Det er arbeidslivet som må endres, ikke pensjonsalderen!

Pensjonsreformen har siden 2011 bidratt til å uthule det norske pensjonssystemet. Det legges større vekt på hva den enkelte kan karre til seg og sikringen som fellesskapet gir er det mindre og mindre igjen av. Den som har en godt betalt jobb, god helse og mulighet til å jobbe lenge har mulighet til å få langt høyere pensjon enn tidligere. Alle som er lavtlønte og har jobber hvor helseplager er en del av hverdagen vil få langt lavere pensjoner enn tidligere, mange flere vil ende opp på minsteytelser selv om de har jobbet hele livet.

Regjeringens forslag gir ikke et forbedret pensjonssystem, de forsterker mange av de negative effektene som allerede ligger i reformen. Noen få endringer lapper litt på noen av de verste utslagene av det som ligger i reformen, som at opptjening av alderspensjon for uføre skal forlenges til 65 år i stedet for 62.

De få endringene som gir bedringer er helt nødvendige, og endringene gir fortsatt resultater som er dårligere enn det vi hadde før 2011.

Økt pensjonsalder – en endring som rammer dem som allerede har minst

Forslaget om å heve pensjonsalderen gjelder både den nedre grensen for å ta ut pensjon som i dag er 62 år og den allmenne aldersgrensen for pensjon som i dag er 67 år.

Hevingen av den nedre aldersgrensen vil gjøre at mange som i dag må velge tidligpensjon ved 62 år, eller kort tid etter, fordi helsa svikter eller kreftene tar slutt, ikke lenger kan gjøre det. Flere enn før vil bli tvunget ut av arbeidslivet før pensjonsalder og vil ende arbeidslivet som uføre. I dag er 25 % av befolkninga mellom 60 og 64 år uføre, Pensjon for alle mener det er helt feil valg, og en usosial løsning, å heve aldersgrensene slik at disse tallene øker.

Pensjon for alle ser ikke på et eget «sliterutvalg» som en god løsning. Det er tydelig at arbeidslivet tar helsa til mange, og det er åpenbart behov for en nedre aldersgrense på 62 år.

Pensjon for alle vil påpeke at det burde ligget et forslag til løsning for «sliterne» i stortingsmeldinga slik at mulige løsninger kunne blitt vurdert opp mot helheten i meldinga. Det er en uskikk at et så viktig spørsmål ikke behandles sammen med øvrige endringer i pensjonssystemet. Pensjonen er vår alles sikkerhet i alderdommen, og de av oss med utslitte kropper og dårlig helse har aller størst behov for denne tryggheten.

Å heve den allmenne pensjonsalderen opp fra 67 år rammer utelukkende de som har de laveste opptjeningene, de som ikke har tjent opp til garantipensjonsnivå. I dag kan alle gå av ved 67 år, også de som har tjent opp minst. Hvis regjeringens forslag blir vedtatt, vil de av oss med de laveste lønningene, i hovedsak de tyngste jobbene og som regel den laveste levealderen, tvinges til å stå lenger i jobb, mens andre kan «velge» å akseptere litt lavere pensjon og skåne egen helse. Flere av de lavest lønte vil jobbe seg inn i helseproblemer og flere vil tvinges ut av arbeidslivet og over på uføretrygd.

Stadig lavere «minstepensjon» er en usosial endring

Pensjonsreformen endret hvordan minsteytelsene i pensjonssystemet beregnes. Fra og med 1963-kullet har vi fått garantipensjon fullt og helt. Garantipensjonen er svært komplisert måte å beregne minsteytelser på, og endringsforslagene som er lagt fram i stortingsmeldingen er til dels svært vanskelig å forstå og å se omfanget av, bl.a. fordi minstenivåene endres med stigende levealder.

Svært få vil få «bare» garantipensjon, men svært mange, og mange flere enn de som har minstepensjon i dag, vil ha garantipensjonen som hoveddelen av pensjonen sin. Det er uforståelig at regjeringen går inn for å senke nivået på denne minsteytelsen. Garantipensjonen ligger mer enn 2000 kr. lavere enn dagens minstepensjon - månedlig. Det som framstilles som en reform for minstepensjonister er det største kutt i minstepensjon noensinne.

Garantipensjon er også et system som låser morgendagens minstepensjonister på dette lave nivået. Dette skjer fordi en økning i garantipensjon automatisk vil øke personen for over 40% av alle pensjonister tilsvarende. Det vil bli umulig å justere bare for dem som har minst.

I tillegg til dette foreslår regjeringen at det i framtiden ikke lenger skal finnes en faktisk «minstepensjonsgrense», minsteytelsen vil bli ulik fra årskull til årskull. Dette er en løsning som bryter helt med dagens minstepensjon. Det er en allmenn oppfatning i Norge at minsteytelsen, det som kalles minstepensjon av de aller fleste, må holde et nivå som gir alle økonomisk trygghet. At behovet for økonomisk trygghet, eller at utgifter til livsopphold skal variere stort med hvilket årskull du er født er både ulogisk og uforståelig.

Minsteytelsene må heves for å sikre alle en inntekt de kan leve av. Pensjon for alle mener at det fortsatt må være en felles minsteytelse, en grense som ingen kan havne under, og denne ytelsen må ligge over EUs fattigdomsgrense.

Uføre må sikres

Selv etter tolv år med pensjonsreform og krav om alle må jobbe lengre enn før, stilles det ingen synlige krav til arbeidsgiverne. Det er den ansatte som må «velge» å fortsette i jobb, tilsynelatende uavhengig av helse og arbeidsforhold. Arbeidsgiverne lider ingen tap om de produserer uføre på løpende bånd.

Hvis målet er at flest mulig skal ha mulighet til å forlenge sin tid i arbeidslivet, så er det arbeidslivet som må endres. Reduserte belastninger, bedre bemanning, strengere arbeidsmiljøkrav, lovpålagte seniortiltak, redusert daglig arbeidstid – dette er bare noen eksempler på tiltak som kan gi positiv effekt. Pensjonsreformens svar på utfordringen var dessverre å straffe de uføre.

Pensjonsreformen ga uføre pensjonsopptjening til 62 år, dette var en umulig løsning og den kan ikke videreføres. Dette er rett og slett fattigdomsproduksjon. Regjeringen foreslår nå at opptjeningen skal fortsette fram til 65 år. Dette er en åpenbar forbedring, men fortsatt en klar forverring hvis vi sammenligner med før pensjonsreformen ble innført.

Folk som allerede har tapt helse og mulighet til å delta i arbeidslivet skal ikke straffes med en pensjonstilværelse i fattigdom. . Det er innlysende at uføre må ha en pensjonsopptjening som minimum går fram til pensjonsalderen på 67 år, og eventuelt videre hvis pensjonsalderen heves.

Et demokratisk problem at forslagene er vanskelig å forstå

Folketrygden er bærebjelken i velferdsstaten og alderspensjonen er den ytelsen som de aller, aller fleste av oss en gang får. Alderspensjonen fra folketrygden er det som gir oss trygghet i alderdommen. Folketrygden er vår felles eiendom, og det burde være en selvfølge at store endringer skal debatteres bredt i samfunnet, ikke bare av eksperter.

Endringene som regjeringen foreslår er ikke enkle å forstå, selv for oss som har jobbet mye med pensjon. For de aller fleste vil forslagene framstå som ubegripelige. Pensjon for alle opplever det både som bekymringsfullt og kritikkverdig at et så sentralt velferdspolitisk spørsmål ser ut til å overlates til et ekspertvelde.