EFTA-domstolen avsa 30. september dom i sak E-24/24 EFTAs overvåkningsorgan (ESA) mot Norge, som gjelder regler i den norske finansforetaksloven om meldeplikt og eierskapsbegrensninger i norske finansforetak. ESA har undersøkt disse reglene gjennom flere år, og tok saken inn for EFTA-domstolen i september 2024.

Saken berører en rekke bestemmelser i ulike EU-direktiver på finansområdet, og flere bestemmelser i norsk lovgivning, men gjelder i praksis to spørsmål:

ESAs første klagepunkt gjaldt de norske reglene i finansforetaksloven § 6-3(2) om hvilke kriterier det skal legges vekt på når Finanstilsynet vurderer om en eier i en finansinstitusjon er egnet. ESA mente at hvilke elementer det skal legges vekt på, er uttømmende angitt i direktivene CRD IV (artikkel 23(1)) og Solvens II (artikkel 59(2)). Finansforetaksloven § 6-3(2), slik den lød da Norges frist for endring av reglene utløp, ga uttrykk for at myndighetene ved konsesjonsbehandlingen «særlig» skulle legge vekt på forhold som var nærmere opplistet i bestemmelsen. Dermed syntes den norske bestemmelsen å åpne for at også andre forhold kunne trekkes inn i vurderingen. Videre listet den norske bestemmelsen opp elementer som ikke hadde noen direkte parallell i direktivene (hvilken innflytelse eier vil få i institusjonen og evne til å overholde øvrig lovgivning). Norge var ikke uenig i at direktivene formelt sett uttømmende anga hvilke elementer det skulle legges vekt på, men mente at ordlyden i direktivene var nokså uklar. Dermed lå det etter Norges syn innenfor statenes handlingsrom ved implementeringen å konkretisere dette. EFTA-domstolen aksepterte imidlertid ikke dette argumentet: Den norske ordlyden innførte tilleggskriterier utover det som var angitt i direktivet, noe direktivet ikke åpnet for, og de norske reglene var derfor i strid med direktivene.

Det andre klagepunktet gjaldt norsk praksis for å kreve særskilt konsesjonssøknad, og ikke tillate en enkelteier å ta større eierandeler enn 25% i finansinstitusjoner. Dette følger ikke direkte av loven, men norske myndigheter har forklart at det pålegges som et vilkår når en eier får tillatelse til erverv av en lavere eierandel (20%). ESA mente at både pålegget om melding i slike situasjoner, og praksisen der enkelteiere i utgangspunktet ikke tillates å eie mer enn 25%, var i strid med CRD IV- og Solvens II-direktivene: Også her mente ESA at reglene om meldeplikt og avslag på konsesjonssøknad var fullharmonisert i direktivene, og at Norge hadde innført egne regler, som var strengere. Norge mente at direktivene ga noe større handlingsrom, blant annet til å innta særlig meldeplikt i konsesjoner og til å legge vekt på at konsentrert eierskap gir en systemisk risiko i finanssektoren.

EFTA-domstolen var heller ikke på dette punktet enig i Norges argumenter: Når det gjaldt praksisen med å pålegge særskilt meldeplikt i konsesjoner, viste EFTA-domstolen til at CRD IV og Solvens II fullharmoniserer konsesjonsregimet, og uttrykkelig forbyr ytterligere konsesjons- og meldepliktskrav. Rettspraksis og bestemmelser i direktivene som Norge hadde vist til til støtte for sitt syn, gjaldt etter EFTA-domstolens syn helt andre situasjoner, og var ikke relevante. Når det gjaldt den norske praksisen om at konsesjon for eierposter over 25% som utgangspunkt avslås, uttalte EFTA-domstolen at spørsmålet her var om Norge, slik direktivene krever, vurderte slike saker «solely on the basis of the exhaustive criteria set out in the directives» (avsnitt 112). Her viste EFTA-domstolen tilbake til det første spørsmålet i dommen, nemlig at de norske bestemmelsene åpnet for å legge vekt på andre kriterier enn de som fulgte av direktivene i egnethetsvurderingen. Selv om Norge i enkelttilfeller hadde akseptert høyere eierandeler enn 25%, la EFTA-domstolen til grunn at dette «fails to address ESA’s main point – namely, that in cases where proposed acquisitions are not approved, the refusal is not based solely on an assessment […] of the criteria set out the directives» (avsnitt 113). Også på dette punktet ble den norske praksisen dermed ansett EØS-stridig.

ESA fikk dermed medhold i saken på begge punkter. Det er verdt å merke seg at den ene bestemmelsen saken gjaldt, finansforetaksloven § 6-3, allerede ble endret ved LOV-2024-06-25-60. Dommen gjelder imidlertid reglene slik de lød før endringen, fordi Norge ikke hadde endret reglene innen fristen fastsatt i ESAs grunngitte uttalelse.

Saken kommer etter at EFTA-domstolen i januar i år avviste det meste av et annet søksmål fra ESA mot Norge på finansområdet, sak E-9/23 (se omtale i EU/EØS-nytt 9. januar 2025), den gangen om meldepliktskrav for norske finansinstitusjoners eierskap i utlandet. EFTA-domstolen mente i det tilfellet blant annet at ESA hadde trukket inn nye rettslige anførsler på et sent stadium i saken, i strid med de prosessuelle reglene som gjelder for traktatbruddssøksmål. I saken som nå er avgjort, hadde ikke Norge påstått avvisning. EFTA-domstolen gjorde likevel av eget initiativ en vurdering av dette, men kom nå til at ESA hadde oppfylt sine prosessuelle plikter i forberedelsene, og at saken derfor kunne tas under behandling.