Havbruksmeldingen Meld. St. 24 (2024-2025) – innspill fra Den norske veterinærforening

Veterinærforeningen takker for muligheten for å komme med innspill til Havbruksmeldingen. Våre medlemmer jobber i alle grener innen akvakultur; både næring, forskning, undervisning og forvaltning. Vi er tett på fisken og våre medlemmer er sterkt engasjert i å sikre fisken en høyere status som husdyr med krav på god velferd.

Vi har i mange år sett en negativ utvikling i fiskevelferden, og over 100 millioner individer dør i norsk oppdrettsnæring årlig. Samtidig er lønnsomheten i næringen god. Det viser med tydelighet at dagens rammebetingelser ikke er tilstrekkelige for å ivareta fisken i produksjonen.  Veterinærforeningen er derfor positiv til en endring av dagens tillatelsessystem som sikrer at hensynet til fisken vektlegges mer, og setter stor pris på at regjeringen er tydelig på at fiskevelferden må bedres. Det mest grunnleggende grepet for å oppnå dette, er å lage et system der det ikke lenger lønner seg å ha dårlig fiskevelferd.

Veterinærforeningen mener:

• God fiskehelse og -velferd må bli et premiss for drift, og aller helst for vekst. Systemet må rigges slik at det ikke lønner seg med dårlig velferd. Dette er helt avgjørende for å kunne oppnå målet om dødelighet ned mot 5 %.
• En lavt satt avgift på dødfisk vil ikke være tilstrekkelig for å sikre at fiskens velferd ivaretas.
• Mattilsynets evne og kapasitet til å følge opp fiskevelferd må styrkes betraktelig.
• Det må sikres at systemet med lusekvoter utformes slik at man unngår store punktutslipp og betydelig nabosmitte.
• Målet om lave utslipp av lakselus må ikke gå på bekostning av oppdrettsfiskens helse og velferd.
• Områdesamarbeid må pålegges, frivillighet er ikke nok.
• Fiskehelsepersonell skal ikke være de som i praksis regulerer oppdretternes produksjon.

Avgift på død fisk

En avgift på død fisk vil kunne kalkuleres inn, og det blir en ren økonomisk avveining om det lønner seg å betale avgiften eller iverksette andre tiltak. Vi mener at fiskens overlevelse må bli en del av rammebetingelsene både for drift og vekst. Dødelighet kan ikke være noe man kjøper seg fri fra og planlegger for. Dersom vi skal nå målet om 5% dødelighet må det være sterke økonomiske incentiver for å sikre fiskens velferd.

Helse og velferd

Det foreslåtte systemet gir sterke incentiver for vekst, forutsatt at en holder seg innenfor lusekvotene. Det er mange andre årsaker til dårlig velferd enn behandling mot lakselus, og et ensidig fokus på lus kan medføre at driften raskt går på akkord med fiskens helse og velferd   – det ser vi også i dagens system.

I rapporten “Lakselusregulering” er Mattilsynet tydelig på at nye teknologier, som lukkede og nedsenkede anlegg, vil kreve gode standarder og protokoller for å overvåke helse og velferd hos oppdrettslaks på en gjennomførbar og rutinemessig måte.  Veterinærforeningen støtter Mattilsynet, og er enige i at det er behov for å fastsette standarder for velferd som knyttes til regelverket.  Samtidig må dårlig velferd hos fisken over tid få konkrete konsekvenser for oppdretter. Det må sikres at Mattilsynet bruker tilstrekkelig med ressurser på å følge opp fiskevelferden.

Veterinærer som regulatorer

En uheldig «bivirkning» av å regulere produksjonen på bakgrunn av luseutslipp er at det kan skape et enda høyere press mot veterinærer enn i dag. Veterinærer vurderer alle fiskegrupper som skal behandles mot lus, for å avgjøre om helse og velferd tilsier at fisken kan behandles. Dersom de sier nei til en behandling, kan det medføre store økonomiske tap for oppdretter. En lav avgift på tapt fisk er ikke tilstrekkelig for å motvirke det presset som våre medlemmer får på å forskrive behandling. Når lusenivåene i praksis blir enda viktigere for vekst, må fiskens ve og vel vektes på lik linje med miljø og verdiskapning. Ellers blir, som i dag, fisken fortsatt den tapende part i kampen mot lakselus. Vi må unngå at enkeltpersoner i praksis er de som skal regulere produksjonen.

Områdesamarbeid  

Lusekvoter må ikke kunne samles på enkeltanlegg slik at disse utgjør en betydelig smitte til naboanlegg. Oppdretterne opererer i et felles miljø og spredning av både lusesmitte og annen smitte er en stor del av grunnen til den høye dødeligheten i næringen. Det vil også kunne oppstå nye utfordringer knyttet til smittespredning for eksempel mellom «lukkede» anlegg, da det ikke er vanlig at disse konseptene medfører desinfeksjon av inntaks- og utslippsvann.

Havbruksmeldingen adresserer ikke betydningen av områdesamarbeid og felles brakkleggingsområder som tiltak mot lakselus. Dette er en grunnleggende del av lusebekjempelsen og biosikkerhetsarbeidet som ikke kan undervurderes. Veterinærforeningen mener det bør pålegges krav om områdesamarbeid i hvert produksjonsområde, slik at overordnet smitteforebyggende arbeid får nødvendig fokus og prioritet. Erfaringsmessig er det vanskelig å basere seg på frivillighet i disse spørsmålene. Når tillatelsene blir knyttet til lokalitet, vil det bli mer press på å utnytte lokalitetene best mulig, og det kan medføre vanskeligheter med å få til felles brakklegging.