Museumsforbundet er fornøyd med forslaget til språklov og støtter formålet med denne. Den følger opp signalene i Kulturens kraft om at «Språket er den fremste beraren og formidlaren av kultur, historie og identitet. Kultur og språk er knytte uløyseleg saman.» Museene er som forvaltere av materiell og immateriell kulturarv, viktige arenaer for språkbevaring og språkutvikling.

Museumsforbundet støtter konklusjonen om mer samarbeid og samfinansiering av prosjekt og tiltak på språkfeltet i kapittel 4.3. Som det trekkes frem i kapittel 5.3.1, foregår det i dag samarbeid mellom institusjoner som arbeider med språk, også på tvers av kultursektoren, opplæringssektoren og sektoren for forskning og høyere utdanning. Dokumentasjon og forskning på språk, og formidling i skoler og kulturinstitusjoner trekkes frem som positive eksempler. Et slikt samarbeid er ikke bare positivt, det er essensielt.

Det må oppfordres til samarbeid!

En av museenes hovedoppgaver er å skape forståelse og vise sammenhenger i vår kultur- og naturhistorie. Da må man samtidig skape toleranse for et kulturelt mangfold, og det krever både informasjon og ansvarsfølelse for dette samspillet. Museene samler, bevarer, formidler og forsker på materiale relatert til alle språkene i Norge. Bokmål, nynorsk, samiske urspråk, norsk tegnspråk og de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes bevares i museer i Norge i dag. Men for å ivareta disse gruppenes interesser, også språklig, må museene anses og brukes mer som trygge sosiale arenaer for læring.

Forskning viser at lærere i skolen ser mer på museene som opplevelsesarenaer, enn steder for læring. Det er synd, siden det meldes om manglende kompetanseheving i kvensk blant lærere, for å nevne et eksempel. Der gruppene ikke finner sitt språk i lokalsamfunnet, kan det opprettes kontakt med relevante museer for å utvikle løsninger som gjør minoritetsspråket levende i nærmiljøet. Det vil øke språkets status og kan resultere som i Romani, at minoritetsspråket blandes inn i det norske, noe som er spesielt aktuelt i sosiale medier.

Mange museer har et sterkt ønske om å bidra til å formidle og skape forståelse for flerspråklighet og ta vare på hele historien. Dette arbeidet utføres best i samarbeid med andre. Flere av de samiske museene under Sametinget er eksempler på det. Organisatorisk drives virksomhetene mye av prosjekter og forskning med andre institusjoner, organisasjoner eller personer som er relevante for de samiske samfunnene. Faglig er den statlige utredningen «Hjertespråket» med øremerkede midler fra Sametinget et eksempel på språksatsning i de samiske institusjonene. Árran Lulesamisk senter samarbeider f.eks. med tre andre forskningspartnere for å kartlegge sanking, stedsnavn, språk og fortellinger, og Várdobáiki Museum bevarer ord, uttrykk og språk med lite midler i sin virksomhet. Flere museer driver aktiviteter som er viktige for språkutviklingen. For å oppnå et nødvendig faglig grunnlag er mange av dem avhengige av samarbeid med andre.

Litterær kulturarv

Museumsforbundet registrerer at de litterære museene er omtalt i meldinga for å kaste lys over den funksjonen litteraturen har hatt for identitetsskaping og som formidlingssteder for litteratur. Det er viktig at dette følges opp i fremtidige strategier for litteraturformidling og at disse museene blir inkludert i dette arbeidet.

Terminologi

Museumsforbundet er glad for at det blir lagt vekt på norsk fagspråk og styrking av språkvitenskapene, inkludert navnegransking. Museene har viktige oppgaver i arbeidet med å ta vare på norsk språk generelt og norsk fagspråk spesielt. Flere museer har navne- og ordsamlinger som gjerne kan bli gjort tilgjengelig i samarbeid med Språksamlingene ved UiB eller Nasjonalbiblioteket. Museene har selv tatt initiativ til basen KulturNav, som inkluderer terminologilister. Dette er tilgjengelig på åpen kildekode. Museene samarbeider gjerne med andre institusjoner om å lage bedre, flere og mer tilgjengelige terminologilister på sine fagområder på bokmål, nynorsk, samiske språk og engelsk.

For at museene skal ivareta sitt ansvar med å avspeile samfunnet, må samarbeidet på tvers av institusjonene økes. Museumsinstitusjonene ønsker å integrere, spre kunnskap og være steder for gjenkjennelse for utsatte grupper og de som har blitt utsatt for assimilasjon. For å finne tilbake til ulikhetene, og skape respekt for de i samfunnet, må museene øke sin kompetanse. Museene vil ha stor nytte av et større språkfokus, samtidig som økt språkforståelse og bruk i museene vil føre til økt tilhørighet for flere grupper. De er akademiske institusjoner og det hjelper ikke på språkfokuset i dag at to prosent av masteroppgavene skrives på nynorsk, og at internasjonaliseringen går på bekostning av norsk. At de fleste doktorgradene i dag blir skrevet på det internasjonale fagspråket engelsk, overføres lett til museene, hvor et internasjonalt samarbeid med turoperatører og gjester fra utlandet for noen er grunnleggende for virksomheten. Skal museene øke sin sosiale og profesjonelle inkludering, må partene være mer synlige for hverandre og arbeide for et samarbeid.

Nynorsk i museene

Museumsforbundet merker seg at departementet slår fast at det offentlige skal ta et særlig ansvar for det minst brukte norske skriftspråket, nynorsk. Museene kan ha en viktig rolle i dette, og for mange er en del av deres samfunnsoppdrag å bruke nynorsk. Mange steder er museet den viktige kunnskapsprodusenten og -formidleren i lokalsamfunnet. Synlige og språkbevisste museer kan være med på å nå de overordnede språkpolitiske målene for det nynorske skriftspråket. Ni av museene i Det nasjonale museumsnettverket har nynorsk som administrasjonsspråk, omtrent fem andre av disse har avdelinger der den skriftlige formidlingen skjer på nynorsk. Flere enkeltansatte ved andre museum bruker nynorsk i forskning og formidling. Museene kan ha en særlig rolle i å dokumentere nærværet av to skriftspråk i Norg, og har også en rolle i å bruke og utvikle et nynorsk fagspråk.

Museene et sted for «innvandrerspråk»

Mange av museene arbeider målrettet for å inkludere innvandrere og flyktninger. Med mellom 200–300 ulike innvandrerspråk i landet, er det noen som opplever det som uønsket. I museene kan flerspråkligheten  bearbeides inn i det etablerte. I museene er det ingen kompliserte skjemaer å fylle ut, de vil vite hvem du er og hva som er viktig for deg. Gruppen asylsøkere og innvandrere er viktig historie for kommende generasjoner, og museene kan bidra til å gi rotfeste til disse gruppene. Erfaringene fra slikt arbeid i museene tilsier at samarbeid på tvers av institusjonene er nødvendig, og en av de største utfordringene er nettopp språket.

Når det gjelder arbeidsinnvandrere er det mange som ikke kan norsk. Museumsforbundet vil oppfordre til språklig samarbeid med museene og Bygg- og anleggsbransjen. Mange museer driver kulturminneforvaltning i sin virksomhet, der et av målene er å ivareta handlingsbåren kunnskap, som håndverksteknikker og tradisjonelle driftsformer. Det er viktig å ivareta arbeidsinnvandrerens interesser, med riktig lønn og at arbeidsplassen arbeidstakeren er tilknyttet forstår viktigheten av et slikt samarbeid. Her ligger det muligheter for et språklig, teknisk og musealt samarbeid. Museene får ivaretatt håndverksteknikker, lærer nye og øker sin språkkompetanse, mens arbeidsinnvandreren får økt sjanse for inkludering og bedre arbeidsvilkår på sin arbeidsplass. Mulighetene for det øker med bedre norskkunnskaper i fagspråket, uten en språkmekler som mellomledd på arbeidsplassen. Departementet understreker i kapittel 5.3.4 viktigheten av å forvalte ikke bare samlingen i museet, men også tilhørende begreper og navn.

Museumsforbundet er glad for at språkene i landet blir godt ivaretatt gjennom lov. Museene er tilgjengelige, trygge steder for kompetanseheving, de er godt kjent med de harde assimileringsprosessene mange av gruppene har blitt utsatt for og er gode samarbeidspartnere for språklige revitaliseringsprosesser.