Ekstra arbeidsgiveravgift på høye lønninger rammer eldre og kompetent arbeidskraft

Regjeringens forslag om ekstra arbeidsgiveravgift på lønninger over 750.000 kroner vil innebære en betydelig utgiftsøkning for både offentlige og private bedrifter i hele landet. Det vil særlig gjelde bedrifter som har arbeidstakere med lang utdannelse og erfaring, siden disse ofte har høy lønn. Samfunnsbedriftenes arbeidslivsundersøkelse viser at mange av medlemmene våre mangler høyere teknisk kompetanse, og at dette er vanskelig å rekruttere. Med en ekstra arbeidsgiveravgift på slik ettertraktet og kostbar kompetanse, frykter vi at arbeidsgiverne ikke vil ta seg råd til dette – noe som kan gi mindre innovasjon og dårlige tjenester. Hvis bedriftene prøver å komme «billigere unna» ved å rekruttere ansatte med mindre erfaring, kan det slå negativt ut for eldre arbeidstakere med mye erfaring. Mangelen på arbeidskraft i Norge burde tilsi at vi bør beholde eldre arbeidstakere lengre i arbeid. Det vil øke verdiskaping og skatteinntekter, og samtidig redusere trygdeytelser. En undersøkelse fra Senter for seniorpolitikk viser at ett års økning i gjennomsnittlig avgangsalder betyr en samfunnsøkonomisk gevinst på ca. 40 milliarder kroner (2019-tall). Da blir det feil å sende et signal om at det er mindre attraktivt å ansette eller beholde eldre arbeidstakere med mye kompetanse. Ikke minst fordi de eldre arbeidstakernes erfaring allerede er «dyrere» ved at de har en ekstra ferieuke og andre seniortiltak som gir en økt kostnad for bedriftene. 

En forbrenningsavgift på avfall virker ikke

Samfunnsbedriftene mener det er oppsiktsvekkende at regjeringen beholder en avgift på forbrenning av avfall, og i tillegg velger å øke den kraftig. En slik avgift vil ikke redusere mengden avfall som går til forbrenning. Årsaken er enkel: Avgiften er ikke lagt på produsenter og importører, som kan gjøre noe med avfallet gjennom å lage produkter som i større grad kan gjenvinnes, gjenbrukes og repareres. I stedet velger regjeringen å legge avgiften på kommunale selskaper som ikke har noe annet valg enn å sende avfallet til forbrenning. En forbrenningsavgift lever ikke opp til prinsippet om at forurenser skal betale. Forurenser er produsenter og importører som sender dårlige produkter ut i markedet, og dermed sørger for at vi står igjen med avfall som ikke kan gjenvinnes, men som må forbrennes. For å løse dette, kan man ikke legge en avgift på selve forbrenningen – man må legge avgiften på den som er skyld i at det er så mye som må forbrennes. Og det er produsenter og importører. Vi er overbevist om at det er langt mer effektivt med en materialavgift høyere oppe i verdikjeden. Hele poenget med produsentansvarsordninger og prinsippet om at forurenser skal betale, er nettopp at de som produserer og selger varer ut i markedet også skal få insentiver til endring av produktene. Bedre produkter = mindre forbrenning. I 2022 er det innført plastikkskatt i EU på 0,8 euro/kg for plast som ikke kan gjenvinnes. Samme type avgift er innført i Storbritannia, og Spania innfører avgift for ikke-materialgjenvinnbar plast i 2023. Dette lar seg altså gjennomføre, og det er vesentlig for å legge kostnaden på forurenseren som nå skal betale. 

Kommunale selskaper må få tilgang til grønne investeringsmidler

Regjeringen vil bidra til grønn omstilling i næringslivet både for å nå klimamålene og stimulere til ny næringsvirksomhet. Samtidig er offentlig næringsliv avskåret fra grønne investeringsmidler i dagens ordninger. Myndighetene har stilt omfattende krav til utsortering og materialgjenvinning. Det er bra, siden det er helt grunnleggende for overgang til en sirkulær økonomi. Det er imidlertid behov for store investeringer i infrastruktur og nye løsninger for kommunal avfallsbransje. Vi mener derfor det er naturlig at alle som bidrar til den sirkulære økonomien og investeringer i grønn teknologi, bør få tilgang til investeringsstøtte. I dag er det kun kommersielle aktører som får slik støtte. Ironisk nok har disse kommersielle aktørene ingen krav til om rapportering til mengder av utsortering. Det er derimot kommunale foretak som får slike krav, og det haster nå med å få på plass investeringsmidler også for disse aktørene hvis vi skal nå de ambisiøse målene. Menon Economics har på oppdrag fra Samfunnsbedriftene utredet kostnadene ved gjennomføring av krav om økt utsortering for materialgjenvinning fram mot 2035, slik det fremstår fra EU og i vedtak fra Stortinget, samt i oppfølging fra miljømyndighetene. Grovt sett er det snakk om ekstra kostnader ved behov for investeringer i teknologi og drift av nye systemer i størrelsesorden inntil 2,2 milliarder hvert eneste år fram til 2035, og dette beløper øker for hvert år det ikke skjer noen utvikling. Statsbudsjettet må understreke at penger som tilføres ulike støtteordninger, for eksempel gjennom Innovasjon Norge, Forskningsrådet, Enova m.fl. også må være tilgjengelig for de som blir pålagt en plikt til å levere på det grønne skiftet – uavhengig av hvem som står som eier av slike anlegg.

Vi trenger en energinøytral skatt – ikke en skatteskjerpelse på bekostning av klimaet

Samfunnsbedriftene støtter tre helt sentrale bærebjelker for langsiktig norsk energipolitikk. Det vil si: 

• Forutsigbare fiskale rammebetingelser for å stimulere til langsiktige investeringer og ekstraordinære inntekter i form av grunnrente til fellesskapet for bruk av felles naturressurser.
• Som den tredje bjelken kommer Stortingets tydelige klimapolitikk som forutsetter at investeringene vris mot fornybar satsning, på bekostning og med utfasing av fossil energi.

Vi forstår det slik at et samlet politisk miljø stiller seg bak disse prinsippene. Likevel ser vi nå et budsjettforslag som bryter drastisk med disse fiskale forutsetningene. Samfunnsbedriftene representerer fornybare kraftselskaper som, bokstavelig talt, «over natten» har fått en skjerpet beskatning på nærmere 30 milliarder kroner. Det er derfor grunn til å spørre om vi har et forutsigbart og energinøytralt forslag til statsbudsjett? Svaret er et rungende NEI når regjeringen kreativt salderer et budsjett med betydelige og (i beste fall) kreative skatteskjerpelser som tilsynelatende helt er uten tanke for signaleffekten for fremtidige investeringer. Vi skal kort anføre:

• En asymmetrisk skatt med ukjent tidsperspektiv i form av «høyprisbidrag» medfører en marginalskatt på 90%. Da vel og merke bare for oppsiden, staten tar ikke nedsiderisiko
• Økning av grunnrenteskatten fra 37 til 45 pst slår ut med full effekt på kraftverk bygget før 2020 og gjør det særlig kostbart å produsere kraft over marginalgrensene for investert effekt.
• Skatt og avgifter på vind- og vannkraft synes ilagt helt vilkårlig - uten dialog med bransjen og konsekvensutredninger
• Fossil og fornybar kraft forskjellsbehandles, med negativt fortegn for klimaet når førstnevnte nå får 78% beskatning mot marginalskatt på 90% for vannkraft

Vi skal fremheve at det er positivt at det nå legges opp til økt kompensasjon lokalt for bruk av naturressursene. Det skjer imidlertid ved hjelp av fiskale innstramminger som samlet vil medføre at investeringsviljen i fornybar kraft reduseres. Vi må derfor be finanskomiteen og stortingets politiske flertall om å gjennomgå og endre regjeringens forslag til energibeskatning. Høyprisbidraget må fjernes og ikke innføres som en uforutsigbar salderingspost slik det legges opp til nå. Som et minimum må den endres til toppskatt på snittpris, gjøres mer symmetrisk og få tydelige rammer for hva som menes med «begrenset bruk». Tilsvarende må innretningen på grunnrenten vurderes, herunder muligheten for å innføre et bunnfradrag, slik Samfunnsbedriftene har foreslått for Finansdepartementet for å gi insentiv til økt produksjon av fornybar energi. Og endelig – vi ber om at Stortinget ser energibeskatningen i sammenheng med klare klima-ambisjoner. Olje og gass må beskattes minst like hardt som vann og vind. Da må dette budsjettet justeres tilsvarende.