11. november falt EU-domstolens dom i saken om minstelønnsdirektivet. Søksmålet var anlagt av Danmark, med støtte fra Sverige, mot Europaparlamentet og Rådet, og gjelder gyldigheten av direktiv (EU) 2022/2041 om minstelønn (Adequate Minimum Wages in the European Union). Domstolen slo fast at enkelte bestemmelser i direktivet, nemlig de som fastsetter elementer som må tas i betraktning ved fastsettelsen av en minstelønn, er ugyldige, fordi Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 153(5) slår uttrykkelig fast at EUs adgang til å vedta bestemmelser om arbeidsforhold ikke omfatter «lønforhold, organisationsret, strejkeret eller ret til lockout». Domstolen ga dermed Danmark delvis medhold, men gikk altså ikke inn for å sette direktivet til side i sin helhet. Domstolen skilte dermed lag med generaladvokat Emiliou, som i sin uttalelse fra januar i år (se nærmere omtale i EU/EØS-nytt 16. januar 2025) hadde tatt til orde for at direktivet i sin helhet måtte erklæres ugyldig.

Minstelønnsdirektivet oppstiller et mål om å øke organisasjonsgraden i arbeidslivet og legge til rette for kollektive forhandlinger, og fastsetter særlige prosedyrer for dette for land med under 80 % organisasjonsgrad. For land med minstelønn, fastsetter direktivet elementer som må inngå ved fastleggelse av minstelønnen, samt at indeksering av minstelønn må sikre at minstelønnen ikke kan gå ned.

EU-domstolen viser i sin avgjørelse til at direktivet rett nok er vedtatt med hjemmel i artikkel 153 TEUV, som utelukker harmonisering av «lønforhold». Samtidig åpner samme bestemmelse uttrykkelig for at EU kan gi regler om «arbeidsforhold», og at EU generelt skal bidra til å nå felles mål for sosialpolitikken som definert i artikkel 151 TEUV. Derfor kan ikke forbudet mot å regulere lønn anses å hindre EU i å vedta «measures which, in practice, have positive effects or repercussions on the level of pay, and even if, to that end, such measures fully respected the diversity of the national practices of the Member States and the autonomy of the social partners» (avsnitt 71).

På denne bakgrunnen mente også EU-domstolen at bestemmelsene i direktivets artikkel 4, som slår fast at det skal legges til rette for kollektive forhandlinger og pålegger en særlig plan for å øke organisasjonsgraden i land der denne er under 80 %, respekterte partenes autonomi, og «does not amount to direct interference by EU law in the determination of pay wihtin the European Union» (avsnitt 85). Artikkel 4 ble dermed opprettholdt. Domstolen ville heller ikke annullere bestemmelsene i artikkel 5, som gjelder stater med lovfastsatt minstelønn, fullt ut: Selv om bestemmelsene slår fast at minstelønnen skal være «tilstrekkelig» (adequate), er dette bare en retningslinje, ikke et legaldefinert begrep, og heller ikke disse bestemmelsene var derfor som utgangspunkt «direct interference» i lønnsdannelsen. Situasjonen var derimot en annen når det gjaldt artikkel 5(2), som definerer kriterier som skal vektlegges ved fastsettelsen av minstelønn, og den siste delen av artikkel 5(3), som krever at indeksering av minstelønnen «ikke fører til en nedsættelse af den lovbestemte mindsteløn»: EU-domstolen uttalte at disse bestemmelsene utgjør «harmonisation of some of the constituent elements of those wages and, therefore, direct interference by EU law in the determination of pay whitin the European Union» (avsnitt 96, se tilsvarende avsnitt 97 – 98 for så vidt gjelder forbudet mot lønnsnedgang som følge av indeksering). Disse bestemmelsene måtte derfor settes til side. Dette var imidlertid ikke nok til å rokke ved EUs myndighet til å vedta direktivet for øvrig, og resten av direktivet ble dermed opprettholdt.

Da generaladvokaten i januar i år tok til orde for å sette direktivet til side i sin helhet, var det i stor grad begrunnet i at også de prosessuelle bestemmelsene i direktivet, dvs. blant annet artikkel 4, hadde som sitt hovedformål å regulere «lønforhold», som altså ligger utenfor EUs kompetanse etter artikkel 153 TEUV. Ettersom EU-domstolen mente at de prosessuelle bestemmelsene ikke utgjorde «direct intereference» i lønnsdannelsen, var det mulig for domstolen å generelt opprettholde direktivet, og kun tilsidesette bestemmelsene om fastsettelse av lønnsnivå.

Kommisjonen har ønsket dommen velkommen, og omtaler i en pressemelding dommen som «largely confirming» direktivets gyldighet. Kommisjonen uttaler samtidig at «[S]ince the Directive's adoption in 2022, minimum wages have risen rapidly across Europe, helping to raise pay and living standards for millions of workers. At the same time, the gap between the highest and lowest minimum wages in the EU has narrowed». Når det gjelder de bestemmelsene domstolen satte til side, uttales at Kommisjonen «is analysing the impact of the annulled provisions», men at dommen «does not affect the legislation adopted by Member States transposing the Directive.»

I Danmark har dommen møtt blandede reaksjoner. Danmark berøres selv i liten grad direkte av direktivet, da landet har en organisasjonsgrad på over 80 %, og ikke har minstelønn. Direktivet har imidlertid vært en rød klut for de nordiske landene, som har sterk tradisjon for å overlate lønnsdannelse til arbeidslivets parter. Bekymringen i Danmark var dermed i stor grad knyttet til en eventuell ekspansiv tolkning av rammebestemmelsene i fremtiden eller at direktivet skulle åpne veien for mer EU-innblanding i lønnsdannelsen, ikke til den konkrete implementeringen i Danmark. Etter at dommen falt, slo Altinget.dk i en redaksjonell analyse fast at «Danmark tabte slaget om mindstelønen». I analysen vektlegger Altingets redaktør at Danmarks målsetning var å få hele direktivet tilsidesatt, mens domstolen kun annullerte to bestemmelser. Videre understrekes at dommen «siger til gengæld klart, at EU gerne må diktere, at medlemslandene skal sikre ordentlige arbejdsvilkår – også selv om det betyder, at de skal forholde sig til lønninger». Dansk metals EU-chef Jonas Moesgaard Andersen har imidlertid tatt til motmæle i et innlegg i Altinget den 14. november: Han mener blant annet at selv om «kun en ganske lille del af direktivet bliver annulleret», har domstolen også slått fast at «EU ikke kan lave en generel mindsteløn i EU eller tvinge lande uden lovbestemte mindstelønninger til at indføre en mindsteløn», og at dette var viktig for Danmark. 

Betydning for Norge?

Minstelønnsdirektivet er i utgangspunktet ikke merket som EØS-relevant fra EUs side, og Norge mener at direktivet ikke er EØS-relevant, jf. europalov.no, som gjengir EØS-notatet i saken. Kommisjonen skal imidlertid ha snudd om EØS-relevans etter at direktivet ble vedtatt, slik utenriksminister Espen Barth Eide redegjorde for da direktivet ble omtalt i Stortingets europautvalg den 6. desember 2023. Siden da synes det å ha vært stille om saken, og i databasen EEA Lex står direktivet merket som «under scrutiny by the EEA EFTA States», dvs. at spørsmålet trolig ikke er endelig avklart. Skulle Kommisjonen, i lys av opprettholdelsen av hoveddelen av direktivet, på nytt presse på for innlemmelse, kan saken dermed komme på agendaen på nytt.