EUs domstoler har denne uken avgjort to saker om kjernekraft: Den første saken gjaldt Kommisjonens delegerte forordning til taksonomiforordningen, som aksepterer at investeringer i fossil gass og kjernekraft på visse vilkår kan være «grønne». EUs førsteinstansrett kom til at Kommisjonens forordning lå innenfor fullmaktene Kommisjonen var tildelt i selve taksonomiforordningen, og dermed gyldig. Den andre saken gjelder Kommisjonens godkjennelse av ungarsk støtte til bygging av den nye kjernekraftreaktoren Paks II. Her kom EU-domstolen til at Kommisjonens vedtak var ugyldig, fordi vedtaket ikke hadde gjort en tilstrekkelig vurdering av om kontrakten for bygging av kjernekraftverket var i strid med EUs anskaffelsesregler. 

I begge sakene var det Østerrike som hadde saksøkt Kommisjonen. Østerrike har tradisjonelt vært sterk motstander av kjernekraft, og forbud mot kjernekraft er nedfelt landets grunnlov. Sakene må også ses på bakgrunn av at det har vært, og til dels er, svært ulike syn blant EUs medlemsstater på kjernekraftspørsmålet, der noen ser det som et viktig bidrag til å løse energi- og klimautfordringer, mens andre er bekymret for avfallsproblematikk og koblingen til militær kjernefysisk virksomhet. Østerrike har også tidligere tatt statsstøtte til kjernekraft inn for EUs domstoler, i den mye omtalte Hinkley Point C-saken, som gjaldt støtte til et nytt kjernekraftverk i Storbritannia. Også her prøvde Østerrike å få Kommisjonens godkjennelse av statsstøtte satt til side, men tapte til slutt søksmålet i EU-domstolen i 2020. Statsstøtte til det ungarske kjernekraftverket er dessuten nå også svært sensitivt ettersom støttetiltaket innebar samarbeid med et russisk selskap. Kommisjonen har blant annet i sitt Nuclear Illustrative Programme (2025) tatt til orde for at «Russian nuclear imports» utgjør en skadelig avhengighet for EU, og bør avsluttes. Den ukrainske avisen Kyiv Independent meldte i juni at USA hadde opphevet sanksjoner av russiske banker for transaksjoner knyttet til gjennomføring av kjernekraftprosjektet i Ungarn.  

Sak T-625/22 – gyldigheten av Kommisjonens delegerte forordning under taksonomiforordningen

Taksonomiforordningen (klassifiseringsforordningen for fremme av grønne investeringer) fastsetter et overordnet rammeverk for å avgjøre i hvilken grad en økonomisk aktivitet kan anses bærekraftig. Mens hovedkriteriene ligger i selve taksonomiforordningen, overlater den til Kommisjonen å utarbeide tekniske screening-kriterier for ulike typer virksomhet, gjennom vedtakelse av såkalte «delegerte forordninger». Rammene for bruk av delegerte forordninger er fastlagt i EUs traktatverk. Slike forordninger må ligge innenfor de rammene som er fastsatt i selve taksonomiforordningen, og de kan ikke endre de grunnleggende elementene («essential elements») i selve taksonomiforordningen vedtatt av Rådet og Europaparlamentet.

Østerrike, i stor grad med støtte av Luxembourg, mente at Kommisjonens delegerte forordning (EU) 2022/1214, som på visse vilkår godtar kjernekraft og fossil gass som «bærekraftige investeringer», på en rekke områder gikk utover disse rammene. Blant annet hevdet Østerrike at den delegerte forordningen endret de grunnleggende elementene i taksonomiforordningen, fordi det å inkludere kjernekraft hadde politiske aspekter og er kontroversielt blant medlemsstatene. Dette var Retten ikke enig i: Taksonomiforordningens grunnleggende elementer handler om miljøfotavtrykket, ikke typen aktivitet. Hvorvidt en bestemt aktivitet, her kjernekraft, kunne inkluderes, var dermed i taksonomiens forstand et teknisk kriterium, ikke endringer i grunnleggende elementer.

Østerrike argumenterte også for at klassifiseringen av kjernekraft og fossil gass med lave utslipp som bærekraftig var i strid med taksonomiforordningens prinsipp om at bærekraftig økonomisk aktivitet ikke må være til vesentlig skade for andre miljømål (do no significant harm principle), samt med det generelle føre var-prinsippet. Østerrike viste her blant annet til at kjernekraft kunne motvirke omstillingen til fornybar energi og være til hinder for klimatilpasning, at Kommisjonen ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til risikoen for alvorlige kjernekraftulykker, håndtering av radioaktivt avfall, og strålingsrisiko ved normal drift av kjernekraftanlegg. Dette ble de ikke hørt med. Retten viste til at disse forholdene var vurdert, og at det dermed lå innenfor Kommisjonens skjønnsmargin å klassifisere kjernekraft som grønt. Østerrikes argumenter om at kjernekraft, grunnet det store behovet for kjølevann, kunne bidra til å forverre tørke, ble avvist som spekulative.

Også når det gjelder fossil gass, mente domstolen at Kommisjonen hadde holdt seg innenfor rammene fastlagt i selve taksonomiforordningen og overordnede prinsipper. Gass kan bidra til å redusere klimafotavtrykk i en overgangsperiode, og det er satt maksimale utslippsterskler for at gassrelaterte aktiviteter skal kunne klassifiseres som bærekraftige. At fornybar energi ville være enda grønnere, var ikke avgjørende, da det på kort sikt ikke vil være mulig å møte Europas energibehov med kun fornybare energikilder.

Østerrike fikk dermed ikke medhold på noen punkter, og forordningen forblir dermed gyldig. Ettersom avgjørelsen er avsagt av EUs førsteinstansrett, kan den imidlertid ankes inn for EU-domstolen.

Klassifiseringen av kjernekraft og fossil gass som «grønne investeringer» har generelt vært kontroversielt i EU. EU/EØS-nytt skrev 23. oktober 2023 om et søksmål fra den tyske europaparlamentarikeren René Repasi (S&D) mot klassifiseringsforordningen, som han mente gikk utover de fullmakter Rådet og Europaparlamentet hadde tillagt Kommisjonen i taksonomiforordningen. Dette søksmålet ble imidlertid senere trukket.

Sak C-59/23 P – ungarsk statsstøtte til kjernekraftverket Paks II

Den andre saken gjaldt gyldigheten av Kommisjonens vedtak om godkjennelse av investeringsstøtte til to kjernefysiske reaktorer i Paks II-kjernekraftverket i Ungarn. EUs statsstøtteregler krever at statsstøtte til næringsdrivende som hovedregel må meldes til, og godkjennes til, Kommisjonen før den kan utbetales. Støtten Ungarn ville utbetale i denne saken, innebar at den ungarske staten betalte for byggingen av de nye reaktorene, og deretter vederlagsfritt overdro dem til selskapet MVM Paks II. Kontrakten om byggingen av de to reaktorene var tildelt det russiske selskapet JSC NIAEP, uten noen forutgående anbudsprosedyre.

I EUs statsstøtteregler gjelder det et prinsipp om at dersom statsstøtten er uløselig knyttet til tiltak som er i strid med andre EU-regler, kan ikke Kommisjonen godkjenne støtten. Spørsmålet i denne saken var derfor om Kommisjonen hadde rett til å godkjenne støtten til tross for at kontrakten om byggingen av kraftverket ikke var anbudsutsatt, slik EUs anskaffelsesregler normalt krever. Det vanskelige spørsmålet her er om tildelingen av kontrakten til det russiske selskapet var «uløselig knyttet» til støtten (dvs. den økonomiske fordelen) Paks II fikk ved overdragelsen av de to reaktorene.

EUs førsteinstansrett fant i 2022 at tildelingen av byggekontrakten gjaldt noe annet enn selve støtten, og at Kommisjonen dermed ikke var forpliktet til å vurdere dette spørsmålet. Retten hadde derfor opprettholdt Kommisjonens godkjennelsesvedtak.

I EU-domstolen ble derimot resultatet et annet:  EU-domstolen understreker i sin dom at byggingen av reaktoren var en integrert del av støttetiltaket, og var omtalt som det i Ungarns notifikasjon av tiltaket. Hvorvidt byggekontrakten var satt ut på anbud eller ikke, kunne blant annet være avgjørende for byggekostnadene og dermed for størrelsen på støtten Paks II mottok ved å bli eier av reaktorene. Kommisjonen skulle derfor ha vurdert om det var lovlig i dette tilfellet å unnta byggekontrakten fra anbud. Ungarn hadde dessuten i stor grad finansiert byggingen ved et lån fra den statlige russiske investeringsbanken, som skulle utbetales direkte til JSC NIAEP, etter anmodning fra Paks II-selskapet ved oppnåelse av avtale milepæler. EU-domstolen mener denne avtalekonstruksjonen «confirms that the direct award of the contract for the construction of those reactors to JSC NIAEP is inextricably linked to that provision [av reaktorene til Paks II, red.anm.] free of charge» (avsnitt 74).

En litt spesiell side ved saken, var at Kommisjonens generaldirektorat for det indre marked noe tidligere hadde undersøkt om direktetildelingen av kontrakten til JSC NIAEP var i strid med EUs anskaffelsesregler. Denne saken ble imidlertid lagt bort da Ungarn forklarte at det var teknisk umulig å tildele kontrakten til en annen aktør. Kommisjonen hadde i godkjennelsen av statsstøtten lagt til grunn at den i spørsmålet om overholdelse av anskaffelsesreglene, i den grad dette overhodet trengte vurderes, kunne lene seg på vurderingen generaldirektoratet for det indre marked hadde gjort da saken ble henlagt. Dette var EU-domstolen heller ikke enig i: Når Kommisjonen undersøker mulige brudd på EU-regler i medlemsstatene, fatter den ikke bindende vedtak, og sakene kan legges bort også av ressurshensyn.  Dette er annerledes i statsstøttesaker – her fatter Kommisjonen bindende vedtak, og må ta stilling til alle spørsmål som er nødvendig for å erklære støtten forenlig med det indre marked.