Vaksinasjon er blant de mest kostnadseffektive helseintervensjonene vi har. Nye vaksiner gir oss stadig bedre muligheter til å holde befolkningen frisk og gjøre helsetjenesten mer bærekraftig, både i en normalsituasjon og under en krise.  Vaksiner kan redusere sosial ulikhet i helse, gitt inkludering i nasjonalt program og lav egenbetaling. Høy vaksinasjonsdekning er også et viktig virkemiddel mot antibiotikaresistens, ved å redusere behovet for antibiotikabehandling. 

Til tross for dette har Norge i dag ikke et system for innføring av nye vaksiner som fungerer effektivt eller er forutsigbart. LMI mener det er alvorlig at det kan gå flere år fra en vaksine er tilgjengelig og faglig anbefalt, til befolkningen faktisk får tilgang. I praksis innebærer dette at myndighetene anbefaler kostnadseffektive tiltak som ikke tas i bruk – noe som svekker tilliten til vaksinasjonsprogrammene og etterlater befolkningen unødvendig utsatt for sykdom. 

Dagens system er preget av manglende forutsigbarhet, svake koblinger mellom anbefaling og finansiering samt beslutningsprosesser bundet til årlige budsjettløp. Det er i dag ingen tidsfrister for prosessen fra en vaksine får markedsføringstillatelse til faglig vurdering starter, fra faglig vurdering til anbefaling foreligger, eller fra anbefaling til refusjon og/eller innføring i vaksinasjonsprogram (med eventuell offentlig finansiering).  

Det går ofte flere år fra myndighetene anbefaler en vaksine til den inkluderes i vaksinasjonsprogram. Dette skaper usikkerhet og kan bidra til sosiale ulikheter, ved at noen har kunnskap om og mulighet til å kjøpe vaksiner privat mens andre ikke har det. For enkelte vaksiner ser vi allerede flere mangelsituasjoner knyttet til den uforutsigbarheten som det norske systemet for innføring fører til for produsentene. For vaksiner som er sesongavhengige kan langvarige byråkratiske prosesser bety at en hel sesong går tapt etter at metodevurdering og anbefaling foreligger, fordi man må følge årlige budsjettprosesser. 

Prioriteringsmeldingen som kom for et år siden la konkrete føringer for en forbedring av systemet for innføring av vaksiner, men disse er så langt ikke blitt fulgt opp. LMI støtter representantforslaget, og mener det haster med en endring av systemet. Det er særlig behov for forpliktende tidsfrister gjennom hele innføringsprosessen, bedre sammenheng mellom faglige anbefalinger og offentlig finansiering samt en fullmaktsgrense for vaksiner slik at beslutninger ikke forsinkes av budsjettprosessene. 

I tillegg bør påminnelsesordningene i voksenvaksinasjonsprogrammet utvides, slik at flere faktisk får informasjon om hvilke vaksiner som er anbefalt. Arbeidet med å gjøre vaksiner tilgjengelige på blåresept for relevante grupper må også prioriteres. 

Norge har alle forutsetninger for å ligge i front på forebygging. Da må vi også ha et system som er forutsigbart og faktisk leverer – i tide.