Innledning

Takk for muligheten til å gi innspill. Det er på høy tid med en gjennomgang av barneloven, men slik lovforslaget nå ligger, løses ikke de mest alvorlige utfordringene barn og familier står i. Flere grunnleggende problemer blir fortsatt ikke anerkjent.

Fremmedgjøring og samværssabotasje må anerkjennes

Lovforslaget går bevisst utenom å bruke ordene fremmedgjøring og samværssabotasje. Det er et alvorlig valg. Dette er ikke teoretiske begreper, men reelle fenomener som skader barns forhold til en av sine nærmeste.

Vi vet at både fremmedgjøring og samværshindring er alvorlige former for psykisk vold. Å late som om dette ikke finnes, hjelper ingen. Det forsterker bare skadene. Å benekte dette, og å påstå at det er «psykologiske pseudobegreper», skader både mødre og fedre – men aller mest barna.

Omfattende forskning viser at fremmedgjøring rammer både kvinner og menn, nesten i like stor grad (nyere forskning fra Storbritannia og Frankrike). Samtidig vet vi at kvinner som blir utsatt for fremmedgjøring ofte møter et enda sterkere stigma: En mor som mister kontakt med barnet sitt blir møtt med langt større mistenksomhet og skam enn en far. Det gjør opplevelsen enda mer isolerende for dem som rammes, men opplevelsen er like vond for begge kjønn, og aller mest for barna. At det også rammer mødre betyr imidlertid at argumentet om at kun voldelige fedre hevder at mangel på samvær skyldes foreldrefremmedgjøring bortfaller. Det er ikke et kjønnsproblem, men et alvorlig familieproblem uansett kjønn.

Danmark har nylig vedtatt en lovendring som gjør det motsatte av hva som nå foreslås i Norge: De anerkjenner fremmedgjøring og samarbeidssabotasje i loven, og de stiller krav om at det skal få konsekvenser. Norge bør lære av dette og følge etter.

At begrepet foreldrefremmedgjøring kun nevnes én gang i forarbeidene, og da kun i referanse til dansk forskning, viser hvor marginalisert temaet fortsatt er i norsk sammenheng. En viktig årsak til dette kan være Barne- og likestillingsdepartementets informasjonshefte «Barnefordelingssaker der det er påstander om vold – psykologfaglig informasjon til dommere, advokater og sakkyndige» (2008), som på sidene 36–37 advarer mot det de omtaler som «myter og stereotypier» knyttet til Parental Alienation Syndrome. Denne advarselen har hatt langvarig innflytelse og bidratt til at et dokumentert og alvorlig fenomen har blitt ignorert i tiår, på bekostning av barns rett til kontakt med begge foreldre. Når ideologiske føringer går foran vitenskapelig dokumentasjon, rammes barna først og hardest.

Delt bosted som utgangspunkt

Lovforslaget åpner for delt bosted, men det er for vagt. Uten tydelige føringer i lovverket vil dette ikke få praktisk betydning og vi vil fortsette å se at maktforholdet avgjøres av hvem som først tar kontroll over barnet.

Delt bosted som hovedregel er ikke bare rettferdig og konfliktdempende i seg selv, det er nødvendig for å skape balanse og trygghet for barnet og sikre kontakt med begge foreldre der begge er gode omsorgspersoner. Ikke minst vil det dempe bruk av selvtekt.

Mangel på virkemidler mot samværssabotasje

I dag finnes det sanksjoner mot samværsforeldre som ikke leverer tilbake barnet – det kan føre til straff og tvangshenting. Men det finnes ingen tilsvarende konsekvenser for bostedsforeldre som hindrer samvær. Det er en ubalanse som skaper maktovergrep og urett mot både barn og den andre forelderen.

Når en samværsforelder ikke leverer barnet tilbake til bostedsforelderen etter samvær, behandles det som en form for barnebortføring, og kan medføre alvorlige rettslige konsekvenser, inkludert fengselsstraff. Det reageres raskt og strengt – og med rette – for å beskytte barnets rett til stabil omsorg. Men når det motsatte skjer, altså at en bostedsforelder saboterer fastsatt samvær og nekter å overlevere barnet til samværsforelderen, er reaksjonene ofte langt svakere eller fraværende. Dette skaper en rettslig ubalanse som må rettes opp. Barnets rett til begge foreldre må beskyttes like konsekvent, uavhengig av hvilken forelder som bryter loven.   Lovens konfliktperspektiv forsterker problemet

Mange av lovforslagets bestemmelser bygger på en tanke om at konflikt alltid ligger i bunnen. Det skaper en negativ spiral. Lovverket burde først og fremst oppmuntre til samspill og samarbeid. Brudd på avtaler skal naturligvis få konsekvenser, men man må ikke bygge hele loven på antagelsen om konflikt.

Manglende konsekvensanalyse

Departementet bruker mye tid på å diskutere fysiske tiltak som politi og henting, men unnlater å gå inn på de reelle løsningene for å forebygge samværssabotasje.

Det finnes allerede effektive lover mot ulovlig tilbakehold av barn. Problemet er at de bare brukes mot samværsforeldre. Løsningene ligger rett foran oss, men de blir ikke tatt i bruk.

Noen positive endringer i lovforslaget

Selv om vi mener lovforslaget har store mangler, vil vi også løfte frem enkelte forbedringer. Det er positivt at det legges opp til kortere tidsfrister for midlertidige avgjørelser ved samværshindring/stans i samvær. Dette kan bidra til å redusere den usikkerheten barn og foreldre i dag blir stående i altfor lenge og dermed hindre langvarig tap av kontakt.

Vi ser også at det er en styrke at loven forsøker å tydeliggjøre mer likeverdig foreldreskap som utgangspunkt, selv om det dessverre mangler nødvendige virkemidler for å realisere dette i praksis.

At samværsrett for andre nære personer enn foreldrene nå foreslås lovfestet, er også et skritt i riktig retning for å ivareta barnets helhetlige familieforbindelser. Kontakten med besteforeldre og annen nær familie tapes ofte også ved samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring.

Avslutning

Barn har rett til å ha begge sine foreldre i livet sitt. Foreldre har rett til å bli behandlet likt. Norge trenger en barnelov som tør å si det som det er: Fremmedgjøring og sabotasje finnes. Selvtekt ødelegger barneliv. Straff må kunne brukes mot begge foreldre dersom det foreligger hindring av samvær uten gyldig grunn, uavhengig om de er bostedforelder eller samværsforelder, ikke bare mot den ene.

Vi trenger et lovverk som bygger opp under samarbeid og fellesskap – og som handler om det viktigste: barnets rett til kjærlighet fra begge foreldrene sine.