Generelle merknader

Vi kjenner vi oss i hovedsak godt igjen i vurderingene av kompetansebehov og utfordringer i utsynsmeldingen, og stiller oss også bak de fleste av tiltakene og prioriteringene.

LO deler synet på nødvendigheten av å prioritere kompetansebehov rettet inn mot helse og omsorg, IT og grønt skifte. Dette er noe både universitets- og høyskolesektoren (UH) og fagskolene må forholde seg mer aktivt til. Det er bra at det fortsatt skal satses på fagskolen. En av de største systemutfordringene vi har er ubalansen i felleskapets satsing på universitets- og høyskoleutdanninger i forhold til det yrkesfaglige motsvaret; fagskoleutdanninger[1]. Trender som aldrende befolkning, digitalisering, grønt skifte og utfordringer i forhold til begrenset sosial mobilitet, tilsier behov for å trappe kraftig opp fagskoletilbudet i årene som kommer. En analyse fra Oslo Economics av kompetansebehov i åtte utvalgte grønne næringer understøtter dette, der om lag halvpartene av det identifiserte kompetansebehovet er knyttet til yrkesfaglig kompetanse.

Det er svært viktig som skissert i meldingen, at voksne uten fullført videregående opplæring får bedre tilbud i den omstillingskrevende tiden vi står oppe i, og at flere grep gjøres for å få flere inkludert i arbeidslivet. Vi ser fram til samarbeid om kompetansereform i arbeidslivet, men savner fortgang her. Forslaget om å redusere tellekantene i UH er positivt. Vi er mer usikre på forslagene til endring i egenbetalingsforskrift, vi ønsker ikke modulbasert undervisning som hovedmodell for voksne i lærefag, og er kritiske til å utvide Fagbrev på jobb til å omfatte nye brukergrupper.

Kompetansebehov

Å dekke framtidens kompetansebehov dreier seg i stor grad om å sikre god omstillingsevne. Kompetansepolitikken har her en helt sentral rolle, som en del av, og sammen med andre omstillingsfremmende mekanismer i den norske modellen. Det er verdt å minne om at knapphet på kompetanse fra en samfunnsvinkel kan være uttrykk for noe veldig positivt -dersom det reflekterer at en nærmer seg full sysselsetting.

Myndighetene har en viktig rolle til å gripe inn der det er markedsimperfeksjoner. Det gjelder f.eks. i fht. målsettinger om rettferdig fordeling (som i grønt skifte sammenheng bl.a. er viktig for omstillingsvilje) og sørge for at de som har minst utdanning - og som ofte har størst behov for kompetansepåfyll - får det, legge til rette for at omstillingene først og fremst kommer gjennom løpende kompetansepåfyll og i minst mulig grad gjennom utskifting av arbeidstakere, og at utdannings- og kompetansepolitikken har en viktig rolle i å bidra til økt sosial mobilitet. 

Mål for utdannings- og kompetansepolitikken

Målet med meldingen er å bidra til høy sysselsetting og til å dekke de viktigste kompetansebehovene i arbeids- og samfunnslivet framover. Vi savner mer vektlegging av ulikhetsproblematikk. Små forskjeller er rettferdig, men det er også viktig for omstillingsvilje, og det er et viktig «lim» i den norske modellen – som er vårt viktigste verktøy for sysselsetting, konkurransekraft mm. Det er sterke tendenser til at ulikhetene øker i mange land. Utslagene har vært mindre i Norge som har viktige institusjoner[2] som bremser, men det er også urovekkende tendenser her. Utdannings- og kompetansepolitikk er et av de viktigste politikkområdene for å bidra til sosial mobilitet og motvirke ulikhet.

Fagskole

LO er glad for at regjeringen har dialog med partene i frontfagsoppgjøret om kompetansebehovene i industrien og hvordan virkemidlene kan tilpasses for å bedre treffe industriens spesifikke behov. Det er også positivt at regjeringen vil videreføre og videreutvikle treparts bransjeprogram og Industrifagskolen som sprang ut av frontfaget, og som i hovedsak tilbys på fagskolene.

LO støtter en prioritering av studieplasser innenfor tekniske fag, helse- og omsorgsfag og områder som er særlig viktig for det grønne skiftet ved framtidige tildelinger av studieplasser til fagskolene.

LO er svært fornøyd med at regjeringen varsler at de vil starte arbeidet med en melding til Stortinget om høyere yrkesfaglig utdanning. Opprykk til faghøyskole må være en sentral del av arbeidet med denne meldingen. Det følger logisk av regjeringens forslag om institusjonsakkreditering for fagskolene. I den sammenheng er det viktig også å legge til rette for at Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring kan videreutvikles på nivå 6 og oppover, basert på evalueringen som legges fram våren 2023.

Finansieringssystem og etter -og videreutdanning

LO slutter seg til regjeringens mål om å gi lærestedene mer tillit og større handlingsrom til å utforme eget utdanningstilbud, men også mer ansvar for å utdanne folk som arbeidslivet etterspør. LO støtter at det blir færre tellekanter og mindre detaljstyring. LO støtter også en reduksjon i antall finansieringskategorier for den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng fra seks til tre. Dette vil føre til at for eksempel sosialfagutdanninger vil bli likestilt med andre tilsvarende profesjonsutdanninger.

LO viser til at etter- og videreutdanning (EVU) fra UH er en del av samfunnsoppdraget, jfr. UH-lovens § 1-3 og bør følgelig prioriteres sterkere enn hva som er tilfelle i dag. LO støtter forslagene om å fjerne indikatoren for uttelling av gradsutdanning til fordel for en indikator for fullføring av studieprogrammer, og at det skal bli mulig å få studielån til korte utdanninger. Samtidig er LO skeptisk til at UH selv skal få bestemme hvor høy egenbetalingsandelen skal være. Det kan føre til at kompetanseheving blir mer avhengig av arbeidstakerens egen økonomi og/eller for avhengig av arbeidsgivers betalingsvillighet og betalingsevne. Det kan uthule gratisprinsippet i høyere utdanning, og målet om livslang læring for alle.

LO er positiv til gjenbruk av innhold fra det ordinære utdanningstilbudet, og at videreutdanningstilbud skal tilpasses personer i arbeid. Det er viktig at også personer uten studiekompetanse og de med fagbrev får muligheten til å ta korte tilbud fra UH for å oppdatere og videreutvikle kompetansen sin. Men for at utdanningstilbudene skal bli mest mulig relevante for arbeidslivet, er involvering av partene i arbeidslivet helt sentralt (feks gjennom bransjeprogram for kompetanse, regionale kompetanseforum eller RSA). Utsynsmeldingen viser ikke tilstrekkelig forståelse for dette.

Fagbrev på jobb og modulstrukturert opplæring

Allerede etablerte ordninger for å oppnå fagbrev bør styrkes og videreutvikles framfor å innføre nye ordninger. Vi ønsker ikke innføring av modulstrukturert opplæring i lærefag for voksne som hovedmodell, men at de faglige rådene kan uttale seg om fag som kan være egnet. Ordningen slik den er foreslått kan svekke den enkeltes muligheter til livslang kvalifisering til arbeid hvis det ikke settes opp mål om videre kvalifisering til fullt fag- eller svennebrev.

Fagbrev på jobb bør bli et tilbud til langt flere av de som allerede er i målgruppen for ordningen, før en evt. vurderer utvidelse til nye grupper. Det er i dag et stort behov for ordningen, men den er underfinansiert og til dels lite kjent. Fagbrev på jobb forutsetter at kandidaten allerede har opparbeidet seg noe kompetanse i lærefaget gjennom praktisk arbeid. Det er i mindre grad sannsynlig for den nye gruppen som ordningen foreslås for[3].

Praksiskandidatordningen bør fortsatt være hovedmodellen for å formalisere allerede opparbeidet kompetanse hos voksne til fag-/svennebrev, en ordning som har fungert godt i lang tid. Modeller, tiltak og ordninger som gir arbeidsledige og trygdede muligheter til praksis som inngang til varig arbeid, er svært verdifulle. Samtidig må vi ikke legge listen for formell kvalifikasjon (fagbrev) lavere.

[1] Mens det offentlige bruker rundt 42 mrd. kroner på universitets- og høyskoleutdanninger brukes bare nær 1 mrd. på det yrkesfaglige tilsvaret Fagskoleutdanninger.

[2] Bl.a. koordinert lønnsdannelse

[3] NAV-brukere og deltakere i introduksjonsprogrammet