EUs førsteinstansrett har i en dom avsagt 14. mai konkludert med at Kommisjonen ikke hadde grunnlag for å avvise en innsynsforespørsel fra New York Times’ Brussel-korrespondent Matina Stevi. Innsynsforespørselen gjaldt kommisjonspresident Ursula von der Leyens tekstmeldinger med Pfizers toppsjef Albert Bourla i forbindelse med Kommisjonens vaksinekjøp under Covid-pandemien i 2021.

Saken har i pressen blitt omtalt som «Pfizergate», og har sin bakgrunn i en artikkel New York Times publiserte 28. april 2021, der blant annet Bourla er intervjuet. I artikkelen omtalte Bourla en omfattende tekstmelding-korrespondanse og telefonkontakt med von der Leyen om mulige vaksinekjøp, og ga blant annet uttrykk for at kontakten med von der Leyen hadde gitt grunnlag for et nært samarbeidsforhold og bygget tillit forut for inngåelsen av kontrakten. Avtalen om kjøp av 900 millioner vaksinedoser fra Pfizer-BioNTech ble signert i mai 2021. Men intervjuet med Bourla hadde da allerede vakt mistanke om at avtalen var blitt til som følge av den tette kontakten og tillitsforholdet mellom von der Leyen og Pfizers toppsjef, med risiko for at vanlige objektivitetskrav og rutiner ved store innkjøp ikke var blitt fulgt.

Matina Stevi ba i mai 2022 Kommisjonen om innsyn i tekstmeldingkorrespondansen. EUs innsynsregelverk, forordning nr. 1049/2001, forutsetter at publikum, journalister og andre utenforstående kan få innsyn i Kommisjonens «dokumenter». Dette omfatter «any content whatever its medium (written on paper or stored in electronic form or as a sound, visual or audiovisual recording) concerning a matter relating to the policies, activities and decisions falling within the institution's sphere of responsibility». Kommisjonen avslo likevel Stevis innsynsbegjæring med den begrunnelsen at den ikke hadde noen «dokumenter» som svarte til beskrivelsen i innsynsbegjæringen.

I sin avgjørelse av saken uttaler førsteinstansretten at når Kommisjonen sier et dokument ikke eksisterer, må dette i utgangspunktet legges til grunn at dette er sant. Men i dette tilfellet hadde Bourla i intervjuet med New York Times i 2021 selv bekreftet at tekstmeldingkorrespondansen faktisk eksisterte. I tillegg hadde EUs egen revisjonsrett påpekt store mangler ved dokumentasjonen av de tidlige forhandlingene. Retten mente derfor at man i denne saken ikke kunne legge til grunn at dokumentene ikke eksisterte, og dermed heller ikke at de ikke var tilgjengelige for Kommisjonen.

I en slik situasjon viste retten til at Kommisjonen måtte kunne fremsette «plausible explanations enabling the applicant for access – as well as the Court – to understand why the requested documents could not be found» (avsnitt 60). Og det er her Kommisjonen har sviktet: Kommisjonen hadde i forbindelse med saksanlegget forklart at den ikke, heller ikke etter «a new in-depth search» hadde funnet noen dokumenter som svarte til beskrivelsen i innsynsbegjæringen. Forklaringene var imidlertid generelle, og verken i svar på innsynsforespørselen eller overfor retten hadde Kommisjonen forklart hvor den hadde søkt etter dokumentene. Blant annet var det uklart om von der Leyens telefon var blitt undersøkt. Kommisjonen hadde her nøyd seg med å vise til at tjenestetelefoner av sikkerhetsårsaker skulle byttes med jevne mellomrom, og at de derfor antok at telefonen fra 2021 ikke lenger fantes, men det var uklart om dokumentene var slettet, og om dette i så fall var bevisst eller en følge av automatiske prosesser. Kommisjonen hadde derfor ikke gitt noen «plausible explanation» på hvorfor dokumentene ikke kunne fremskaffes.

Retten kritiserer også Kommisjonen for manglende journalføring av tekstmeldingene. Journalføringsplikten gjelder ifølge EUs eget regelverk for alle dokumenter som «contain important information which is not short-lived or if they may involve action or follow-up by the Commission or one of its departments». Retten kom også til at Kommisjonen ikke hadde gitt noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor tekstmeldingene ikke var omfattet av denne journalføringsplikten. Brudd på egen journalføringsplikt er ikke nok til å legge til grunn at dokumentene ikke finnes.

Retten opphevet derfor Kommisjonens avslag på innsyn.

Om dette betyr at klageren – og New York Times – faktisk får innsyn, er et annet spørsmål. Kommisjonen må nå gå en ny runde, men det er ikke opplagt at den vil finne meldingene, dersom de ikke er blitt tilfredsstillende arkivert. Flere – blant annet Financial Times – viser til uttalelser fra Kommisjonen som antyder at det ikke vil bli gitt innsyn i tekstmeldingene, men at det vil komme en ny og mer detaljert begrunnelse for å oppfylle domstolens krav.

Det har vært omfattende pressedekning av saken. Politico omtaler blant annet saken som en «stinging defeat» for Kommisjonen, og påpeker at det også foregår strafferettslig etterforskning av saken.