Sakens bakgrunn var som følger: I 2018 klarte ikke de nasjonale reguleringsmyndighetene i kapasitetsberegningsområdet kjent som «Core-regionen» å oppnå enighet om metoder for beregning av overføringskapasitet av elektrisk kraft mellom budområdene. I henhold til forordning 2015/1222 (Capacity allocation and congestion management - "CACM") skal forslag til slike metoder utarbeides av transmisjonssystemoperatørene (transmission system operators – “TSO") i hvert land, og deretter godkjennes av de nasjonale reguleringsmyndighetene (National Regulatory Authorities – “NRA”). Dersom enighet mellom NRAene ikke oppnås innen en viss frist, eller dersom de i fellesskap ber om det, er det ACER som avgjør saken.

Da NRAene i landene som utgjør Core-regionen – Belgia, Tsjekkia, Tyskland, Frankrike, Kroatia, Luxemburg, Ungarn, Nederland, Østerrike, Polen, Romania, Slovenia og Slovakia – ikke kom til enighet, ble saken oversendt ACER til avgjørelse. I ACERs beslutning av februar 2019 ble endrede kapasitetsberegningsmetoder lagt til grunn. Disse ble påklaget til klageinstansen i ACER (Board of Appeal - “BoA”) av den tyske reguleringsmyndigheten Bundesnetzagentur für Elektrizität, Gas, Telekommunikation, Post und Eisenbahnen (“BNetzA”).

Klageinstansen avviste BNetzA klage som ubegrunnet. BNetzA brakte saken inn for Retten, som opphevet klageinstansens avvisningsvedtak. Begrunnelsen var at klageinstansen hadde begått en feil da den ikke hadde undersøkt om beregningsmetodenene var i samsvar med forordning 2019/943 (elektrisitetsforordningen). Klageinstansen behandlet deretter saken på nytt, og opprettholdt det tidligere vedtaket, men presiserte denne gangen at beregningsmetodene overholdt kravene i nevnte forordning.

BNetzA anla på ny sak for Retten med krav om annullering av den nye beslutningen. Parallelt anla også den tyske stat sak for EU-domstolen med krav om annullering. Sakene ble slått sammen i forente saker T‑600/23 og T‑612/23. Avgjørelse i saken forelå 1. oktober. 2025.

Konkret gjaldt saken hvilke krav som kan stilles for at såkalte interne kritiske nettkomponenter (Critical Network Elements – “CNE") og relevante driftsforstyrrelser skal inkluderes i TSOenes forslag som “inputs” til kapasitetsberegningen, jf. CACM artikkel 21. CNE er definert som et nettelement som enten ligger i et budområde eller mellom budområder, og som medregnes i kapasitetsberegningen og dermed begrenser mengden av elektrisitet som kan utveksles, jf. elektrisitetsforordningen artikkel 2 nr. 69.

Ved fastsettelsen av kapasitetsberegningsmetodene hadde ACER medtatt krav om at slike nettkomponenter bare skulle medtas i kapasitetsberegningen dersom dette var begrunnet gjennom to analyser:

1. Analyse av økonomisk effektivitet: TSOene skulle for hvert kritiske nettkomponent foreta en analyse som viste at den mest økonomisk effektive løsningen var å hensynta nettelementet i kapasitetsberegningen fremfor å foreta andre handlinger (korrigerende tiltak, omstrukturering av budområdene, investeringer i nettinfrastruktur i kombinasjon med ett eller begge forannevnte alternativer eller en annen kombinasjon).
2. Konsekvensanalyse av å øke terskelen for å medta nettkomponenten: TSOene i Core-regionen hadde opprinnelig foreslått at nettkomponenter med en såkalt PTDF/distribusjonsfaktor for kraftoverføring på mindre enn 5 % ikke skulle anses som kritiske. ACER hevet imidlertid terskelen til 10 %. PTDF er et matematisk verktøy for å beregne den grensekryssende handels innvirkning på nettkomponenten som benyttes der den flytbaserte metoden anvendes (se nærmere informasjon om flytbasert kapasitetsberegning på NVEs nettsted).

I søksmålet for Retten hevdet BNetzA og den tyske stat at dette utgjorde tilleggskrav i strid med CACM artikkel 29 (3) (b) og elektrisitetsforordningen artikkel 14-16, samt med bestemmelser og prinsipper i primærretten (EU-traktatene). Ifølge BNetzA og den tyske stat tillot ikke bestemmelsene i CACM og elektrisitetsforordningen krav om at nettkomponenter, som er vesentlig påvirket av grensekryssende handel, måtte underlegges ytterligere analyser. Mot dette hevdet ACER blant annet at analysekravene kunne støttes på prinsippet om at TSOer ikke skal begrense overføringskapasitet av hensyn til å håndtere kapasitetsbegrensninger, jf. elektrisitetsforordningen artikkel 16 (8), og elektrisitetsforordningens formål om å sikre et velfungerende indre strømmarked.

I samsvar med EU-rettslige tolkningsprinsipper foretok Retten en helhetlig vurdering av de relevante bestemmelsers ordlyd, kontekst og formål.  Retten kom til at de aktuelle analysekravene ikke lovlig kunne stilles, og viste blant annet til følgende:

• Ordlyden ga ikke uttrykkelige holdepunkter for at det kunne stilles andre krav til kritiske nettverkskomponenter enn at de er vesentlig påvirket av grensekryssende handel (dette kravet følger uttrykkelig av CACM artikkel 29 (3) (b)). Om det var adgang til å stille ytterligere krav, fremsto derfor som uklart (premiss 61).   
• Når det gjaldt konteksten, viste Retten til ACERs anførsler knyttet til prinsippet om at TSOene ikke skal begrense overføringskapasitet av hensyn til å håndtere kapasitetsbegrensninger, jf. CACM artikkel 16 (8). Retten fremholdt imidlertid at dette prinsippet anses oppfylt der minimumsnivåene for kapasitet som skal gjøres tilgjengelig for grensekryssende handel er nådd – dvs. 70 %, jf. elektrisitetsforordningen artikkel 16 (8). Når nivået på 70 % er nådd, er det med andre ord en presumsjon for at TSOene oppfyller sin forpliktelse til å ikke begrense overføringskapasitet (premiss 72). Etter Rettens syn var dermed kriteriet om økonomisk effektivitet irrelevant, ettersom det ikke er rettslig bindende, hverken for medlemsstatene eller de berørte TSOerne (premiss 75).
• Når det gjaldt de relevante bestemmelsenes formål, bemerket Retten at selv om det skulle legges til grunn, slik ACER anførte, en generell regel om at de mest kostnadseffektive løsningene alltid skal velges, vil en slik generell regel uansett vike for spesialregler. Retten fant at ACERs analysekrav stred mot spesialreglene i elektrisitetsforordningen artikkel 15 og 16, herunder regelen om minst 70 % kapasitet tilgjengelig for grensekryssende handel.

Retten annullerte følgelig beslutningen til klageinstansen i ACER så langt den var basert på analysekravene. Avgjørelsen kan fortsatt ankes til EU-domstolen (fra domsavsigelsen løper en ankefrist på 2 måneder og 10 dager).

Betydning for Norge

Rettens avgjørelse er basert på bestemmelser i både CACM, som er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i Norge, og elektrisitetsforordningen av 2019, som er en del av fjerde energimarkedspakke og foreløpig til vurdering i EØS/EFTA-landene. Norge er følgelig ikke bundet av regelen om minst 70 % kapasitet tilgjengelig for grensekryssende handel, som Retten i stor grad baserer sitt resonnement på.

I Norge gjelder i stedet forordning 714/2009, som er en del tredje energimarkedspakke. Denne forordningen anviser at den største mulige kapasitet skal stilles til rådighet for markedsdeltakerne, uten å fastsette noe minimumsnivå. Kapasiteten kan bare begrenses av hensyn til driftssikkerhet.

Det er uansett ikke opplagt at denne forskjellen får noen betydning for de spørsmålene saken gjelder: Norge deltar i kapasitetsberegningsregionene Hansa og Nordic. Statnett og RME, som henholdsvis norsk TSO og NRA, har her fastsatt kapasitetsberegningsmetodene sammen med TSOer og NRAer i EUs medlemsland, hvor 70 %-regelen gjelder. Skulle det bli tale om endringer, og i den forbindelse oppstå uenigheter som ACER/ESA til slutt må ta stilling til, vil ikke ACER/ESA kunne pålegge krav som strider mot reglene som gjelder for EUs medlemsland.