Skriftlig innspill fra Rettspolitisk forening
Rettspolitisk forening (Rpf) er en uavhengig, frivillig forening bestående av jurister, advokater, jusstudenter og andre med interesse for rettssikkerhet og velferdsrett. Vi arbeider for å styrke rettsstaten, fremme menneskerettigheter og forbedre rettsstillingen til sårbare grupper.
Stortinget står nå foran en sjelden mulighet til å styrke rettshjelpen i Norge på et fundamentalt nivå. Siste deloppfølgingen av NOU 2020:5 vil være avgjørende for hvordan fremtidens rettshjelpstilbud skal se ut. Det er viktig å benytte denne muligheten til å skape en bærekraftig og helhetlig ordning der rettssikkerhet ivaretas på alle nivåer. Rpf vil særlig understreke behovet for å etablere en førstelinjetjeneste for rettshjelp og inkludere flere prioriterte saksområder.
Førstelinjetjeneste for rettshjelp
Selv om det foreslås å utvide antallet prioriterte saksområder i rettshjelpsordningen, er dette i hovedsak en styrking av den såkalte andrelinjen – altså den spesialiserte, juridiske hjelpen. På samme måte som man i helsesektoren først går til fastlegen for en vurdering og eventuell henvisning videre, bør det etableres en førstelinje innen rettshjelp som kan gi rask og kompetent avklaring av folks rettslige problemer.
Det store udekte rettshjelpsbehovet i dag må forstås i lys av den økte rettsliggjøringen av samfunnet. Det kan være vanskelig å forstå og håndheve sine rettigheter. I tillegg er det eksisterende hjelpetilbudet både fragmentert og utilgjengelig for mange. Dette gjelder særlig for sårbare samfunnsgrupper.
Mye av rettshjelpen som ytes er basert på frivillig innsats. Denne frivilligheten, selv om den er både verdifull og nødvendig, er verken bærekraftig eller forutsigbar. Heller ikke veiledningsplikten i forvaltningen fyller gapet mellom rettshjelpsbehov og tilgjengelig bistand. Offentlige rapporter har dokumentert at enkeltpersoner får mangelfull eller feilaktig informasjon om sine rettigheter. I tillegg vegrer personer med lav tillit til det offentlige seg for å søke veiledning fra forvaltningsorganet som samtidig behandler saken deres, og «rettighetene i dagens velferdsstat ikke er like tilgjengelige for de ressurssvake som for de ressurssterke».
Tidligere prøveprosjekt med en førstelinjetjeneste har vist svært gode resultater. Rundt 40 prosent av sakene ble løst i løpet av en konsultasjon på én time, og hele 97 prosent av brukerne oppga at de fikk svar på det de lurte på. Også i saker som ikke kunne løses umiddelbart, ga møtet en viktig avklaring av rettighetssituasjonen, og brukerne ble bedre i stand til å ta saken videre. Erfaringene viser også at personer med høy inntekt i liten grad benyttet seg av tilbudet. Det styrker argumentet for at en førstelinjetjeneste særlig treffer dem med størst behov og færrest ressurser.
Etableringen av en førstelinje kan også være konfliktdempende og kostnadsbesparende på lengre sikt. Tidlig juridisk hjelp kan bidra til at saker løses før de eskalerer, og før det oppstår langvarige konflikter som krever store ressurser både for individ og system. Ved å gripe inn tidlig, kan man bidra til bedre rettssikkerhet og samtidig lette trykket på domstoler og forvaltning.
Prioriterte saksområder
Det er positivt at regjeringen foreslår en utvidelse av de prioriterte saksområdene, men vi vil særlig understreke fire kritiske områder som Stortinget nå bør benytte anledningen til å inkludere i rettshjelpsordningen.
Et av de mest kritiske områdene er saker om utvisning på bakgrunn av straffbare handlinger. Dette forslaget støttes av sentrale aktører på utlendingsfeltet, og er avgjørende for rettssikkerheten til den enkelte og for en effektiv forvaltningsprosess.
Et annet viktig område gjelder saker etter sosialtjenesteloven. Sosialhjelpsmottakere befinner seg ofte i en svært utsatt livssituasjon. Regelverket er omfattende, og den enkelte har i mange tilfeller ikke forutsetninger for å forstå sine rettigheter uten juridisk hjelp. Manglende rettshjelp i slike saker innebærer en alvorlig risiko for feilbehandling og tap av grunnleggende velferdsgoder.
Vi vil også trekke frem behovet for rettshjelp i saker om svindel og ID-tyveri. Den faktiske og rettslige kompleksiteten i slike saker, kombinert med det asymmetriske styrkeforholdet mellom privatpersoner og store finansinstitusjoner, gjør det svært vanskelig å ivareta egne interesser uten bistand fra advokat.
Til slutt vil vi understreke betydningen av fri sakførsel i saker om inndrivelse av lønn. Mange arbeidstakere står i fare for å miste rettigheter dersom saken deres stopper etter påkrav er sendt, fordi de ikke har råd til å gå videre til rettslig behandling. Uten mulighet for advokatbistand i denne fasen kan arbeidsgivere utnytte situasjonen ved å bestride krav i håp om at motparten ikke følger saken opp med rettslige skritt.
Vi oppfordrer Stortinget til å benytte denne unike anledningen til å etablere et rettshjelpstilbud som er tilgjengelig, helhetlig og rettferdig. Dette er et nødvendig grep for å sikre reell likhet for loven – ikke bare i prinsipp, men i praksis.