Like før jul kom EU-domstolens dom i foreleggelsessaken om de danske parallellsamfunnlovene (også ofte omtalt som «ghettolovene»). Dommen gjelder tolkningen av EUs rasediskrimineringsdirektiv (2000/43/EF) i en tvist om parallellsamfunnslovene i Østre Landsret i Danmark. EUs rasediskrimineringsdirektiv forbyr direkte og indirekte diskriminering basert på rase eller etnisk opprinnelse innenfor de områder som omfattes av EU-retten, og spørsmålet i saken var om de danske lovene var i strid med dette forbudet. EU-domstolen overlater i prinsippet den endelige vurderingen til den nasjonale domstolen, men gir omfattende føringer for tolkningen av direktivet. Domstolen går dermed ikke like langt som EUs generaladvokat, som i en uttalelse i februar i år (se omtale i EU/EØS-nytt 14. februar 2025), konkluderte med at lovene utgjorde direkte diskriminering på etnisk grunnlag og dermed var i strid med direktivet. Selv om den endelige vurderingen overlates til den nasjonale domstolen, siterer Altinget.dk en jussprofessor som mener at dommen i stor grad støtter generaladvokaten, og at «Østre Landsret [får] meget svært ved at nå frem til, at man kan opretholde loven».

De danske reglene innebærer at visse boligområder med betydelige sosioøkonomiske utfordringer og der andelen ikke-vestlige innvandrere/barn av ikke-vestlige innvandrere i området er minst 50 %, pekes ut som «omdannelsesområder». For slike områder skal det lages en utviklingsplan med sikte på å redusere antallet «almene familieboliger», dvs. en egen boligtype i Danmarks boligsosiale tilbud, og dette kan innebære riving og at beboerne må flytte. Hvem som må flytte innenfor det aktuelle området, avhenger ikke av beboerens egen bakgrunn. For en nærmere omtale av bakgrunnen for saken, se EU/EØS-nytt 14. februar 2025.

Spørsmålet for EU-domstolen, er om disse reglene er i strid med rasediskrimineringsdirektivets forbud mot diskriminering på grunnlag av etnisk opprinnelse.

Direkte diskriminering

Direkte diskriminering foreligger «når en person på grund af etnisk oprindelse behandles ringere [dårligere] end en anden person bliver, er blevet eller ville blive behandlet i en tilsvarende situation» (avsnitt 87). Direkte diskriminering kan ikke rettferdiggjøres på grunnlag av tungtveiende samfunnshensyn: Hvis man finner at loven er direkte diskriminerende, er det i strid med direktivet, uansett hva formålet er.

I vurderingen av direkte diskriminering vurderer EU-domstolen først om den danske lovens definisjon av begrepet «ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere» er knyttet til «etnisk opprinnelse». Den påpeker at selv om verken fødeland eller statsborgerskap i seg selv er nok til å definere en etnisk gruppe, legger loven opp til en «kompleks kombination» av disse kriteriene (avsnitt 100). Dermed er det ikke utelukket at kriteriet definerer en «etnisk gruppe». Deretter drøfter domstolen hva det vil si at en slik gruppe behandles «dårligere». I denne vurderingen legger domstolen stor vekt på risikoen for at leiekontrakten avsluttes førtidig for beboere i omdannelsesområder, en risiko beboere i andre områder med tilsvarende sosioøkonomiske utfordringer ikke utsettes for. Domstolen understreker at retten til respekt for eget hjem er blant de grunnleggende rettighetene vernet i EUs Charter om grunnleggende rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.

I motsetning til generaladvokaten, som selv konkluderte med at den danske loven innebar direkte, etnisk diskriminering, overlater EU-domstolen den endelige konklusjonen til den nasjonale domstolen. EU-domstolen peker likevel på flere momenter som antyder en viss skepsis til de danske reglene: Den minner om at det vil være direkte diskriminering dersom lovforarbeidene viser at «en betragtning vedrørende etnisk oprindelse har været afgørende for beslutningen om at indføre forskelsbehandling» (avsnitt 106), og det må vurderes om uttalelser i forarbeidene antyder «at den omhandlede nationale lovgivning er baseret på stereotyper eller fordomme vedrørende »indvandrere og efterkommere fra ikkevestlige lande«, eller […] bidrager til videreførelsen af sådanne stereotyper og fordomme» (avsnitt 127). Videre har det ikke betydning at etniske dansker også kan miste leiekontrakten dersom et område først defineres som et «omdannelsesområde» (avsnitt 125).

Indirekte diskriminering

Dersom den nasjonale domstolen ikke finner at loven er direkte diskriminerende, må den vurdere om den er indirekte diskriminerende. Indirekte diskriminering skjer dersom loven, til tross for tilsynelatende nøytrale kriterier, innebærer en særlig ulempe for visse personer basert på kriterier knyttet til etnisitet eller rase. Indirekte diskriminering kan imidlertid rettferdiggjøres dersom det ivaretar et tungtveiende samfunnshensyn og står i rimelig forhold til dette.

Også når det gjelder indirekte diskriminering, overlater EU-domstolen den endelige vurderingen til den nasjonale domstolen. EU-domstolen går gjennom flere mulige begrunnelser for tiltaket, som hensynet til integrasjon av tredjelandsborgere og hensynet til boligpolitikken (avsnitt 149 – 157). Den gir også føringer for forholdsmessighetsvurderingen: Her minner domstolen igjen om at retten til respekt for hjemmet er en grunnleggende menneskerettighet (avsnitt 167 – 174). At myndighetene må skaffe ny bolig til de som mister leiligheten sin, kan være en formildende faktor, men man må også ta hensyn til at mange beboere mister et hjem de har bodd i gjennom mange år.