Fylkeslaget til Naturvernforbundet i Finnmark, lokallaget til Naturvernforbundet i Vest-Finnmark og Stilla og Natur og Ungdom stiller seg bak Representantforslag 92 S (2025-2026), «Stortinget ber regjeringen trekke tilbake utslippstillatelsen for gruveavfall i Repparfjorden, gitt til Nussir ASA 15. januar 2016».
Vi mener den rettslige muligheten til å trekke tillatelsen må benyttes nå, da gruvedrift med sjødeponi i fjorden aldri burde vært tillatt. Dette fordi tillatelsen benytter ufullstendig kunnskapsgrunnlag, bryter naturmangfoldloven, og bryter urfolksrettigheter.
Naturmangfold
Det er manglende kunnskapsgrunnlag for naturmangfold i Nussir ASAs konsekvensutredninger, som gjør at Naturmangfoldlovens §§ 8-9 ikke kan overholdes ved å tillate sjødeponi i Repparfjorden. Verdisetting av biologisk mangfold, strandsone og rødlistearter i plandokumentene fra 2011 er basert på befaringer utført av Elven og Johansen i 1983. Befaringen gir åpenbart ikke tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag og verdivurdering av naturmangfold i 2025 til å kunne gi tillatelse til sjødeponi. En rekke observasjoner og data fra Artsdatabanken og Naturbase mangler i undersøkelsen av status for arealet som påvirkes av avfallsanlegget, jf. forskrift om konsekvensutredninger §§ 20 og 21, og dermed som del av kunnskapsgrunnlaget.
Ifølge Akvaplan-Nivas verdivurdering i KU har naturområdet fått Liten verdi, men ville fått Stor verdi dersom det forelå kunnskapsgrunnlag om leveområder for arter i kategoriene direkte truet, sårbar eller sjelden, eller områder med forekomster av flere rødlistearter i lavere kategorier. Vi vil derfor vise til slike naturverdier. Et mangfold av rødlista arter av stor verdi er avdekket i etterkant av utslippstillatelsen som er gitt, grunnet nye kartlegginger etter 1983 hvor flere av artene nå er på grensen til regionalt utdødd. Disse krever hensyn og vern. Dette spesielt sett i sammenheng med at vi taper naturmangfold i alarmerende tempo, og tilstanden til mange norske sjøfugler nå er kritisk med reduksjon av 80 % av bestandene mellom 1970-2020.
Rødlista for arter og naturtyper viser altså en rekke funn i området. Områder rundt deponiet og elvedeltaet innerst i fjorden har naturtyper på rødlista, og er funksjonsområde for en rekke arter av svært stor verdi. Planområdet strekker seg inn i anadrom strekning for laksefisk, som gjelder den nasjonale lakseelva Repparfjordelva. Den starter i fjordbotn til Repparfjord. Det må hensyntas at Repparfjorden i sin helhet er vernet som nasjonal laksefjord, og Repparfjordelva er verna laksevassdrag. Det er spesielt viktig nå som laksen er i tilbakegang, og nær truet, på rødlista. I den nasjonale laksefjorden skal laksen være beskytta mot inngrep og annen forurensning, og det vil ikke være mulig dersom det tillates sjødeponi midt i fjorden.
Det er som vi kan se registrert fem kritisk trua arter blant registreringene i og rundt Repparfjorden, altså på grensen til regionalt utdødd. Dette er arter som vi må ta særlig vare på. Men vi vil også rette fokus mot de sterkt trua artene på rødlista, de sårbare, de nær trua og de livskraftige som likevel krever særlig vern eller hensyn. Mange av artene er ansvarsarter i Norge, og det er også en rekke konvensjonsarter i og rundt fjorden som vi i Norge er spesielt forplikta til å beskytte.
Av kritisk trua arter fant vi registreringer av hettemåke, lomvi, polarlomvi (ansvarsart), svarthalespove (spesielt hensynskrevende, prioritert art i Norge), og vipe (spesielt hensynskrevende) i området i og rundt Repparfjorden. Av sterkt truede: bergand (spesielt hensynskrevende, konvensjonsart), havhest, knekkand, krykkje, lappspurv, lunde (ansvarsart), makrellterne (spesielt hensynskrevende), myrhauk, storspove (spesielt hensynskrevende), taigasædgås og gaupe.
Og av sårbare arter: ærfugl (spesielt hensynskrevende, konvensjonsart), alke, brushane (spesielt hensynskrevende), fiskemåke, fiskeørn, gråmåke, granmeis (spesielt hensynskrevende), grønnfink (spesielt hensynskrevende), gulnebblom (spesielt hensynskrevende, ansvarsart), gulspurv, hønsehauk, horndykker (spesielt hensynskrevende), jaktfalk (spesielt hensynskrevende, ansvarsart), kornkråke, sjøorre (spesielt hensynskrevende), skjeand, stellerand, stjertand (spesielt hensynskrevende, konvensjonsart), svartand (spesielt hensynskrevende), tundrasædgås, tyvjo og havert.
Vi vil ikke videre ramse opp alle nær trua arter (også disse er rødlista) eller livskraftige arter med særlig forvaltningsinteresse, krav om hensyn, fredning eller annet i dette innspillet, ettersom vi da ikke har nok «tegn tilgengelig» til å sende resten av innspillet vårt. De kan likevel utforskes videre i vårt høringsinnspill til Miljødirektoratet om Nussirs avfallsplan av 31.01.2026. Den ligger bl.a. tilgjengelig på Naturvernforbundet i Finnmark sin nettside.
Økosystemtilnærming og gytefelt for torsk
I tillegg mener vi at planen strider mot § 10 i naturmangfoldloven om økosystemtilnærming. For hva skjer med de rødlista vade- måke-, og alkefugler om skjellene, bunndyrene, og små fisk som de vanligvis spiser, begraves eller forsvinner? Eller for torsken, om gyteplassene og habitatet i tare forsvinner? Sjødeponiet er planlagt i et gytefelt for torsk, som både er spesielt hensynskrevende, en ansvarsart i Norge, og en konvensjonsart vi er forplikta til å beskytte.
Samiske urfolksrettigheter og reindrift
Det ble allerede i 2011 konstatert i KU at utbygging av Nussir-gruva ville kunne medføre brudd på ILO-konvensjonen C169s artikkel 5, 7 og 14 ved inngripen i viktige beiteland, særverdiområder, for distrikt Fiettar og Fála, ikke minst i kalvingsland og hellige steder – Sieidi. Nussir ASA plikter å minimere skadene på den tradisjonelle virksomheta til urfolk som benytter området, og en vurdering av hvordan det kan bli minimale effekter av de tre landdeponiene, både for reindrifta og på miljøet rundt mangler. I tillegg vil gruva ha store konsekvenser for sjøsamisk kulturutøvelse, og vi registrerer at sjøsamiske interesseorganisasjoner ikke ble konsultert i forkant av vedtaket i 2016. Dette må rettes opp i nå med konsultasjoner med Bivdu. Vi mener det er uakseptabelt om den negative sosiale og psyko-sosiale innvirkningen av tiltaket ikke hensyntas av den norske staten, spesielt sett i etterkant av Fosen-saken, og under den pågående striden om elektrifiseringen av Melkøya. Allerede er reindrifta sterkt påvirka av 420-kV linja som er under utbygging i samme område, fra Skaidi – Hammerfest, og de har ikke gitt samtykke til gruvedrift eller kraftlinje, som bryter med urfolks rett til land og selvbestemmelse. Det er vanskelig for oss å forstå hvorfor det ikke vises hensyn til urfolksrettigheter i Norge.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet (nå KDD) la til grunn for sitt vedtak om gruvedrift at tiltakshaver i samråd med reindriftsnæringen kom frem til avbøtende tiltak som skulle legge grunnlaget for videreføring av reindriften i området før tiltaket iverksattes. Påsynstunnellen er nå likevel igangsatt og sprengingen startet uten byggetillatelse, samt uten enighet om avbøtende tiltak for reindrifta. Det har dermed naturligvis skapt store protester fra reinbeitedistriktene sammen med oss i natur- og miljøbevegelsen. Vi står sammen for å styrke naturbaserte, bærekraftige lokalsamfunn i Finnmark, som respekterer og benytter seg av naturens ressursgrunnlag i et evighetsperspektiv, for alle folk.
Sametinget skriver i høringsuttalelse til Miljødirektoratet av 31.01.2026 at «en oppstart av gruvevirksomheten ikke kan sameksistere med videreføring av en regningssvarende reindrift for alle siidaandelshaverne i de to distriktene som påvirkes av tiltaket. Dette betyr at gruvetillatelsen er i strid med norsk og internasjonal lov. Staten kan etter menneskerettsloven og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 ikke tillate arealinngrep som medfører at samisk reindrift blir nektet eller vesentlig krenket slik at det ikke lenger er grunnlag for enkeltes kulturutøvelse i et driftsområde. Dette har så vel Stortinget som Høyesterett sluttet seg til». Dette må altså Stortinget nå videre hensynta i Representantforslag 92 S ved å be regjeringen om å trekke utslippstillatelsen.
Friluftsliv og lokale levesett
Alle delområdene for drifta som er vurdert i KU har i sin tid fått verdien viktig, eller svært viktig for friluftsliv. Friluftslivet er særlig knyttet til det rike laksefisket i [Repparfjord]elva, som er et verna vassdrag. I tillegg brukes fisken som mat for folk i området, og fisket både i fjord og elv er en tradisjonsrik aktivitet som gir livsglede og mestring på tvers av folkegrupper, og øker matberedskapen i fylket.
Avfallshåndtering
Vi har i høringsuttalelse til Miljødirektoratet av 31.01.2026 om Nussir ASAs avfallshåndteringsplan bemerket at planen er mangelfull og ikke kan godkjennes som den er. Sammen med en svak analyse av alternativ bruk av restmassene er det lite ved planen som viser til et reelt arbeid for å minimere avgangsmasser som må deponeres i naturen, her i et friskt økosystem i en nasjonal laksefjord. Sjødeponi er en deponiform som etter vårt syn krever en ekstra innsats hva gjelder å minimere avfallet som skal deponeres. Dette på grunn av de store økologiske konsekvensene slike deponier har vist seg å ha, men også fordi det er et deponi av en art der det ikke er mulig å gjøre endringer i ettertid eller omplassere avfall. Det er ikke tilstrekkelig redegjort for løsninger som tilbakefylling av giftig gruveavfall i fjellet, og gjenbruk av avfall. Det ser ut til at selskapet tidlig har gått bort fra Beste tilgjengelige teknikk (BAT) og har valgt sjødeponi på grunn av lavere kostnader ved denne løsningen, selv om selskapet selv hevder at de vil få «premium» pris i et marked som har svært stor etterspørsel av produktet. Selskapet er altså anslått å tjene milliarder på denne forurensningen. Men kostnadene for å forhindre miljøforringelse skal rettmessig bæres av tiltakshaveren, ettersom det ikke er urimelig å forvente at de tar ansvaret for at det giftige avfallet skal ha minst mulig miljøkonsekvens, jamfør §§ 11 og 12 i naturmangfoldloven.
Nussir ASA har også oppgitt at selskapet ”samarbeider med ledende spesialister på underjordisk gruvedrift ved LNS for å starte verdens første dieselfrie, fullt elektrifiserte gruve. Alle kjøretøy som opererer under bakken, vil være elektriske eller batterielektriske”. Nå, og tidligere under byggingen av den nå tusen meter dype påsynstunnellen, brukes det fossile maskiner. Dette til tross for lovnadene om helelektrisk drift fra avfallshåndteringsplanen. Vi ser alvorlig på at selskapet oppgir feil informasjon i avfallshåndteringsplanen som ser ut til å gi industrien en grønnere fasade enn det som er realiteten.
Manglende omfangsvurdering og ikke bærekraftig
Gruven er forventet en levetid på minimum 20 år, med foreslåtte 30 millioner tonn toksisk utslipp rett i Repparfjorden. I tillegg kan gruven få forlenget konsesjon og mengden avfall vil da bli enda større. Bunnlevende dyr vil bli utslettet i deponiområdet (i følge firmaets egen KU) og ringvirkningene vil bli store, ettersom bunnlevende mangfold vil begraves i deponiområdet, og partiklene vil spres til store deler av fjorden. Deretter er det forventet å ta 25 år etter utslippsstopp av toksisk avfall (også i selskapets KU), før ny naturlig sedimentering har begravd det giftige avfallet med 10 cm og gjort det mulig for noen av bunnlevende organismer å få mulighet til å leve som før. Noen gravende arter trenger mer enn 10 cm sediment. Dette gir en minimum forringelsestid på økosystemet i den nasjonale laksefjorden på forventede 45 år, i et område som altså skal ha særlig vern mot forurensning og inngrep. Likevel er erfaringene etter forrige sjødeponi i området at deler av Repparfjorden fremdeles var uten tildekking etter mer enn 40 år fra avsluttet deponering, i 2023. Ifølge forbundet vil det altså ved en slik sedimentering kunne ta flere hundre år før den økologiske tilstanden er tilbake til normalen.
Det er i avfallsplanen heller ikke vurdert samla belastning på økosystemene i forhold til utslippene etter siste gruvedrift, som også inneholdt toksisk avfall. Men selskapet hevder selv at avfallet ikke er farlig, som altså strider mot at kobber i disse konsentrasjonene er svært giftig for marint liv, spesielt i områder uten mye organisk materiale som det kan bindes til. Akvaplan-Niva viser i KU til at sediment med et kobberinnhold på 100 mg/kg er klassifisert i tilstandsklasse IV (Dårlig), og at avgangen fra Nussir ASA vil ha 500 mg/kg. Det er heller ikke foreslått noen organisk tildekking av det giftige avfallet fra selskapets side i ettertid av deponeringen. Dette selv om tungmetallinnholdet i avgangen viste giftighet og uakseptabel risiko for bunnfaunaen som ble testet.
Så til arealet. Det foreslåtte deponiområdet i Repparfjorden er oppgitt å være 8,5 km2. Når vi dykker dypere i selskapets KU fra 2011 ser vi at partiklene er beregnet å spre seg 22 km2, altså til en stor del av fjorden, som totalt er 37 km2. Havforskningsinstituttet har likevel utrykt at beregningen i KU ikke er riktig, og har gjort egne modelleringer som er sendt til Miljødirektoratet i 2014, som viser spredning av partikler så langt som til Sørøya og Magerøya. De poengterer at “strømmodellene har vært for enkle, flere av de viktige drivkreftene og grenseverdiene har ikke vært med, og strømdata som er innhentet fra fjorden og brukt i modellen har ikke vært gode nok. I de aktuelle tilfellene har dette ført til at spredningspotensialet er betydelig underestimert” og at strømmen ikke er for svak til vesentlig spredning. De skriver at “Svake, men vedvarende strømmer vil generelt gjøre områder uegnet for deponering av gruveslam”. Men viser også at hele Repparfjorden påvirkes av partikkelspredning, samt at partiklene vil spres ut til store deler av Sammelsundet og ut i Revsbotn. Det er ikke vår plikt å regne nøyaktig på km2, men et raskt omriss av funnene i Havforskningsinstituttets illustrasjon av partikkelspredning ut Sammelsundet til Revsbotn mot Sørøya viser 288 km2, altså drøyt 266 km2 større enn det oppgitte spredningsområdet som er godkjent i utslippstillatelsen.
Havforskningsinstituttet har uttalt til Miljødirektoratet at “Generelt mener vi at disse sakene [sjødeponi i Førdefjorden og Repparfjorden] representerer store planlagte utslipp med udiskutable negative påvirkninger på fjordmiljøet og dets ressurser. Vi mener derfor at planene for Repparfjorden og Førdefjorden er en ikke bærekraftig bruk av disse fjordene”. Vi i organisasjonene mener derfor at kunnskapsgrunnlaget utslippstillatelsen er bygget på, åpenbart er for dårlig.
Forringelse av vannressurs
Vi klarer til slutt ikke å se at kobberproduksjon i Repparfjorden er et «tvingende allment hensyn» som vil kunne muliggjøre for forringelse av en vannressurs etter vanndirektivet, i et halvt århundre – eller mer. Det ser ut til at KLD og Miljødirektoratet legger til grunn store inntekter for lokalsamfunn, kommune og fylke når forringelsen av vannressursen blir gitt unntak for vannforskriftens § 12, og henviser til at indre og ytre del av fjorden ikke vil få forringet kvalitet. Dette bestrider Havforskningsinstituttet, som man kunne lese i forrige avsnitt. Uttalelsen fra EFTA i 2025 bekrefter at ordinære resultater av økonomisk aktivitet ikke kan utgjøre et «tvingende allment hensyn». Det er ikke tilstrekkelig at gruveprosjektet vil gi inntekter og ha sysselsettingsvirkninger. EFTA-domstolen slår også fast at det å bidra til den globale forsyningen av et kritisk mineral ikke er tilstrekkelig.