Kommisjonens direktorat for det indre marked har publisert et arbeidsdokument som evaluerer effekten av EUs anskaffelsesdirektiver – dvs. direktiv 2014/24/EU (anskaffelsesdirektivet), 2014/25/EU (forsyningsvirksomhetsdirektivet) og 2014/23/EU (konsesjonskontraktdirektivet) – i perioden 2016 – 2024. Bakgrunnen for evalueringen er blant annet at EUs revisjonsrett (ECA) i 2023 gjorde en gjennomgang av anskaffelsesdirektivene, og blant annet konkluderte med at direktivene ikke hadde nådd de mål man hadde satt seg, blant annet om å fremme konkurransen. 2014-direktivene skulle også fremme bærekraft, sosial inkludering og innovasjon, hjulpet frem av effektivitet og konkurranse. Videre skulle anskaffelsesfeltet digitaliseres. ECAs rapport viste at konkurransen hadde blitt mindre i de årene 2014-direktivene hadde vært i kraft. Videre har både Rådet og Europaparlamentet (se omtale i EU/EØS-nytt 15. september 2025) understreket behovet for forenkling og for å tilrettelegge for mindre aktører.  

Rapporten gjennomgår hvordan direktivene har lykkes i å bidra til disse målene.

Først vurderes måloppnåelse: Kommisjonen mener at selv om en av målsetningene var å bidra til klargjøring, har nye tolkningsutfordringer oppstått, blant annet om hvilke kontrakter og hvilke oppdragsgivere som er omfattet av direktivene. Målet om mer fleksible anskaffelsesprosedyrer har bare delvis lykkes, siden tradisjonell tilnærming benyttes mest, og prosedyrene fortsatt oppfattes som tungvinte. Bildet er blandet når det gjelder markedsåpning: Direktivene har et stykke på vei opprettholdt konkurransen, og ser ut til å ha bedret markedsadgangen for SMBer, men anskaffelsesmarkedene følger fortsatt i svært stor grad nasjonale grenser. Medlemsstatene ser ut til å ha blitt bedre på å integrere bærekraftshensyn, men med stor variasjon mellom ulike medlemsstater. Resultatene er dårligere for innovative anskaffelser. Bildet er også blandet når det gjelder profesjonalisering og bekjempelse av korrupsjon og annen uetisk praksis.

Når det gjelder kostnadseffektivitet, viser Kommisjonen til at transaksjonskostnadene, som andel av kontraktsverdien, har gått ned (fra 1,4 til 0,9%). Økt konkurranse gir gjerne lavere kontraktspris, og Kommisjonen mener at «despite the transaction costs involved, the system’s overall efficiency is positive in terms of direct effects, as the gains in value for money significantly surpass the procedural burden» (s. 55). Også indirekte kostnader, i form av tap av muligheter, synes oppveid av de fordeler direktivene gir, blant annet i form av økt transparens og ansvarlighet og dermed mindre korrupsjon, bedre innsyn og større samfunnsmessige gevinster (for eksempel grønnere, mer innovative og inkluderende praksis).

Den indre sammenhengen i regelverket mener Kommisjonen er relativt god. Det er derimot en bekymring for manglende sammenheng mellom ulike krav når krav til for eksempel bærekraft og andre strategiske mål i stadig større grad integreres i sektorlovgivning. Dette har også ført til usikkerhet om hvem og hvilke kontrakter som omfattes av regelverket, og dermed svekket rettslig forutsigbarhet.

Til tross for kritikk mot effekten av 2014-direktivene, minner Kommisjonen om at hovedmålet med å harmonisere anskaffelsesfeltet, er å sikre like konkurransevilkår, rettferdig konkurranse, mest mulig verdi for offentlige penger, og å bidra til fri bevegelse av varer og tjenester. Her har direktivene bidratt positivt, på en måte som medlemsstatene hver for seg ikke kunne ha fått til. Felles regler gir også et solid grunnlag for å utnytte strategisk innkjøpsmakt i EU. Offentlige anskaffelser har stor betydning i dagens politiske og økonomiske situasjon, og det er derfor gode grunner til å videreføre felles politikk på dette området i EU.

Kommisjonen mener også at flere av målene med 2014-direktivene – forenkling, bærekraft og behovet for et integrert indre marked – er, om noe, enda mer relevante i dag enn i 2014. Erfaringen viser likevel at en rekke forbedringer trengs: Reglene er for komplekse og ufleksible til å legge til rette for at offentlige oppdragsgivere effektivt når sine investeringsmål; bruk av anskaffelsesregelverket for å nå strategiske mål som bærekraft og innovasjon er for ujevn mellom medlemsland; nye strategiske mål (og da særlig økonomisk sikkerhet og strategisk autonomi) må integreres i regelverket; det må legges til rette for bedre data for bedre styring og mer strategiske avgjørelser; og det må investeres i økt profesjonalisering og kapasitetsbygging. Rapporten konkluderer derfor med at «the current public procurement framework is not sufficiently agile, coherent, and strategically oriented to effectively respond to both current and emerging challenges».

Kommisjonen har også tidligere, blant annet i Ursula von der Leyens politiske retningslinjer for den nye Kommisjonen fra 2024, gitt uttrykk for at en revisjon av anskaffelsesregelverket står på agendaen. I Kommisjonens arbeidsprogram for 2026, publisert 21. oktober, er et forslag til ny Public Procurement Act planlagt fremlagt i annet kvartal 2026.