Innspill til Statsbudsjettet 2026, kapitler fordelt til helse- og omsorgskomiteen

Arbeidsgiverforeningen Spekter er opptatt av at vi skal videreføre en offentlig finansiert helsetjeneste, med god kvalitet og et likeverdig tilbud til alle uavhengig av blant annet bosted og sosial tilhørighet.

En grunnleggende utfordring i helse- og omsorgssektoren framover vil være hvordan vi skal få mest mulig ut av arbeidskraften vår. Samtidig må vi forberede oss på en situasjon der statsfinansene settes under press.

Budsjett 2026

Det er positivt at det er foreslått å gi klarsignal til fem nye byggeprosjekter gjennom lånebevilgninger. Medregnet disse er hovedtyngden av de investeringsprosjektene det har vært planlagt for de siste årene ferdigstilt eller i prosess.

Sykehusbudsjettet foreslås økt med 3,4 mrd. kroner, som reduseres til 3,1 mrd. kroner når det tas hensyn til effektiviseringskrav. Av effektiviseringskravet omtales 194 mill. kroner som et effektiviseringskrav på administrasjon som ikke skal påvirke pasienttilbudet, og 79 mill. kroner er underregulering av refusjoner innenfor offentlige laboratorie- og radiologiske undersøkelser. Det heter i budsjettforslaget at den foreslåtte økningen tar hensyn til videreføring av høyere aktivitet i 2025 som tilsvarer om lag 0,5 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i saldert budsjett.

Økte kostnader fra 2025 til 2026 som følge av demografiske endringer oppgis i budsjettforslaget til om lag 2,8 mrd. kroner. Sammenlignet med det som nå¨er anslaget for aktivitet i 2025, vil budsjettforslaget for 2026 ikke dekke disse kostnadene uten effektivisering/kutt. Av veksten på 3,1 mrd. kroner er som beskrevet over 0,5 mrd. kroner videreføring av økt aktivitet inneværende år.

Budsjettforslaget stiller enda større krav til omstilling og effektiv ressursbruk i sykehusene. Sykehusene vil dermed gå tøffere tider i møte. 

I en kartlegging Spekter har gjort av den økonomiske situasjonen i medlemsvirksomhetene, fremkommer det at om lag halvparten av helseforetakene i noen eller stor grad må utsette større planlagte innkjøp av utstyr. Over 70 prosent av helseforetakene svarer at de i noen eller stor grad vil måtte utsette eller redusere rehabilitering eller vedlikehold av bygninger som en følge av den økonomiske situasjonen i år. 

Behov for omstilling i sektoren  

I nasjonalbudsjettet heter det at det i løpet av de neste ti årene kan være behov for 55 000 flere sysselsatte i helse- og omsorgssektoren, og at det vil legge beslag på nesten tre firedeler av den forventede veksten i arbeidsstyrken. Fra 2030 anslås behovet for mer arbeidskraft i helse og omsorg å overstige veksten i arbeidsstyrken.

Det er nødvendig å ta grep om utviklingen. Ved inngangen til en ny stortingsperiode er det naturlig å trekke fram betydningen av forutsigbare rammevilkår og langsiktig tenkning.

For det første må vi de nærmeste årene legge større vekt på å øke bruken av andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft: IKT, utstyr og bygg. Slik infrastruktur bidrar til at arbeidet i sykehusene generelt kan effektiviseres og produktivitetsveksten kan gå opp. I dag går det unødvendig mye tid og personell med til gamle arbeidsformer. Behovet for å øke investeringene må få konsekvenser for budsjettene. Budsjettforslaget for 2026 legger i liten grad til rette for et slikt skifte, jf. omtale over. Den økonomiske situasjonen for helseforetakene neste år og videre framover er også påvirket av høye renteutgifter, spesielt ettersom nye bygg tas i bruk. Denne utfordringen kan løses gjennom høyere basisbevilgninger, og krever ikke et skille mellom drift og investeringer, slik flere tar til orde for.

For det andre må arbeidskraften brukes på en mer effektiv måte, tilpasningen kan ikke utelukkende skje gjennom økte bevilgninger. Som flertallet i Helsepersonellkommisjonen påpekte, ville en tilpasning av arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven til helse- og omsorgsvirksomhetenes driftsbehov være av stor betydning. Dagens arbeidstidsordninger i Arbeidsmiljøloven er i for liten grad tilpasset driften i døgndrevne helseinstitusjoner. Dette forsterker knappheten på personell.

Sykefravær, høy kostnadsvekst og endringer i de økonomiske rammebetingelsene har gjort styringen i sektoren utfordrende de siste årene. Skal vi løse de utfordringene vi står overfor, må helseforetakene ha forutsigbarhet i budsjettforutsetninger og styringskrav, og ryggdekning fra Stortinget til å gjennomføre de omstillingene som er nødvendige.  

Omstillingsbehovet er massivt, og det sykehusbudsjettet som er lagt fram vil øke omstillingstrykket, ikke ta det ned. For å lykkes med nødvendig omstilling må lederne gis handlingsrom og tillit, og politikerne må styre i stort og ikke i smått. Det må være samsvar mellom det som uttrykkes av politiske mål og ambisjoner, og de økonomiske og styringsmessige rammebetingelsene ledere og tillitsvalgte gis. Hvis det gis uttrykk for at et politikkområde er prioritert, og det budsjettmessig ikke er det, eller det ikke er nok arbeidskraft til å realisere ambisjonen, så blir det selvsagt reaksjoner når omstillingene fører til at et tilbud blir redusert eller flyttet.

Ventetidsløftet  

Gjennom arbeidet med Ventetidsløftet er ventetidene i sykehusene vesentlig redusert, og de er nå kortere enn før pandemien. Dette er viktig for pasientene og for tilliten til den offentlige helsetjenesten. Dette viktige arbeidet har vært ressurskrevende, i form av økte kostnader og stor belastning på personellet. Det er nå viktig å komme over i en normalsituasjon, og hindre at ventetidene igjen øker. Dette krever bevilgninger i tråd med behovene, og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Igjen vil vi trekke fram behovet for investeringer i IKT, utstyr og bygg, som viktige forutsetninger for en langsiktig stabil utvikling. 

Det blir viktig å finne en god balanse mellom å øke aktiviteten for å få ned ventetidene, sikre høy kvalitet på all behandling og å unngå at den samlede belastningen på de ansatte blir for høy.

Styringsmodellen

Budsjettopplegget dekker ikke fullt ut den beregnede økningen i merkostnader knyttet til demografi fra i år til neste år, når det tas utgangspunkt i aktivitet i 2025 slik den anslås nå. Konsekvensene av dette vil av enkelte kunne bli brukt som argumenter mot foretaksmodellen. Det er en feilslutning. Det er lett å blande sammen ressursknapphet og modellsvakhet. Men en slik sammenblanding gjør ikke debatten god.

Ønsker og krav om endring kommer nå med stor tyngde fra mange kanter. Spekter oppfordrer til at evt. beslutninger om å endre styringsmodell er basert på grundige vurderinger og fakta om hvilke utfordringer som kan tilskrives styringsmodellen, og hva som skyldes mangel på først og fremst arbeidskraft og kompetanse, men også bevilgninger. Endringer i bosettingsmønster, med befolkningsnedgang, aldring og rekrutteringsproblemer i deler av Distrikts-Norge, gjør utfordringene ekstra store her. Generelt vil det være slik at ikke alle tilbud kan og bør opprettholdes akkurat som før.

Debatten om styringsmodell som pågår nå er i for stor grad basert på myter, blant annet om størrelsen på de administrative stabene, og antall ansatte i de regionale helseforetakene. Det er om lag 160 000 ansatte i helseforetakene. Av disse jobber om lag 500 i de regionale helseforetakene, dvs. om lag 0,3 pst.

Etter Spekters syn bør det videre arbeidet med eventuelle justeringer i styringsmodellen baseres på en bred evaluering av foretaksmodellen. Hvis det etter evalueringen så skal tas endringsbeslutninger, må disse baseres på fakta, og ikke myter og anekdoter.