Den norske kirke og totalberedskapen i Norge

Takk for muligheten til å gi skriftlig innspill til høring av totalberedskapsmeldingen.

Totalberedskapen er et område hvor dialog, samarbeid og kunnskapsdeling er av særskilt viktighet. Samvirkeprinsippet handler om at relevante aktører og virksomheter må kjenne til hverandre over tid og gjennom samarbeid. Dette har det offentlige og Den norske kirke gjort gjennom lange tider i gjensidig samarbeid til det beste for folk og samfunn. Derfor er det med takknemlighet dette innspillet skrives og at samarbeidet videreføres lokalt, regionalt og nasjonalt. 

Tilstedeværelse 

Den norske kirke er en landsdekkende folkekirke som er til stede blant befolkningen over hele landet med om lag 1 200 prester, 5 000 andre kirkelige ansatte og rundt 78 000 frivillige. Disse gjør sin tjeneste i over 1 600 kirker og andre kirkelige bygg. Et hundretall av disse er oppført for også å fungere som tilfluktsrom. Dette er i norsk sammenheng en vesentlig størrelse innen beredskapsarbeidet.

Oppbyggingen av en grunnlovsfestet folkekirke er lik over hele landet, fra sokn som grunnleggende enhet i menigheten, fellesrådet som forvaltningsområdet på kommunenivå, biskop og bispedømmeråd på regionalt nivå og Kirkerådet som det nasjonale nivået. I vårt nye hefte Kirkens beredskapssystem (kirken.no/kbs) beskrives kirkens ulike nivåer og roller for å tilgjengeliggjøre kirken som beredskapspartner. 

Folkekirken er landsdekkende både geografisk og betjeningsmessig. Trossamfunnsloven setter krav om at hvert sokn skal være betjent med prest – noe som betyr at vi har ansatte med kompetanse på ritualer, sorg, beredskap og samtaler over hele landet.  Gjennom en lang historie har kirken lært å kjenne alle deler av landet og folket som bor her. Og befolkningen kjenner kirken. 

I en situasjon med krise, katastrofe eller krig vil Den norske kirke mobilisere internt og eksternt. Vi vil blant annet kunne bidra med støtte, sjelesorg, åpne kirker, samtaler og bistå pårørende. Vi har prester og diakoner som går inn i politimesterens stab, og biskoper er i fylkesberedskapsrådene. Etter kriser verdsetter mange sørgegudstjenester og andre seremonier, som rommer et bredt spekter av følelser. Dette gjør folkekirken i samarbeid med det offentlige og som en brobygger til andre tros- og livssynssamfunn, for der det er behov vil kirken formidle kontakt og samarbeid med andre tros- og livsynssamfunn. 

Også i det daglige er kirkens beredskapsarbeid i virke. På vegne av og i samarbeid med politiet går prester over hele landet med dødsbudskap, klare for å snakke med mennesker i sorg og personlige kriser. Prestene våre har kompetanse på sorg, traumer og å romme menneskers ulike reaksjoner. Og våre ansatte har tid. Tid til å lytte, tid til å se menneskene – uten å måtte rykke ut på nye oppdrag. 

Gjennom kirkens ukentlige arrangementer fremmes og bygges motstandsvilje og motstandskraft i samfunnet ved at mennesker inkluderes i meningsfylte aktiviteter. 

Erfaring, kunnskap og læring 

Gitt Den norske kirkes lovkrav om å være demokratisk oppbygd er folkekirken også en størrelse å regne med når det gjelder praktisk opplæring i demokrati. Barn, ungdom og voksne vil gjennom sitt engasjement i kirken få oppleve demokrati i praksis. 

Folkekirkens samarbeid med politiet omfatter alle nivåer. Det er prester som deltar som liaison på Hovedredningssentralen og lokale redningssentraler. Alle kirkens elleve biskoper samarbeider med de elleve politimestrene og er del av fylkesberedskapsrådet.

Kirkens kompetanse på psykososial beredskap er en ressurs som benyttes. Det er godt samspill og samskaping når det offentlige og folkekirken utfyller hverandres roller og oppgaver. Krisearbeid er lagarbeid som fungerer best når alle kjenner sine roller og får bruke sine styrker. 

I Den norske kirke finnes Olavsstipendet, en stipendordning som tildeles prester. Tildelingen fra 2024 resulterte i rapporten "Kirkens rolle og bidrag i det psykososiale oppfølgingsarbeidet ved kriser, ulykker og katastrofer" som ble presentert nå i februar. Dette viser at kirkens ansatte er opptatt av beredskap og ønsket om å lære om og utvikle feltet. 

Kulturminnevern og tilgjengeliggjøring av kulturarv er viktig i kirkens beredskapsarbeid. Dette er med å styrke resiliensen i samfunnet og dermed kan programmer av typen Kirkebevaringsprogrammet også sees som en viktig brikke i måten det offentlige understøtter beredskapsarbeidet. 

Troen på fred 

Sentralt i det kristne budskapet ligger håpet om at en bedre verden er mulig. Kirken er i sin natur en håpsbevegelse. Kirkens håp om en bedre verden går hånd i hånd med ansvaret for å ta vare på menneskene i den verden vi lever i. 

I en urolig verden hvor trusselbilder kjapt endrer seg, er kirkens rolle som formidler av troen på freden og på håpet enda viktigere enn før. Midt i kriser, katastrofer og motløshet kan kirken gi trøst og håp, og det kan være godt å vite at kirken håper for alle. Håpet gir oss økt motstandsvilje og motstandskraft, og dermed har kirken en viktig rolle i det forebyggende beredskapsarbeidet. Dette er det som kalles eksestensiell beredskap.  

Samtidig er vi ikke naive i møte med en verden som ruster seg til krig. Vi ser virkeligheten og kjenner dens brutale virkninger. Nettopp derfor er det viktig at fredsbudskapet får en tydelig stemme fra folkekirken. Den norske kirke er til stede med to samtidige tanker: En viktig og sentral rolle i beredskapsarbeidet når kriser oppstår, bistå Forsvarets og politiets personell, og samtidig bygge identitet og tilhørighet gjennom kirkens aktiviteter og tenne håpet om fred på jord. 

Samarbeid og samskaping 

I Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023: 17 s.136) står Den norske kirkes rolle i beredskapsarbeidet beskrevet som innlemmet i samarbeid med det offentlige for å gi omsorg og krisestøtte.

Her bør det legges til at det ikke bare er i offentlige krise- og beredskapsteam at folkekirken samarbeider med det offentlige om beredskap, men i flere departement og direktorater, politi, sivilforsvar, heimevern og forsvar.  Det er også i utstrakt samarbeid med andre diakonale samarbeidspartnere som Kirkens Bymisjon, Blå Kors, Kirkens SOS og Sjømannskirken, for å nevne noen, at Den norske kirke har sitt virke.  

Den norskes kirkes rolle i å gå med dødsbudskap, i fylkesberedskapsråd, på redningssentraler og med samtaler, seremonier og åpne kirker, gir folkekirken en viktig rolle i beredskapsarbeidet i samfunnet vårt. Derfor må ulike aktører og virksomheter kjenne til kirkens rolle, slik at ressursene kan samvirke når det trengs. 

Den norske kirke i totalberedskapsmeldingen? 

Med Totalberedskapskommisjonens rapport og alt overstående er det derfor oppsiktsvekkende å se at totalberedskapsmeldingen klarer å glemme Den norske kirke, og flere andre sentrale aktører fra frivillig og ideell sektor, over sine 144 sider.  

Det naturlige ville være å finne folkekirkens bidrag i kapittel 5.4 Sentrale beredskapsaktører i sikkerhetspolitisk krise og krig, 6.1.2 Evakuering og tilfluktssteder eller 6.4 Kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft. 

Faren ved å unnlate å nevne aktører ved navn i denne type meldinger er at bidragene deres tas for gitt, overses, eller i verste fall glemmes, stikk i strid med samvirkeprinsippet. 

Forslag til merknad 

Den norske kirke spiller derfor inn følgende utkast til merknad som vi ber komiteen vurdere i sitt videre arbeid: 

Komiteens medlemmer viser til Kirkens beredskapssystem og skriftlig innspill fra Den norske kirke om kirkens rolle i beredskapsarbeid lokalt, regionalt og nasjonalt.  

Disse medlemmer merker seg at Den norske kirke, og andre ideelle og frivillige organisasjoner, ikke er nevnt i totalberedskapsmeldingen når meldingen tar for seg beredskapsaktører, kulturarv, kultur og tilfluktssteder. 

Disse medlemmer fremmer følgende forslag: 

“Stortinget ber regjeringen innarbeide Den norske kirke og andre sentrale beredskapsaktører fra den ideelle og frivillige sektor i det videre arbeidet med strategier og handlingsplaner på  beredskapsfeltet.”