (2003–2004) om endringer i statsbudsjettet for 2004, behandlet i Stortinget 30. september 2004.

219. Eks. Prop. 16 L (2015–2016) om endringer i utlendingsloven, overbrakt, referert og behandlet i Stortinget 16. november 2015.

220. Vedlegg til Innst. S. nr. 439 (1976–77) side 6 annen spalte.

221. Jf. f.eks. behandlingen av Dokument 8:148 S (2016–2017) i Stortingets møte 23. mai 2017.

222. Et eksempel på at et forslag ikke ble tatt under behandling var Dokument 8:91 (2019–2020) Representantforlag fra Bjørnar Moxnes om deltakelse på arrangementet «Back to University» fra offentlige institusjoner, jf. referat fra møtet 5. mai 2020. Et annet eksempel var Forslag fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen om at staten trekker sin anke i saken staten tapte i Oslo byrett ved dom av 28. februar 2001 anlagt mot staten av Amelia Riis og tilleggsbevilgning til dekning av erstatningen staten ble ilagt (Dokument nr. 8:69 (2001–2002)). Kompetansen til å trekke søksmålet lå etter domstolloven til staten ved vedkommende departement og ikke Stortinget, og vedtaket var ikke utformet som en henstilling eller anmodning til regjeringen.

223. Innst. S. nr. 168 (1998–99).

224. Vedlegg til Innst. S. nr. 232 (1988–89) s. 42–43.

225. Se f.eks. Budsjett-innst. S. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2002–2003) fra finanskomiteen og Innst. 213 S Tillegg 1 (2015–2016) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om sak om salg av brukt og utrangert forsvarsmateriell.

226. Innst. 446 S (2010–2011).

227. Publikasjonskode R-0640 B hos Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon.

228. Statlig budsjettarbeid pkt. 2.4.2.2.

229. Innst. S. nr. 243 (1996–97).

230. Innst. S. nr. 174 (2000–2001).

231. Retningslinjer gitt av Statsministerens kontor overfor departementene i publikasjonen «Om statsråd» pkt. 3.7.3.

232. Innst. S. nr. 107 (2006–07).

233. Innst. O. nr. 26 (1975–76).

234. Innst. O. nr. 28 (1978–79).

235. Lov 5. februar 1932 nr. 2c.

236. Innst. S. nr. 107 (2006–2007) s. 3.

237. Innst. S. nr. 232 (1988–89).

238. Vedlegg til Innst. S. nr. 232 (1989–90).

239. Innst. S. nr. 168 (1998–99).

240. Innst. 651 S (2020–2021), jf. .Dokument 22 (2020–2021).

241. Dokument 19 (2016–2017).

242. Innst. 651 S (2020–2021), jf Dokument 22 (2020–2021).

243. S.tid. (2017–2018) s. 4018.

244. Muntlig innstilling fra Stortingets presidentskap i møte 16. mars 2020.

245. Innst. 93 S (2013–2014).

246. S.tid.1898 s. 1048 flg. (Haffner I s. 283).

247. Innst. S. nr. 288 (2008–09).

248. Innst. 651 S (2020–2021), jf. Dokument 22 (2020–2021).

249. Dokument nr. 14 (2002–2003).

250. Innst. S. nr. 192 (1996–97).

251. S.tid. 1932 s. 581 Henstilling til å fremlegge alle de av statsråd Quislings omtalte papirer om arbeiderledere m.m. og S.tid. 1959 s. 289 Anmodning om at alle de dokumenter og opplysninger som gjelder de spørsmål statsråden har redegjort for i sak om våpeneksport til Cuba må bli oversendt Stortinget.

252. Dokument nr. 14 (2002–2003).

253. Dokument nr. 14 (2002–2003) pkt. 4.3.2.

254. Prop. 56 L (2019–2020) og Innst. 204 L (2019–2020) fra den særskilte komité for å behandle spesielle saker vedrørende koronakrisen.

255. Smittevernloven § 7-12 fastsetter at beredskapsloven §§ 3 og 4 om forholdet til Stortinget gjelder tilsvarende. Gjennom koronaloven ble to av reglene i beredskapsloven § 3 som gjelder forholdet til Stortinget, midlertidig suspendert. Dette gjaldt regelen om at Stortinget skal sammenkalles snarest mulig dersom det ikke er samlet når regjeringen gir bestemmelser i medhold av smittevernloven § 7-12, og regelen om at såfremt bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager etter at de er meddelt Stortinget, skal de snarest mulig legges fram som lovforslag.

256. Brev fra Stortingets presidentskap 28. mars 2020.