Se bilder fra jubileumsfeiringen 3. mars på Flickr. Bildene kan benyttes fritt mot kreditering.

– Stortingsbygningen er en demokratisk maurtue, konstaterte arkitekt og jubileumsbok-forfatter Peter Butenschøn.

Som del av arbeidet med den ferske boken «Stortinget. Huset på Løvebakken gjennom 150 år» har forfatter Peter Butenschøn tilbrakt timevis rundt omkring i stortingsbygningen. Han har blitt godt kjent med stortingsbygningens tilblivelse, dens mange rom samt små og store begivenheter i bygningens historie.

– Stortingsbygningen har mange ganger, rom og etasjer, og i arbeidet med boken har jeg erfart at stortingsrepresentanter går seg bort stadig vekk. Folk smelter sammen her på Stortinget, alle snakker med alle, men jeg har lært at slips betyr at man skal inn i stortingssalen, sa Butenschøn.

På jubileumsmarkeringen 3. mars deltok forfatteren i en panelsamtale ledet av Anne Grosvold. Mens stortingspresident Olemic Thommessen i sin introduksjon hadde slått fast at bygningen rommer et lite samfunn i samfunnet, la Grosvold til at en hårklipp vel omtrent er det eneste man må ut av huset for å få hjelp til.

Strid om stortingsbygningen

Panelsamtalen 3. mars fant sted i en festpyntet og folketett vandrehall. Hallen er vanligvis kjent som pressens tilholdssted og intervjusted nummer én på Stortinget, men for anledningen var den pyntet med niarmede kandelabre, hvite duker og blomsteroppsatser inspirert av blomstene som pyntet bygningen da den ble høytidelig åpnet for 150 år siden. «Endelig åpnet», kan man godt si.

– Diskusjonen om plasseringen av Munch-museet er bare barnemat sammenliknet med den lange striden om hvor stortingsbygningen skulle ligge, sa Butenschøn.

Det gikk nemlig hele 30 år fra forslaget om en egen stortingsbygning ble fremmet i 1836, til bygningen åpnet 5. mars 1866. Striden om plasseringen av stortingsbygningen ble en del av samtidens maktkamp mellom Storting og regjering. Og da man endelig hadde besluttet hvor den skulle ligge, måtte man jo også bestemme hvordan den skulle se ut.

– Skulle man gå for en tysk variant eller la seg inspirere mer av grekerne? Skulle man skjele til Capitol Hill i Washington, DC? Til slutt falt valget på et helt særegent uttrykk, som ikke liknet på noe, fortalte Butenschøn.

Med en stortingssal som er godt synlig fra gateplan på utsiden, og armer som strekker seg ut mot folket, ønsket arkitekt Emil Victor Langlet å invitere folket inn i stortingsbygningen. Men bygningens utseende har vekket både begeistring og harme opp gjennom tidene.

– En del syntes nok at bygningen var rar. Men etter min mening overgår bygningens viktighet spørsmålet om hvorvidt den er vakker, sa Butenschøn.

Gruer fortsatt for talerstolen

I panelet hadde Butenschøn selskap av tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, nåværende stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, tidligere administrativt ansatte Leif Jakob Knutsen og politisk redaktør Kjetil Bragli Alstadheim fra Dagens Næringsliv.

Kolle Grøndahl var stortingsrepresentant fra 1977 til 2001, hvorav de siste åtte årene som stortingspresident. Da hadde hun ansvar for større ombyggingsprosjekter, hvor et av hovedmålene var å tilbakeføre deler av bygningen til det opprinnelige.

– Noe av det jeg er mest fornøyd med, er at jeg insisterte på å beholde peisen på stortingspresidentens kontor. For da kunne Nelson Mandela og jeg sitte foran peisen da han var på besøk, fortalte en lattermild Kolle Grøndahl.

Foruten det bygningstekniske ble det også gjort store endringer i den parlamentariske arbeidsformen i Kolle Grøndahls tid.

– Tidligere var det umulig å planlegge livet sitt dersom man var stortingsrepresentant. Man fikk omtrent ikke vite noen ting om møter, reiser eller annet før torsdag uka før. Og jeg husker en votering som varte i tre timer – midt på natta.

Dette var noe av det Kolle Grøndahl bidro til å endre da hun, som første kvinne, ble stortingspresident i 1993.

I panelet representerte Heidi Nordby Lunde en av de ferskere stortingsrepresentantene. Hun kom inn på Stortinget i 2013. Nordby Lunde kunne fortelle at hun øvde seg på å gå opp trappen til podiet før hun skulle på talerstolen for første gang.

– Men jeg gruer meg fortsatt hver eneste gang jeg skal opp, fortalte hun.

Arkitekt-slektningene kom på besøk

Etter panelsamtalen fikk stortingsrepresentanter, ansatte og inviterte gjester smake fingermat inspirert av åpningsmenyen 5. mars 1866. Skilpaddesuppen uteble, men også 2016-gjestene kunne få en smakebit av oksebryst og -tunge.

Blant dem som hadde funnet seg 1866-inspirert mat, var etterkommerne av arkitekt Emil Langlet. Langlet var den svenske arkitekten som til slutt fikk oppgaven med å tegne den norske stortingsbygningen. Hans oldebarn Erik Langlet og tippoldebarn Simone Langlet var invitert fra Sverige for å delta på jubileumsmarkeringen 3. mars. For begge slektningene var dette første besøk på innsiden av stortingsbygningen.

– Det er veldig flott her, og veldig fint å få komme hit. I familien har vi alltid vært bevisste på at vår slektning har tegnet den norske stortingsbygningen, sa Simone Langlet.

Også Erik Langlet, som selv er arkitekt, synes det var stas å ta sin oldefars kunstverk nærmere i øyesyn.

– Kanskje ville jeg ikke blitt arkitekt selv, hvis det ikke var for min oldefar, Emil Victor Langlet, undret han.

Det myldret av liv i stortingsbygningen da 150-årsjubileet ble feiret 3. mars. Stortingspresident Olemic Thommessen åpnet programmet i vandrehallen. Foto: Morten Brakestad/Stortinget.