Innspill til oppvekstmeldingen fra Stine Sofies Stiftelse

Innledning:

Stine Sofies Stiftelse har i 25 år arbeidet for å forebygge, avdekke og ivareta barn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep, og styrke barnas rettssikkerhet.

Det er mye positivt i meldingen, bl.a. anerkjennelsen av betydningen av den perinatale mentale helsen. Det mangler samtidig en forståelse av hvor stor betydning alvorlige barndomsbelastninger har for utenforskap, levekår og ulikhet, og hvorfor en slik forståelse er en forutsetning for å lykkes med målene.

Kunnskapen vi har, men som vi ikke bruker systematisk

Stine Sofies Stiftelse vil fremheve betydningen av to sentrale innsikter i arbeidet med å bedre barns levekår, og som må reflekteres tydeligere:

1) Vold og overgrep er et grunnleggende folkehelseproblem som berører alle sektorer, og ifølge WHO en ledende årsak til ulikhet i helse.

2) Tidlig innsats må starte før barnet er født, og være et førende prinsipp i møte med voldsutsatte barn og unge.

Basert på omfattende forskning og kunnskap er det vårt klare syn at en regjering som ønsker å forebygge og bekjempe fattigdom og ulikhet, må ha et livsløps- og generasjonsperspektiv på politikken. Særlig må man forstå hvorfor den første perioden i barnets liv betyr så mye for videre utvikling og helse, og hvilke faktorer som hemmer og fremmer en sunn utvikling. Man må også forstå at barn som er utsatt, ofte er utsatt for mange typer skadelige barndomserfaringer. Dette gjør konsekvensene enda mer alvorlige, og behovet for rask og god hjelp, prekært.

Vi vet i dag mye om de negative konsekvensene alvorlige belastninger i svangerskap og barndom har for barnets livsløp. De største konsekvensene knytter seg til krenkelser begått tidlig i barns liv, gjentatte ganger, av en barnet har en nær relasjon til.   

Vi har visst helt siden 1998 at det er en dose-respons-sammenheng mellom skadelige barndomserfaringer (ACEer) og seinere helseproblemer: Jo mer du får av det du ikke skal ha i barndommen, jo større blir konsekvensene – dersom du ikke får hjelp og støtte som mildner og fjerner kildene til stress.[1]

Samtidig vet vi at skadelige barndomserfaringer sjelden opptrer alene. Forskningen viser en kumulativ effekt: Jo mer vold og overgrep man opplever i barndommen, jo høyere sannsynlighet er det for voldtekt seinere, fysisk og psykisk mishandling osv. Det er derfor maktpåliggende med tidlig innsats – hele tida. Spesielt viktig er det å sikre at barn som utsettes for vold og overgrep får rask og koordinert hjelp, og ikke skyves ut av fellesskapet. Samfunnet må bidra til å bygge barns resiliens, eller motstandskraft.

Det er dokumentert en klar og synlig sammenheng (gradient) mellom omfanget av barndomstraumer (ACE-er) og risiko for fattigdom. De som tilhører de laveste sosioøkonomiske nivåene, har størst risiko for å ha vært utsatt for flere typer barndomstraumer. Dette viser også en omfattende studie foretatt i Danmark av 500 000 innbyggere, publisert i The Lancet Public Health i januar. Både skolegang, yrkesutdanning og tilknytning til arbeidslivet blir påvirket negativt av en belastet barndom og oppvekst.

Stine Sofies Stiftelse etterlyser en enda klarer vilje til å se disse sammenhengene.

Tidlig innsats må være et førende prinsipp

Forskning viser at traumer i foreldrenes egen barndom øker risikoen for en rekke komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel, som igjen gir nye generasjoner med barn en dårlig start på livet. [2] Den perinatale perioden er en sårbar periode for alle barn og foreldre. Men risikoen for alvorlige problemer øker dersom foreldrene har barndomstraumer, tilknytningsproblemer eller levekårsproblemer.

Å støtte foreldrene slik at de kan være gode for barna sine, er avgjørende for barns videre utvikling, tilknytningsmønster og atferd. Samtidig vet vi at det er mange som strever, og som sliter med å finne fram til hjelpa. Dette rammer barn direkte, og for noen går det helt galt. De minste barna er mest utsatt for den mest alvorlige volden, og mye vold skjer dessuten under graviditet. Her må det gjøres mer!

Barn som i utgangspunktet er sårbare på grunn av ulike forhold, er i tillegg i risiko for å møte barnehager og skoler som forsterker problemene deres. Manglende ressurser og kunnskap om barns tilknytningsmønstre, overlevelsesstrategier og atferd, og mangelfull kompetanse på vold og overgrep, representerer en direkte trussel mot barns rettigheter, men også mot målet om sosial utjamning og fattigdomsbekjempelse. Faktisk kan slike barnehager og skoler bidra til å forsterke ulikhet.

Vi ber Stortinget:

1. Be regjeringen lage en strategi for å integrere kunnskapen om barndomsbelastninger og vold som et folkehelseproblem, med vekt på de første tusen dagene og de arenaene barna befinner seg på til daglig.

2. Gjennomføre vedtak nr. 614 (2024), slik at et hjemmebesøksprogram etter modell av Nye familier i Oslo blir testet ut i ti kommuner for deretter å rulles ut til helsestasjoner over hele Norge.

3. Slå fast betydningen av rask og koordinert hjelp, spesielt i de første tusen dagene, og for barn utsatt for vold eller overgrep. Barnekoordinatorordningen må styrkes.

4. Alle kommuner må ha handlingsplaner mot vold og overgrep, dette kan ikke være frivillig.

 

 

 

 

 

[1] En oversiktsstudie publisert i The Lancet (2017) med over 200 000 informanter viste for eksempel at en som har fire eller flere såkalte ACEer i sin barndom, har 30 ganger større sannsynlighet for å forsøke å ta sitt eget liv enn en som har 0. Tilsvarende faktor for narkotikamisbruk er 10,2.

[2] En rapport fra 2021 viser at de kvinnene som hadde opplevd vold og overgrep i sin oppvekst, hadde forhøyet nivå av et spesielt stresshormon i svangerskapet. Dette hormonet er knyttet til alvorlige forhold som fødselsdepresjon, svangerskapsforgiftning, for tidlig fødsel og frykt og stress hos barnet. Selv ikke kvinner som hadde opplevd krig i voksen alder, hadde et like høyt nivå av dette spesielle hormonet (Steine, 2021).