Det var den tyske føderale forvaltningsdomstolen som ba EU-domstolen om å avsi en prejudisiell avgjørelse i saken, som konkret gjaldt et søksmål anlagt av private med formål å få omgjort forvaltningsvedtaket som tillot bygging av en ny motorvei. Vedtaket gav også utbyggeren klarsignal til å utlede regnvann som falt på veioverflaten til tre overflatevannområder eller til grunnvannet, og inneholdt en rekke bestemmelser for å sikre kvaliteten på de aktuelle vannforekomstene. Fullmakten ble imidlertid gitt i mangel av en dokumentert vurdering for å sikre at kravene til vannvern nedfelt i vanndirektivet, artikkel 4 ("Miljømål") ble oppfylt. I søksmålet som i ettertid ble anlagt, anførte saksøkerne at den manglende vurderingen gjorde at vedtaket var beheftet med prosessuelle feil. Den tyske domstolen henviste derfor flere spørsmål til EU-domstolen for å få klarhet i hvilke prosessuelle og materielle krav som følger av de nevnte direktivene.

Etter tysk rett kan private parter bare utfordre et forvaltningsvedtak basert på prosessuelle feil eller mangler dersom de kan påvise at de er blitt fratatt retten til å delta i beslutningsprosessen som helhet. Dette i motsetning til NGOer, som har en mer utvidet rett til å anfekte vedtak som berører miljøspørsmål. Siden de berørte private partene hadde deltatt i beslutningsprosessen, om enn uten tilstrekkelig dokumentasjon, oppfylte de ikke dette vilkåret. Den tyske domstolen stilte spørsmål om dette var forenlig med miljøvirkningsdirektivet artikkel 11, som anviser at medlemslandene innenfor rammen av nasjonal rett skal sørge for adgang til adekvat klagebehandling av beslutninger som omfattes av direktivet.

EU-domstolen bekreftet først at det forelå en prosessuell feil grunnet manglende vurdering etter vanndirektivet og manglende informasjon til allmennheten. Den konstaterte også at forpliktelsene som følger av vanndirektivet artikkel 4 ikke bare får anvendelse ved mer langsiktige planleggingsforpliktelser, men også ved konkrete enkeltprosjekter. Et medlemsland kan derfor ikke gi tillatelse til et prosjekt som kan forringe tilstanden til et berørt overflatevannområde, forutsatt at ingen av direktivets unntaksbestemmelser kommer til anvendelse. Etter direktivet skal slik vurdering naturlig nok foreligge før det gis tillatelse til bygging, og det var derfor feil å vente med vurderingen til etter vedtaket var fattet.  

Domstolen anerkjente videre at tilgang til relevante dokumenter, inkludert informasjon om virkningene på vannforekomster etter vanndirektivet, er avgjørende for at offentligheten fullt ut kan delta i beslutningsprosessen. Imidlertid - og i motsetning til det Generaladvokaten konkluderte med i sin uttalelse - var domstolen av den oppfatning at de prosessuelle garantiene nedfelt i miljøvirkningsdirektivet artikkel 6 ikke hadde blitt tilstrekkelig krenket til at man kunne etablere en rett til klageadgang etter artikkel 11. Årsaken var at byggeprosjektet sannsynligvis ikke ville ha ført til noen forverring av vannkvaliteten, og at innholdet i det omstridte vedtaket følgelig ville vært det samme. Domstolen la i så måte vekt på at artikkel 11 innrømmer medlemslandene en betydelig skjønnsmargin med hensyn til å gi den berørte offentlighet klageadgang og domstolsprøvelse.

Den nasjonale bestemmelsens begrensninger i klageadgangen var derfor forenlig med direktivet.

Sakens siste spørsmål knyttet seg til om private parter kan angripe et vedtak på det grunnlag at det bryter med forbudet mot forringelse av vannkvalitet og kravet om forbedring av vannkvaliteten nedfelt i vanndirektivet artikkel 4. Vanndirektivet etablerer ikke i seg selv en slik rett, men EU-domstolen anvendte TEU artikkel 19 om effektiv rettssikkerhet og TFEU artikkel 288 om sekundærrettens bindende karakter til å etablere en slik rett. Domstolen fremhevet i den forbindelse at en EU-rettsakts effektive virkning ville reduseres dersom private var forhindret fra å påberope seg den i rettsprosesser, med den følge at nasjonale domstoler ikke ville kunne etterprøve om lovgiver hadde overskredet den tillatte skjønnsmarginen etter EU-retten.

Dommen viser at effektiv rettsbeskyttelse i miljøsaker er avhengig av et samvirke mellom de prosessuelle garantiene nedfelt i miljøvirkningsdirektivet og de materielle reglene som følger av vanndirektivet. EU-domstolen fremhever videre hensynet til medlemslandenes prosessuelle autonomi med hensyn til klagebehandling og domstolsadgang, samtidig som den synes å la hensynet til effektiv rettsbeskyttelse i miljøsaker begrunne en noe utvidet adgang til privat håndhevelse av vanndirektivets materielle regler i forhold til tidligere praksis.