Norske Billedkunstnere (NBK) takker for muligheten til å gi innspill til representantforslag 26 S (2025–2026) om å nedsette et utvalg som skal utarbeide en norsk kulturkanon.

NBK ønsker å bidra til en bred og åpen kulturpolitisk samtale. Vi mener likevel at en statlig initiert kulturkanon, slik den er foreslått, ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å styrke verken fellesskap, kulturarv eller kunstnerisk utvikling i Norge. Vår vurdering bygger på følgende punkter:

1. Kunstens frihet og prinsippet om armlengdes avstand må ligge fast 

Representantforslaget legger opp til at staten, gjennom et politisk nedsatt utvalg, skal prioritere hvilke kunst- og kulturuttrykk som anses som «de viktigste» i norsk sammenheng. Kulturministeren har tydelig uttalt at dette strider mot armlengdesprinsippet, og at det ikke er myndighetenes oppgave å rangere uttrykk eller kvalitet i en offisiell kanon.

Dette er en vurdering NBK deler fullt og helt. En kanon initiert av politikere vil uunngåelig oppfattes som en normerende kvalitetsmarkør, og dermed svekke kunstens autonomi. Kunstens rom må forbli åpent, uavhengig og fristilt fra politiske føringer.

2. Kulturarv er mangfoldig og kan ikke fastsettes i en endelig liste

Forslaget beskriver kanonen som et uttrykk for «den viktigste norske kunst- og kulturarven». En slik tilnærming gir inntrykk av at kulturarv kan avgrenses til et sett av enkeltverk eller uttrykk. Det stemmer dårlig med hvordan kultur faktisk utvikler seg: i dialog mellom tradisjon og samtid, mellom ulike grupper i befolkningen, og i møte mellom kunstformer og impulser.

En kanon vil aldri kunne favne bredden av norsk kulturarv. Den risikerer snarere å forsterke en snever forståelse av hva som regnes som «norsk». Kultur er dessuten ikke et fastlagt arvegods, men noe som skapes kontinuerlig. 

Samtidskunsten er en del av vår løpende historieskriving, og å støtte dagens skapende kunstnere er en langt bedre måte å styrke fellesskap og kulturforståelse på enn å etablere en politisk definert liste.

3. En kulturkanon kan bidra til ekskludering, ikke inkludering

Forslagsstillerne argumenterer med at en kanon vil skape fellesskap og felles referanserammer. I praksis kan en slik liste ha motsatt effekt. Ved å definere et sett av «essensielle» verk etableres også grensene for hva som ikke inkluderes.

At forslaget omtaler norsk kulturarv uten å nevne samisk, kvensk eller romanifolkets kultur peker på en grunnleggende utfordring: En kanon kan lett bli et instrument som bekrefter majoritetskulturelle perspektiver, i stedet for å åpne for det mangfoldet som faktisk preger Norges kulturelle landskap.

4. Et levende kulturliv trenger åpne prosesser

Arbeidet med kulturarv, formidling og kunsthistorisk refleksjon foregår allerede løpende i fagmiljøer, museer, kunstinstitusjoner, skoler og offentlig debatt. Norge har sterke, kunnskapsbaserte miljøer som jevnlig drøfter kvalitet, betydning og relevans i kunsten – uten behov for en autoritativ liste initiert av politikere.

Det er disse åpne prosessene som best bevarer og utvikler kulturarven, fordi de er i bevegelse, forankret i fag og tilgjengelige for kontinuerlig revisjon.

Norske Billedkunstnere anbefaler at representantforslaget avvises. 

En statlig kulturkanon vil verken styrke kunstens frihet, kultursektorens mangfold eller befolkningens felles kulturforståelse. Derimot vil den kunne innføre en uheldig politisering av kunstfeltet, skape unødvendige hierarkier og innsnevre perspektivene på hva som er verdifull kultur.

NBK oppfordrer komiteen til å videreføre kulturpolitikk som bygger på armlengdes avstand, kunstnerisk frihet og et mangfoldig kulturliv der kulturarven utvikles gjennom deltakelse, faglighet og offentlig samtale – ikke gjennom politisk definerte lister.

Geir Egil Bergjord 
Styreleder i Norske Billedkunstnere