Veterinært bærekraftforum (VetKraft)¹ takker for muligheten til å gi innspill til Havbruksmeldingen.

Forvaltningen av havbruksnæringen vil ha stor betydning for klimaavtrykket og renommeet til norsk sjømat, for klimatilpasning og for tap av biologisk mangfold. Vi stiller oss bak hovedprinsippet om at vekst skal baseres på miljøbelastning. Å regulere en bærekraftig akvakulturnæring uten mengdebegrensning vil imidlertid bli svært vanskelig og vil kreve at mat- og miljøforvaltningen må styrkes betraktelig. Vi har også et ansvar for å berge villaks og sjøørret, så omlegging av regelverket må derfor skje raskt. 

• Vetkraft er enige i å «Regulere akvakulturvirksomhet ut ifra faktisk påvirkning». Lakselus er en viktig utfordring, men andre viktige bærekraftsutfordringer, som klimagassutslipp, utslipp av næringssalter, lokal miljøpåvirkning, spredning av fiskesykdommer og dødelighet, må også legges til grunn for en bærekraftig vekst. Næringen kan ikke reguleres ut fra lakselusutfordringer alene. 

• Ad «Sikre at akvakulturregelverket ikke hindrer nødvendig omstilling og innovasjon i næringen». Lovgiver må ikke undervurdere hvor komplekse de biologiske sammenhengene i næringen er, og at ulike teknologivalg og hensyn kan virke i ulik retning. Det vil være et betydelig behov for styrking av kompetanse og forvaltningskapasitet om forvaltningen ikke skal kunne regulere gjennom produksjonsbegrensning på lokalitetsnivå, der velferd, helse, bærekraftsutfordringer og lakselus skal reguleres gjennom driftsregelverk, løpende tilsyn og komplekse enkeltvedtak. En må gå ut fra at svært mange av slike inngripende vedtak vil bli prøvd rettslig. Dette vil være svært ressurskrevende for forvaltningen. Om en velger å gå bort fra produksjonsbegrensning må forvaltningen styrkes betraktelig. 

• Vetkraft støtter prinsippet om lusekvoter tilpasset ulike områders bæreevne. En må også legge til grunn spredning av luselarver fra produksjonsintensive områder med tilstrekkelig bæreevne mot andre områder. Den digitale teknologien for å registre sannferdige lusenivåer er så langt ikke moden, særlig er avvikene store på høye lusenivåer. Det er behov for rask omstilling av næringen og viktig at en stimulerer til omstilling til luseforebyggende teknologi gjennom midlertidig ordninger, og at en ikke avventer dette til de digitale løsningene for telling blir presise nok til å være grunnlaget for regulering av næringen. Lusekvoter bør innføres raskt. 

• Reduksjon av dødelighet har betydning for klimaregnskapet i norsk akvakultur. Grunnlaget for god helse og lav dødelighet er en lokalitet med gode miljøforhold. Mattilsynet må derfor være involvert i lokalitetsvurderinger før auksjonsprosessen på lik linje med andre forvaltningsmyndigheter. 

• Når en skal vurdere arealer for havbruksaktivitet, må en vurdere produksjonsforhold, biosikkerhet, modellere risiko for smittespredning, vurdere miljøforhold med hensyn til sårbare naturmiljø og et velferdsmessig forsvarlig levemiljø for ulike arter oppdrettsfisk mv. Det er behov for betydelig kompetanse og lokalkunnskap i utforming av de områdevise arealplanene og det bør vurderes om dette arbeidet kan koordineres med arbeidet i vannressursutvalgene (Vannforskriften). Mat – og miljøforvaltningen må være tungt involvert i arbeidet. 

• Funksjonsbasert regelverk gir stor fleksibilitet, og om lovgiver går bort fra en regulert produksjon basert på lokalitetstillatelser med et gitt produksjonsomfang, vil det være stort driv i retning av produksjonsøkning. Dette vil innebære at det vil bli behov for streng regulering og en ressurssterk og samkjørt forvaltning som har mulighet for å treffe balanserte vedtak og ilegge tilstrekkelige sanksjoner som er tilstrekkelige til å sikre at næringen ivaretar klare forpliktelser. 

• Vetkraft mener at når det gjelder dødelighet og velferd vil det være hensiktsmessig at en tar i bruk driftsplaninstituttet til vurdering av velferd, og at en stiller krav til innrapportering av superiorandel, dødelighetsårsaker, helseutfordringer mv. gjennom forrige driftssyklus og at dårlige driftssykluser gir mulighet for å begrense produksjon i neste driftssyklus. Dette være en langt mer effektiv metodikk for å forvalte velferd i næringen enn sanksjonering av enkelthendelser som er forvaltningspraksis i dag. 

• Ulike arter gir ulike miljøutfordringer, eksempelvis kjønnsmodner og gyter torsk i merd. Det er altså ulike miljøhensyn og biosikkerhetsvurderinger knyttet til lokalitetsvalg for ulike arter. Det vil være nødvendig med føringer for artsspesifikk bruk av mange lokaliteter, dette kan også legge til rette for mer fleksibel tildeling.   

• Landbaserte anlegg er lite omtalt. Selv om landbaserte anlegg ikke slipper ut lus, er det mange miljøutfordringer knyttet til disse anleggene. Strandsonen er i mange områder nedbygd og et viktig leveområde for planter og dyr med sårbare naturtyper. Innpumping av vann er energikrevende. Det slippes ut store mengder finpartikulært organisk materiale fra anlegg med relativt stor grad av gjenbruk av vann og renseteknologier. Det er begrenset tilgang på egnede lokaliteter med gode ferskvannskilder og gode biosikkerhetsforhold og den sjøbaserte delen av næringen er helt avhengig av settefisk produsert på land og av postsmolt for å redusere driftstid i sjø og luseutfordringer. Det må foretas arealprioritering i sårbare kystområder, dette gjøres ikke i dag, arealer i strandsonen kan ikke tildeles ukritisk uten hensyn til miljø og biosikkerhetshensyn og næringens totale behov for avsetting av arealer i kystsonen.   

• Det blir sluppet ut næringssalter fra akvakulturanlegg. Det blir også sluppet ut store mengder organisk materiale fra landbaserte anlegg. Næringssalter kan ha både lokale og regionale effekter og en må også ha bærekraft med hensyn til utslipp av næringssalter. En har økende gjelleutfordringer i sjø, dette er en trussel for velferden som kan være relatert til økende organisk belastning og økt temperatur. 

• Digitale data er basert på det underliggende faktagrunnlaget datainnsamlingen er basert på og på læringsalgoritmer og det må føres tilsyn med at data som rapporteres inn er riktige. Dette er viktig med hensyn til likebehandling av aktører. 

• Havbruk kan være en vei til produksjon animalske proteiner med relativt lavt klimaavtrykk vurdert opp mot annen animalsk husdyrproduksjon. Klimaavtrykket vil imidlertid være sterkt påvirket både av energieffektive produksjonsstrategier, valg av fôrkilder og transportmetoder. Målet må ikke være produksjonsvekst for enhver tid, men en oppdrettsnæring som driver bærekraftig i balanse med fôrressurser og miljøet. Derfor må også overgang til bruk av miljøvennlige fôrressurser premieres slik at en fremmer omstilling og at næringa bil en bærekraftig og varig næring for landet. 

----

¹ Veterinært bærekraftforum (vetkraft.no) er en forening bestående av miljøengasjerte veterinærer som arbeider med akvakultur, produksjonsdyr, kjæledyr og veterinær samfunnsmedisin. Et av formålene er å bidra til bærekraftig veterinærvirksomhet og hav- og husdyrproduksjon basert på veterinærfaglig kunnskap.