EFTA-domstolen ga denne uken en rådgivende uttalelse i sak E-25/24 Dartride, der EFTA-domstolen slår fast at erstatningsansvar for brudd på EØS-avtalen også gjelder feil begått av domstolene.

Selskapet Dartride, som hadde utviklet en taxiapp, ble nektet drosjeløyve av Oslo kommune. Dartride gikk til erstatningssøksmål mot kommunen, blant annet med påstand om brudd på EØS-avtalen. I lagmannsretten ble imidlertid søksmålet avvist, da lagmannsretten mente at et søksmål om brudd på EØS-avtalen bare ville kunne anlegges mot staten, ikke mot kommunen. Høyesterett tok ikke anken til behandling. Dartride gikk deretter til erstatningssøksmål mot staten, men tingretten fant at kravet var foreldet før erstatningssøksmålet ble tatt ut. Saken ble anket, men lagmannsretten forkastet anken, og anken til Høyesterett ble ikke tatt til behandling. Dartride gikk deretter til søksmål mot staten med krav om erstatning for nasjonale domstolers overtredelse av EØS-retten: Dartride mente at lagmannsretten, og senere Høyesterett som nektet å ta anken til behandling, hadde opptrådt i strid med EØS-avtalen da søksmålet ble avvist fordi kommunen ikke var rett saksøkt, ettersom EØS-avtalen artikkel 31 måtte få forrang fremfor nasjonale regler om ansvarsfordeling mellom staten og kommunen. Tingretten avviste dette søksmålet: De strenge vilkårene i domstolloven § 200 for erstatning for feil begått i domstolene, var ikke oppfylt. Saken ble anket inn for Eidsivating lagmannsrett, som forela spørsmål for EFTA-domstolen: Gjelder det EØS-rettslige erstatningsansvaret også når feilen er begått av en nasjonal domstol?

Et EØS-rettslig erstatningsansvar for staten ved brudd på EØS-avtalen har vært kjent siden Sveinbjörnsdottirsaken (E-9/97) fra 1998. Vilkårene er at bestemmelsen det gjelder, er ment å gi private rettigheter, at det bruddet på EØS-avtalen er «tilstrekkelig kvalifisert» og at det en direkte årsakssammenheng mellom bruddet på statens forpliktelse og den skadelidtes tap. Videre har man i EU siden Köbler-saken (C-224/01) fra 2003 hatt en lære om at også domstolenes brudd på EU-retten kan utløse statlig erstatningsansvar. Spørsmålet for EFTA-domstolen var derfor om dette også gjaldt i EØS-avtalen.

Staten – og også Islands og Liechtensteins regjeringer – mente at EØS-avtalen skilte seg fra EU-retten på dette punktet, blant annet fordi nasjonale domstoler i EFTA-statene ikke har noen plikt til å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen, og at EØS-avtalen, i motsetning til EU, ikke har noe føderalt preg. EFTA-domstolen avviste imidlertid alle motargumentene: Den viste til prinsippene om erstatningsansvar fra Sveinbjörnsdottir, og at bakgrunnen for dette var behovet for å sikre individers og markedsdeltakeres effektive rettsbeskyttelse. Domstolen uttalte deretter at «EØS-rettens fulle effektivitet bli satt i fare og beskyttelsen av disse rettighetene bli svekket dersom enkeltpersoner skulle være avskåret fra, på visse vilkår, å få erstatning når deres rettigheter påvirkes av et brudd på EØS-retten som kan tilskrives en avgjørelse truffet av en domstol i en EØS-stat som dømmer i siste instans» (avsnitt 31).

Erstatning for feil begått av domstolene, reiser spesielle spørsmål om avgjørelsers rettskraft, og domstolenes uavhengighet. EFTA-domstolen drøfter disse innvendingene, og understreker blant annet at EØS-retten bare legger til rette for erstatning for domstolenes feil, ikke omgjøring av rettsavgjørelsen som førte til skaden. Domstolen understreket dessuten at terskelen for erstatning er høy: Ved vurderingen av vilkåret om et «tilstrekkelig kvalifisert brudd» må det, ved feil begått av en domstol som dømmer i siste instans, «tas hensyn til den dømmende makts særlige karakter og legitime krav til rettssikkerhet. En stat kan bare unntaksvis bli erstatningsansvarlig for brudd på EØS-retten som følge av en avgjørelse truffet av en nasjonal domstol som dømmer i siste instans, der domstolen åpenbart har brutt gjeldende EØS-rett» (avsnitt 64).

Se mer utførlig omtale av dommen på Rett24.