Innledning

Spørsmålet om hvorvidt alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) skal anerkjennes som språk i norsk lovgivning, har de siste årene vært gjenstand for omfattende faglig og politisk debatt. Bakgrunnen er Stortingets enstemmige anmodningsvedtak nr. 788 (2021), hvor regjeringen ble bedt om å fremme forslag til hvordan retten til symbolspråk (ASK) kan innlemmes i språkloven. I Prop. 1 S (2025–2026) foreslår imidlertid Kultur- og likestillingsdepartementet å oppheve dette vedtaket. Ved å foreslå en reversering av vedtaket, undergraver departementet arbeidet med å sikre grunnleggende språklige rettigheter for en allerede svært sårbar minoritet.

ASK som språk og kommunikasjon

Språk er et system av synlige, hørbare eller taktile symboler for kommunikasjon, samt et sett regler som styrer hvordan disse symbolene kan kombineres for å uttrykke mening. De fleste mennesker kommuniserer ansikt til ansikt med tale. De som ikke kan det, kan kommunisere med andre former for språk. For personer som ikke kan benytte tale eller tegnspråk, er ASK deres språklige form.

Alle språk tilegnes i samhandling med nærpersoner. For at et barn skal kunne bli ASK-språklig, er det avgjørende at foreldre, søsken og fagpersoner rundt barnet behersker og bruker ASK. Språk består av ord eller tegn som kan kombineres fleksibelt for å uttrykke ulike betydninger, og de har en grammatikk med struktur, rekkefølge og bøyninger.  ASK er språk og bygger på de samme prinsippene og har tilsvarende kompleksitet.

De fleste ASK-språklige vil utvikle forståelse for norsk tale, men grunnet funksjonsvariasjoner må de bruke andre uttrykksformer enn tale. For at de skal tilegne seg og uttrykke seg med ASK, må deres førstespråk utvikles gjennom et tilrettelagt språkmiljø hvor ASK og tale benyttes.

Personer med alvorlig nedsatt kognitiv eller språklig funksjon kan mangle eller ha sterkt nedsatt forståelse for tale, og vil dermed være avhengige av at andre bruker ASK i kommunikasjon med dem.  ASK vil være deres morsmål.

Til tross for dette har departementet i sitt forslag argumentert for at ASK ikke er språk, men et kommunikasjonsverktøy. Departementet overser de språklige og sosiale læringsprosessene som faktisk finner sted. Dette bryter med Stortingets intensjon i vedtaket fra 2021 og med anbefalingene i NOU 2023:13 På høy tid, som eksplisitt anbefaler at ASK likestilles med tegnspråk.

Kritiske innvendinger mot departementets tilnærming

ISAAC Norge og flere fagmiljø uttrykker bekymring for at departementet i sitt arbeid med anmodningsvedtaket ikke har involvert sentrale fagpersoner. Foreslåtte eksperter på ASK fra Universitetet i Oslo, NTNU, Universitetet i Tromsø og Habiliteringssenteret i Vestfold har ikke vært inkludert i prosessen. Fraværet av faglig dialog har bidratt til misforståelser om ASK som språk.

Kritikken omfatter også departementets feiltolkning av FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). I den norske oversettelsen av artikkel 2 er begrepet «non-spoken languages» gjengitt som «ikke-verbal kommunikasjon». Dette har svekket departementets forståelse av ASK som språk, og bidratt til å opprettholde et instrumentelt syn på ASK som kun hjelpemiddel fremfor språk.

Konsekvensen er at ASK ikke forskes på som språk. Det samme skjedde tidligere med norsk tegnspråk, før det ble språklig anerkjent. Først da kom et løft i forskning og utdanning.

Hvorfor ASK må anerkjennes som språk

Forskning og praksis viser at tilgang til språk er avgjørende for barns kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling (KD, St.meld. nr. 16 (2006–2007) …og ingen stod igjen). Mange barn med funksjonsvariasjoner står i dag uten språktilgang fordi de verken kan bruke tale eller tegnspråk. Språk gir ikke bare muligheter til kommunikasjon, men også grunnlag for identitet, tilhørighet og selvforståelse. Språk er i sin natur sosialt og relasjonelt. Det oppstår i samhandling og deles gjennom felles forståelse. ASK-språklige utvikler sin kommunikative kompetanse på samme måte som andre språkbrukere, gjennom erfaring, interaksjon og eksponering for språket.

Manglende juridisk anerkjennelse av ASK som språk innebærer at ASK-språklige ikke har rett til opplæring i og på sitt språk.

Mestring av ASK krever kontinuerlig språklig erfaring. Et sentralt tiltak er derfor å etablere ASK-kompetente språkmiljøer med jevnaldrende og voksne som behersker språkformen. Slike miljøer fremmer både læring, inkludering og reell deltakelse.

Juridiske og politiske implikasjoner

Språkloven (2021) har som formål å verne språk som har kulturell og samfunnsbærende betydning. ASK faller foreløpig utenfor lovens virkeområde fordi ASK ikke er anerkjent som språk.

Selv om Barnehageloven, Opplæringsloven og Folketrygdloven omtaler ASK, sikrer de ikke språklige rettigheter eller systematisk språkopplæring. Stortingets enstemmige vedtak i 2021 anerkjente dette behovet; Det var nødvendig å innlemme ASK i språkloven for å innfri de språklige rettighetene.

Likevel har den senere utviklingen gått i motsatt retning; ASK er flyttet fra språkbestemmelsene til kapitlene om individuell tilrettelegging i Opplæringsloven. Dermed har ASK gått fra å være et kollektivt språklig anliggende til å bli et individuelt behovstiltak. Denne endringen svekker ASK-språkliges rettslige stilling og skaper ulik praksis mellom kommuner og fylker.

Erfaringer fra Statsforvalteren viser at mange ASK-språklige mister tilgang til sitt språk etter videregående opplæring, på grunn av manglende kompetanse i tjenesteapparatet. På samme måte som for tegnspråklige, vil anerkjennelse av ASK som språk i lovverket, sikre livslang tilgang til språk og kommunikasjon.

Diskriminering av ASK-språklige

Fraværet av språklig anerkjennelse medfører systematisk diskriminering. CRPDs artikkel 2 definerer diskriminering som «enhver forskjellsbehandling eller innskrenkning som begrenser utøvelsen av menneskerettigheter på lik linje med andre».

I artikkel 21: «Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan utøve retten til ytringsfrihet og meningsfrihet, herunder retten til å søke, motta og meddele opplysninger av alle slag, på lik linje med andre, og ved alle former for kommunikasjon etter eget valg, som definert i artikkel 2 i denne konvensjon».

CRPD understreker statenes plikt til å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne kan uttrykke seg gjennom den kommunikasjonsformen de selv velger. Når ASK ikke anerkjennes som språk, brytes denne forpliktelsen. Som en ASK-språklig selv uttrykte:

«Mange kjenner til tegnspråk, men ikke mange kjenner til ASK.
Tegnspråk = opplæring. ASK = «lykke til»

Utsagnet illustrerer tydelig forskjellen i offentlig forståelse, rettigheter og språkopplæring mellom tegnspråklige og ASK-språklige.

Konklusjon

Anerkjennelsen av ASK som språk handler ikke om terminologi, men om språklige rettigheter, deltakelse og likestilling. Et inkluderende samfunn må sikre at alle har et språk de kan uttrykke seg gjennom, uavhengig av om språket blir ytret via munnen, hendene eller et kommunikasjonshjelpemiddel (ASK).

ASK er et komplekst fagfelt som krever tverrfaglig samarbeid. Videre arbeid med å se på hvordan retten til symbolspråk (ASK) kan implementeres i språkloven, bør skje i tett dialog med ASK-språkliges egne organisasjoner og de fagmiljøene som har kompetanse på området.

Vi krever derfor at:

1. Stortingets anmodningsvedtak nr. 788 (2021) opprettholdes.
2. Arbeidet med å innlemme ASK som språk i språkloven, på linje med norsk tegnspråk og andre minoritetsspråk, intensiveres.