Om DNV

DNV er en uavhengig leverandør innen risikostyring og kvalitetssikring med virksomhet i mer enn 100 land og med vel 15000 ansatte globalt. Selskapet har vel 2.100 ansatte i Norge og er heleid av Stiftelsen Det Norske Veritas, med formål «å sikre liv, verdier og miljøet». Siden1864 har DNV vært verdens ledende kvalitetsikrer av skip (klasseselskap) og en anerkjent rådgiver for maritim næring.

DNV har levert tjenester innenfor områder som infrastruktur, teknologikvalifisering og biodiversitet til havbruksnæringen siden 1988. Siden 2023 er Åkerblå eid av DNV. Åkerblå er et landsdekkende selskap, som leverer tverrfaglig ekspertise innen fiskehelse, miljø og tekniske tjenester rettet mot havbruksnæringen. Virksomheten har 300 ansatte med tilstedeværelse i fire land.

DNV Åkerblås tjenesteområde er oppfølging av fiskehelse, velferd og miljø i akvakulturnæringen og i denne sammenheng er vår erfaring som ekstern utøver av månedlig helsekontroll, velferd og utprøvning av velferdsteknologi i næringen særlig relevant.

Akvakulturtillatelser

• DNVs hovedbudskap: Ansvaret for utredning av lokalitet bør ligge hos oppdretter

DNV stiller seg bak prinsippet i Havbruksmeldingen om å «Regulere akvakulturvirksomhet ut ifra faktisk påvirkning». Vi vil likevel belyse hva det innebærer at lakseoppdrett er en biologisk produksjon som i hovedsak skjer i åpne systemer, og som dermed er gjensidig avhengig av miljøet rundt lokaliteten.

Utredning og klarering av lokaliteter, og en vurdering av samlet biologisk belastning i et område, er komplekse prosesser. Man må gjøre inngående vurderinger av områdets bæreevne, og miljøet på den enkelte lokaliteten må vurderes opp mot planlagt teknologibruk og konsekvenser av teknologivalg med hensyn til biosikkerhet, lokal og områdevis miljøbelastning og dyrevelferd. Disse lokalitetsspesifikke vurderingene krever ressurser, kompetanse og utredningskapasitet som ligger utenfor det som kan tillegges planprosesser i stat og kommune.

Dokumentasjonsgrunnlaget i lokalitetsutredningen er også nødvendige data for oppdretter for å kunne ta beslutning om lokaliteten er egnet, for hvilken art, hvor stor produksjon det er grunnlag for, og hvilke teknologivalg som vil være aktuelle. I et nytt regime for akvakulturtillatelse bør derfor ansvaret for utredning av lokalitet fortsatt ligge hos oppdretter. Dette ivaretar også prinsippet om at «forurenser betaler».  

Regulering av lakseluspåvirkning

• DNVs hovedbudskap: Det er behov for verifisert teknologi og tredjepartsverifisering av dokumentasjonskrav

Myndighetene vil regulere påvirkning av lakselus med et kvotesystem med omsettelige kvoter for utslipp av lakseluslarver. For å bestemme tillatt påvirkning i ulike områder, vil en modellere utslipp av luselarver som ligner på det som benyttes i trafikklyssystemet.

For å beregne hvor mye lusesmitte det enkelte anlegg skiller ut til enhver tid, må man både ha full oversikt over antallet fisk i anlegget, og det faktiske antallet av kjønnsmodne lakselus pr. fisk. For tiden finnes det teknologi for automatisk lusetelling, men ingen standard for å verifisere teknologien. Erfaring tilsier at metodene underestimerer det reelle lusenivået på høye lusenivåer. I Tellusprosjektet (FHF 901882) ble det påvist at «det er usikkert hvorvidt de ulike leverandørene teller likt og i hvilken grad de ulike teknologiene påvirkes av ytre miljøfaktorer eller plassering». Når produksjonen skal reguleres basert på luseutslipp, må pålitelig teknologi og metoder danne grunnlaget, og verifiseringen av at teknologien viser riktige verdier blir enda mer kritisk for både oppdrettere, produsenter og myndigheter.

Det må stilles krav til tredjepartsverifisering av digital lusetelling og antallsberegning av fisk i anleggene for å sikre likebehandling av oppdrettere med hensyn til forvaltningssanksjoner, samt eventuell estimering av utslipp av luselarver. Vi forventer også økt behov for koordinerte tiltak mot lakselus i det enkelte produksjonsområdet. Det vil bli nødvendig med bedre samhandling og verktøy for å forutse utviklingen av lakselusutfordringer over tid, som følger av endringer i produksjonsstrategi og klimaendringer. Slike tiltak må iverksettes før lusepresset blir en utfordring for viltlevende bestander på både kort og lang sikt.

Havbruksmeldingen adresserer hvordan man skal arbeide for å redusere lakselusutfordringene, men det er flere hensyn enn lakselus som har sammenheng med produksjonsomfang, og som i dag adresseres ved produksjonsbegrensning og et MTB-tak. Dette er forhold som det vil bli behov for enda større oppfølging av i et forvaltningsregime uten mengdebegrensning, enn ved dagens regelverk.

Ivaretakelse av velferd og forebygging av rømming

• DNVs hovedbudskap: Avgiftene må være progressive og differensiere innenfor dødelighetskategorier

Regjeringen ønsker å innføre avgift på tapt fisk for å øke de individuelle insentivene til å sikre god velferd, redusere dødelighet og forhindre rømming.

Tapt fisk består både av fisk som rømmer og fisk som dør. Fisk kan dø som følge av uforutsette hendelser, som eksempelvis oksygensvikt, manetangrep, oppblomstring av giftige alger og teknisk svikt. Høy dødelighet kan dessuten være resultat av underliggende systemsvikt, eksempelvis dårlig luseforebygging og hyppige avlusninger på svak fisk, mangelfulle sykdomsforebyggende tiltak og påfølgende sykdomsutfordringer. Det er også slik at oppdretter kan slakte ut svak og døende fisk i forbindelse med avlusningsoperasjoner, og at man på denne måten kan kamuflere velferdspåkjenning på fisk i forbindelse med avlusning.

Dødelighet vil oppstå både i konvensjonell åpen merddrift og i nye lukkede eller semi-lukkede systemer. Dersom man skal forvalte dødelighet med en avgift, bør denne være progressiv med høyere avgift på de høyere dødelighetene. Det må også ligge en klar standard til grunn for hva som skal dokumenteres og rapporteres inn av oppdretter som grunnlag for å kunne vurdere om en slik avgift skal ilegges, slik at en sikrer likebehandling. Man kan også vurdere å differensiere avgift ut i fra dødelighetskategorier.  

Å forvalte en næring som ikke har noen produksjonsbegrensning på lokalitetsnivå, med enkeltvedtak for å ivareta god dyrevelferd og miljøhensyn, vil bli svært krevende. Forvaltningen vil være avhengig av objektiv helse- og velferdsdokumentasjon og dødelighetsårsaker for å fatte begrunnede og forholdsmessige enkeltvedtak mot oppdrettere. Det vil i denne sammenheng være avgjørende med objektive helse- og velferdsdata for at forvaltningsmyndighetene skal kunne ivareta sine oppgaver på en effektiv og rettferdig måte.

Med hilsen

Thomas Vogth-Eriksen
Direktør, Global Akvakultur
DNV