Landsforeningen for Skeive Funkiser jobber for et samfunn der alle, uavhengig av funksjonevne, diagnose, språk, etnisk og religiøs opprinnelse kan leve ut sin seksuelle orientering, kjønn, kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk uten å oppleve diskriminering. Skeive Funkiser arbeider for aksept og synlighet både i storsamfunnet og andre miljøer målgruppen vår er en del av. 

Vi organiserer politiske, sosiale og faglige fellesskap for skeive funkiser i alle aldre. En stor andel av våre medlemmer er transpersoner fra hele landet. 

Landsforeningen for Skeive Funkiser takker for muligheten til å komme med innspill, og ønsker å uttrykke vår støtte til Bufdirs nye råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte. Vi ber familie- og kulturkomiteen om å avvise representantsforslaget om skrinlegging og fortsette med den vanlige fagprosessen rundt slike veiledere. Vi ønsker også å bidra med faglige og empiriske innspill til hvorfor veilederen er så viktig.

Skeive funkiser er ofte nødt til å velge mellom å motta tjenester og å kunne leve ut våre skeive identiteter. Mange av oss har ikke mulighet til å velge, fordi tjenestene vi mottar er livsavgjørende, så må holde vår skeive identitet undertrykt eller skjult i frykt for diskriminering, trakassering og tap av tjenester og/eller familiestøtte. 

Transpersoner som også er funksjonshemmede er mer i kontakt med offentlige ansatte enn samfunnet for øvrig. Omfanget av diskriminering og manglende kunnskap vi møter er i stor grad underkommunisert og ikke representert tilstrekkelig i forskning. Det gjelder både i møte med kjønnsbekreftende behandling, og det offentlige gjennom andre henvendelser. Vår transidentitet blir ofte gjort til en stor sak i situasjoner hvor den ikke er relevant, samtidig som vi opplever at den blir ignorert og ikke anerkjent i dokumentasjon og samtaler om oss.

Trans funkiser rapporterer jevnt mye høyere mistillit til det offentlige systemet enn resten av Norge. I 2023 gjennomførte Unge funksjonshemmede en undersøkelse blant oss som bryter med normene for kjønn og funksjon. Deres funn ble publisert i to rapporter kalt “Trans og funkis”. Disse rapportene er et av de få datapunktene vi har om hvordan vi som er trans og funkis har det i møte med samfunnet og helsevesenet. 

Ungfunks Trans og funkis “I møtet med samfunnet” rapporterer at over 50% av respondentene er lite trygge på at det offentlige hjelpeapparatet vil gi dem hjelpen de trenger i møte med skade og sykdom, arbeidsledighet og uførhet, med 70% som uttrykker utrygghet rundt alderdom.
Den samme rapporten fant også at utvalget opplevde større grad av diskriminering, negative opplevelser og lavere tillit til politikere enn andre skeive. Hele 94% rapporterer å ha blitt mobbet på barne/ungdomsskolen, mens over 60% har opplevd krenkelser, trusler og vold.¹

Vår gruppe forholder oss til det offentlige hele livet, eller fra vi blir funksjonshemmede og livet ut. I alt fra livsviktige, livreddende situasjoner, til korte kommunikasjoner hver eneste dag.

Noen forholder seg til offentlig ansatte og fagpersoner flere ganger om dagen, mange timer i uken. Vi har kommunale tjenester inn i vårt hjem i form av praktisk bistand, hjemmehjelp, utreisende leger og ambulanse, og vi forholder oss til søknadsprosesser med kommunale saksbehandlere og veiledere på NAV. Vi ringer etater og kontorer, og vi skriver, spør, og formulerer søknader og klager, og blir observert i de mest intime situasjoner, medisinske undersøkelser eller observasjoner av fagpersoner vi ofte aldri har møtt før. 

For å få hjelpemidler, assistanse, støttekontakt, studieveiledning, barnehageplass til våre barn, eller psykiatrisk hjelp, må vi ofte utlevere alle detaljer om våre daglige liv, våre kropper, våre identiteter, seksualliv, interpersonelle forhold og basale behov. Vi må ofte forklare, vise og beskrive igjen og igjen, og vi må motta hjelp, både praktisk, medisinsk og sosialt fra personer vi ikke kjenner, men som har som jobb å kjenne oss, eller uttale seg om oss for å kartlegge hva vi trenger. 

Vår gruppe består av mennesker som ofte har flere funksjonsnedsettelser samtidig, som mangler diagnoser og assistanse, eller opplever å få innvilget så små vedtak at vi i praksis ikke har noe sosialt liv. I klager og behandling blir våre behov for fellesskap med likepersoner og valgt familie ikke gitt vekten det har for våre liv og mentale helse. Vår seksualitet og livsforhold blir ofte ikke forstått, og kan føre til passiv diskriminering hvor vi ikke får utfoldt vår identitet fordi personellet rundt ikke forstår skeivhet. 

Nevrodivergente og personer med psykososiale funksjonsnedsettelser opplever å bli umyndiggjort av samfunnet og helsevesenet, og fortalt at vi på grunn av vår funksjonshemming ikke kan kjenne oss selv eller vår identitet. Vi blir snakket om og over, men ikke tatt med i samtalen eller behandlet som likeverdige med andre mennesker. Vi behøver ikke “beskyttes” fra oss selv, vi behøver å bli respektert og tatt på alvor som tenkende, selvstendige mennesker.

I Ungfunks Trans og Funkis “helse” vurderer kun 21% av respondentene deres helse som “ganske god” eller “veldig god” i motsetning til 50% av andre transpersoner.² Undersøkelsen spurte ikke spesifikt om selvmordstanker, men vi vet fra den større spørreundersøkelsen om seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår fra 2020 at 69% til 76% av transpersoner svarte at de hadde hatt selvmordstanker i løpet av livet.³

Trans og funkisrapporten fant også at hele 54% av respondentene hadde opplevd diskriminering fra helsepersonell det siste året. Noen av de mest ønskede endringene for helsevesenet denne gruppen løftet er nettopp holdningsendringer, økt kompetanse og mer brukermedvirkning.²

Rådene til Bufdir vil ikke løse dette på egen hånd, men er en start på veien mot et mer tilgjengelig offentlig apparat og er avgjørende for kvaliteten på disse tjenestene. Vi kjemper en rettighetskamp i det store, som ser ut til å kunne ta flere steg tilbake når noe så grunnleggende som de enkle verktøyene for likestilling som Bufdir legger frem møter motstand. 

Offentlige tjenester skal være tilgjengelige og trygge for alle. For å lykkes med det, trenger ansatte kunnskap og faglig støtte i møte med mennesker med ulike livserfaringer. Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte er et viktig bidrag til dette.

I møte med komplekse og varierte livssituasjoner er det avgjørende at ansatte har tilgang til kunnskapsbasert veiledning og kompetanse som inkluderer både funksjonshemmede og kjønns- og seksualitetsmangfold. Når ansatte føler seg trygge i rollen sin og har relevant kunnskap, øker kvaliteten på tjenestene. Det bidrar også til å redusere risikoen for misforståelser og uheldige møter, noe som gagner både borgere og ansatte.

Våre erfaringer er at denne type veiledere er sårt trengt og ønsket både av vår gruppe og personellet vi møter, og er samme grunn til at vi utviklet en lignende veileder “Det jeg skulle ønske du visste” for helsepersonell i møte med oss som er trans og funkis.⁴ Basert på oppfølging med våre ressursgrupper utarbeidet vi også en ressursbank med utskrivbare praktiske løsninger på å fortelle om sine pronomen og kjønnsidentitet og imøtekomme feilsteg på en god og ufarlig måte.⁵ Vi har allerede fått gode tilbakemeldinger fra medlemmer som har levert brosjyrene til sine lokale helsestasjoner og læreplasser.

Bufdirs veileder er et sterkt ønsket og viktig grunnlag i å øke kompetansen i det offentlige, men bidrar ikke i seg selv til en endring i hverken språk eller diskrimineringsgrunnlag. Å bli respektert for hvem man er og ønsker å bli omtalt er en grunnleggende menneskerett, og både likestilling og diskrimineringsloven og aktivitets- og redegjørelsesplikten dekker dette uavhengig av veilederen, slik Bufdir påpeker i “Relevant lovgiving” i utkastet.  Det legges ingen nye føringer på hverken offentlige personer eller ytringsfriheten utover det forvaltningen allerede har vedtatt. 

Vi anbefaler derfor familie- og kulturkomiteen å avvise representantsforslaget om å skrinlegge Bufdirs råd.
Vi støtter også innspillet fra FRI, Skeiv Verden og Skeiv Ungdom.

Til slutt ønsker vi kommentere forslagsstillernes poengtering om at skeiv og trans identitetsmarkering kan lede til videre identitetsmarkering for alle utsatte minoriteter:
Vi håper at alle offentlige instanser ønsker mer trygghetsmarkering via flagg, symboler og annet for alle minoriteter velkommen på veien mot et mer likestilt og inkluderende samfunn, og avslutter med et av utrykkene vi bruker i vår forening: ingen er for mye eller for lite for oss.

Dokumenter:

1. Unge funksjonshemmede, “Trans og funkis - Møtet med samfunnet” (mai 2024). https://ungefunksjonshemmede.no/rapporter/trans-og-funkis-møtet-med-samfunnet
2. Unge funksjonshemmede, “Trans og funkis - Helse” (mai 2024). https://ungfunk-site.files.svdcdn.com/production/Helsenotat-v1.pdf?dm=1716897790
3. Anderssen, Eggebø, Stubberud, Holmelid, “ Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår resultater fra spørreundersøkelsen 2020” (Juni 2021). https://www.uib.no/lhbtis-levekar2020
4. Landsforeningen for Skeive Funkiser, “Det jeg skulle ønske du visste” (Des. 2025) https://www.skeivefunkiser.no/transtastisk/det-jeg-skulle-onske-du-visste/
5. Landsforeningen for Skeive Funkiser, “Ressursbank”, En samling verktøy for helsepersonell og brukere (Des. 2025) https://www.skeivefunkiser.no/transtastisk/ressursbank/