EU-domstolen har etter EUs traktatverk myndighet til å vurdere om de rettsaktene som Europaparlamentet, Europakommisjonen og Rådet vedtar, er gyldige. Rettsakter kan for eksempel bli erklært ugyldige fordi de er i strid med grunnleggende rettigheter, fordi institusjonen har gått utover den myndigheten de er tillagt i traktatene, eller fordi nødvendige saksbehandlingskrav ikke er fulgt. Hvis en rettsakt, for eksempel et direktiv eller en forordning som er innført i EØS-avtalen, deretter blir erklært ugyldig av EU-domstolen, oppstår derfor et vanskelig spørsmål: Er rettakten fortsatt gyldig i EØS? Bakgrunnen er at rettsaktene gjelder i EØS i kraft av EØS-komiteens beslutning, og den vil fortsatt gjelde. Halvard Haukeland Fredriksen og Tollef Otterdal Heggen, begge tilknyttet Universitetet i Bergen, drøfter spørsmålet i denne artikkelen på EFTA-Studies.org, skrevet i kjølvannet av EU-domstolens avgjørelse om at deler av den såkalte «mobilitetspakken» var ugyldig. Som det fremgår av artikkelen, har den praktiske løsningen i tidligere saker vært at EØS-komiteen fatter et nytt vedtak der den ugyldige rettsakten (eller den ugyldige bestemmelsen) tas ut. Dette kan imidlertid ta lang tid, slik at man får en lang periode med uklar rettstilstand.

Forrige uke måtte imidlertid EFTA-domstolen ta direkte stilling til spørsmålet, i forente saker E-1/24 og E-7/24 TC og AA: Domstoler i Liechtenstein behandlet to ulike saker som gjaldt tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere etter direktiv (EU) 2015/849, endret ved direktiv (EU) 2018/843. Artikkel 1(13)(c) i direktiv (EU) 2018/843 pålegger medlemsstatene å «ensure that the information on the beneficial ownership is accessible in all cases to: […] (c) any member of the general public». I forente saker C-37/20 og C-601/20 Sovim SA/Luxembourg Business Register hadde imidlertid EU-domstolen erklært denne bestemmelsen ugyldig fordi den brøt med den enkelte borgers rett til vern om sitt privatliv og sine personopplysninger etter EUs Charter om grunnleggende rettigheter artikkel 7 og 8.

EFTA-domstolen tok selv opp dette spørsmålet, og starter sin drøftelse med å understreke at «under Article 98 of the EEA Agreement both the incorporation and repeal of legislative acts within the EEA are executed through decisions of the EEA Joint Committee», men viser også til «the obligation upon the EEA Joint Committee under Article 102 EEA to guarantee the legal security and homogeneity of the EEA» (avsnitt 47). I denne saken hadde imidlertid ikke EØS-komiteen rukket å fatte noen ny avgjørelse som følge av EU-domstolens dom. Domstolen viser deretter til at EØS-avtalen etablerer et «special relationship between the European Union, its Member States and the EFTA States, which is based on proximity, long-standing common values and European identity», og til at «number of provisions in the EEA Agreement are intended to ensure that the interpretation of that agreement is as uniform as possible throughout the EEA» (avsnitt 49), og at « [t]he principle of homogeneity leads to a presumption that provisions framed in the same way in the EEA Agreement and EU law are to be construed in the same way» (avsnitt 50).

Problemet er imidlertid at EU-retten har utviklet seg mye siden EØS-avtalen trådte i kraft, slik at det er stadig større forskjeller mellom EØS-avtalen og EUs traktater. En av de viktige endringene, understreker domstolen, er Charteret om grunnleggende rettigheter, som spiller stor rolle i tolkningen av EU-retten. EFTA-domstolen understreker at « [g]iven the significance of the Charter and the associated case law as a source of EU law, the provisions of the Charter may likewise be relevant in the interpretation of EEA law» avsnitt (52). Andre argumenter for Charterets relevans i EØS, er ifølge EFTA-domstolen de felles prinsippene om et Europa bygd på fred, demokrati og menneskerettigheter, til medlemsstatenes felles tradisjoner for beskyttelse av slike rettigheter på grunnlovsnivå, og til Den europeiske menneskerettskonvensjons beskyttelse av liknende rettigheter. Dette er i tråd med andre, nylig avsagte avgjørelser fra EFTA-domstolen, for eksempel E-15/24 A mot B (se omtale i EU/EØS-nytt 19. desember 2024).

Domstolen konkluderer på denne bakgrunnen som følger: «It follows from the above that there are no compelling grounds under EEA law to consider that the fundamental rights protection guaranteed under EEA law differs in this case from what is applicable as a matter of EU law», dvs. at man også i EØS-retten, ved tolkningen av direktivet, må se bort fra den bestemmelsen som EU-domstolen har erklært ugyldig.

Begrunnelsen til domstolen er altså knyttet til Charterets betydning, også for EØS-avtalen. Som påpekt i Haukeland Fredriksen og Otterdal Heggens artikkel på EFTA-Studies.org, er det imidlertid ikke sikkert spørsmålet om ugyldige rettsakters stilling kan løses like lett der ugyldigheten skyldes andre forhold, for eksempel mangler ved saksbehandlingen da rettsakten ble vedtatt.