Selv om formell likestilling langt på vei er på plass i den ordinære
lovgivningen, skjer diskriminering fortsatt. Vernet mot diskriminering
pga. kjønn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, språklig eller
religiøs tilhørighet, funksjonshemming, seksuell legning, leveform
eller orientering, alder eller annet forhold, slik det er formulert
i FNs Menneskerettighetserklæring og FNs konvensjon om sivile og
politiske rettigheter, er ikke nedfelt i Grunnloven. Dette er en
svakhet som forsøkes rettet opp ved dette forslaget.
Forslagsstillerne anser det som mest praktisk at diskriminering
av minoriteter og diskriminering pga. kjønn reguleres i samme bestemmelse
slik som de overnevnte konvensjoner gjør, og slik det er gjort i grunnlovene
for Sverige, Finland og Island. Forslagsstillerne finner det videre
naturlig at grunnlovsbestemmelsen plasseres i en ny § 110 d etter
menneskerettighetsbestemmelsen i § 110 c, og som en viktig utdyping
og presisering av § 110 c.
I høringsrunden før forslag til lov om likestilling mellom kjønnene
ble lagt fram i Ot.prp. nr. 33 (1974–1975), ble det påpekt at en
bestemmelse om forbud mot diskriminering på grunn av kjønn burde
tas inn i Grunnloven. Det norske Arbeiderpartis Kvinnesekretariat,
Aksjon for sann reklame, Fri rettshjelp for kvinner og Norske kvinners
Nasjonalråd støttet dette i sine høringssvar. Departementet mente
den gang at en egen lov om likestilling ville gjøre det mindre aktuelt
med en egen grunnlovsbestemmelse. Utviklingen har vist at til tross
for at Norge regnes som ett av verdens mest likestilte land og langt
på veg har formell likestilling, er det ennå et godt stykke igjen
til reell likestilling mellom kvinner og menn. Fortsatt er lønnsforskjellene
mellom kvinner og menn store.
Kvinners lønnsinntekt er om lag 65 prosent av menns lønnsinntekt.
Når det kontrolleres for arbeidstid utgjør kvinners lønn om lag
85 prosent av menns lønn, ifølge Likelønnskommisjonen (NOU 2008:6 Kjønn
og lønn). Valget i 2007 ga en kvinneandel i landets kommunestyrer
på 37,5 prosent, om lag lik kvinneandelen for Stortinget 2005–2009.
Vold mot kvinner er et stort samfunnsproblem. Makt- og demokratiutredningen
har dokumentert hvordan ressurser og makt, både økonomisk og politisk,
er systematisk skjevt fordelt mellom kvinner og menn i dagens Norge.
Utredningen påpeker klare svakheter ved dagens likestillingsrettslige
vern. Analysen av norsk likestillingspolitikk konkluderer med å
fremheve betydningen av et grunnlovsfestet vern mot kjønnsdiskriminering.
Likestillingsombudet finner det naturlig at prinsippet om likestilling
mellom kjønnene nå blir nedfelt i Grunnloven, og har i en artikkel
i Dagsavisen 10. mars 2002 påpekt at
"den vil virke som en prinsipperklæring som tilsier at spørsmål
om likestilling gis høy prioritet. En grunnlovsbestemmelse vil også
kunne være et juridisk argument for at likestillingsloven skal gis
forrang framfor andre lover i tilfeller av motstrid."
Forslagsstillerne støtter dette synspunktet.
Verdikommisjonen tok opp spørsmålet om minoriteter og Grunnloven.
I kommisjonens sluttrapport er det bl.a. gitt uttrykk for følgende:
"Fra Verdikommisjonens synsvinkel har det i de senere år skjedd
ytterligere en viktig utvikling i det norske samfunn som ikke gjenspeiles
i vår Grunnlov. Norge har gjennom tilslutning til internasjonale
konvensjoner offisielt gitt flere grupper status som nasjonale minoriteter
i landet. Dette er en endring av formell status for grupper som
gjennom historien har vært en del av landets tradisjonelle kulturelle
mangfold. I tillegg kommer alle de nye kulturelle impulsene vårt
land har fått gjennom innvandring i etterkrigstiden. Norges situasjon
som flerkulturelt og flerreligiøst land har utviklet seg sterkt
i denne perioden. Dette er en situasjon vi som nasjon må forholde
oss aktivt og bevisst til – slik at alle de aktuelle kulturene og
religionene får en avklaret status i vårt samfunn. Denne utviklingen
må gjenspeiles i Grunnloven."
Flere internasjonale organisasjoner har påpekt overfor Norge
at det ville være hensiktsmessig å gi grunnlovsmessig vern mot etnisk
diskriminering. Blant annet har FNs Committee on the Elimination
of Racial Discrimination (CERD) påpekt dette i sine rapporter. Videre
har Europarådets Kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) i flere
rapporter anbefalt slik grunnlovsfesting, senest i en rapport datert juli
2003:
"ECRI gjentar sin anbefaling til norske myndigheter om å styrke
Grunnloven for å gi bedre beskyttelse mot diskriminering. I denne
sammenheng minner ECRI norske myndigheter om sin generelle anbefaling
nr. 7 om Nasjonal lovgivning for å bekjempe rasisme og rasediskriminering,
hvor det anbefales at Grunnloven bør sikre prinsippet om lik behandling, statens
forpliktelse til å fremme likhet, samt enkeltpersoners rett til
ikke å bli diskriminert på grunnlag av rase, hudfarge, språk, religion,
nasjonalitet eller nasjonal eller etnisk opprinnelse."
Senter mot etnisk diskriminering, SMED, støtter aktivt en grunnlovsfesting
av vern mot diskriminering av minoriteter.
Norges Handikapforbund støtter videre en grunnlovsfesting av
forbud mot diskriminering, fordi dette kan hjelpe til juridisk når
formell lovgivning står i motstrid til Grunnlovens prinsipp. Forslagsstillerne støtter
forbundet i denne tilnærmingen. Da FNs Menneskerettighetserklæring
ble vedtatt, var det et poeng å gjøre den rekke av diskrimineringsgrunnlag
som skulle beskyttes og omfattes av Art. 2 utvidende i sin tolkning,
slik at den ville omfavne samfunnsutvikling frem i tid. Det ble
derfor på slutten av den oppramsende første setningen i Art. 2 inkludert
formuleringen "eller annet forhold".
I løpet av de siste 20–25 årene har man også i FN-sammenheng
hatt et økt fokus på lesbiske og homofile og diskriminering på grunn
av seksuell legning. Dette ble bekreftet i en avgjørelse fra 1994
fra Menneskerettighetskomiteen, som ivaretar klager i forhold til
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I saken Toonen
v. Australia, (Communication No. 488/1992, U.N. Doc CCPR/C/50/D/488/1992) uttalte
komiteen formelt for første gang at definisjonen også omfattet diskriminering
på grunn av seksuell legning. Senere har komiteen også behandlet
saken Young v. Australia (Communication No 941/2000: Australia.
18/09/ 2003. CCPR/C/78/D/941/2000. (Jurisprudence)), som stadfester
at familiebegrepet også omfatter par av samme kjønn. I tillegg har
flere av FNs Special Rapporteurs til ulike komiteer, bl.a. Menneskerettighetskommisjonen,
rapportørene i forhold til helse, tortur, menneskerettighetsforsvarere
m.fl., fokusert på den utstrakte diskriminering og de overgrep som
finner sted i mange land på grunnlag av seksuell orientering og
behovet for å styrke vernet også for denne gruppen. Det har også
i tillegg siden den første dommen i 1981 i den Europeiske Menneskerettighetsdomsstolen
blitt opparbeidet en bred rettspraksis der på ulike områder, som privatliv,
familie, arbeidsliv og barn, knyttet til terminologien seksuell
orientering.
En økende rekke andre land i flere verdensdeler har gått foran
Norge i å inkludere seksuell orientering i grunnlovsbestemmelser.
Disse er blant annet Sverige, Sør-Afrika, Portugal, Fiji og Ecuador.
Det foreslås to alternativer til ny grunnlovstekst. Det første
forslaget går ut på at ingen skal utsette andre for diskriminering.
Det andre grunnlovsforslaget går ut på at det er statens oppgave
å sikre at diskriminering ikke finner sted. Alternativ 1 favner
videre enn alternativ 2. Alternativ 2 vil imidlertid korrespondere
bedre med bestemmelsen foran i Grunnloven § 100 c. Alternativ 2
vil også korrespondere best med Norges rapporteringsplikt overfor
de FN-kommisjonene som er opprettet i henhold til de internasjonale
konvensjonene som Norge har ratifisert.