ESA publiserte forrige uke sin femte årlige rapport om Norges og Islands fremdrift mot klimamålene for 2030 etter EØS-avtalen. Rapporten vurderer fremdrift under innsatsfordelingsforordningen (veitransport, utslipp fra bygninger, avfallshåndtering, jordbruk, visse industrisektorer) og skog- og arealbruksregelverket (LULUCF-forordningen). Under innsatsfordelingsforordningen tildeles hvert land et visst antall utslippsenheter (Annual Emission Allowance – AEA) per år, som gradvis synker frem mot 2030. Under LULUCF måles utslippene i forhold til en referansebane. Med disse rettsaktene etableres et rammeverk for å nå klimamålene for 2030 for utslipp i sektorer som ikke omfattes av kvotehandelsregelverket. ESA overvåker Norges etterlevelse av forpliktelsene, og rapporten vurderer forpliktelser i perioden 2021 – 2030.

For sektorene som dekkes av innsatsfordelingsforordningen, konkluderer ESA med at «both Iceland and Norway are expected to remain within their emission limits under the Effort Sharing Regulation for both compliance periods in the period 2021 to 2030». Om Norge spesielt uttaler ESA at «this is a positive development for Norway, which in the 2024 report was expected to exceed its ESR emission limits for the second compliance period (2026 to 2030). This change is largely due to the most recent projections scenarios reported by Norway, which considers the effect of additional policy measures planned for the period 2025 to 2030» (s. 4). Konklusjonen i årets rapport er basert på Norges innrapporterte WAM-tiltak («with additional measures»), dvs. beregninger som tar med planlagte, men ennå ikke vedtatte eller gjennomførte tiltak. Beregningene for 2030 viser fortsatt et avvik fra forpliktelsene på – 7,8 % basert på eksisterende tiltak (WEM-beregninger, «with existing measures»), men en overoppfyllelse på 8 % etter en WAM-beregning. I 2024 var underskuddet ved en WEM-beregning 8 % og ingen WAM-beregning var sendt inn (se omtale av fjorårets rapport i EU/EØS-nytt 6. november 2024). For den første delen av perioden, dvs. fra 2021 – 2024, vil både Norge og Island «need to use flexibilities to comply with their annual emission limits». Fleksibiliteten det vises til, er muligheten for kvotekjøp innenfor EU og «lån» av utslippsenheter fra fremtidige måleperioder.  

Norge ventes ifølge ESAs beregninger å få problemer med å møte LULUCF-forordningens krav om at regnskapsførte drivhusgassutslipp fra sektoren motsvares av minst en tilsvarende mengde CO2-fjerning fra atmosfæren (for eksempel CO2-opptak i skog – omtalt som «no-debit rule») i rapporteringsperioden 2021 – 2025. ESA skriver riktignok at det er høy usikkerhet rundt tallene fra skog- og arealbrukssektoren, og at oppdatering i målemetoder kan gi vesentlige endringer. Årets rapport viser likevel et forventet avvik på 37,5 megatonn CO₂ for perioden 2021 – 2023, og for å dekke inn dette i rapporteringsperioden 2021 – 2025, «Norway will expectedly need to make use of available flexibilities such as the flexibilities between the LULUCF and  sectors or by purchasing removals from another EEA EFTA or EU Member State, as there is limited time to take measures which can have a significant effect for the 2021 to 2025 compliance period». Rapporten gjengir Norges forklaring på avviket: «Pursuant to Norway, the gap from the target consists of reduced removals in the managed forest land and deforestation. About a quarter of the gap is due to deforestation. The decline in the removals in the forest is due to a combination of reduced growth, aging forests, harvesting and deforestation, and increased natural mortality. The increased natural mortality appears to be caused in part by changing climate and adverse weather effects, as well as other natural disturbances.»

I sin innledende oppsummering av rapporten peker ESA på at rapporten delvis tar høyde for planlagt, men ennå ikke vedtatt eller gjennomført klimapolitikk. ESA understreker derfor at «attaining the current targets under the EEA Agreement is contingent upon the full implementation of existing and planned measures. Fully delivering on all current as well as planned climate policies is therefore key for Iceland and Norway to remain on track for delivering on the effort sharing targets.»

ESA minner også om at rapporten ikke bygger på Norges oppdaterte klimamål for 2030 under Parisavtalen, som i likhet med EU er 55 % kutt i forhold til 1990-nivå: Begge forordningene er del av den såkalte «klimaavtalen» mellom Norge og EU om «felles oppfyllelse» av klimamålene under Paris-avtalen. I EU er imidlertid innsatsfordelingsforordningen og LULUCF-forordningen oppdatert for EUs oppdaterte mål under Parisavtalen om 55 % kutt innen 2030. Disse endringene er derimot ikke tatt inn i EØS-avtalen. Mens Kommisjonens årlige rapport om EU-landenes fremdrift under innsatsfordelingsforordningen og LULUCF reflekterer EUs oppdaterte klimamål, vil dermed ESAs fremdriftsrapport for Norge og Island «not provide an adequate reflection of how Iceland and Norway are progressing towards their current commitments under the Paris Agreement», jf. rapporten s. 3.