EU-domstolen erklærte i en dom avsagt 29. april at en maltesisk ordning som ga statsborgerskap til utlendinger mot større investeringer i landet, var i strid med EU-retten.

EU-retten tildeler statsborgere i EUs medlemsstater rettigheter som andre ikke har, blant annet til fritt å søke arbeid i alle EUs medlemsland. Det følger dessuten av EUs traktater (Traktaten om Den europeiske union (TEU) artikkel 9, og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 20(1)) at en statsborger i en medlemsstat også er en EU-borger. Det er likevel medlemsstatene som tildeler statsborgerskap i eget land og fastsetter reglene for dette, og som derfor også avgjør hvem som er EU-borgere. EU-domstolens dom av 29. april i Kommisjonen mot Malta viser likevel at medlemsstatenes regler for statsborgerskap må være i tråd med EU-retten.

Malta har siden 2020 hatt en ordning der personer som har ytt «ekstraordinære tjenester» til Malta kan få statsborgerskap uten krav om å ha vært tidligere bosatt i landet. «Ekstraordinære tjenester» innebærer betaling av gebyrer på 600 000 euro til staten, samt investeringer, donasjoner og eiendomsbesittelse på Malta. I prinsippet kreves også 36 måneders bosetting, men dette kan reduseres til 12 måneder dersom søkeren betaler 150 000 euro ekstra (dvs. totalt 750 000 euro) til staten. Det er ikke nødvendig å ha oppfylt vilkårene før statsborgerskap innvilges – det er tilstrekkelig at søkeren forplikter seg til å oppfylle dem. I tillegg foretar Malta en egnethetsvurdering av søkeren.

Kommisjonen mente i saken at nettopp fordi statsborgerskap i et EU-land er det eneste vilkåret for å anses som EU-borger, og at selv om det er medlemsstatene som fastsetter reglene om statsborgerskap, må de «ensure that it does so without comprising or undermining the essence, value and integrity of Union citizenship, in order to preserve the mutual trust which underpins that status» (avsnitt 42 i dommen). Kommisjonen mente at å tildele statsborgerskap på grunnlag av investeringer, uten å kreve noen reell tilknytning («genuine link») til staten (for eksempel i form av forutgående opphold av en viss varighet), utvider Malta kretsen av personer som får rettigheter etter EU-retten utover de som var tiltenkt å få slike rettigheter etter traktatene, og undergraver dermed den gjensidige tilliten mellom medlemslandene. Malta viste derimot til at å tildele statsborgerskap ligger i kjernen av det som kjennetegner en suveren stat og etter EU-retten kun ligger til medlemsstatene, ikke EU. Malta mente dessuten at folkerettens regler om statsborgerskap ikke inneholder noe krav om «reell tilknytning» til landet man søker statsborgerskap i, og heller ikke har støtte i EUs egne traktater.

Domstolen understreket i sin avgjørelse at «the European Union is to offer its citizens an area of freedom, security and justice without internal frontiers, in which the free movement of persons is ensured through the existence of appropriate measures with respect to external border controls, asylum, immigration and the prevention and combating of crime» (avsnitt 84), og gikk deretter gjennom retten til fri beveglighet og borgernes rett til deltakelse i EUs representative demokrati og retten til konsulær bistand. Dette forutsetter gjensidig tillit mellom medlemsstatene («a particular relationship of solidarity and good faith», jf. avsnitt 98). Domstolen mente at en medlemsstat undergraver dette når statsborgerskap «is essentially granted in exchange for predetermined payments or investments»  og at slik kommersialisering av statsborgerskapet ikke er i tråd med den grunnleggende funksjonen statsborgerskap, og dermed unionsborgerskap, har i EUs traktater (avsnitt 98 – 99).  Domstolen underbygget deretter sitt syn om at den maltesiske ordningen var en kommersialisering av statsborgerskapet, ved blant annet å vise til at kravet om opphold lett kunne omgås og ikke forutsatte faktisk tilstedeværelse, annet enn for å avgi biometriske data og å avlegge ed (avsnitt 106).

EU-domstolens avgjørelse er omstridt. Generaladvokaten hadde i sin uttalelse gått inn for å gi Malta medhold, da han mente Kommisjonens sak ville endre balansen mellom medlemsstatenes og EU-institusjonenes kompetanse i strid med traktatenes forutsetninger. Frivillige organisasjoner som jobber mot hvitvasking og korrupsjon, som Transparency International, har ment at «these schemes have granted safe haven to corrupt actors from around the world and other suspicious individuals in the EU» og hilser EU-domstolens avgjørelse velkommen. Blant juridiske kommentatorer er meningene mer delte. Den britiske advokaten Simon Cox kritiserte i februar i år, i et innlegg på Vervassungsblog, generaladvokatens uttalelse for å undervurdere den trusselen salg av statsborgerskap utgjør mot EUs institusjonelle balanse. Steve Peers, professor ved Royal Holloway University of London, er i en kommentar til dommen på nettstedet EU Law Analysis mer kritisk, og mener dommen strider mot forutsetningene i EUs traktatverk om at tildeling av statsborgerskap ligger til medlemsstatene. Dimitry Kochenov, professor ved Central European University i Wien, mener i et innlegg på EU Law Live at dommen er « robust departure from the Rule of Law» og at kravet om reell tilknytning («genuine link») til medlemsstaten bryter mot en liberale begreper om statsborgerskap til fordel for en mer nasjonalistisk tilnærming.  

Dommen bygger på bestemmelser i EUs traktatverk som ikke har noen parallell i EØS-avtalen. Unionsborgerdirektivet er derimot del av EØS-avtalen, riktignok med en erklæring inntatt i EØS-komiteens vedtak om at «[B]egrepet unionsborgerskap som innført ved Maastricht-traktaten (nå EF-traktatens artikkel 17ff) har ingen parallell i EØS-avtalen». Ved tolkningen av unionsborgerdirektivet i EØS-sammenheng har det vært omstridt hvilken rolle EU-domstolens praksis som bygger på traktatenes bestemmelser om unionsborgerskap skal spille. Det finnes mange saker fra de senere årene som berører dette spørsmålet, senest Høyesteretts dom HR-2025-490-S av 17. mars i år om tredjelandsborgeres rettigheter etter unionsborgerdirektivet ved ekteskap med en unionsborger.